Minner fra Nordnesparken.

På veien ut av garasjen tenker jeg på barakkene som en gang lå like over hodet mitt, som ble bygget etter bybrannen. Klikk på bildene så blir de større. Bildet er fra oktober 1958 Foto: Gustav Brosing. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA.
På veien ut av garasjen tenker jeg på barakkene som en gang lå like over hodet mitt, som ble bygget etter bybrannen. Klikk på bildene så blir de større.
Bildet er fra oktober 1958 Foto: Gustav Brosing.
Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA.

I det jeg kjørere inn i garasjen ytterst på Nordnes, kjenner jeg glede ved at jeg nå skal rusle igjennom Nordnesparken. Garasjen ligger som de fleste vet like ved Akvariet og Krutthuset og under den nye fotballplassen. Krutthuset som ble flittig brukt av alle oss som var med og bygde den opprinnelige fotballbanen på dugnad, en gang rundt 1960.

Jeg tuslet innover i Nordnes-parken på baksiden av depotbarakkene. Foto Torill Skaar Knudsen
Jeg tuslet innover i Nordnes-parken på baksiden av depotbarakkene. Foto Torill Skaar Knudsen

På veien ut av garasjen tenker jeg på barakkene som en gang lå like over hodet mitt, som ble bygget etter bybrannen i 1916 for å avhjelpe de husløse med et sted å bo. Etter at de hadde revet barakkene på slutten av 1950-tallet rykket det ofte inn sirkus på tomten, før fotballplassen ble anlagt.
Det var selvsagt spennende for oss å se det som foregikk i manesjen, men vel så spennene var det å se om vi klarte å smite oss. En spenning vi laget om til en konkurranse etter at Akvariet hadde åpnet i august 1960. Den som klarte å stå flest ganger og vinke på trappen inn til selve Akvariet, hadde vunnet. Det var riktig nok ikke helt ufarlig, ble vi tatt av vaktene vanket det en liten karamell, ja du vet de som du ikke kan spise!

Idet jeg nærmer meg broen, den eneste i Nordnes-parken, er det som om jeg kan høre tonene som vi gutter og jenter sang der under broen. Foto Torill Skaar Knudsen.
Idet jeg nærmer meg broen, den eneste i Nordnes-parken, er det som om jeg kan høre tonene som vi gutter og jenter sang der under broen. Foto Torill Skaar Knudsen.

Idet jeg skrår over gaten, ser jeg bort mot depotbarakken sin inngangsside som jeg husker mest med glede, men også med litt tristhet.
Glede, for det var her vi stilte opp med Nordnæs Bataillon for å vente på fanegarden. Gudene må vite hvor mange buekorpsgutter som har stått på linjen foran barakkene.
Tristhet, på grunn av skuffelsen og klumpen i halsen jeg fikk, da mitt lange navn ikke ble lest opp den søndagen i 1957, da jeg trodde jeg skulle få hederlig etter to år i korpset. Det var som om de hadde glemt meg den dagen!

Jeg tusler innover i Nordnes-parken på baksiden av depotbarakkene, der vi ofte trente før avmarsj til Tollboden. Når jeg går der, er det som om jeg fortsatt kan kjenne svien etter ørefiken jeg fikk akkurat der da jeg var åtte. Etter at de store guttene hadde lokket meg til å gå bort til en litt eldre og ferm jente og si; – Hei, Parisa-modell!
Det var også der jeg løp rundt og fortalte med stor iver og glød at nå skulle fjerde pelotongen få en pølse, for det hadde Kompanisjefen deres sagt, noe jeg var helt sikker på fordi jeg ikke forsto ordet, pause!

Der vi ofte sto og ventet spent på at gamle bademester Olsen skulle henge opp sin krittavle. Foto Torill Skaar Knudsen
Der vi ofte sto og ventet spent på at gamle bademester Olsen skulle henge opp sin krittavle. Foto Torill Skaar Knudsen

På veien ut til Nordnespynten konstaterer jeg at det snart er den eneste plassen der en har fri utsikt til sjøen. Det er nok ikke lenge til en blir nødt til å nøye seg med å høre bølgene slå, for sjøen kan snart ikke sees. Trærne er blitt så høye at det bare er dem som sitter på kontorene i de øverste etasjene i Havforskningens bygg, som kan se hjertene vi gutter og jenter skar inn i trærne med en sløve tollekniver, for å vise hvem vi var kjik med.
Jeg passerer den lille bunkersen med skyteskår i som ligger ytterst på Nordnespynten. En bunkers som vi gutter kravlet inn i og lekte krig, men som jeg i dag hastig går forbi mens jeg undrer – hvordan klarte vi å komme inn der?

Idet jeg nærmer meg broen, den eneste i Nordnes-parken, er det som om jeg kan høre tonene som vi gutter og jenter sang der under broen. Denne herlige broen som var nesten like fin å stå under når det regnet, som det hadde vært i nøstet som tidligere lå like ved.
Under denne broen lekte vi Ut å gå på brannvakt og alle de andre sanglekene når høstmørket senket seg. Her fikk også mange av oss sitt første kyss da vil lekte Kyss, klapp og klem. Og vi merket da for første gang hvordan adrenalinet arbeidet i kroppen når vi modig nok valgte kyss i leken.

På veien opp Døden passerer jeg ja- og nei-benkene.— nei benken står men ja benken ved trappen er vekke. Foto Torill Skaar Knudsen
På veien opp Døden passerer jeg ja- og nei-benkene.— nei benken står men ja benken ved trappen er vekke. Foto Torill Skaar Knudsen

Jeg observerer sånn halvveis i mine dype tanker om jenter og kyss og sånn, at den gamle karusellen på lekeplassen like ved, er vekke. Den vi kunne gi fart med det ene benet som gjorde at karusellen gikk rundt og rundt i full fart, og som liksom aldri stoppet opp.
Denne veistumpen ovenfor Nordnes sjøbad var for øvrig den viktigste i hele parken. Her var nedgangen til badet.

Der vi ofte sto og ventet spent på at gamle bademester Olsen skulle henge opp sin krittavle som fortalt oss hvor mange grader det var i sjøen, selv om vi hadde badet uansett temperatur. Litt trist at de høye stupetårnene i sjøbadet, som vi hadde så mye moro med, er borte. Fra dem tok vi større sjanser med enn mor hadde likt, ja om hun hadde visst det.
Selvfølgelig var det forskjell på gutte- og jentesiden, på guttesiden hadde vi timeteren som nok var for høyt for jenter, den gang!

Nordnesparken —Et pissoar som liksom er en utvekst av Nordnes skole. Foto Torill Skaar Knudsen
Nordnesparken —Et pissoar som liksom er en utvekst av Nordnes skole. Foto Torill Skaar Knudsen

Her var, og er, også Nordnæs Bataillon sin 60 meters løpebane som alle i Batallionen har et forhold til, på godt og ondt. Drikkevannsfontene som sto der, hvor vi kunne svelge ned gleden eller skuffelsen, er nå en saga blott. Denne veistumpen var også heltenes vei om vinteren, for dem som hadde vært tøffe nok til å kjøre ned hele Døden – som vi kalte denne bakken – med rattkjelke, for å ikke snakke om hvis noen gjorde det med en krøbbe.

Herfra hadde vi også direkte tilgang til det berømte Tarzan-treet. Treet vi kunne gå rett utover nesten til toppen, siden det lå i nesten nitti graders vinkel. Et tre som måtte bøte med livet da det begynte å falle ned av seg selv, og det før noen rakk å ta et bilde av det. Parkvesenet tippet treet utfor skrenten der de hadde sin bosstømming, like ovenfor enden av De syv hauger. Bossplassens innkjørsel ligger der fortsatt, som et vitne om en miljøforsøplingstid som er forbi.

Pissoaren i Nordnesparken — forspillsted med utmerket akustikk
Pissoaren i Nordnesparken — forspillsted med utmerket akustikk

Jeg passerer nedgangen til det vi kalte 39 like ovenfor bossplassen som førte ned til en tørrfiskbod med en fin kai. Den gang måtte vi klatre over porten som fortsatt står her, men som nå er åpen, for å komme dit. På veien ned passerer jeg ståldøren til en bunkers som ender ut nede i Haugeveien. På kaien nede ved 39 både solte vi oss og badet. Senere i livet tok vi med både mat og drikke, da i form av et halvt Wittenberger-brød som vi spiste sammen med en liten rull middagspølse, og som vi svelget ned med en murerpils – ja, eller to.

På veien opp Døden passerer jeg ja- og nei-benkene. Der nei-benken står fortsatt, mens ja-benken er borte. Nei-benken ser litt slitt ut i dag, men det er av tidens tann, ikke av bruken. For oss eldre Nordnes-folk som vet hva de betydde for kjærligheten i bydelen, er disse benkene nesten hellige. Sett opp igjen ja-benken, men ikke i stein, bruk nei-benken som mal så historien kan leve videre!

Når jeg er på toppen av Nordnes-parken, husker en godt den gang det var et yrende liv av barn her, som lekte blydonk og andre ute leker. Nå brer stillheten seg som et teppe som ikke gir fra seg en eneste lyd. Hvis vi ser bort ifra lyden av rennene vann fra pissoaret. Et pissoar som liksom er en utvekst av Nordnes skole, men som skolen på en måte ikke vil vedkjenne seg. Et sted vi gutter, i mangel av noe annet, brukte til vorspiel da vi var blitt gamle nok til å gå ut.

Da vi sto der inne med en murerpils i hånden, regnet pøste ned og Elvis-sangene ljomet fra våre struper, ja da kunne en ikke få et bedre vorspiel med tilsvarende akustikk noe annet sted!

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ. Klikk på linken

Tollbodallmenningen, Henrik Ibsen og Sontums hotell
Fredriksberg og Nordnes-trikken
Som fisken i vannet
Holbergsallmenningen og Christian Sundt
Vi hyller damegardens jenter
En fullemann ølkongen og middagspølse
Nordneshallen Knutsvik og Campell Andersen
Målet er nådd
Varg Veum og klassefesten
Et lite stykke Nordnes
Alle har en klassekamerat
En livskraftig 100 åring
En skatt- Nordre Schreudersmau
Minner fra Nordnesparken
Einar

Pinaren

En hyggelig bisettelse
oss tegnet for det unge sterke
Det Nordnes som en gang var
Kringlen
Byrommene som ble borte

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *