Også byorginaler står i endringens tegn.

illustrasjonIllustrasjonsbildet er laget av Erik Ivarsob Blindheim 
Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren

Vi rusler nedover Torgallmenningen og kommer til slutt i skjæringspunktet der byens storstue Torgallmenningen og Øvre Ole Bulls Plass krysser sine linjer. En gate som før den fatale bybrannen i 1916 het Logegaten. Der på hjørnet har Bergens siste byoriginal sin faste plass når han skal prøve å få seg noen ekstra kroner. På samme hjørne der et av Bergens finere hoteller, Holdt´s Hotell tidligere kneiste seg opp over bakken, med en terrasse som var så stor at det gikk gjeteord om den i hele vårt langstrakte land.

bilde-1-til-ottoen-en-bergensk-original
Der på hjørnet har Bergens siste byoriginal sin faste plass når han skal prøve å få seg noen ekstra kroner.

Hva er da vel mer naturlig enn at byens siste original Otto, har slått seg til på dette hjørnet. Han sitter der og vet at folk som går forbi skuler på ham, men selv ser han det ikke fordi hodet er så bøyd at han aldri får øyekontakt med noen. Han har ikke råd til å vise sin stolthet til de forbipasserende, selv om den kanskje er like stor som det stolte hotellet som en gang lå der han sitter. Otto har også et menneskeverd på lik linje med oss andre, dette til tross for at livet ikke har vært en lykkens rus for denne sarte sjelen, som aldri har gjort en katt fortred.

På samme hjørne der et av Bergens finere hoteller, Holdt´s Hotell tidligere kneiste seg opp over bakken. Fra 17. mai 1914 Foto Knud Knudsen
På samme hjørne der et av Bergens finere hoteller, Holdt´s Hotell tidligere kneiste seg opp over bakken. Fra 17. mai 1914 Foto Knud Knudsen

De fleste i vår by og for så vidt svært mange tilreisende, enten de har kommet her for å studere eller de bare er her som turist, har sett vår byoriginal Otto, eller Otto Fredrik Wollertsen som han heter. Med bøyd hode vandrende han ved siden av sin sykkel på sin daglige tur gjennom sentrum til sitt hjørne i byens storstue. Sykkel han triller ser flott og nesten helt ny ut. En sykkel som for vår generasjon var kjent som ”Damesykkel”. I motsetning til Damesykkelen, har det som vi kaller Herresykkelen en stang som går tvers over fra rett under setet og frem til der hvor styret sitter.

Fra vår egen tid husker nok de fleste byoriginalen ”Finnemann” som egentlig het Finn Olavsen
Fra vår egen tid husker nok de fleste byoriginalen ”Finnemann” som egentlig het Finn Olavsen

I vår oppvekst var det unaturlig for en dame å sykle på en såkalt ”Herresykkel” Det tok seg ikke ut at en kvinne eller dame skulle skreve over stangen for å nå ned til pedalene når de skule ha seg en sykkeltur. På samme måte som det var litt nedverdigende for en ”Herre” og sette seg på en ”Damesykkel” Men for oss som var barn på den tiden da vi bare hadde rene ”Dame – herre sykler”, var damesykkelen et Guds under. For der slapp vi å stikke foten under stangen for å balansere med kroppen og sykkelen når vi skulle ta vår først ustøe sykkeltur.

Slike som den kjente ”Tippetue” som levde den siste halvdelen av det 18 århundrene.
Slike som den kjente ”Tippetue” som levde den siste halvdelen av det 18 århundrene.

Men for Ottoén betyr det ingen verdens ting om hvilken type sykkel han støtter seg til. En sykkel han kanskje knapt nok har sittet på. For ham er det viktig å føle støtten når han griper i håndtakene for å starte sin tur ned til sentrum. En annen ting som er viktig for Ottoén er et godt bagasjebrett. Der han kan feste kassen sin som han skal sitte på når han når dagens mål.
En kasse han også transporterer sine eiendeler i som han har bruk for når han har nådd sitt mål. I tillegg er der diverse godsaker som han får av forskjellige. Det kan være en liter melk. en fisk, et brød eller annet til livets opphold.

Ja selv duene er glad når Ottoén har fått seg litt godsaker. De setter seg gjerne på kanten av kassen hans som er festet på bagasjebrettet og nipper litt til herligheten han har fått. De vet av lang erfaring at denne vandrende dukknakkete Bergensk byoriginal ikke gjør dem en katt fortred.
Når han har nådd sitt mål tar han ut av kassen sine eiendeler før han setter seg på kassen. Opp av kassen trekker han ut bagen sin som inneholder en liten radio med en kassettspiller. Deretter tar han ut flasken med drikke av de edleste dråper som for ham er livets vann. Før han starter opp musikken fra sin radio- kassettspiller setter han forsiktig den flettete kurven foran seg, og håper at en av de forbispaserende skal forbarme seg over ham og kaste ned en slant eller to i kurven.

Han hadde sin faste stasjon på Nyallmenningen eller bedre kjent som Holbergsallmenningen, ja den østre. Foto Axel Lindahl fra1892
Han hadde sin faste stasjon på Nyallmenningen eller bedre kjent som Holbergsallmenningen, ja den østre. Foto Axel Lindahl fra1892

Ottoén er etter mitt skjønn en byoriginal på samme måte som andre slike byoriginaler vi kjenner fra Bergen, eller som vår by har fostret. Slike som den kjente ”Tippetue” som levde den siste halvdelen av det 18 århundrene. Han hadde sin faste stasjon på Nyallmenningen eller bedre kjent som Holbergsallmenningen, ja den østre.

I motsetning til Ottèn måtte ”Tippetue” innom madam Salvesens skjenkestue som lå midt på allmenningen for og vete sin strupe. En skjenkestue som senere ble overtatt av Samlaget. Dette var en bygning fra det andre tiåret i det 16 århundretallet og som dessverre ble revet på begynnelsen av 1960 tallet. Når ”Tippetue” kom ut derfra, passelig på en snur, sto han og deklamerte høylytt til et lydhørt publikum, som samtidig kunne riste på hodet av denne veljente Byoriginalen.

Ja selv duene er glad når Ottoén har fått seg litt godsaker. Foto: Roar Christiansen
Ja selv duene er glad når Ottoén har fått seg litt godsaker. Foto: Roar Christiansen

Fra vår egen tid husker nok de fleste byoriginalen ”Finnemann” som egentlig het Finn Olavsen. Han kunne plutselig hoppe ut i gaten og begynne å dirigere trafikken. Nå var ikke trafikkbilde så tett den gang som i dag, men morsomt var det å se ham i aksjon. Han kunne også stille seg foran trikken på et stoppested, stå der mellom trikkeskinnene å se opp i luften. Trikkekonduktøren måtte pent vente til Finnemann fant det for godt å gå videre. Når vi barn skulle demonstrere hvordan Finnemann var, så laget vi ansiktet til i de verste grimaser vi kunne få til, selv om det ikke lignet byoriginalen en dritt.

Det er liksom noe annet med Ottoén han er så annerledes en sine forgjengere, men det er vel derfor han er en original. Hvor lenge Ottoén vil orke å gå sin spasertur til sentrum med sitt bøyde hode, er ikke godt å si, men i fjor i den nest siste måneden før jul passerte han 84 år. Jo Ottoén vil vi alltid huske spesielt for hans stil og godsakene han hadde fått, som han deler så hjertelig med hvem som helst, også duene.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *