To brødre og stålbarken «Janna»

Illustrasjonbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim
Illustrasjonbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavsien BA

Det gamle brevet ligger på bordet. Det liksom roper på meg. Ja, nesten som om brevet kunne snakke. Jeg hører langt borte, men nært nok til å høre dens budskap, ”Fortell min historie, fortell min historie”. Riktignok i en form for andektighet og nøysomhet, men allikevel krevende, på en måte jeg ikke kan forklare. Jeg tar det nitti år gamle brevet opp. Jeg har lest det minst hundre ganger. Da kjenner jeg lengselen, smerten, kjærligheten og håpet som ligger i de fire håndskrevne sidene i den overstemplete konvolutten. Det farer igjennom kroppen min på en måte jeg ikke trodde var mulig, uten selv å ha opplevd en slik smerte.

Stålbarken “Janna” til ankers på Bergens havn.
Stålbarken “Janna” til ankers på Bergens havn.

Det er nesten som denne historien kan ta pusten fra en, uansett hvor langt borte handlingen var, og hvor lenge siden det er. Brevet forteller oss egentlig hvor hardt livet var en gang, og hvor betydningsløs en arbeider var. I dette tilfellet en sjømann. Den overstemplete konvolutten vitner om at dette brevet har vandret rundt halve kloden, før det returnerte tilbake til brevskriveren i Bergen, uten at det noen gang ble lest.

Den overstemplete konvolutten
Den overstemplete konvolutten

Vi mennesker tror at verden dreier seg om kun om oss selv, familien, og vennene våre. Det er naturlig at det er slik, selv om en ikke bevisst tenker på det. For det er familien og venner en lever med, andre er liksom utenfor vår rekkevidde. Ikke så å forstå at en ikke bryr seg om andre, men man blir uvilkårlig mest opptatt av sine i det daglige liv. Går vi tilbake til tidligere tider der de ikke hadde de kommunikasjonsmuligheter som vi har i dag, var dette med nærhet til sine nærmeste enda sterkere. I dagens samfunn krever de fleste at en blir hørt, og man blir savnet om man går seg bort, enten det er på fjellet eller sjøen. Ja, hvor som helst i grunnen, men slik var det ikke tidligere. Da måtte man nesten være en kjent personlighet før noen satte i gang et større leteapparat, for å finne den bortkomne.

Han fikk aldri lese sin brors kjærlige brev. Her i Australia.
Han fikk aldri lese sin brors kjærlige brev. Her i Australia.

Slik vi lever i dag, ville nok ha fortont seg som en dans på roser for dem som en gang var med å bygge opp landet vårt. Da i særdeleshet de seilende sjøfolk som ga Norge såkalt hard valuta. Uten denne harde valutaen, er det ikke godt å si hvordan Norge ville ha fortont seg frem til oljen kom. Sannsynligvis i bunnløs fattigdom. I tillegg til det harde livet om bord i skipene, kjente sjøfolkene savnet etter familie og venner. Den gang kunne sjøfolkene være borte i årevis.

3-bilde-til-to-brodre-og-stalbarken-janna
Bildet tilhører Roy Løvaas

Dette visste også brevskriveren Johannes Hansen da han skrev til sin bror den 16. januar i 1922. Bare tre dager etter sin egen 37 års dag. Johannes og hans bror var egentlig innvandrere fra Silkeborg i Danmark. Da han skrev brevet, var han bosatt på Løvstakken i Bergen med adresse Bøhmergaten 34. Han håpet på at brevet skulle rekke fram til sin bror Søren Peter sin 35 års dag, som var den 21. februar samme år. Men innerst inne visste han at broren neppe ville få brevet til den dagen. Ja, i grunnen var han ikke sikker på om han ville få brevet i det hele tatt, selv om han hadde den rette adressen. Noe som også går frem av brevet.

Brevet side 1 og side 4, Brevet tilhører Roy Løvaas
Brevet side 1 og side 4, Brevet tilhører Roy Løvaas

Johannes visste at Søren Peter hadde gått lenge arbeidsledig i Australia. Han visste også at han hadde tatt hyre som styrmann på stålbarken ”Janna” av Kristiania. En skute som var bygget i 1896 i Port off Glasgow. En skute som før det norske rederiet David Steen kjøpte den i 1912, hadde hatt to navn tidligere ”Anna” og ”Lindley”. Det Johannes heller ikke visste, var at skuten Søren Peter hadde tatt hyre på, forlot Sydney i New South Wales i Australia den 3. desember 1921. Med hvete i lasten hadde stålbarken satt kursen mot Falmouth i England.

Det brevskriveren Johannes heller ikke visste da han satt i Bøhmergaten på Løvstakken og skrev så kjærlig til sin bror, var at broren allerede var omkommet. Skuten han hadde tatt hyre på, hadde gått ned med mann og mus like etter den forlot Sydney i desember 1921. Uvitende om denne tragiske hendelsen, sitter Johannes og svarer på brevet familien nettopp har mottatt. Av brevet går det fram at Johannes hadde fått et brev tidligere, som han ikke fikk svart på. Han skriver:
”Sist du skrev var jeg syg og kunde ikke svare dig saa du maa have mig meget undskylt, men nu er det got igjen”

En kan levende tenke seg den smerten det ubesvarte brevet påførte Johannes, da han senere fikk vite at hans kjære bror var gått bort før han fikk lest brevet han nå satt og skrev på.

Brevet side 2 og 3 Brevet tilhører Roy Løvaas
Brevet side 2 og 3 Brevet tilhører Roy Løvaas

Det går også frem av brevet, at i kjærlighet til sin bror har Søren Peter satt opp sin kjære bror og hans familie i en polise han tegnet før den skjebnesvrange turen fra Sydney. Johannes er selvsagt glad for det, men han vil heller ha sin kjære bror levende hjem, han skriver:
”Det var pent af dig at tenke paa os i din Polise og jeg siger Tak, men vil jo heller have dig levende. Penger er got nok men jeg ville heller have mine søsken, bare jeg har saa jeg klarer meg, så er jeg tifreds”
En kan nesten kjenne lengselen og kjærligheten Johannes uttrykker i disse setningene til sin bror. Pengene betyr ingen ting, det er broren sin hjemkomst han ønsker seg av hele sitt hjerte.

Johannes fortsetter: ”Nu er det jo lenge siden vi var sammen, saa det kunde jo være morsomt og vad lever vi for. Pengene gaar aligevel og vorfor saa gøre seg livet surt end det er, og du ved her er du velkommen enten du er rig eller fattig. Koger gryden til 6 er der nok til 7 og vor der er Hjerterum er der ogsaa Husrum”

Sidney 10 år etter at Søren forlot denne havnen
Sidney 10 år etter at Søren forlot denne havnen

Å lese disse setningene der lengselen og håpet for å få se sin kjære bror igjen, er så trist at øynene fylles av tårer. Johannes´ kjærlighet til sin bror, kan vel ikke sies sterkere enn den siste setningen han skriver. ”Koger gryden til 6. Er der nok til 7 og vor der er Hjerterum er der ogsaa Husrum”

Nå skulle det gå nesten to år etter at Johannes skrev sitt brev før han fikk stadfeste at hans bror, sammen med resten av mannskapet på Stålbarken ”Janna”, var omkommet i desember 1921. Én måned før broderen Johannes skrev sitt kjærlige brev til sin døde bror. Stålbarken ”Janna” ble offisielt slettet fra skipsregisteret den 17. juli i 1923. En hendelse som var viktig for rederen for da fikk han sin forsikring utbetalte for skipet. Johannes broder Søren Peter, som hadde seilt i utenriksfart fra han var tretten år, var det kun familien som brydde seg om.

Ønske om å få se sin elskede bror igjen skulle aldri Johannes få oppfylt, men minnene kunne ingen ta fra ham.

Jeg takker Roy Løvaas for alle bilder og brevet som han har i sin samling og som gjorde det mulig å skrive denne artikkelen.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen.

LES OGSÅ
To brødre og stålbarken Janna
Skutesiden har kastet anker
Var lojale mot rederne
Første reis
Mytteristen
Et annerledes reisebrev
Den store drømmen

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

2 tanker om “To brødre og stålbarken «Janna»”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *