Var lojal mot rederne.

MS Numerian til Audun Rekstens rederie i Bergen
MS Numerian til Audun Rekstens rederi i Bergen. Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA på Edvards skuteside

Den flotte TV-serien ”Vår ære og vår makt” som NRK laget og som har flimret over tv-skjermen, viste i all tydelighet at krig var en god grobunn for redere verden over til å tjene penger, store penger. Norge var ingen unntak, snarer tvert imot. Norge hadde svært mange dyktige redere som sørget for svimlende inntekter til seg selv, men selvsagt også til Norge. Dette klarte rederne ved hjelp av like dyktige og ikke minst lojale norske sjøfolk, som var ombord i skipene i årevis. Dette sammen med sjøfolkenes svimlende dårlig inntekter og med deres enorme forsakelser, ja så ble Norge en av verdens største og mektigste sjøfartsnasjon.

En skulle tro at dette opphørte da den 2. verdenskrig var ferdig og verden gikk inn i en ny mer moderne tid, men det gjorde det ikke. Rederne fortsatt å tjene gode penger når det oppsto kriger og sjøfolkene ble fortsatt like dårlig betalt. Selv reiste jeg til sjøs for første gang da jeg var 15 år som messegutt i august 1962. Det var en tankbåt med navnet MT ”Norborn” tilhørende Sigurd Sverdrups rederi i Oslo. Med den fikk jeg oppleve den nervepirrede Cuba krisen på nært hold. Den neste store krigen som påvirket både verden, rederne samt oss som var sjøfolk den gang var seksdagerskrigen i 1967.

Min første båt MT ”Norborn” tilhørende Sigurd Sverdrups rederi i Oslo.

Da seksdagerskrigen startet den 5. juni i 1967 var jeg om bord i MS ”Janecke Reed” tilhørende Johs Larsen rederi i Bergen. Et skip som akkurat denne dagen nærmet seg Rødehavet. Skipet var lastet med gummi fra Indonesia og vi hadde kurs for Suezkanalen for å komme til bestemmelsesstedet Rotterdam i Holland, der jeg også skulle mønstre av etter ett år ombord. Jeg husker den natten som om det skulle ha vært i går. Hele mannskapet som ikke var på vakt ble purret ut midt på natten og ble samlet i mannskapsmessen. Kapteinen leste opp telegrammer fra rederiet som informerte oss om krigen og hva det ville bety for vårt skip. Kapteinen fortalte at vi allerede hadde satt ny kurs for nå måtte vi gå rundt hele Afrika, som betyde ca. 3 uker ekstra seilingstur. Der var en stillhet og en ro i messen som en aldri vil glemme, for informasjonen og alvoret i saken gjorde et uslettelig inntrykk på oss.

Denne krigen og nettopp det at skipene nå måtte gå rundt hele Afrika for å komme til Europa ble redningen for mange skipsredere, og spesielt for bergensrederen og Nordnes-gutten Hilmar August Reksten. Da krigen kom sto han som kjent klar med sine store tankskip for å transportere olje fra Gulfen til Europa rundt Afrika til en mye billiger penge en de små tankskipene kunne. Ved hjelp av denne krigen vokste Hilmar Reksten til å bli en av Norges største reder og dermed en av verdens største redere. Hilmar Reksten ble så stor at han skjenket sin sønn, Audun Reksten fire skip for at han som sin far skulle bli en stor reder.

Et av disse fire skipene til Audun Reksten mønstret jeg på i juni 1968 sammen med min barndomskamerat Svein Ove Monsen begge som motormenn, skipets navn var MS ”Numerian” Etter et par måneder ombord i slutten av august ankret vi opp i Mexicogulfen. Vi skulle til Port Arthur i Texas for å laste til Vietnam der Amerikanerne på denne tid hadde over 600 000 soldater under våpen i en svært så brutal krig. Nå skal ikke jeg her fortelle alt det som skjedde under denne turen men den gir en godt bilde på hvorfor Norske redere gjorde det bedre en andre, at disse turene til Vietnam var lukrative kan en bare tenke seg.

Da vi lastet inn for denne turen i Port Arthur lå vi sammen med en amerikansk båt som skulle samme turen som oss. Den gang fikk de norske sjøfolkene 100 % krigstillegg på grunnhyren, eller skalahyren som det het til sjøs, når vi kom innfor 15 mils grensen i Vietnam noe vi gjorde samme dag som vi ankom landet. Amerikanerne fikk 200 % fra første hivet kom ombord i Port Arthur 3-4 uker tidligere.

Siden krigstillegget bare gjaldt grunnlønnen så fikk det en del rare utslag. Jeg hadde ca. 8 kroner i timen i normal arbeidstiden det vil si at med krigstillegget hadde jeg ca. 16 kroner timen. Men når jeg jobbet overtid, der krigstillegget ikke gjaldt, fikk jeg 50 % overtidstillegg. Da hadde jeg 12 kroner timen, altså 4 kroner mindre enn jeg hadde i normal arbeidstiden.

MS Janicke Reed senere MS Høegh Breeze
MS Janicke Reed senere MS Høegh Breeze

Ja tallene taler for seg selv, men vi tenkte ikke så mye over det den gang kanskje, men noe må ha gått inn siden vi spurte Amerikanerne hvordan de hadde det. Jeg skriver ikke dette fordi jeg er misfornøyd men for å gi et lite innblikk i hvorfor Norske redere ble store.

For de fleste som seilte ute under den siste store sjøfartstiden for norske sjøfolk, så tror jeg mange med meg er enig i at Hilmar Reksten var en meget populær reder. Først og fremst fordi han ville beholde de norske sjøfolkene og ville at den lojale norske sjømannstand skulle bestå. Selv var jeg ute på sjøen fra 1962 til jeg gikk i land som 1. maskinist i 1975, da var rederne allerede i gang med å kvitte seg med de norske sjøfolkene. Men når det er sagt er en ting sikkert, for alt i verden var min tid til sjøs en tid jeg ikke ville ha vært foruten.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
To brødre og stålbarken Janna
Skutesiden har kastet anker
Var lojale mot rederne
Første reis
Mytteristen
Et annerledes reisebrev
Den store drømmen

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

2 tanker om “Var lojal mot rederne.”

  1. Jeg var under et par reiser med på å fraktet amerikansk krigsolje fra annen verdenskrig fra Bizerte i Tunis til Napoli i forbindelse med opptøyene i landet i 1962. Båten het forresten M/T Mette og var hjemmehørende i Oslo.
    Før vi nådde Tuniskysten var det mye hysj-hysj. Ombord trodde vi at vi var på vei til gulfen for å laste, men ikke før vi entret Middelhavet så ble vi anrop (morset) av en lanterneløs båt som etter å ha identifisert oss, ba oss eller mer korrekt beordret oss til å endre kurs.
    Da vi morset tilbake og spurte om båtens navn og nasjonalitet, så svarte de «Never mind». Men da styrmannen så morset at han ikke kunne etterkomme anonyme ordre, så morset de tilbake «Amarican man of war». Og det var jo ganske spennede for 15-årige meg til rors å være med på..
    Pg enda mer spennende ble det da vi fikk los ombord som bare snakket fransk (som ingen ombord kunne), samt eskorte av to kryssere på seilasen inn til land.

    1. Kan forstå du syntes det var spennende Jon. Det var akkurat som jeg den gang jeg var første reis i 1962 og passerte Cuba da kom amerikanske fly svevende over oss og så lang nede at vi kunne se en av mannskapet med kikkert, helt til vi heiste flagget. Husker jeg syntes det var skremmende det hele, men slik blir det i en ung gutt som kanskje ikke forsto det hele så godt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *