Byrommene som ble borte.

Nordnes i 1970,Tenk for et byrom dette ville vært å vise frem i dag om ikke datidens politikere hadde bestemt seg for at alt skulle ned. Arkivbilde: Knut Strand. Klikk på bildene å få de større. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergens Tidene BT
Nordnes i 1970,Tenk for et byrom dette ville vært å vise frem i dag om ikke datidens politikere hadde bestemt seg for at alt skulle ned. Arkivbilde: Knut Strand. Klikk på bildene å få de større.
Denne artikkelen har stått på trykk i Bergens Tidene BT

Det er en skam for politikerne som har vært med på å vedta riving av de gamle husene i Bergen, de siste nå i Jonsvollskvarteret. Også den gang fantes det like tapre mennesker som David M. Lovret som kjempet imot saneringen, men akk til ingen nytte.Jeg er en mann som nå har passert de 60. Jeg vokste opp på Nordnes på 1950-60-tallet i den tid da de eldre gamle husene fortsatt sto igjen i hopetall helt der ute. Dette var et paradis for oss som vokste opp der ute i mellom smitt og smau.

Nagelgaten 22 Den gamle ærverdige mannen vokter sitt hus med stokken klar for å forsvare sitt gamle stolte hus
Nagelgaten 22 Den gamle ærverdige mannen vokter sitt hus med stokken klar for å forsvare sitt gamle stolte hus

I Nagelgaten 22 ute på Nordnes bodde der helt til huset ble revet, en gammel ærverdig mann som kjempet med nebb og klør mot rivningsvedtak fra byens ukloke politikere. Politikerne som fikk medhold av retten at den gamle ærverdige mannen måtte ut av sitt stolte hus, så rivningsvedtaket kunne bli gjennomført. For alt det jeg vet hadde den gamle ærverdige mannen bodd der hele sitt liv, og kanskje hans far før det igjen, og hans far igjen. Den gamle ærverdige mannen vokter sitt hus med stokken klar for å forsvare sitt gamle stolte hus, hvis noen skulle prøve å sette i gang riving av huset. En tapper, ærverdig gammel mann som burde fått en byste av seg der ute på Nordnes. Sammen med Margiten i Nordnesgaten som også nektet å flytte, men som innså at slaget var tapt da de hadde revet 2. etasje, og bare butikken hennes i 1. etasje gjensto.

Margitten var en feiende flott gammel bergensdame, som gikk rundt i strøket i sine tøfler med ukebladene om tirsdagskvelden til sine faste kunder. Det var jo ikke lovlig å selge bladene dagen før utsalgsdagen. Men hvem brydde seg om en gammel dame i tøfler og med noen blader i sin svette armhule, etter en lang og strevsom dag i butikken. Da hun leverte bladene på døren glemte alle hennes kunder Margiten sin fremferd om sommeren når fluene og vepsene svermet i butikken hennes.

Hun hatet både fluer og veps, og de fluer og vepser som ikke hengte seg fast i tapen som hang i taket og der led en smertelig død, tok Margiten livet av ved å knuste de på brødene som sto på disken med avisen hun skulle selge. Men hun var en omtenksom dame hun tørket forsiktig av både på avisen og brødene kroppen til de stakkers knuste fluene og vepsene, før hun solgte de til hennes trofaste kunder. Og pytt sann, ingen merket jo litt levninger etter fluer og veps og litt avis sverte når de spiste hennes utmerkede gode brødskiver med smør og sukker på. Og hvem la merke til at der var kommet noen ekstra punktum og komma på forsiden av Bergens Tidende, eller Bergens Arbeiderblad. Hennes trofaste kunder brydde seg heller ikke om da de gikk ut av butikken for siste gang at brødenes overflate nå var bedekket med støv og sagmugg fra gulvet de rev over hodet hennes. Aldri mer skulle hennes trofaste kunder få spise hennes gode brødskiver med smør og sukker på med rester etter fluer, veps og avis sverte på skorpen eller lese avisen med for mange punktum og komma på forsiden.

Fritznersmauet nr. 7 er huset i midten. Der øksemanen bodde i 1. etasje. Bildet er tatt 5. februar 1961 av Gustav Brosing
Fritznersmauet nr. 7 er huset i midten. Der øksemanen bodde i 1. etasje. Bildet er tatt 5. februar 1961 av Gustav Brosing

Foran huset til den gamle mannen i Naglegaten 22 sto huset til øksemannen. Det hadde adresse Fritznersmauet nr. 7. Øksemannen var dritings en dag, han var sjeldent edru, han fikk det de kalte delirium. Det var første gangen jeg hørte dette ordet og trodde den gang, var kanskje 10 år, at alle som drakk fikk delirium. Men så var jo jeg ikke den mest beleste i klassen og det merket jeg da jeg kom til sjøs i 1962 som 15-åring og som messegutt.

En av de gamle uteseilerne hev meg opp etter skottet den andre dagen om bord og i arbeid og lirte av seg følgende lekse. «Jeg har seilt ute i 30 år på alle hav, jeg har lengre fartstid en du har levd hvor i h…. har du gjort av menyen som skal stå på bordet vårt?!» Lite visste jeg at det han kalte meny hang på oppslagstavlen i korridoren og skulle bare henge der. Da jeg hang der på veggen i den gamle uteseilerens store never skrekkslagen av frykt og angst angret jeg på at jeg ikke heller satt hjemme og leste lekser. Jeg kjempet mot gråten så ikke den gamle uteseileren skulle forstå hvor redd jeg var, da jeg stammet frem: Hva er en meny?

Da husket jeg også på øksemannen sitt delirium der han sto og skrek og brølte i 1. etasje den gang i 1957 og hogget ut vinduer og vegg med sin skarpslipte øks. Da kom politiet i sin svartemaie, de la ham i bakken og klubbet ham ned før de kjørte øksemannen vekk. Lite ante jeg da at noen år senere kom der mange menn med øks og hogget hele huset ned. Men da kom ikke politiet og kjørte dem vekk.

Nordnesveien 19a den 25. juni 1957 Foto Gustav Brosing
Nordnesveien 19a den 25. juni 1957 Foto Gustav Brosing

Litt lengre opp i smauet for øksemannen sto Nordnesveien 19a Et hus som de andre gamle stolte husene på Nordnes med sjel og historie som hadde vert verd å ta vare på. Men som på slutten sto så sørgelig alene.

Gjenstridig sto det der stolt og alene som et av de siste gamle stolte trehusene med oddetall i Nordnesveien. Huset som hadde vært omkranset av så mange andre stolte hus der ute på Nordnes. Forstummet er leken av gatens barn som det var så mange av der ute mellom smitt og smau. Aldri mer skulle huset få høre de spede barnestemmer rope, «du er tatt!» eller «du har ’an!» i barnas lystige lek. Kun stillhet og inntoget av bilens dur som i dag fyller hele gaten.

I huset hadde der bodd kanskje en av Nordnæs Bataillon beste faneoffiserer. Det er nesten som om en kan se ham stå der i døren i sin nye fine uniform, en dag i begynnelsen av mars i 1954 for å bære fanen for første gang. Hans bestefar var sønn av en murersvenn og hadde fått det flotte navnet Tollev Michelsen Bendixen i Nykirken en mai dag i 1848. Tollev hadde flyttet inn i det gamle stolte huset på slutten av 1890-tallet med sin familie som den gang talte 9 med stort og smått. Tollev hadde vært seilemakersvenn men var ved innflyttingen kornveier hos Statsveieren. Tollev var stolt over sin eldste sønn Thorvald som var blitt paraplymakersvenn. En viktig jobb den gang da du ikke bare kunne gå på superen og kjøpe en paraply for en krone eller to. Det var liksom om huset solte seg i glansen og var stolt over husets beboere.

Huset sto der ute alene på 70 tallet ribbet for alt med taket litt sammensunket på midten
Huset sto der ute alene på 70 tallet ribbet for alt med taket litt sammensunket på midten

Huset lå slik til at det sjelden fikk se Nordnæs Bataillon passere forbi seg selv, men huset stakk litt ut, litt forbi de andre husene i Nordnesveien. Så når trommingen ljomet nedover Abelsgaten og varslet at korpset var på vei, tøyet liksom huset seg enda litt lenger ut i gaten. Da fikk huset så vidt et lite glimt av familiens stolte fanebærer idet korpset passerte forbi i Nordnesbakken.

Nå skulle verken huset eller Tollev få oppleve å se Tollev sine tippoldebarn marsjere taktfast med Nordnæs Bataillon i starten av det neste århundret, der en av hans tippoldebarn bar fanen. Huset sto der ute alene på 70 tallet ribbet for alt med taket litt sammensunket på midten. Det sto slik en stund til spott å spe for dem som var med og vedtok at alle disse stolte husene ikke hadde livets rett.

Men en dag på 70-tallet kom der også til Nordnesveien 19a en del øksemenn som også hogget dette huset helt ned. Borte var alt av gamle minner om Korneveier og Paraplymaker samt fanebærer i Nordnæs Bataillon.

Jeg skulle bare ønske at vi kunne få beholdt de gamle stolte husene på Nordnes. Da ville alle de som går rundt på byvandring i Bergen alltid stoppe der ved Nordnesveien 19a og bli innført i «kornveier» og «paraplymaker» samt fanebærer i Nordnæs Bataillon

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ. Klikk på linken

 

 

Tollbodallmenningen, Henrik Ibsen og Sontums hotell
Fredriksberg og Nordnes-trikken
Som fisken i vannet
Holbergsallmenningen og Christian Sundt
Vi hyller damegardens jenter
En fullemann ølkongen og middagspølse
Nordneshallen Knutsvik og Campell Andersen
Målet er nådd
Varg Veum og klassefesten
Et lite stykke Nordnes
Alle har en klassekamerat
En livskraftig 100 åring
En skatt- Nordre Schreudersmau
Minner fra Nordnesparken
Einar

Pinaren

En hyggelig bisettelse
oss tegnet for det unge sterke
Det Nordnes som en gang var
Kringlen
Byrommene som ble borte

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *