Siste sjanse.

bilde-1-til-siste-sjanse

Kånemor og jeg i 1971 på Stjernesalen. Frimerket er laget av Erik Ivarson Blindheim.
Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA

Jeg visste at dette var siste sjansen, da jeg satt der i sofaen med kjærligheten i den ene hånden og kjæresten i den andre hånden. Alderen min tilsa det også, når en har passert 60 så bør en forstå den slags, bør en ikke? Usikkerheten slo ned i meg med en gang, kanskje jeg tar feil, kanskje det ikke er slik at det er siste sjansen? Alle kan jo ta feil sies det og ingen er ufeilbarlig, selv om enkelte tror det. Jo, når jeg tenker meg om så husker jeg den ene gangen jeg gjorde feil, det må ha vært rundt 1960, eller var det 1961? Det er så lenge siden jeg gjorde den feilen at jeg kan ikke se hensikten med å ripe opp i det nå, over 45 år senere, det får da være grenser!

Det er rart når en forstår at en står ved et veiskille og en vet at dette er siste sjansen, da er det som om livet passerer i en revy.
Det er rart når en forstår at en står ved et veiskille og en vet at dette er siste sjansen, da er det som om livet passerer i en revy.

Jeg kjente at usikkerheten etter hvert ble min styrke til å kjempe for at jeg kunne godta den feilen jeg gjorde den gangen. Jeg fikk smilet tilbake, og angsten som hadde ridd meg som en mare fordi jeg skulle gjøre opp for denne feilen begynte å slippe taket, jo liver var herlig. Jo, her var det håp om å glemme den gamle feilen og fortsette som før, i alle fall å dytte feilen litt lengre bak i hukommelsen.

Forresten lurer jeg på hva andre ville ha sagt hvis de hele tiden skulle få høre om en feil de hadde begått for mange år siden? Jeg tror de aller fleste ville bli ganske irritert, eller de ville ha brukt et ord jeg sjeldent bruker, forb…., ja dere vet. Vil ikke skrive det ordet helt ut i respekt over min avdøde mor som hatet banning.

Yul Brynner sa før han døde av lungekreft “Wathever you do, dont smoke”
Yul Brynner sa før han døde av lungekreft “Wathever you do, dont smoke”

Nå er det ikke slik at jeg er alene om å gjøre en sånn feil, nei da, skjebne ville det slik at også hun som giftet seg med meg, hadde gjort en tilsvarende feil! For et lykketreff for meg. Tenk å bli gift med en som hadde gjort samme feilen og som forstod meg fullt ut på samme måte som jeg forstod henne, fantastisk! I mange år hørte jeg derfor ingen ting om feilen jeg gjorde den gang.

Etter hvert som årene gikk begynte ting å skje med meg som gjorde at min feil dukket opp igjen. Det var nesten ikke til å tro hvor mye denne feilen skulle snakkes om, ja det var forb…, ja det har jeg forklart. Det var som om folk gjennomskuet meg med en gang og så feilen jeg gjorde for over 40 år siden selv om jeg løy mest mulig for å bagatellisere den, forstå det den som kan. Det å oppdage feilen min kan sammenlignes med når en ser en med rullestol, ja da vet en med en gang at den som sitter der har et handikapp, helt utrolig.

Ja etter hvert var det flere enn mennesker som anklaget meg for den feilen og konsekvensene av den. Når jeg satt der i sofaen så var det som om alle bildene på veggene og personen på dem stirret intens på meg med løfte finger og ropte, siste sjanse, siste sjanse! Men i den senere tid var det som om de gule bildene hadde slått seg sammen med de gule, veggene, takene, reolen, lampene, gardinene ja til og med alle glassene som ropte i kor, siste sjanse, siste sjanse! Det var nesten ikke til å holde ut og samtidig var jeg smertelig klar over at de på en måte hadde rett, det var siste sjanse.

Vi holdt hverandre i hendene og så på hverandre mens vi sakte knuste den siste sigaretten i askebegeret med den ledige hånden
Vi holdt hverandre i hendene og så på hverandre mens vi sakte knuste den siste sigaretten i askebegeret med den ledige hånden

Det er rart når en forstår at en står ved et veiskille og en vet at dette er siste sjansen, da er det som om livet passerer i en revy. Alt det dumme en har gjort stiger frem med forsterket styrke og roper til deg ”det skulle du ikke ha gjort” Men jeg hadde gjort den feilen å kunne ikke gjøre det om igjen, men jeg kunne snu det, kanskje! Stoppe og kvitte meg med den lasten som hadde styrt meg i over 40 år, bli herre i eget hus, som det heter. Var det virkelig mulig? Jeg var nesten på gråten over alle dem som nå anklaget meg, og nå var jeg faktisk begynt selv også, det var ikke til å holde ut, det måtte stoppes.

Jeg snudde meg i sofaen å så på min kjære, hun så på meg, klokken var blitt 2315 og kalenderen visste 21. mai 2008 Det var som om alt i leiligheten holdt pusten og sitret av spenning mens de stirret på oss. Vi holdt hverandre i hendene og så på hverandre mens vi sakte knuste den siste sigaretten i askebegeret med den ledige hånden. Nei vi vil aldri glemme den dagen vi ble herre i eget hus, og det gjør ikke vondt lengre.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Norge bruker for lite penger på forskning
Tic Tac, for Posten
Persona non grata
Forfattere og politiske kinaputter
Om alt de har å gjøre
Lagerfrakkens skjebne
Så var dett denne snøen igjen
Global oppvarming eller?
Siste sjanse
Vi som ikke forstår oss på kunst
Heltemot
Nisseluen kun for nordmenn
Påbuds- og forbudskilt
Studenter og Buekorps

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *