Den gamle krigshelt og hans søknad.

Ragnvald Hommen på Tyskebryggen sommeren 2009. Klikk på bildene så blir de større. Foto: Geir Jetmundsen Denne artikkelen har stått på trykk iBergensavisen BA.
Ragnvald Hommen på Tyskebryggen sommeren 2009. Klikk på bildene så blir de større. Foto: Geir Jetmundsen
Denne artikkelen har stått på trykk iBergensavisen BA.

Jeg skulle treffe ham inne i første etasjen hos Kløverhuset, et hus, eller butikknavn, som klinger godt i Bergen, selv om det ikke er slik det var en gang. Det var der vår berømte nisse holdt til, han som vi kalte ”Kløvernissen. Han som så ut akkurat slik en nisse skal se ut. Forresten en nisse som fortsatt står på, og som holder hus nede på Nøstet i heltkonge.net. Nå var det ikke nisser jeg skulle skrive om, men det var tankene mine som falt tilbake i tid, da våre barn fortsatt var barn. Hvem kan klage på en gammel mann fordi om tankegangen vri seg litt, når en ser steder som fremmaner gode minner. Det er vel naturlig for de eldre å gjøre det, ja hvis en anser oss i vår generasjon som eldre, vel å merke.

Mannen jeg skal treffe er nok en god del år eldre en meg selv, ja faktisk over tjue år. Men gammel kan en allikevel ikke si han er i ånden, for han kjemper hver dag for ettermelet til svært mange mennesker. Hvor han tar kreftene fra er for meg et mysterium. Dette er en mann som har gått igjennom svært mye i løpet av sitt liv, og som fortsatt gjør det, og som svært få andre mennesker i Norge vil måtte gå igjennom.

Da ser jeg han kommer over gulvet, hans smil er stort og godt som vanlig. Han bærer sine nesten nitti år på en fremragende måte, selv om sykdommen herjer i hans kropp. Han strekker mot meg sin kraftige hånd som jeg griper fatt i, for å hilse på krigshelten med et fast trykk. Hans faste grep i min hånd minner mer om en ung mann som hilser, som ved sitt kraftige håndtrykk vil vise en hvor sterk han er, men for krigshelten er det bare et vanlig håndtrykk.

Vi tar rulletrappen opp til toppetasjen, der målet vårt er, Kløverkafeen. Et sted vi har vært sammen på tidligere, for å snakke om livet og Bergen over en kopp kaffe. Han er lett å like den livserfarne mannen, og ingen av oss er skåret for tungebåndet, som det heter. Selv om akkurat i dette tilfellet er det han som snakker, mens jeg lytter. Da lever jeg opp til det gamle ordtak som sier; ”Gud ga menneskene to ører og en munn, for at de skulle lytte mer og snakke mindre”. De fleste unge gidder ikke å lytte til de eldre som opplevde både krigen og de harde trettiårene, det er jeg selv et bevis på. Men nå er jeg en habil lytter til deres fortellinger, for dette er historie. Historie som vil dø ut med deres generasjon om ikke noe bryr seg om hva de snakker om.

Ragnvald Hommen den 8. mai 2010 ved kransenedleggelse på Krigsmoderen ved Galgebakken på Nordnes. Egen samling
Ragnvald Hommen den 8. mai 2010 ved kransenedleggelse på Krigsmoderen ved Galgebakken på Nordnes. Egen samling

Denne godslige mannen som har gjort så mye får vår frihet, og som fortsatt, tross hans høye alder, kjemper for at vi ikke skal glemme, men samtidig for at vi skal tilgi og forene. Denne mannen som ikke er født i Bergen men allikevel elsker vår by, ja kanskje mer en de fleste ekte fødte Bergensere. Han som er tildelt syv krigsmedaljer fra både Norge, England og Russland, for sin innsats under krigen. Ja den siste fikk han så sent som dagen før frigjøringsdagen i 2010

Denne mannen som sto på og til slutt klarte å få oppsatt et minnesmerke ute på Nordnes, ved hjelp av midler fra Trond Mohn. Et minnesmerke som ble kalt ”Krigsmoderen” som var møysommelig laget av kunstneren Per Ung. Det er et minnesmerke over alle mødrene som var hjemme under krigen, og som holdt hjulene i gang i hverdagen, men med en dyp angst for skjebne til sine ektemenn. Det med rette for mange vendte aldri hjem igjen, men fikk sin grav der ute.

Denne mannen og krigshelt med navnet Ragnvald Hommen sendte inn en søknad den 9. september i 2009 om å ta tilbake det gamle navnet Tyskebryggen, og plassere det der det hører hjemme. En søknad som er sendt til Bergen Byråd, med kopi til de fleste politikerne som i dag sitter med makten i Bergen, i alle fall fire av dem. Hva er det som gjør at denne mannen og krigshelten ikke skal få noen tilbakemeldinger fra våre valgte politikere, en tilbakemelding de faktisk er pålagt å gi. Kan det være feighet? Det er lett å la en søknad ligge, som en i ettertid selvsagt ikke har sett eller vet om, spesielt når en vet at innholde er en politisk bombe. Ja det er lett å glemme, men jeg skal aldri glemme denne mannen og hans søknad.

Nå foreligger der planer fra Det nye Hansakontoret om å kalle den lille flotte broen på Nøstekaien for Tyskebryggen, gjerne for meg for det er et flott navn og navnet tilhører Bergen. Jeg syntes Ragnvald Homme fortjener at de styrende politikerne tar opp hansken han har kastet til dem, før det er for sent, eller hva?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *