Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst.

Kunstneren Arne Mæland med sin figur Pianokonsert I Grieghallen.  Foto: Ann Kristin Ødegård
Kunstneren Arne Mæland med sin figur Pianokonsert I Grieghallen. 
Foto: Ann Kristin Ødegård. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA

 

Noen ganger så tar det litt tid før tingene går inn, selv om man med en gang skjønner det som skrives. Mine tanker henspeiler på den eminente forfatter Erling Gjelsvik hadde her om dagen om kunsten til en viss herremann, eller kunstner Arne Mæland. Det var vel tydelig for de aller fleste som leste artikkelen at den bergenske forfatteren hadde kunsten, ja hvis det er kunst, helt i vrangstrupen. Med ord om kunsten til Arne Mæland som; ”De stive, klossete, klisjéaktige figurene, frastøtene ja alt i sin amatørisme” så lar jeg meg imponere av ordbruket.

Livet, leiken og draumane av Arne Mæland i Solheimsviken Foto: Jan Petter Svendal
Livet, leiken og draumane av Arne Mæland i Solheimsviken Foto: Jan Petter Svendal

Nå er det en menneskelig sak å få ”trøkke ut sin smerte” som det heter i en kjent bergenssang, og det må også Gjelsvik få gjøre. Det pussige er at når en har fått ut sin utblåsing så er det ofte det roer seg litt, og det er jo godt i mange henseender. Nå er det vel slik at kunstnere må tåle at deres verker ikke alltid vekker glede, og at mange kan mene at det de lager ikke er noe kunst i det hele tatt. Ja, så syntes jeg det er på sin plass at enhver kan få ytrer seg om det som de mener om kunsten, enten den er negativ som i dette tilfelle, eller positiv.

Arne Mæland “Kontrabenk” utenfor Grieghallen Foto: Ann Kristin Ødegård
Arne Mæland “Kontrabenk” utenfor Grieghallen Foto: Ann Kristin Ødegård

Jeg må innrømme at jeg ikke kjente til noe særlig til kunstneren Arne Mæland før denne ytringen fra Gjelsvik sto på trykk i BA. Det gode for kunstneren Mæland med denne negative utblåsingen av hans kunst er at mange andre plutselig vet hvem han er, og hva han driver med. Nå trekker jo også Gjelsvik inn ”pengemenneskene” som han kaller støttespillerne, som om de skulle være ett onde. Det kan jo være at disse ”pengemenneskene” også støtter andre formål utenom kunsten, og det bør vi jo sette pris på. Det beste eksemplet er jo Frank Mohn, selv om han står i en særklasse.

Skulptur ab stål kalt “Rød Vind” av kunstneren Arnold Haukeland plasert ved Stenersen samlingene. Bildet er hentet fra Skulpturvandring i Bergen
Skulptur ab stål kalt “Rød Vind” av kunstneren Arnold Haukeland plasert ved Stenersen samlingene. Bildet er hentet fra Skulpturvandring i Bergen

Jeg personlig må innrømme at artikkelen vekket min nysgjerrighet, ja fikk den til å blomstre på en måte og fikk meg til å søke på nettet for å få vite mer.. Og fant at ifølge Arne Mæland sin hjemmeside omfatter hans arbeid, ja best å skrive det i hans egen form; ”arbeider med skulptur i brongse, marmor og med måleri i eit allsidig språkform som spenner frå naturalistiske til det abstrakte” sitat slutt. Ja her lar jeg meg imponere igjen, og pussig nok så hogger jeg meg merkelig nok fast i det abstrakte.

Kan noen se at dette er Olav Kyrre til hest som sa “Der skal byen ligge”? Plassert på gressplenen foran Biblioteket laget av kunstneren Knut Steen. Foto hentet fra Skulpturvandring i Bergen.
Kan noen se at dette er Olav Kyrre til hest som sa “Der skal byen ligge”? Plassert på gressplenen foran Biblioteket laget av kunstneren Knut Steen. Foto hentet fra Skulpturvandring i Bergen.

Årsaken er nok for så vidt enkel. Jeg har hatt den glede av å besøke det Moderna Museet i Stockholm ”hele” to ganger. Og jeg anbefaler alle, hvis de skal til Stockholm, så må de besøke dette berømte museum. Kanskje litt rart for en mann som ikke er noen kunstkjenner, selv om jeg har arbeidet i Bergens mest velkjente kunst hotell i en mannsalder. Det var min gamle sjef og kunstkjenner Hans Inge Bruarøy som geleidet meg med inn der første gang. Det å gå rundt i dette svenske museet å se all den abstrakte kunsten kan få smilet og latteren frem hos de aller fleste, og for alt hva jeg vet er nettopp det kanskje meningen.

Er dette Finduskunst? Krigsmoderen laget av kunsteren Per Ung. Plassert i Haugeveien ved Galgebakken. Foto Bjørn Tore Lysnes.
Er dette Finduskunst? Krigsmoderen laget av kunsteren Per Ung. Plassert i Haugeveien ved Galgebakken. Foto Bjørn Tore Lysnes.

Men smil og latter er det ikke Mælands sine skulpturer fremkaller, i alle fall ikke hos meg. At Gjelsvik har sterke meninger om skulpturer vet de som fulgte med den gang det var snakk om å få Bergens kjente trubadur og komponist Arne Bendiksen på sokkel. I den debatten, om det var en debatt, trakk Gjelsvik frem kunstneren Per Ung sitt utkast til skulpturen ”Krigsmoderen” ute ved Galgebakken på Nordnes som ett dårlig eksempel..

Den gang kom uttrykk som, Likegyldig ”Finduskunst” på trykk. Jeg må innrømme at jeg har prøvd via Google å søke dette ordet, men først da jeg delte ordet i to ordnet det seg ”litt”. Findus kommer av ordet ”FruktINDUStri” i følge Wikipedia. Nå vet jeg ikke om andre forstår hva dette utrykket i seg selv mener, men fruktkunst er vel ikke å forakte heller. Personlig skulle jeg gjerne ha byttet ut den abstrakte kunsten som står borte ved Stenersens samling kaldt ”Rød vind” med en skulptur av Arne Mæland. Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Link til artikkelen til Erling Gjelsvik

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

TILBAKE TIL

Bloggens hovedside

Minner som aldri dør.

Vaskerelvsmauet 10 er andre trehuset fra høyre. Bildet er tatt 16. juni 1958 av Gustav Brosing i UIB sitt eie. 
Vaskerelvsmauet 10 er andre trehuset fra høyre. Bildet er tatt 16. juni 1958 av Gustav Brosing i UIB sitt eie.. Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA.

For noen er en dør bare en dør, men det er det ikke for alle. For en som til stadighet leter etter bilder av hus og områder i Bergen samt historien bak, er det tilfredsstillende når disse elementer sammenfletter seg. Elementer som kan fortelle oss en liten del av Bergen sin historie, gjennom bildet og menneskene som bodde der. Når en så kan bre ut historien bak bildet, selv om den kan være enkel, får en liksom en litt større nærhet til selve bildet.

For mange som kanskje har et forhold til nettopp dette huset og motivet, eller som i dette tilfelle døren, gir det en minner som i mange tilfeller er unike. Minner som når de blir fortalt, gir oss et lite inntrykk av hvordan det var en gang. Som bildet av de gamle fine trehusene og en av dens gatedører, som en gang var en del av Vaskerelvsmauet, ja faktisk helt opp til vår tid.

Der i Vaskerelvsmauet 10 bodde en gang eksportør og fiskehandler Ellert Vaagen med sin hustru Mathilde og deres tre barn, samt familiens tjenestepike Helga. Ellert som var født i Strutshavn på Askøy, men som nå hadde gjort Bergenser av seg, solgte kanskje fisk fra butikklokalet som lå på gateplanet. Selv bodde han og hans familie i andre etasjen, mens tjenestepiken måtte nøye seg med kvisten.

Det var på denne kvisten der tjenestepiken Helga hadde bodd, at en hjemvendt Bergensfamilie fra Kongens by København flyttet inn på begynnelsen av 1950 tallet. Det var ikke lett å skaffe seg et sted å bo når en trengte det fort, like etter krigen og utover på 1950 tallet. En krig som hadde tatt så mange hus rundt omkring i Bergen, og som politikerne fortsatte å fjerne etter krigen i ”saneringens” navn.

Da familien på fem endelig fikk et sted å bo i Bergen var gleden stor. Det at de skulle flytte inn på det lille rommet på kvisten der tjenestepiken Helga en gang hadde bodd, gjorde ingen ting selv om rommet bare var på knappe ti kvadratmeter. Der skulle de både koke, sove og leke. Nå var ikke det enestående å bo slik i Bergen den gang, for svært mange familier hadde det på samme måten.

Denne gatedøren som alltid hadde en lapp der det sto, ”Til Torgaten 1C” uten at de to guttene kunne lese det.
Denne gatedøren som alltid hadde en lapp der det sto, ”Til Torgaten 1C” uten at de to guttene kunne lese det.

De bodde trangt og var ofte svært mange som bodde sammen i små rom. En botetthet som ofte førte til krangling for både store og små, som for de små ofte kunne føre til både skjenn og kanskje litt ris. Skjenn hadde de to små guttene, som også var brødre, fått da de sto i gatedøren i Vaskerelvsmauet 10, en gang rundt 1952. Denne gatedøren som alltid hadde en lapp der det sto, ”Til Torgaten 1C” uten at de to guttene kunne lese det.

Men de to guttene visste det at den også førte til bakplassen der kaggadoene sto. Der de hadde lært seg at når den ene skulle ”boilibom” sto den andre ved siden av og høylytt fortalte Billemann og Bollemann vitser, samtidig som han trampet i gulvet. Alt for å holde rottene vekke.

Den ene holdt stramt i hanken til en koksbøtte, mens den andre knuget hånden rundt en pyntepute. De ledige hendene knyttet seg i hverandre slik søsken ofte kunne gjøre når de var små. De sammenfilterte hendene var også for å få mot, før de skulle gå i gjennom gatedøren til Vaskerelvsmauet 10, og ut i den store verden uten følge av mor. Koksbøtten og pynteputen var to ting disse to små guttene på henholdsvis fem og syv år, hadde vunnet på tivoli, og deretter forærte dem til sin mor.

Vaskerelvsmauet 10 merket med 1 tall, som lå midt i Bergen sentrum. Foto Widerøes flyveselskap
Vaskerelvsmauet 10 merket med 1 tall, som lå midt i Bergen sentrum. Foto Widerøes flyveselskap

Etter skjennepreken og den påfølgende gråten var ferdig tok de to små guttene hevn over mor, ved å ta igjen både koksbøtte og pyntepute de hadde vunnet. Derfor sto de der i døren og forberedte seg til å gå ut i det voldsomme regnet. De så hvordan regnet pisket ned, og da fant de ut at det kanskje ikke var så lurt å rømme akkurat denne dagen. Etter en stund og litt rådslagning vente de to små guttene seg om, og gikk de to trappene opp til kvisten der mor sto klar med varm sjokolade til de to små rømlingene. De bestemte seg derfor at mor kunne få igjen både koksbøtten og pynteputen, siden de fikk både sjokolade og kjeks, ja til de eventuelt skulle rømme neste gang.

Hvor mage andre rømlinger som har stått der i døren til Vaskerelvsmauet 10 og se regnet strømme ned, vites ikke. Men en kan være hellig overbevist om at noen er det gjennom de hundrede av år huset fikk står der, med sin dør som har gitt minner som aldri dør.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen.

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Snøen som falt i fjor og riktig målføre.

Gunnar Staalesen Årets Bergenser 2010
Gunnar Staalesen Årets Bergenser 2010. Denne artikkelen har stått på trykk iBergensavsien BA.

Ja nå har vi lagt bak oss den store, eller kanskje, de store høytidene, og nå skal roen være senket over oss igjen. Så kan en kanskje tenke litt tilbake på hva som skjedde i den hektiske tiden før Jul. Tiden går så fort når en stresser i vei for å ha alt klart til disse høytidene, at en kanskje ikke helt får meg seg alt på en måte. Så når normal dagene kommer tilbake, og alt som kan minne en om den store høytid er pakket ned, og det salige juletreet kommet på avfallsiden, da først kan en gå igjennom det en har opplevet. Ja på både godt og ondt som en sier, og heldigvis har vi mennesker en tendens til å utelate det onde, om en skulle ha opplevd det i løpet av disse høytidene.

Ja omtrent som den gang undertegnede var sjømann. Da vi kom hjem, ”stinn av gryn” som vi sa, etter at vi hadde mønstret av en båt, da var liksom alt slitet og savnet, med tårer glemt. Blodslitet i varmen med som oftest minimum tolv timers arbeids dag, der søndagen kom som en befrielse, for da hadde vi bare åtte timers arbeids dag. Dette fortalte vi selvsagt ingen ting om, vi bare skrøt av hvor mye penger vi tjente, ikke rart vi var ”stinn i gryn” og de som ikke visste hva vi snaket om, var kjempeimponert.

Nei nå gled jeg visst helt ut igjen, det var helt andre ting jeg ville ta opp. Kanskje er jeg litt sent ute med denne betraktningen siden den skjedde like oppunder julaften, men på en måte så har det likevel noe med dags aktuelle ting å gjøre. Jeg har nå noen ganger, hatt den ære å være tilstede under en for oss helt spesiell pristildeling, som deles ut bare noen få dager før selveste kvelden. Julaften. Med denne prisen følger der ikke med flotte medaljer og diplomer, eller for den saks skyld penger. Nei her er det mest bare æren. Ja riktig nok så får prisvinner en flott blomsterbukett, samt et bilde av en norsk kunstner. Dette er ikke å forakte, nei tvert i mot. Selvsagt kan et slikt bilde bli, om det ikke allerede er, verdifullt en gang, men for prisvinneren er bilde verdifullt med en gang, skulle jeg tro. Det viktigste er vel at prisvinneren liker bilde, og setter pris på det.

For utenforstående så kan det kanskje virke litt rart at prisevinner ikke får en god slump med penger. Kanskje det er fordi en da ikke forstår hvor høyt akkurat denne prisen henger, ja for de aller fleste Bergensere. Jeg snakker selvsagt om prisen Årets Bergenser, selv om det jeg her skriver om var i fjor. Men en slik hederstittel varer jo nesten helt til 2012, for den som ble tildelt prisen i fjor. Det er ikke alltid en syntes at den som får denne tittelen er den verdig, men slik vil det vel være samme hvem som får den.

hun hadde neppe blitt Årets Moldenser. Foto Kjell Herskedal Scanpix
hun hadde neppe blitt Årets Moldenser. Foto Kjell Herskedal Scanpix

For min del husker jeg her for et par tre år siden, ja jeg var selv til stede, da en Bergensk kvinnelig høytstående politiker ble tildelt prisen. Da forsto jeg ingen ting, etter den forsiktige applausen som jeg selv også var med på, forsto jeg at flere andre heller ikke forsto! Jeg kan i alle fall si såpass at hadde denne politikeren kommet fra en by litt lengre nord på Vestlandet, så hadde hun neppe fått tittelen Årets Moldenser, vil jeg tro.

Men i år, det vil si i fjor så fikk endelig Gunnar Staalesen æren av å bli Årets Bergenser. En mann som virkelig fortjenter, denne for oss Bergensere, hederstittel. En mann som har skrevet så mange gode krimbøker, som også er omformet til filmlerretet. Filmer som har gått sin seiers gang på landets kinoer. Som kjent er også hans bøker, enten det gjelder Varg Veum eller triologien, solgt til svært mange andre land. Han har jo også skrevet en god del for teateret. For en Nordnes-gutt står nok hans fantastiske teaterstykke som han skrev, og som ble oppført til Nordnæs Bataillon sin 150 års dag, som noe av det største. Hvorfor vår alles Gunnar Staalesen ikke har fått denne tittelen Årets Bergenser før, er for meg en gåte. Jeg vil se den Bergenser som har satt Bergen mer på kartet enn ham. Ja da må en nesten grave de opp igjen.

Da redaktør i Bergensavisen Anders Nyland leste opp navnet og tildelte Gunnar Staalesen prisen Årets Bergenser, ville applausen ingen ende ta, ja faktisk var der trampeklapp. I sterk kontrast til hva der var, da den høytstående kvinnelige politikeren for et par tre år siden, fikk prisen.

har fått makt som parkert enehersker. Foto Marit Hommedal Scanpix
har fått makt som parkert enehersker. Foto Marit Hommedal Scanpix

Derfor slår deg meg med tanke på henne, og med bakgrunn i de siste dagers hendelser her i Bergen. Der en avdanket politiker ?.. som nå ser ut til for meg at han har fått makt som parkert enehersker, både i vår kjære by og ellers i vårt fylke. Kan også han få denne tittelen, selv om han egentlig bor i Hardanger og kommer Østfra fra en plass? Ja jeg bare lurer, og håper for all del ikke det, for å være litt politisk. De bør i hvertfall ha riktig målføre, eller?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Først tok de Manhattan.

Handelens og Sjøfartens Hus fra 31. desember i 1965.
Handelens og Sjøfartens Hus fra 31. desember i 1965. Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA.

I dagens handelsmarked er vi snart kommet så langt at det bare er igjen butikker som selger klær. En kan lure på, hvem som går med alle disse klærne som disse butikkene må selge for å overleve? Ja jeg bare spør, siden det ser ut til at slike butikker dukker opp over alt og overtar alle andre butikklokaler som blir ledig når andre handels næringer av en eller annen grunn legger ned.

Tone i Nygårds blomster
Tone i Nygårds blomster

Nå har ikke jeg tenkt å ta opp hvorfor butikker av en eller annen grunn legger ned, det er da ikke min sak. Nei for årsakene kan være så mange. Det kan for eksempel være en konkurs som sikkert er det mest ubehagelige. Men det kan også være ingen av barna vil overta butikken når foreldrene er kommet opp i en alder at nok er stopp. Det kan jo også være at en blir tilbudt en høy pengesum som en ikke kan si nei til fra en eller annen gigant inne tekstil, eller fra en som drømmer om å bli en gigant.

Nå skal jeg la disse eventuelle årsakene ligge, eller er det ”legge”? Fulgte med i en debatt om akkurat dette i BA her en dag. Siden må jeg innrømme at jeg er blitt helt forvirret, men tror jeg holder på ”ligge” i dette tilfellet. Men tilbake til handelsstanden, ja handelsstanden igjennom Handelens og Sjøfartens Hus faktisk, for det er vel mangfoldet av handel som skal fremmes fra dette huset. Dette flotte bygget som ligger helt opp til plasser som vi bergensere er så kry av, som Byparken, Festplassen, Lille Lungegårdsvann og like om hjørnet byens storstue, Torgallmenningen.

Dette fasjonable bygget med en utforming som enhver arkitekt kan missunne, spesielt her i Bergen, kanskje! Mange bergenser vet kanskje ikke at i dette bygget er mye av Bergens historie blitt utformet i svært mange år, så bygget er proppet av historiske avtaler. I dette bygget har de fleste foretningsfolk og politikere i Bergen vandret. De møttes gjerne over en enkel kopp kaffe mens de småpratet over bordet, som om de var redd for at noen skulle høre dem og eventuelle avtalene som ble inngått.

Hovedinngangen til Handelens og Sjøfartens Hus
Skulle klesgiganten sluke den lille blomsterbutikken.

Og hvem av den eldre garden kan ikke huske firmaet Grand Cafe og Selskapslokaler? Der en i første etasje under lett pianomusikk kunne spise de lekreste måltider servert av topp service innstilte kelnere ulastelig antrukket, mens en nippet til en likør eller snaps. En kan selvsagt fortsatt spise samme sted selv om det ikke lengre heter Grand Cafe. I dag er det Pizza og øl som serveres der. I andre etasje finner en igjen det gamle firmaet, men som i dag heter Grand Selskapslokaler. Et navn de fikk ved å bruke viskelæret på navnet Cafe da de mistet serveringsrettighetene i første etasje, hel genialt spør du meg. Et firma som fortsatt har under sine vinger, de samme flotte selskapslokalene i andre etasjen som da Grand Cafe eksisterte.

Går en så opp ennå en etasje til tredje, har de der til utleie det ekstreme fasjonable lokalet kaldt Klubben. Det er her de fleste av en viss byrd i Bergen har nok tråkket sine lakksko, ja også noen vanlige regningsbud. Klubben er der en kan sitte i Knagmøbler, som ble laget av en av Norges mest anerkjente møbelsnekker. Der sitter de i dype salonger og med bena plassert oppå tepper til en kostnad du ikke en gang vil høre om. Der en kan høre hver eneste en som kommer inn i lokalet, for alle må gå over den knirkende enkeltstavs eikeparkett før en når teppene og stillheten i salongene, og en blir kvitt alle blikkene som er vent imot en.

Skulle klesgiganten sluke den lille blomsterbutikken.
Hovedinngangen til Handelens og Sjøfartens Hus

I dette fasjonable bygget så en, bare en liten måned før snøen kom, at butikklokale til den kjente blomsterbutikken Nygård Blomster var stengt. En butikk som hadde vært der siden huset sto ferdig en gang rundt 1932, ja som har røtter helt til det 1800 århundrene som var den eldste blomsterbutikken i Bergen. Angsten ble stor for at nok en liten butikk skulle bli inntatt av en tekstil gigant, som den gamle steintøysbutikk Erling Krage ble, som lå i nabolokalet. For meg virker det som om tekstilgigantene sluker de fleste lokaler i et bygg når de først er kommet inn. Det er som de lever etter Leonard Cohen sin sang ”først tok de Manhattan og så tok de Berlin”

Angsten for at Handelens og Sjøfartens Hus også skulle gå over til å bli enfoldet i stedet for mangfoldet, burde vekke de fleste foretningsfolk. Men om noen ble vekket skal ikke jeg utale meg om, men vekket ble en i alle fall da en her en dag kunne lese journalist Karen Mortensen sin utmerket reportasje om denne butikken i BA. Der hun gledelig nok kunne fortelle at tekstilgigantene hadde tapt, Nygård Blomster vil bestå om enn i et nytt navn, Toneblomst. Så i dette tilfelle tok Cohen feil, de hadde tatt Manhattan, men de klarte ikke Berlin.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Vil bli dypt savnet.

Madam Bergen sitt utsalgssted i Strandgaten. Hvor mange Bergensere og tilreisende som har vært inne der og spist dens herlige Fiskemat er ikke godt å si, men mange er det.  Foto: Rune Ulvik. 
Madam Bergen sitt utsalgssted i Strandgaten. Hvor mange Bergensere og tilreisende som har vært inne der og spist dens herlige Fiskemat er ikke godt å si, men mange er det. 
Foto: Rune Ulvik. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA

I Bergen er vår berømte fiskemat butikk ”Søstrene Hagelin og Madam Bergen” i ferd med å bli nedlagt. Dette har skap en storm av sympatierklæringer.Her er mitt bidrag til denne spesielle saken.

Det er nesten ”hjerterått” å legge ned ”Madam Bergen og Hagelin” og med det slutte på deres herlige hjertekaker, fikepuddinger og ja, ”You name it” som det heter på norsk. En kan allikevel godt forstå at Galtung Døsvig ikke vil betale noen millioner hvert år for at vi faste brukere skal få meske oss med herlighetene. Tidligere hadde vi bare hadde Hagelin borte i Olav Kyrresgate, handlet vi der bare når vår lille familie på fire skulle slå ut håret og spise god fiskemat. Jeg kvidde meg som oftest for å gå dit, fordi der alltid var så mye folk i butikken. Når jeg sto der og ventet på tur, presset madammene seg på, med en arroganse som gjorde at jeg kommer lengre og lengre bak i køen.

Søstrene Hagelin sitt utsalgssted i Olav Kyrres gate. Arkitekt Schak August Steenberg Bull. Mannen som tegnet Bliktrykkeriet. Foto: Rune Ulvik
Søstrene Hagelin sitt utsalgssted i Olav Kyrres gate. Arkitekt Schak August Steenberg Bull. Mannen som tegnet Bliktrykkeriet.
Foto: Rune Ulvik

Grensen for min tålmodighet ble neste nådd da en eldre dame med armen i gips som med mye besvær prøvde å åpne døren for å komme seg inn. For en mann som er opplært av mor og far til å hjelpe de eldre med å åpne dører og reise seg på trikken eller bussen så de kunne få sitte, var jeg kjapt borte og åpnet døren for henne.

Den fristende disken hos Søstrene Hagelin i Olav Kyrres gate.
Den fristende disken hos Søstrene Hagelin i Olav Kyrres gate.

Nå takket ikke den eldre madammen for hjelpen. Hun var sikkert så konsentrert om alle herlighetene bak disken, så hun hadde rett og slett glemte det, men det får nok jeg aldri svar på. Endelig var det min tur men jeg kom bare til ”Jeg skal ha” da hørte jeg madammen som hadde armen i gips si med en stemme som bedre kunne sammenlignes med en basuns kraft; -nå må de ikke være frekk unge mann, nå er det vitterlig min tur! Jeg tenkte jeg skulle minne henne på at det var meg som hjalp henne inn, men hun var allerede langt inne i bestillingen, så jeg droppet det. Men det var akkurat som om min barndomslære fikk seg en knekk den dagen.

Men med årene så kom ”Madammen” i Strandgaten med sine hjertekaker. Jeg trodde i min enfoldighet at de pågående madammene bare holdt til i den gamle butikken i Olav Kyrresgate, og ble derfor veldig glad for denne nye butikken. Det pussige er at selv om jeg nå har passert 60 så finnes de samme madammene som trenger seg frem mot disken selv om de kom sist, både i den gamle og den nye butikken. Men jeg spør meg selv; kan det være de samme madamene jeg er jo blitt 35 år eldre?

De berømte hjertefiskekakene.
De berømte hjertefiskekakene.

Men livet har gått videre så nå etter alle disse årene så slipper jeg å stå i kø med pågående madammer som presser seg frem og overtar min tur. For nå selger de ”Madam og Hagelin” sine produkter i flotte delikate innpakninger som er en fornøyelse å åpne i noen av supermarkene. Det er visst her problemet ligger, det er for få butikker som tar inn ”Madam og Hagelin” sine varer, og for dem som tar inn, så er det i for små mengder. Ja så enkelt er det, for ofte hender det at de er utsolgt når jeg skal handle inn fiskemat til ”kånemor” og meg. For å få beholde ”Madam og Hagelin” hjelper det ikke med såkalte ”Skippertak” der folk stiller i butikkene deres en dag og spise nedfor av fiskekaker eller fiksboller. Det er det jevne salget hele året som kan snu trenden og kan gjøre at vi får beholde våre berømte ”Madam og Hagelin”

De ansatte hos Søstrene Hagelin ble veldig glade da de mottok meldingen om at det 80 år gamle merkenavnet får leve videre i lokalene til Madam Bergen.Her er Bodil Skiflesvik sammen med (fv) Anton Engen, Rune Mjøs, Torodd Iversen og Venstre-politikeren Hans Carl Tveit.  Foto: Nikita Solenov.
De ansatte hos Søstrene Hagelin ble veldig glade da de mottok meldingen om at det 80 år gamle merkenavnet får leve videre i lokalene til Madam Bergen.Her er Bodil Skiflesvik sammen med (fv) Anton Engen, Rune Mjøs, Torodd Iversen og Venstre-politikeren Hans Carl Tveit. 
Foto: Nikita Solenov.

Det hjelper heller ikke å vite at selv Kongen og Dronningen elsker fiskematen fra disse to. Vi aldri hørt, tror jeg, at hjertefiskekaker eller fiskepudding fra ”Madam og Hagelin” sto på menyen under noen av de store selskapene som vårt kongehus holder for selebre gjester. Det er sikkert ikke fint nok, selv om det smaker aldri så godt. Da hjelper det liksom ikke at Kongen og Dronningen lurer seg til å spise en hjertekake på soverommet en sjelden gang. Det hjelper heller ikke at vi når har oppdaget at vår gamle folkekonge, Olav, var ”Madamofil”

Jeg må si jeg kvier meg til den dag når ”Madam og Hagelin” ikke er her lengre og jeg igjen må gå ta til takke med en pakke med fiskekaker eller fiskepudding fra haugene i kjøle hyllene. Som er pakket i en slags plast og suget tom for luft, det kalles vakuum, slik at når du setter saksen i plasten for å få ut fiskekakene eller puddingen, må du jobbe hardt for å slite de ut av pakkene. Fiskekakene eller puddingene er innhyllet i en slags fett som minner meg mest om en fødsel. Jeg tror at når en endelig har klart å få de ut av plasten og de ligger der på bordet omtullet av fettet fra pakken før de skal stekes, ja da først forstår en hva som er gått tapt når vi ikke lengre har ”Madam og Hagelin” Så oppfordringen til alle butikkene må bli, noter dere all sympatien som står i media og sats på ”Madam Bergen og Hagelin” Så vi kan spare oss for å måtte gå tilbake til fiskematen som er pakket inn i plast som minner oss mer om for små kondomer.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Espeland fangeleir

Håkon Ingolf Knudsen — 1913-1992 Håkon Ingolf Knudsen internert på Espeland fangeleir før han ble sendt til Sachsenhausen konsentrasjonsleir i Tyskland. Eget foto
Håkon Ingolf Knudsen — 1913-1992
Håkon Ingolf Knudsen internert på Espeland fangeleir før han ble sendt til Sachsenhausen konsentrasjonsleir i Tyskland. Eget foto

Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA

I Bergen siklet (DSB) Direktoratet for samfunnssikerhet og beredskap etter å få selge et landområde i bydelen Arna. Der ligger en fangeleir fra krigen som heter Espeland fangeleir der mange av vår forfedre satt internert ble torturert og deponert og noen henrettet. Dette klarte de ikke og nå er krigsfangeleiren satt i stand slik den var under krigen. Noen Ildsjeler bevarer dette som et museum. Her er mitt bidrag for å få bevare Espeland fangeleir.

La ikke historien om Espeland fangeleir bli utslette fordi en ikke vil bruke penger på å vedlikeholde fangeleiren. La ikke (DSB) Direktoratet for samfunnssikerhet og beredskap få overtaket slik at dette unike minnesmerke blir solgt. Det er så mange av våre forfedre som har lidd i denne leiren for at vi skulle få beholde vår frihet. Overalt i verden tar de vare på slike minnes merker for at utenforstående, turister og ikke minst etterslekten skal se, forstå og ikke glemme.

Friheten er ikke gratis den koster kamp, fornedrelser, tortur, fengsling, henrettelser og dyp sorg. Jeg er glad for det Byantikvar Siri Myrvoll sin uttalelse ”Det er et svært viktig minne fra krigen som vi er nødt å bevare ordentlig” Jeg er også glad for at der finnes mennesker som Erling Mjelde og stiftelsen Espeland Fangeleir som uttrettelig arbeider for at vi skal få beholde dette som et minnes merke. Det er mange Bergensere som satt i fangeskap på Espeland der de ble forhørt, torturert før de ble henrettet eller deponert til konsentrasjonsleirer i Tyskland.

Espeland fangeleir i Arna, Bergen.
Espeland fangeleir i Arna, Bergen.

Jeg kjenner gråten presser seg frem, ikke bare fordi jeg leser om fangeleiren i avisen og kampen for å få den til å bli et minnes merke. Men også fordi at jeg kjenner en av dem som har vært internert på Espeland og kjenner hans livsløp under og etter Espeland. Om morgenen den 25. oktober i 1943 ble Brannmann Håkon Ingolf Knudsen arrestert av nazistene: Hans kone Ester Johanne forsto ikke helt alvoret og ville at han skulle spise frokost før han gikk.

Håkon Ingolf ble arrestert fordi han hadde vært tilsluttet til undergrunns organisasjon Kristian Stein. Der han drev med illegale aviser, spionasje, radio sending for å formidle rapporter til England, men den dagen var det slutt for ham og en del andre brannfolk. Håkon Ingolf kunne rømme før de arresterte ham, for han hadde fått tips tre uker tidligere at han skulle arresteres. Men da visste han at hans kone, mor eller far ville bli arrestert og torturert istedenfor ham selv. Så derfor var valget lett for Håkon Ingolf han lot seg arrestere av nazistene selv om frykten for torturen var stor. Nazistene fikk ikke se de illegale avisene som lå gjemt i koksbingen i Mollesmauet der han bodde, eller radiosenderen som var gjemt i grunnmuren til nabohuset som var revet.

Konzentrationslagers Sachsenhausen — Helvete på jord Sachsenhausen konsentrasjonsleir i Tyskland.
Konzentrationslagers Sachsenhausen — Helvete på jord Sachsenhausen konsentrasjonsleir i Tyskland.

Håkon Ingolf Knudsen kom til Espeland Fangeleir den 2. november der han ble utsatt for tortur og ble derfra sendt til Tyskland. 30 år gammel ankommer Håkon Ingolf den 12. desember 1943 konsentrasjonsleiren Sachsenhausen et helvete på jord. Vi vet mye om det helvete Håkon Ingolf gikk igjennom under sitt opphold i Sachsenhausen, men det er en annen historie. Da Håkon Ingolf ble hentet ut av Sachsenhausen med de hvite bussene i 1945 veide han bare 39 kilo.

Håkons helvete begynte på Espeland Fangeleir, et helvete han aldri kom over frem til han døde, pussig nok den 9. april i året 1992 da var han 78 år. Dette er bare en kort historiene om en av de mange som var internert på Espeland. De som kjempet for at vi kan sitte her i frihet og har bak oss de beste årene Norge har opplevd. Så takk kjære onkel for at du ga ditt liv for oss, ikke ditt fysiske liv, men med det helvete du måtte gjennomgå fra du ble internert på Espeland og frem til din død.

din nevø

Dag-Geir

LES OGSÅ

 Valget er ditt, eller er det?
Hurtigruten og terrorgjerder
Osamn bin Laden-en ikke-muslimsk leder.
Stolt Berg og maktbegjær
En riktig og viktig beslutning
Fotball EM uten Bergen
Jørgen Hattemaker og Dokken
Begeret er fullt
Valgets kval
De tålte så vel den urett
Buekorps Taliban og Amir Payan
En trikk er ikke nok
Feilinformasjon.

Espeland fangeleir

OL et sløseri av penger

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

To brødre og stålbarken «Janna»

Illustrasjonbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim
Illustrasjonbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavsien BA

Det gamle brevet ligger på bordet. Det liksom roper på meg. Ja, nesten som om brevet kunne snakke. Jeg hører langt borte, men nært nok til å høre dens budskap, ”Fortell min historie, fortell min historie”. Riktignok i en form for andektighet og nøysomhet, men allikevel krevende, på en måte jeg ikke kan forklare. Jeg tar det nitti år gamle brevet opp. Jeg har lest det minst hundre ganger. Da kjenner jeg lengselen, smerten, kjærligheten og håpet som ligger i de fire håndskrevne sidene i den overstemplete konvolutten. Det farer igjennom kroppen min på en måte jeg ikke trodde var mulig, uten selv å ha opplevd en slik smerte.

Stålbarken “Janna” til ankers på Bergens havn.
Stålbarken “Janna” til ankers på Bergens havn.

Det er nesten som denne historien kan ta pusten fra en, uansett hvor langt borte handlingen var, og hvor lenge siden det er. Brevet forteller oss egentlig hvor hardt livet var en gang, og hvor betydningsløs en arbeider var. I dette tilfellet en sjømann. Den overstemplete konvolutten vitner om at dette brevet har vandret rundt halve kloden, før det returnerte tilbake til brevskriveren i Bergen, uten at det noen gang ble lest.

Den overstemplete konvolutten
Den overstemplete konvolutten

Vi mennesker tror at verden dreier seg om kun om oss selv, familien, og vennene våre. Det er naturlig at det er slik, selv om en ikke bevisst tenker på det. For det er familien og venner en lever med, andre er liksom utenfor vår rekkevidde. Ikke så å forstå at en ikke bryr seg om andre, men man blir uvilkårlig mest opptatt av sine i det daglige liv. Går vi tilbake til tidligere tider der de ikke hadde de kommunikasjonsmuligheter som vi har i dag, var dette med nærhet til sine nærmeste enda sterkere. I dagens samfunn krever de fleste at en blir hørt, og man blir savnet om man går seg bort, enten det er på fjellet eller sjøen. Ja, hvor som helst i grunnen, men slik var det ikke tidligere. Da måtte man nesten være en kjent personlighet før noen satte i gang et større leteapparat, for å finne den bortkomne.

Han fikk aldri lese sin brors kjærlige brev. Her i Australia.
Han fikk aldri lese sin brors kjærlige brev. Her i Australia.

Slik vi lever i dag, ville nok ha fortont seg som en dans på roser for dem som en gang var med å bygge opp landet vårt. Da i særdeleshet de seilende sjøfolk som ga Norge såkalt hard valuta. Uten denne harde valutaen, er det ikke godt å si hvordan Norge ville ha fortont seg frem til oljen kom. Sannsynligvis i bunnløs fattigdom. I tillegg til det harde livet om bord i skipene, kjente sjøfolkene savnet etter familie og venner. Den gang kunne sjøfolkene være borte i årevis.

3-bilde-til-to-brodre-og-stalbarken-janna
Bildet tilhører Roy Løvaas

Dette visste også brevskriveren Johannes Hansen da han skrev til sin bror den 16. januar i 1922. Bare tre dager etter sin egen 37 års dag. Johannes og hans bror var egentlig innvandrere fra Silkeborg i Danmark. Da han skrev brevet, var han bosatt på Løvstakken i Bergen med adresse Bøhmergaten 34. Han håpet på at brevet skulle rekke fram til sin bror Søren Peter sin 35 års dag, som var den 21. februar samme år. Men innerst inne visste han at broren neppe ville få brevet til den dagen. Ja, i grunnen var han ikke sikker på om han ville få brevet i det hele tatt, selv om han hadde den rette adressen. Noe som også går frem av brevet.

Brevet side 1 og side 4, Brevet tilhører Roy Løvaas
Brevet side 1 og side 4, Brevet tilhører Roy Løvaas

Johannes visste at Søren Peter hadde gått lenge arbeidsledig i Australia. Han visste også at han hadde tatt hyre som styrmann på stålbarken ”Janna” av Kristiania. En skute som var bygget i 1896 i Port off Glasgow. En skute som før det norske rederiet David Steen kjøpte den i 1912, hadde hatt to navn tidligere ”Anna” og ”Lindley”. Det Johannes heller ikke visste, var at skuten Søren Peter hadde tatt hyre på, forlot Sydney i New South Wales i Australia den 3. desember 1921. Med hvete i lasten hadde stålbarken satt kursen mot Falmouth i England.

Det brevskriveren Johannes heller ikke visste da han satt i Bøhmergaten på Løvstakken og skrev så kjærlig til sin bror, var at broren allerede var omkommet. Skuten han hadde tatt hyre på, hadde gått ned med mann og mus like etter den forlot Sydney i desember 1921. Uvitende om denne tragiske hendelsen, sitter Johannes og svarer på brevet familien nettopp har mottatt. Av brevet går det fram at Johannes hadde fått et brev tidligere, som han ikke fikk svart på. Han skriver:
”Sist du skrev var jeg syg og kunde ikke svare dig saa du maa have mig meget undskylt, men nu er det got igjen”

En kan levende tenke seg den smerten det ubesvarte brevet påførte Johannes, da han senere fikk vite at hans kjære bror var gått bort før han fikk lest brevet han nå satt og skrev på.

Brevet side 2 og 3 Brevet tilhører Roy Løvaas
Brevet side 2 og 3 Brevet tilhører Roy Løvaas

Det går også frem av brevet, at i kjærlighet til sin bror har Søren Peter satt opp sin kjære bror og hans familie i en polise han tegnet før den skjebnesvrange turen fra Sydney. Johannes er selvsagt glad for det, men han vil heller ha sin kjære bror levende hjem, han skriver:
”Det var pent af dig at tenke paa os i din Polise og jeg siger Tak, men vil jo heller have dig levende. Penger er got nok men jeg ville heller have mine søsken, bare jeg har saa jeg klarer meg, så er jeg tifreds”
En kan nesten kjenne lengselen og kjærligheten Johannes uttrykker i disse setningene til sin bror. Pengene betyr ingen ting, det er broren sin hjemkomst han ønsker seg av hele sitt hjerte.

Johannes fortsetter: ”Nu er det jo lenge siden vi var sammen, saa det kunde jo være morsomt og vad lever vi for. Pengene gaar aligevel og vorfor saa gøre seg livet surt end det er, og du ved her er du velkommen enten du er rig eller fattig. Koger gryden til 6 er der nok til 7 og vor der er Hjerterum er der ogsaa Husrum”

Sidney 10 år etter at Søren forlot denne havnen
Sidney 10 år etter at Søren forlot denne havnen

Å lese disse setningene der lengselen og håpet for å få se sin kjære bror igjen, er så trist at øynene fylles av tårer. Johannes´ kjærlighet til sin bror, kan vel ikke sies sterkere enn den siste setningen han skriver. ”Koger gryden til 6. Er der nok til 7 og vor der er Hjerterum er der ogsaa Husrum”

Nå skulle det gå nesten to år etter at Johannes skrev sitt brev før han fikk stadfeste at hans bror, sammen med resten av mannskapet på Stålbarken ”Janna”, var omkommet i desember 1921. Én måned før broderen Johannes skrev sitt kjærlige brev til sin døde bror. Stålbarken ”Janna” ble offisielt slettet fra skipsregisteret den 17. juli i 1923. En hendelse som var viktig for rederen for da fikk han sin forsikring utbetalte for skipet. Johannes broder Søren Peter, som hadde seilt i utenriksfart fra han var tretten år, var det kun familien som brydde seg om.

Ønske om å få se sin elskede bror igjen skulle aldri Johannes få oppfylt, men minnene kunne ingen ta fra ham.

Jeg takker Roy Løvaas for alle bilder og brevet som han har i sin samling og som gjorde det mulig å skrive denne artikkelen.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen.

LES OGSÅ
To brødre og stålbarken Janna
Skutesiden har kastet anker
Var lojale mot rederne
Første reis
Mytteristen
Et annerledes reisebrev
Den store drømmen

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Skutesiden har kastet anker.

bilde-1-til-skutesiden-har-kastet-anker

Edvards Skuteside nye hjemmeside har kastet anker. Klikk på bildene så blir de større.
Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA.

Noen ganger kan en undre seg over hvorfor ting tar slutt. Men en ende har jo de aller fleste saker og ting. Denne slutten som jeg vil frem til er kanskje litt sørgmodig. Ja nesten som en kan bli blank i øynene. Ikke vet jeg hva som gjorde at akkurat denne saken har tatt slutt, det kan en bare undre seg over. For 12 år siden startet det. Ingen ante den gang hvor stor suksess faktor denne siden skulle bli. Etter hvert som siden ble kjent økte tilstrømmingen. Nå sitter selvsagt ikke jeg på noen statistisk oversikt i så hensende, men det er heller ikke nødvendig, for en siden med samme tema i en avis hver eneste uke i 12 år sier det meste.

Slik vi kjenner logoen til Edvards Skuteside den siste tiden.
Slik vi kjenner logoen til Edvards Skuteside den siste tiden.

Nå er det selvsagt mange som skjønner at jeg tenker på ”Edvard´s Skuteside” i Bergensavisen, ført i pennen av ingen ringere enn Edvard Pettersen selv. Den siste historien på Skutesiden kunne vi lese den siste søndagen i advent, om det var helt tilfeldig er umulig for meg å si, men underlig var det uansett. Helt til slutt i denne siste artikkelen var der sneket seg inn en liten notis liksom for seg selv, men nokså klart og umulig til å misforstå. Dette var siste Skutesiden enten du likte det eller ei. Skuteside har vært en kjærkommen side for svært mange av BA sine lesere. Gjennom Edvards Skuteside er den gamle sjømannsstanden løftet frem som noe positivt, bare det i seg selv er en bragd.

liten notis liksom for seg selv
liten notis liksom for seg selv

Med tanke på at det på 1950 og 1960 tallet fantes over 60 000 Norske sjøfolk, både menn og kvinner, så hadde Skutesiden et stort nedslagsfelt. Ofte ble sjøfolk i seg selv ikke verdsatt på samme måten som landarbeiderne, selv om det var nettopp dem som tilførte Norge hard valuta som landet trengte så sårt etter krigen. At sjøfolk ikke var så verdsatt fikk jeg bekreftet da en kamerat av meg traff skolelæreren vi hadde i 7. klasse på Nordnes skole etter at han var begynt på ungdomsskolen. Etter en hyggelig prat spør skolelæreren til slutt ”hvordan går det med din kamerat da?” han svarte som sant var ”jo, han er reist til sjøs” Da så skolelæreren på min kamerat og sa, mens han nikket bekreftende med hodet ” ja, jeg tenkte meg det ville bli ”en slik” av ham!”

Slik vi kjente Skutesiden tidligere.
Slik vi kjente Skutesiden tidligere.

Men gjennom Skutesiden i BA fikk etter hvert gamle og for så vidt nye sjøfolk fortalt sine historier på en verdig måte. Senere fikk Edvard og Hans Brundtland utgitt flere bøker med historier og bilder fra sjøfolks liv. Disse bøkene var et direkte resultat av Skutesiden, og de kom ut i store opplag som samtidig fortalte en hvor populære dette temaet var, spesielt blant eldre sjøfolk. Edvard fikk ut av disse gamle sjøfolkene historier og bilder som ellers ville ha gått i graven med dem. Historier og bilder som er en del av Norges historien fra den gang Norge var en av de største sjøfartsnasjoner i verden og med flest aktive sjøfolk. Gjennom Skutesiden fikk han frem stoltheten vi følte den gang vi seilte med det Norske flagget i hekken.

Senere fikk Edvard og Hans Brundtland utgitt flere bøker med historier og bilder fra sjøfolks liv.
Senere fikk Edvard og Hans Brundtland utgitt flere bøker med historier og bilder fra sjøfolks liv.

Den siste artikkelen i Edvards Skuteside hadde tittelen ”Sjenerøse sjøfolk” Der forteller han hvor vanskelig det kunne være for homofile sjøfolk. En av Bergens mest kjente forkjempere for de homofile Kenneth Prophy forteller fra sin tid på sjøen og problemene det kunne medførte å være homofil i datidens Norge. Måten historien blir fortalt på er så sjenerøs i seg selv og gir en et innblikk i hvordan Norske sjøfolk behandlet en homofil skipskamerat. Der roser faktisk Kenneth de Norske sjøfolkene syn på mennesker med en annen seksuell legning enn den som er mest anerkjent.

Et syn Norske sjøfolk fikk nettopp fordi de reiste på langfart i opp til to år av gangen og fikk sett en del slike forhold i land der slike forhold var mer anerkjent. For alle oss som seilte den gang på 1960 tallet kjente vi godt til Dennis Bar i Antwerpen der en kunne beskue både homofile, lesbiske og transer. Den gang var homofili fortsatt forbudt i Norge. Dette var bare en av historier Edvard har servert oss igjennom disse 12 årene som Skutesiden har eksistert. Den viser at de gamle Norske sjøfolkene hadde sett det meste før det dukket opp i gamle landet.

Edvarden i sitt rette element, sjø, havn og Bergen. Foto: Karen Mortensen
Edvarden i sitt rette element, sjø, havn og Bergen. Foto: Karen Mortensen

Tittelen på Edvard sin siste historie på Skutesiden ”Sjenerøse sjømenn” vil jeg snu på hodet. Takk Edvard for din ”sjenerøsitet” som du har skjenket alle oss som var en del av den siste storhetstid for seilende mannskaper, uten deg hadde alt vært glemt. Takk også til Bergensavisen eller BA og Hans Brundtland for deres unisone støtte til denne gruppe Norske menn og kvinner ved at dere har kjørt denne siden i alle disse årene. Vi vet at Edvarden ikke har gått i opplag fordi Skutesiden forsvinner, men et tap for alle oss som har fulgt denne siden hver enste uke er det.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
To brødre og stålbarken Janna
Skutesiden har kastet anker
Var lojale mot rederne
Første reis
Mytteristen
Et annerledes reisebrev
Den store drømmen

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Var lojal mot rederne.

MS Numerian til Audun Rekstens rederie i Bergen
MS Numerian til Audun Rekstens rederi i Bergen. Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA på Edvards skuteside

Den flotte TV-serien ”Vår ære og vår makt” som NRK laget og som har flimret over tv-skjermen, viste i all tydelighet at krig var en god grobunn for redere verden over til å tjene penger, store penger. Norge var ingen unntak, snarer tvert imot. Norge hadde svært mange dyktige redere som sørget for svimlende inntekter til seg selv, men selvsagt også til Norge. Dette klarte rederne ved hjelp av like dyktige og ikke minst lojale norske sjøfolk, som var ombord i skipene i årevis. Dette sammen med sjøfolkenes svimlende dårlig inntekter og med deres enorme forsakelser, ja så ble Norge en av verdens største og mektigste sjøfartsnasjon.

En skulle tro at dette opphørte da den 2. verdenskrig var ferdig og verden gikk inn i en ny mer moderne tid, men det gjorde det ikke. Rederne fortsatt å tjene gode penger når det oppsto kriger og sjøfolkene ble fortsatt like dårlig betalt. Selv reiste jeg til sjøs for første gang da jeg var 15 år som messegutt i august 1962. Det var en tankbåt med navnet MT ”Norborn” tilhørende Sigurd Sverdrups rederi i Oslo. Med den fikk jeg oppleve den nervepirrede Cuba krisen på nært hold. Den neste store krigen som påvirket både verden, rederne samt oss som var sjøfolk den gang var seksdagerskrigen i 1967.

Min første båt MT ”Norborn” tilhørende Sigurd Sverdrups rederi i Oslo.

Da seksdagerskrigen startet den 5. juni i 1967 var jeg om bord i MS ”Janecke Reed” tilhørende Johs Larsen rederi i Bergen. Et skip som akkurat denne dagen nærmet seg Rødehavet. Skipet var lastet med gummi fra Indonesia og vi hadde kurs for Suezkanalen for å komme til bestemmelsesstedet Rotterdam i Holland, der jeg også skulle mønstre av etter ett år ombord. Jeg husker den natten som om det skulle ha vært i går. Hele mannskapet som ikke var på vakt ble purret ut midt på natten og ble samlet i mannskapsmessen. Kapteinen leste opp telegrammer fra rederiet som informerte oss om krigen og hva det ville bety for vårt skip. Kapteinen fortalte at vi allerede hadde satt ny kurs for nå måtte vi gå rundt hele Afrika, som betyde ca. 3 uker ekstra seilingstur. Der var en stillhet og en ro i messen som en aldri vil glemme, for informasjonen og alvoret i saken gjorde et uslettelig inntrykk på oss.

Denne krigen og nettopp det at skipene nå måtte gå rundt hele Afrika for å komme til Europa ble redningen for mange skipsredere, og spesielt for bergensrederen og Nordnes-gutten Hilmar August Reksten. Da krigen kom sto han som kjent klar med sine store tankskip for å transportere olje fra Gulfen til Europa rundt Afrika til en mye billiger penge en de små tankskipene kunne. Ved hjelp av denne krigen vokste Hilmar Reksten til å bli en av Norges største reder og dermed en av verdens største redere. Hilmar Reksten ble så stor at han skjenket sin sønn, Audun Reksten fire skip for at han som sin far skulle bli en stor reder.

Et av disse fire skipene til Audun Reksten mønstret jeg på i juni 1968 sammen med min barndomskamerat Svein Ove Monsen begge som motormenn, skipets navn var MS ”Numerian” Etter et par måneder ombord i slutten av august ankret vi opp i Mexicogulfen. Vi skulle til Port Arthur i Texas for å laste til Vietnam der Amerikanerne på denne tid hadde over 600 000 soldater under våpen i en svært så brutal krig. Nå skal ikke jeg her fortelle alt det som skjedde under denne turen men den gir en godt bilde på hvorfor Norske redere gjorde det bedre en andre, at disse turene til Vietnam var lukrative kan en bare tenke seg.

Da vi lastet inn for denne turen i Port Arthur lå vi sammen med en amerikansk båt som skulle samme turen som oss. Den gang fikk de norske sjøfolkene 100 % krigstillegg på grunnhyren, eller skalahyren som det het til sjøs, når vi kom innfor 15 mils grensen i Vietnam noe vi gjorde samme dag som vi ankom landet. Amerikanerne fikk 200 % fra første hivet kom ombord i Port Arthur 3-4 uker tidligere.

Siden krigstillegget bare gjaldt grunnlønnen så fikk det en del rare utslag. Jeg hadde ca. 8 kroner i timen i normal arbeidstiden det vil si at med krigstillegget hadde jeg ca. 16 kroner timen. Men når jeg jobbet overtid, der krigstillegget ikke gjaldt, fikk jeg 50 % overtidstillegg. Da hadde jeg 12 kroner timen, altså 4 kroner mindre enn jeg hadde i normal arbeidstiden.

MS Janicke Reed senere MS Høegh Breeze
MS Janicke Reed senere MS Høegh Breeze

Ja tallene taler for seg selv, men vi tenkte ikke så mye over det den gang kanskje, men noe må ha gått inn siden vi spurte Amerikanerne hvordan de hadde det. Jeg skriver ikke dette fordi jeg er misfornøyd men for å gi et lite innblikk i hvorfor Norske redere ble store.

For de fleste som seilte ute under den siste store sjøfartstiden for norske sjøfolk, så tror jeg mange med meg er enig i at Hilmar Reksten var en meget populær reder. Først og fremst fordi han ville beholde de norske sjøfolkene og ville at den lojale norske sjømannstand skulle bestå. Selv var jeg ute på sjøen fra 1962 til jeg gikk i land som 1. maskinist i 1975, da var rederne allerede i gang med å kvitte seg med de norske sjøfolkene. Men når det er sagt er en ting sikkert, for alt i verden var min tid til sjøs en tid jeg ikke ville ha vært foruten.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
To brødre og stålbarken Janna
Skutesiden har kastet anker
Var lojale mot rederne
Første reis
Mytteristen
Et annerledes reisebrev
Den store drømmen

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Førstereis gutt.

bilde av min første båt MT ”Norborn”
bilde av min første båt MT ”Norborn”. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA på Edvards skuteside

Jeg var en av de mange tusen gutter som reiste til sjøs som 15 åringer for å skape meg et levebrød. Jeg reiste ut i 1962 en måned etter at jag hadde fylt 15 år. Skipet tilhørte Sigurd Sverdrups rederi i Oslo. Jeg sluttet å seile i 1975. Jeg fant et bilde av meg selv som 16 åring i en bok som heter ”Sjøfolkenes hemmeligheter” skrevet av Edvard Pettersen og Hans Brundtland

Jeg sitter og blader i en sjømannsbok jeg fikk i gave av et vennepar. Jeg fikk den fordi jeg hadde vært til sjøs i mange år, men også fordi der var et bilde av meg inne i boken. Håper selvsagt at jeg også fikk den fordi de syntes jeg er en ok fyr!! Jeg var forresten en av de mange tusen gutter som reiste til sjøs som 15 åringer for å skape meg et levebrød. Et yrke som var sett litt ned på av akademikere og sånt hvis du da ikke var skipper eller maskinsjef, som om du ble det med en gang.

Bilde er fra Napoli i Italia i 1963. Her er bilde jeg fant i boken “Sjøfolkenes hemmeligheter” Jeg sitter på huk og griper etter en øl. Bildet er tatt av Kenneth Brophy. 
Bilde er fra Napoli i Italia i 1963. Her er bilde jeg fant i boken “Sjøfolkenes hemmeligheter” Jeg sitter på huk og griper etter en øl. Bildet er tatt av Kenneth Brophy.

Det var min kamerat som gjorde meg oppmerksom på det da han fortalte at han hadde truffet vår gamle skolelærer. Etter en hyggelig prat spør skolelæreren til slutt ”hvordan går det med din kamerat Dag da?” han svarte som sant var ”jo, han er reist til sjøs” Da så skolelæreren på min kamerat og sa, mens han nikket bekreftende med hodet ” ja, jeg tenkte meg det ville bli ”en slik” av ham!”

Rederi og skorsteinsmerkene til Sigurd B. Sverdrups rederi.
Rederi og skorsteins merkene til Sigurd B. Sverdrups rederi.

Jeg blader akkurat om til side 34 og ser jeg sitter der på ”stamsjappa” i Napoli sammen med en del skipskamerater. Året er 1963 har så vidt fylt 16 år sitter der på ”sjappa” lett på huk, mens jeg gripende etter en flaske øl som står på bordet. Jeg tar meg i å tenke ”du skulle hatt juling tenk å drikke øl i den alderen” men slik var det når mor ikke passet på.

Men hvem hadde tatt dette bilde og satt det inn i boken? Drakk jeg så mye den gang at jeg ikke kan huske hvem som tok bilder av oss, eller er det alderen min som kommer inn i bilde? Jeg håper det er det første for det er så lege siden at det ikke plager meg lengre. Er det alderen tyder visse ting på at, ja du forestår, vil helst ikke snakke om det!!!

Boken til Edvard Pettersen og Hans Brundtland der jeg fant bilde av meg fra stamsjappen i Napoli.
Boken til Edvard Pettersen og Hans Brundtland der jeg fant bilde av meg fra stamsjappen i Napoli.

Jeg hadde på det tidspunktet bildet ble tatt, vært ombord i et år og skulle mønstre av og reise hjem neste dag. Noe jeg gledet meg vanvittig til selv om jeg måtte betale hjemreisen min selv. Du vet rederne var noen luringer, de fikk oss til å signere kontrakter som ga oss gratis hjemreise etter et år hvis skipet var i nord Europeisk havn? Det de ikke sa noe om var at skipet aldri vært i nord Europa. Men akkurat da bildet ble tatt betydde det ingen ting, for jeg skulle til Roma og der skulle jeg overnatte på hotell før vi skulle fly hjem. Tenk først en flott togtur fra Napoli sikkert på første klasse, og jeg hadde ingen planer om å følge utrykket
”se Napoli og dø” for jeg skulle hjem, hjem til mor, som Nordstoga synger så fint.

Alle Norske sjøfolk med respekt for seg selv hadde alltid et sett nye klær liggende som skulle brukes den dagen en mønstret av. Jeg var ingen unntak fra den regelen selv om ikke alt var helt nytt følte jeg meg fin da jeg ankom tog stasjonen i Napoli. Da jeg steg på toget den gang i 1963 var jeg kledd i mine beste klær og med ny striglet hår, hvor flaisen lå perfekt ved hjelp av en tube Brylkrem. Buksen som var nesten helt ny var nystrøket med sylspiss pers, ja så sylspiss at en nesten kunne skjæres seg på dem. Skoene glinset slik at jeg følte trang til å bruke solbriller etter at jeg hadde brukt en halv boks med sort skokrem på dem.

Mine hvite strømper fremhevet skoenes flotte utsene. Med hjelp fra stuerten satt slipset perfekt med en nydelig dobbelknute. Halvveis opp fra skjortelommen stak der en 20 pakning Camel og en gul pakke Wriegles tyggegummi. Begge deler en nødvendighet for at folk hjemme skulle forstå at her er en avmønstret sjømann. Utenpå det hele min amerikanske sorte battel jakke med en stor hvit amerikansk ørn på ryggen som var kjøpt i USA eller i statene, som var litt tøffere å si. I hånden bar jeg min nye flotte røde skinnkoffert den også kjøpt i statene, og i lommen en hel liten formue på kr. 100 i Italienske Lire.

bilde-5-til-en-forstereis

Da jeg kom inn i vognen kom kultursjokket, det bare måtte komme. Der var ikke mye første klasse over den vognen knapt femte klasse. Selv togvognen jeg hadde reist med den gangen jeg skulle på telttur til Nesttun var mye finere. Vognen var helt åpen eller som vi kalte slike vogner hjemme en ”kuvogn” Setene lignet på trebenkene i en park bare at ryggen var mye høyere. Der var bare en sitteplass igjen og det var ytterst på en benk der det allerede satt tre Italienere. Da jeg satt meg ned var jeg som i transe og jeg holdt desperat hardt rundt håndtaket på min røde koffert. Det var som om jeg var redd de ville ta fra meg min flotte røde koffert.

Lydnivået av alle italienerne som pratet høyt var skremmende for en som var vant til fullstendig taushet når en satt på trikken hjemme. Etter hvert som jeg våknet fra transen så jeg at hattehyllene var fulle av små bur der hønsene kaklet i et sett. Jeg var glad jeg ikke satt på andre siden for der var flere sauer og geiter i bånd, og rundt dem på gulvet lå de runde små svarte som vi kalte ”korintere” Det pussige var at ingen prøvde å snakke til meg, men jeg tenkte at det kanskje var fordi de så at jeg ikke hørte til i denne vognen og var av en høyere byrd!! Jeg ble vettskremt da en av dem reiste seg og kom bort til meg og pikket meg i skulderen samtidig som han spurte ”seaman he?” Da jeg nikket på hodet og svarte ”yes” begynte alle italienerne å le.

Da forsto jeg at det ikke var italienerne i skitne klær med deres grønnsaker, høns, fugler, sauer eller geiter med korintere på gulvet som skilte seg ut. Nei, det var en stilig første reis gutt fra Bergen med en sort battel jakke og med en stor hvit amerikansk ørn på ryggen.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
To brødre og stålbarken Janna
Skutesiden har kastet anker
Var lojale mot rederne
Første reis
Mytteristen
Et annerledes reisebrev
Den store drømmen

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside