Persona non grata.

og før du vet ordet av det har de en mobil til øret, og munnen i klar snakkemodus.
og før du vet ordet av det har de en mobil til øret, og munnen i klar snakkemodus. Denne artikkelen har stått på trykk iBergensavisen BA

Det er mye en kan lurer på i løpet av livet, som kan få tanke gangen til å snurre rundt i ekspressfart. Akkurat nå lurer jeg på hvorfor en blir ”Persona non grata” selv om en knapt nok har snakket med den personen som gir en den følelsen. Det kan være en gammel eller ny bekjent, en nabo eller noen du faktisk er i familie med, og med full spredning i alderstrinnene. Oppdagelsen av at en er falt i unåde kan oppfattes som både nedslående og artig. Ofte oppdages dette når en prøver å hilse på dem som mener at en ikke er verdig nok til å hilse på. Ja de fleste har vel kanskje opplevet dette noen ganger vil jeg tro, eller?

Når en treffer en som en kjenner, begynner en liksom automatisk å forme munnen og ansiktet for å skape et overbevisende smil, samtidig som hodet beveger seg i den velkjente stilen som går under betegnelsen ”å bukke”, for å gjennomføre en høflig hilsen. Kanskje etterfulgt av en viftende hånd, på en litt annen måte enn de kongelige, som liksom sier ”jo vi kjenner hverandre”. Da skjer det, kanskje ikke helt uventet, personen du prøver å hilse på bare snur seg vek i en liksom ”sorry, jeg så deg ikke” gest, en gest som merkelig nok skjer hver gang en treffer denne personen.

Så har du dem som blir så infernalsk opptatt av klokke sin når en nærmer seg dem. De stirrer på klokken sin med store vidåpne øyne, som om de ikke kan tror at klokken er så mye, eller kanskje de lurer på om den er i stykker og tenker, ”oi må jeg gå til urmakeren med den tro?” Ja de ser tydelig bekymret ut, nesten som en får medynk med dem når en passerer dem, og får lyst til å tilby seg å betale en eventuell reparasjon, men en får liksom ikke sagt det til dem når de er så opptatt.

Enkeltes underfundige oppførsel nå de ser en de slettens ikke vil hilse på, for eksempel når de er i nærheten av sin bil, kan det noen ganger faktisk være ganske komisk. Angsten brer seg i ansiktet på dem når de ser en som de er redd de må bøye sin stive nakke for. Ja da stuper de inn i enten baksete eller forsete, uten tanke på den onde nakken, mens de feberilsk prøver å rydde setene for saker som ikke finnes der, for å gi inntrykk av at de ville nok ha hilst, men ”dessverre jeg så deg ikke for jeg var så opptatt”. De må jo i sannhetens navn føle seg litt rar, og kanskje dum når de noen ganger feberilsk dykker hodet ned i bagasjerommet med rumpen i været, i et helt tomt bagasjerom, bare for å slippe å hilse!

 hurtighet som selv Lucky Luke hadde hatt problemer med
hurtighet som selv Lucky Luke hadde hatt problemer med

Noen ganger når en ser en kjent person og en begynner å klargjøre hilse modusen, og du ser de får øye på deg, da griper de seg til lommen med en hurtighet som selv Lucky Luke hadde hatt problemer med, og før du vet ordet av det har de en mobil til øret, og munnen i klar snakkemodus. Det er litt pussig i grunnen, at akkurat i det de ser at du nærmer deg, ja da begynner mobil telefonen å ringe, det vil si den ringte vel ikke for det ville en ha hørt, men den vibrerte i lommen kanskje, og da så. I det en passer dem forstår en at denne opprigningen var viktig for de gestikulerer ivrig med sine hender mens du høylytt liksom diskuterer med oppringeren. Ja en kan være glad for at mobilen er oppfunnet for ellers vill de aldri ha fått disse viktige beskjedene.

Andre ganger når en er i ferd med å forberede hilsnings modus, kan personen en forbereder seg til å hilse på, se deg rett inn i ansiktet for så å sakte begynne å snu hodet i den andre retningen, samtidig som øynene heves noen hakk, en gest som ofte kalles et overlegent blikk, som brukes for liksom å vise hvor liten du er i deres øyne, og da snakker vi ikke om høyden. Samtidig som de farer forbi deg i stor fart, kanskje i angst for at du skulle prøve å stoppe og snakke til dem, for da kunne jo hende at de ville oppdage at du ikke var så verst likevel, og Gud forby det.

En skulle tro at den siste avvisningen er den som er mest ubehagelig å bli utsatt for, men en får trøste seg med at de som utsetter andre for denne opphøyete selvgodhet helt sikkert har det verst med seg selv. Hvorfor en blir ”Persona non grata”, ja si det, det var jo akkurat det jeg lurte på!

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Norge bruker for lite penger på forskning
Tic Tac, for Posten
Persona non grata
Forfattere og politiske kinaputter
Om alt de har å gjøre
Lagerfrakkens skjebne
Så var dett denne snøen igjen
Global oppvarming eller?
Siste sjanse
Vi som ikke forstår oss på kunst
Heltemot
Nisseluen kun for nordmenn
Påbuds- og forbudskilt
Studenter og Buekorps

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *