Alle innlegg av Dag-Geir Bergsvik Knudsen

*NÅTID:* Jeg har passert 70 år og er så heldig at jeg er gift med Torill Skaar og bor nå på Nordnes. *Litt om mitt tidligere liv.* Jeg er kry og stolt over å kunne si at jeg er oppvokst i republikken, eller på Nordnes i Bergen for dem som ikke kjenner dette kalle navnet. Utsikten vår var Vågen og innseilingen. Derfor ble drømmene lett fjernere farvann. Det ble naturlig for meg og svært mange andre på min alder og ta seg arbeid i den Norske Handelsflåten. Noe jeg gjorde allerede da jeg fylte 15 år sommeren 1962. Den gang var de syv hav Norges største arbeidsplass med ca. 60 000 sjøfolk. Det ble et rikt liv. Jeg var i nærkontakt med Cuba under krisen i 1962-1963. Jeg var også med da seksdagerskrigen herjet i Midt Østen i 1967, og ikke minst var jeg i Vietnam i 1968, da amerikanerne hadde 600 000 soldater der. Da jeg reiste som maskinist oppsto der på et av skipene et rent mytteri. Jeg er blitt ranet, steinet og truet på livet i forskjellige land. Jeg har vært i alle verdensdeler, i mer enn 90 land, og på et av skipene hadde jeg også en hel jordomseiling. Jeg gikk i land for godt i 1975 etter 13 år som sjømann, den gang som 1. maskinist. Da var allerede den Norske sjømann på vei ut av skipene, for å bli erstattet av enda billigere sjøfolk fra andre land. Arbeidet på land begynte med et par år som mekaniker på Blikkvalseverket. Senere startet jeg som vaktmester i en av Bergens fineste bygninger, Handelens og Sjøfartens Hus. De siste 28 år av mitt tidligere arbeidsliv var jeg teknisk sjef. Først på hotell Neptun i Bergen, men de siste årene fikk jeg nok et hotell og ta meg av, Strand hotell. Jeg har lært ufattelig mye om mennesker og miljøer i alle disse årene, som jeg i dag bruker på forskjellige måter. *Litt om det jeg gjør i dag* Jeg har en "fast blogg":http://www.Dag-geirs-blogg.com/der jeg skriver mine historier, som omfatter det meste. Hverdagshistorie fra Bergen med innflettet "historie":http://kongebloggen.heltkonge.net/#homeover bygninger og bydeler. Om kjente personer, politikk, samfunnskritikk, reisebrev, minner fra barndommen og om saker og ting en kan undre seg over. Er i dag fast blogger for Bergensavisen, på folkemunne kaldt BA. Jeg skriver også i Boligmagasinet til Privatmegleren i Bergen. Jeg har også skrevet en av innstillingene i forbindelse med tildelingen av Kongens Fortjenestemedalje i Sølv, til "Edvard Pettersen":http://www.dag-geir.origo.no/-/bulletin/show/474344_edvard-pettersen-en-forkjemper-for-norske-sjoefolk-og-deres. Og ikke minst: Jeg er formand i "Det Bergenske Skydeselskab af 1769":http://jagermeister.no/det_bergenske_skydeselskab.html. Jeg er også med i "Historien bygger merkevarer":http://www.tellastory.no/1_tell_a_story/index.htm.html *MUSIKK:* Jeg liker klassisk musikk og blues. Jeg er jo oppvokst med Elvis Presley og har derfor mange plater av ham, men er ikke fanatiker. *Profilbilde:* Dette bilde er tatt da vi var på tur med min gode venn Svein Ove og hans kone Vigdis til Danmark. *HOBBY:* Foruten min skriving driver jeg også med slektsgranskning.

Svigermor.

Min kjære svigermor og meg 5 måneder før hun ble min svigermor november 1973.

Svigermor et kjært navn, eller? Ja, mange vil kanskje stusse nå fordi navnet er brukt både i komedier og som vitser. Men det er en klisjé som er brukt av en del mennesker. I India er navnet svigermor ensbetydende med det som vi her i vesten ser i ”den onde stemoren” Vi kjenner jo også til ”svigermorsete” et sete i bagasjerommet bak i kupeen på eldre biler. Det skulle liksom være godt nok for henne. Svigermor blir noen ganger også fremstilt som herskesyk som ikke vil gi slipp på sin datter eller sønn. Ja, der finnes utallige former for svigermødre og historier om henne

Nordnespynten 12. mai 1929 svigermor står konfirmant i Nykirken.

Men når man snakker om det så kan man undres over hvorfor ikke svigerfar har samme betydningen, i likestillingens navn er jo ikke det riktig, kanskje. Hvorfor det er blitt slik med svigermor kan man bare undres over. Men i tidligere tider så flyttet ofte bruden hjem til gården der ektemannen kom fra og jobbet på, og derfor ble liksom svigermoren sjefen på huset slik hun hadde vært i alle år før sønnens ekteskap. Selv for oss som vokste opp på 1950-tallet da det å skaffe seg en bopel var et problem, fortsatte denne historikken. For da flyttet også nygifte barn inn til foreldre selv om det ble trangt. I dagens samfunn er det jo ikke slik lengre at de nygifte flytter hjem til mor, men likevel holder de gamle mytene stand.

Kart fra 1913 som viser Wufsgaarden der svigermor vokste opp.

Når har ikke jeg den erfaringen, og det gjelder nok mange andre også vil jeg tro. Så jeg vil gjerne slå litt tilbake på den gamle myten om ”den onde stemoren”. I følge Nykirken sin kirkebok ble min senere svigermor født ute på Nordnes lørdag den 25. oktober i 1913 og døpt der i Nykirken den 1. mars året etter. Hun var yngst av syv søsken og fikk det fine navnet Borghild. Familien hadde flyttet ifra Nordnesveien nr.3, som før krigen lå like ved Tollbodsvingene, og ned til Wulfsgården en gang imellom 1910 og frem til min kjære svigermor ble født. Her bodde hun også da hun sto konfirmant den 12. mai i 1929, og som det står i sangen om Anne Madam så er det attestert i Nykirkens bøker. At det var fint vær den mai dagen i 1929 kan vi se av bildet som ble tatt av konfirmanten i Nordnesparken ved Nordnespynten der hun står i sin nye fine kjole.

Wulfsgaarden 1921 min Svigermor er hun som stikker hodet frem fra trappen. Foto Ralph L. Wilson

For dem som kjenner litt til Bergens krigshistorie så er nok navnet Wulfsgården kjent. Gården var nabogården til Nagelgården. To gårder som lå helt ned i fjersteinene til Vågen med Skoltegrunnskaien like over på den andre siden. Strøkets plassering skulle bli skjebnesvangre under krigen. For natt til den 15. juni i 1940 gikk flyalarmen over byen. Det var Britiske fly som kom for å bombe havneområdene i Bergen. En av bombene traff Nagelgården og ilden spredde seg fort til Wulfsgården. Flammene tok på sin vei med seg så å si hele Nagelgaten samt halve Nordnesgaten, og alle husene på den nordre siden av Tollbodallmenningen helt opp til Nordnesveien.  Totalt tok bombene over Nagelgården med seg 108 hus og sjøboder, som gjorde at nesten 1200 mennesker ble husløse. Hvor mange mennesker som døde og ble skadet er litt usikkert, men det sies 6 døde og ca. 25 skadete.

Men heldigvis så bodde ikke min senere svigermor med familien i Wulfsgården da gården gikk opp i flammer i 1940. Hun giftet seg i 1935 og da flyttet hun fra Nordnes. Hun fikk sener 4 barn tre gutter og en jente som ble min hustru. Da jeg første gang hilste på min svigermor var vel jeg som de fleste andre som hilser på sin svigermor for første gang litt brydd. Men dette skulle gå fort over. Siden vi begge var oppvokst på Nordnes så hadde vi mye å snakke om derfra og vi fant fort tonen, for vi kjente mange av de samme menneskene. For den gang bodde gjerne folk i generasjoner i det samme strøket. Det samme gjaldt butikkene i strøket som berømte Margiten i Nordnesgaten og Kolonialbutikken til Bødtekeren det også i Nordnesgaten like ved trappene som førte opp til det berømte Fritznersmauet. Et smau som var inntakt helt frem til overgangen til 1970-tallet.

Wulfsgaarden 1921 nr. 1 til høyre der svigermor bodde. Foto Ralph L. Wilson

Så en flott solskinnsdag i mars 1974 ble endelig Borghild min kjære svigermor på ordentlig. Og hvilken flott og fantastsk svigermor jeg fikk den mars dagen hadde jeg fortsatt ikke helt for meg. Etter hvert ble svigermor omsider mormor for to små som også etter hvert forgudet sin mormor, eller min svigermor. Nå var det ikke første gang at svigermor ble svigermor og fikk barnebarn. Nei, svigermor hadde gjennom hennes tre gutter allerede vært svigermor en tid og fått barnebarn der også. Og også de tre svigerdøtre fikk igjennom ekteskapet med hennes sønner fått en flott svigermor, og da var vi plutselig fire.


byens finest hus Handelens og Sjøfarten Hus der jeg hadde mitt arbeid. Tatt 31. desember 1965

Siden vi den gang bodde sentralt kanskje i byens finest hus Handelens og Sjøfarten Hus der jeg hadde mitt arbeid, kom svigermor og svigerfar på besøk nesten hver dag i lunsjen og vi hadde en koselig lunsj sammen. Ja selv i helgene var vi som oftest en tur hjemme hos svigermor. Jeg beundret min svigermor for hennes måte hun taklet sine barnebarn på og hennes rolige sinnelag og hennes utstrålende kjærlighet. Jeg beundret henne også for hennes tålmodighet med barna våre som jeg aldri klarte å knekke koden på. Min beundring var også stor for at jeg aldri hørte henne si noen stygt om noen menneske.

Wulfsgaarden der den lå fra1950 tallet Leif Larsen samling

Som de fleste vet så er kreften en sykdom som rammer mange, noen går det godt for og de kommer tilbake til livet. Dessverre skulle det ikke gå slik med min kjære svigermor, for en april dag i 1982, og i en alder av 68 år tok kreften hennes liv. Det var et tungt slag for oss, selv om det var godt at svigermor fikk fred for smerte helvete hun led seg igjennom, før døden tok henne. Gjennom min kjære svigermor gjør jeg til skamme den gamle klisjeen om ”den onde stemoren”

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Tarzantreet og Nordnesbussen.

Nordnesparken 26. april 1956 retningen rett mot Tarzantreet

Det er rart når en gammel mann som meg sitter og tenker på barndommen og tilbudene vi hadde til det daglige, i motsetningen til dagens barn. Ikke det at jeg er misunnelig på tilbudene som dagens oppvoksne barn har, men det setter ting i et perspektiv som kan forundre de fleste. I dag har de mobil med alt man kan gjøre med den. De har flatskjerm tv med hundrede kanaler av alle typer, og ikke å forglemme nettbrett. Selvsagt har de tilbud som kaller på mer kroppslig utførsel. Nesten alle foreldre har bil som barna kjøres rundt i til de forskjellige aktiviteter.

Avlastingshuset der Heksesteinen i dag står ytterst på Nordnes like ved siden av Sjøfarenes Aldershjem. Foto 1962 Widerøes Flyveselskap

Bil var det bare noe få som hadde på 1950-tallet da jeg vokste opp. Tv var bare noe vi hadde hørt om, men ikke trodde var mulig. Mobilen var ikke oppfunnet. Ja, det skulle gå nesten 30 til 40 år før den kom. Men vi som vokste opp på Nordnes hadde et rikt uteliv der vi lekte allslags leker mellom smitt og smau, inntil kommunen så skammelig sanerte ytre del av Nordnes. Så hadde vi også herlige Nordnesparken der vi om vinteren suste ned døden, som strakte seg fra Styrmannskolen til Nordnes sjøbad, på rattkjelker og kjelker. En nervepirrende tur som kunne ta pusten fra selv de tøffeste.

Nordnes 6 september 1958, og der ser vi Tarzantreet struttende utover i all sin prakt. Foto Widerøe Flyveselskap

Ja, Nordnesparken var et herlig sted for oss barn. Der Nordnes Sjøbad lå og som vi utnyttet til det ytterste. Ja, vi bodde nesten i badet om sommeren. Fra de syv hauger like ovenfor badet hadde vi oversikten over hele badet og alle som bare lå og solte seg, når solen var fremme vel å merke. Nå vet jeg ikke om dagens oppvoksne slekt fortsatt kaller haugen nedenfor Katten for de syv hauger, men alle i min generasjon visste hvor det var henne. Der hadde vi også ett stort overblikk over det mest berømte treet, ja kanskje mer kjent en selve Nordnes Sjøbad, i alle fall for oss barn, nemlig Tarzantreet. Et tre som selv den velkjente forfatteren Gunnar Staalesen ikke har gått utenom og som han skrev ett avsnitt om i «Blues for Amalie Jensen»

dem som aldri fikk oppleve dette berømte treet et godt bilde av hvor flott dette Tarzantreet

Tarzantreet hadde med rette fått sitt navn av barna på Nordnes. Treet lå i omtrent 90 graders vinkel like nedenfor gjerdet mellom gangveien og Sjøbadet, som den gang ikke var en del av Nordnes sjøbad. Treet var uten et eneste blad. Ja, selv barken var borte. Der ute på Tarzantreet så vi for oss Tarzan, i Johnny Weissmuller skikkelse, brøle ut sine kamprop. Han som kjempet mot ville løver og forbrytere av alle slag. Tarzan som første gang ble beskrevet så langt tilbake som i1912, og som var like populær for oss barn som de berømte Hopalong Cassidy og Roy Rogers. Ja, til og med Zorro. Den første Tarzanfilmen kom allerede i 1918. Da kom filmen ”Tarzan of the apes” Så Tarzan var også et forbilde for generasjonen før oss.

Hopalong Casssidy William Boyd

Alle disse barneheltene så vi på kino i Eldorado til fem forestillingen. Der vi hadde sett hvordan Tarzan gikk ut på trestammen mens han brølte og ropte på sin Jane som var utfylt i rolle av Brenda Joyce. Disse to Johnny Weismuller og Brenda Joyce spilte flere Tarzan filmer sammen. Johnny Weismuller som egentlig het Petter Johan til fornavn var ingen hvem som helst. Han hadde fem gullmedaljer og en bronse i OL og satte så mye som 67 verdensrekorder i svømming. Han døde i 1984 i alder av 79 år. Brenda Joyce vår alles Jane het egentlig Betty Graftina Leabo. Hun døde først i 2009 i alder av 92 år. Selv om der kom flere som spilte Tarzan og Jane etter dem var det disse to som var våre helter og som vi husker best.

Det var Johnny vi så for oss da vi sto der på Tarzantreet i Nordnesparken og drømte om vår Jane, som var kanskje en av de søte jentene vi kjente i fra strøket vi bodde i. Adrenalinet sprengte i våre guttekropper når vi sto det der og drømte oss vekk med en Jane på vår side. Da var vi nesten uslåelig og iallefall veldig tøffe. Enhver gutt på Nordnes måtte ha seg denne turen ut på Tarzantreet når vi ankom Nordnesparken enten vi skulle ned og utfolde oss seg i Sjøbadet, eller for å gå på oppdagelse ferd i parken. Der var alltid noe nytt å oppdage i Nordnesparken for oss barn.

Filmen som tok oss, den gang.

Nå er Tarzantreet borte for lengst, det måtte gi etter for tidens gang og var en fare for barna til slutt. Ingen tenkte på å ta et bilde av Tarzantreet før det falt for Parkvesenet øks. Et bilde som kunne gitt mang en Nordnes-beboer og Bergenser minner om en svunnet tid, da ute-leker var hverdagen for den oppvoksende slekt.  Men heldigvis som ved et under så ville skjebne det annerledes. Slik at den eldre garde som kan huske treet, likevel kan se å mimre via et foto.  Ja, som kan vise både gammel og ung hvor det Tarzantreet lå og i all sin prakt, om man kan bruke den betegnelsen i dette tilfelle.

Roy Rogers -Leonard Franklin Slye- and Dale Evans at the 61st Academy Awards. Foto Alan Light

For en gang sto der ett vente- avlastningshus for Sporveissjåførene som kjørte linje 6 som hadde sin rute mellom Nordnes og Søre Skogvei, omtrent der Heksesteinen i dag står, ytterst på Nordnes like ved siden av Sjøfarenes Aldershjem. Den gang var dette 6-bussen sitt endestopp. Så vi kan vel takke dette vente-avlasningshuset og en trengende bussjåfør for at vi har et bilde av Tarzantreet. For når den trengende bussjåfør gjorde sitt ærend på toalettet begynte den nye og meget kostbare bussen å trille ned bakken mot sjøbadet helt på egenhånd. Heldigvis så stoppet den i gjerdet ned mot sjøbadet. For hadde den fortsatt sin ferd ville nok Tarzantreet ha falt for den viltre bussen, da dens linje var like mot treet.

Nordnes sjøbad 6. september 1958 J. Kruse Widerøes Flyselskap as

Dette var i de tider en sensasjon og tiltrakk seg Bergens pressen som selvsagt også tok en masse bilder, og heldigvis ett av bildene som ble tatt den april dagen i 1956 fanger også inn Tarzantreet. Hvordan det gikk med den uheldige bussjåføren og selve bussen det vet vi ingenting om, men selv om dette kunne ha blitt en tragisk situasjon så ble den for oss Nordnesbeboere en god historie og vi fikk et godt bilde av Tarzantreet, og da så.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Mønstring MS «Numerian» 22. juni 1968

MS «Numerian» Levert Hilmar Reksten februar 1960. Overtatt av sønnen Audun Reksten 1967

Den 22. juni 2018 var det nøyaktig 50 år siden min barndomskamerat og tjommi Svein-Ove, med etternavnet Monsen, mønstret som Motormenn på MS ”Numerian” til Audun Rekstens rederi den 22. juni 1968. Jeg kan ennå huske da vi var oppe på Rekstens kontorene oppe på Paradis i Statsminister Michelsens veg og signerte kontrakten som lød på et halvt år med avmønstring i Nord Europeisk havn. En ganske vanlig kontrakt for Norske sjøfolk den gang. Selv om det var der vi signerte kontrakten så hadde Audun Reksten adresse på Seiersbjerget oppe på Kalfaret.

signerte kontrakten som lød på et halvt år med avmønstring i Nord Europeisk havn. En ganske vanlig kontrakt for Norske sjøfolk den gang.

En påmønstring som vi aldri skulle angre på. Det var en fantastisk reise vi ga oss ut på den gang. Vi skulle gå om bord i en liten by i Japan som het Aioi. Der Numerian lå på verksted, for skipet, eller motoren hadde fått brudd i veivakselen, noe som skjedde utenfor kysten av sør Afrika. Hun var i full last med mais fra fjerne Østen. Det ble vedtatt at skipet skulle slepes til Japan for reparasjon og at lasten ikke skulle losses før hun kom til Japan. Numerian ble først slept til Durban i sør Afrika. Derfra fortsatte slepet til Singapore i Malaysia og videre til Japan, et slep på 6000 nautiske mil. Det tok 50 dager å gjennomføre slepet i 5 til 6 knops fart. Den gang var dette verdens nest lengste slep. Så i denne sneglefarten der stillheten var påtrengende, da de ikke hørte lyden av motoren, så var lett å forstå at det ikke var så lystelig ombord.

En hyggekveld om bord i dagligrommet til mannskapet. Min gode barndomskamerat og fortsatt gode venn Svein-Ove Monsen til venstre og jeg til høyre. Ser ut for at det er en spisekonkurranse.

Numerian gikk i trampfart, eller løsfart, en fantasisk fart. På grunn av det fikk vi en hel jord omseiling. En gang gikk vi ut fra Japan i ballast med kurs mot vestkysten av Nord Amerika. Da vi kom til kysten av Canada gikk vi med halv fart og drev langs vestkysten. Vi merket det på alle om bord at ventingen på oppdrag gikk litt på nervene etter som dagen seilte forbi.
Men så fikk vi en da beskjed om å gå til Mexico for å laste. Da sto jubelen høyt i messene, gleden var enorm om bord.

Her står vi utenfor lugarene våre. Svein-Ove til venstre

Vi hadde også en tur fra Statene til Vietnam høsten 1968 da amerikanerne hadde over 600 tusen soldater i landet. Vi var lastet med militære kjøretøy og kriksrasjoner med mat. De var steikanes god, vi måtte jo prøve maten, og der lå alltid en 5 pakning med røyk og stikker inne i forpaktningen. Vi fikk også krigstillegg når vi kom innfor tre mils grensen til Vietnam. Tillegget var 100 % av skalahyren, det gjaldt ikke overtidsbetaling eller andre tillegg. Vi var i byene Qui Nonh og Da Nang. Da vi lå i statene og lastet for Vietnam, lå der et amerikansk skip ved siden av oss som også lastet for Vietnam, de fikk krigstillegg fra første hivet om bord og deres tillegg var på 200 %. Så forskjellen var stor, men vi klaget aldri.

Maskingjengen her er det tre kaffen under en stempelsjau. Frems Svein-Ove Monsen, så meg selv. så repen Karsten Liseth, så motormann Torodd, der etter smører Brynjulf Skjulstad , bak ham maskingutt tror han het T. Berg

”Numerian” var en praktfull og velholdt skip som vi sjøfolk var stolt over, som vi til og med laget én egen sang til som vi sang på en hyggekveld. ”Numerian” var bygget i Bremen i 1959 og overlevert til Hilmar Reksten i februar 1960. I 1967 ble hun overtatt av Hilmar sin sønn Audun Reksten som var eier da vi kom ombord. Men bare året etter at vi hadde mønstret av i 1970 ble hun solgt til en greker og omdøpt til ”Aristoklis” I 1976 ble hun igjen omdøpt til ”Silver City” og hun var et tris syn da hun i 1986 gikk til opphugging under samme navn. Nei, grekerne drev ikke med vedlikehold slik Norske sjøfolk gjorde og som de satte sin ære på.

Slik så Numerian ut etter at grekerne overtok skipet bildet er tatt like før hun går til opphugging i 1986. Trist syn.

Jeg vil alltid så lenge jeg lever glede meg over den påmønstringen vi gjorde for 50 år siden. Dagens unge i Norge har ingen mulighet til å få oppleve noe tilsvarende tror jeg, dessverre for det var et rikt liv. Jeg ville aldri ha vært foruten de 12 årene jeg seilte i den Norske Handelsflåten fra jeg som 15 åring mønstret på som Messegutt på min første båt MT ”Norborn” i 1962 til jeg gikk i land for godt fra MS ”Sunray” som 1. maskinist i 1975.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

 

Sukkerhusbryggen

Sukkerhusbryggen og til venstre Søndre Nøstekai ca. 1915. Foto K.Knudsen

 

 

Det er nesten ikke til å tro, men kan sees i selvsyn, at deler av Nøstet og områdene rundt har gjenoppstått i sin fordomsprakt. Mye takket være Roger Iversen og hans støttespillere. Han har reddet Norges eldste sammenhengende husrekke der nede på Nøstet, fra å bli utslette for alltid. Han er også mannen bak renoveringen og gjenreising av den velkjente Skuteviksbryggen fra 1875, der deler er helt fra 1200-tallet, som nå kan beskues og brukes. Husrekken han har reddet er datert fire hundre år tilbake, som i dag skinner og er en perle for Nøstet. Vi må heller ikke glemme at han restaurerte den trehundrede år gamle Nøsteboden.

Uten Roger Iversen sammen med sin vakre hustru Mirela hadde Bergen vært en fattinger by.

Og han har fortsatt ønsker for strøket, som å grave frem igjen de flotte trappene som ligger der på Nøstetorget fortsatt, skjult under fyllmasse og asfalt. La oss håpe at Roger Iversen visjoner får se dagens lys. Det vil glede mange bergensere, sikkert også tilreisende som kommer her med Hurtigruten og Danskebåten, samt alle cruisepassasjerene som vandrer der på Nøstetorget. Tiden vil vise om dette blir en realitet, men der var ikke mange som hadde tro på at Norges eldste husrekken like bortenfor skulle gjenreise seg i fordums prakt.

På Nøstetorget ble det også bygget et sekskantet vente og hvilehus for slitne trikkekonduktører og gjennomvåte passasjerer, for det regnet også den gangen i Bergen. Ukjent fotograf UBB sitt eie.

Når vi snakker om Nøstet så kan vi ikke la være å nevne selve Sukkerhusbryggen, som kan dateres tilbake til det 17-århundrde. Kanskje en gang den mest berømte brygge i Bergen, selv om vi tar med den gamle Tyskebryggen som i dag heter Bryggen. Sukkerhusbryggen ligger som kjent på andre siden av Nøstekaien, eller Søndre Nøstekaien. Mange kaller nok denne kaien også for Sukkerhusbryggen, men det er jo feil. Går man inn på kart over dette området både fra 1913 og 1957 kalles også Søndre Nøstekaien for Nøstebryggen. Søndre Nøstekai ble anlagt først i årene 1885-86 og forlenget i 1896. Den fikk stor betydning for Cruisetrafikken frem til Skoltegrunnskaien ble anlagt mellom 1911- 1923, og som allerede i 1917 kunne ta imot store skip. Siden den kaien er beskrevet som Søndre Nøstekai da må det vel finnes en Nordre ? Ja, det gjør det, den ligger der TV2 tidligere holdt hus ute på Verftet. Der kagge prammene tidligere lå og dro ut med sin last for å kvitte seg med den ubehagelige lasten.

Et autentisk bilde av Historiker Tryggvve Fett som går i land fra Beffen etter å ha passert linjen mellom Vågen og Byfjorden med Bergens Linjen Akevitt. Eget Foto

Men før den tid var det på Sukkerhusbryggen og Nøstebryggen at selebritetene som kom med de store passasjerbåtene, som lå oppankret på Byfjorden, ble satt i land. Området var i sin tid en perle. Der nede på Sukkerhusbryggen og selve Nøstet har der vandret så mange gestlige at de kunne fylle en hel bok. Det var på blant annet på Sukkerhusbryggen at kong Haakon gikk i land på sin kroningsferd i 1906. Det var også der nede på Nøstet at Tyske Keiser Wilhelm II trødde sine blankpussete sko så mange ganger, da han i årene mellom 1889 til 1914 besøkte Bergen. Det var fra Nøstet Karjolene sto og ventet på både Keiser Wilhelm og vår egen Kong Haakon da de hadde satt seg i treff på Fløyens topp i 1909. Den siste av kongelig byrd som gikk i land på Søndre Nøstekai var Kong Olav da han i juni 1958 var på sin signingsferd.

Og han har fortsatt ønsker for strøket, som å grave frem igjen de flotte trappene som ligger der på Nøstetorget fortsatt, skjult under fyllmasse og asfalt. Bildet er fra 6. september 1958 Foto Widerøes flyveselskap

Det var på Sukkerhusbryggen at Laksevågsfergene la inntil kai når de ankom Bergen på sin ferd fra Laksevåg. Laksevåg var jo den gang egen kommune og ble ikke en del av Bergen kommune før i 1972, selv om det allerede i 1918 snakket om sammenslåing med Bergen. En liten forsmak på det fikk Bergen i 1921 da Gyldenpris ble innlemmet i Bergen herred. Det var jo der på Gyldenpris den såkalte ”Blodbyen” lå. Barakkene på Gyldenpris var en del av Bergen sin tiltak for å tilby de husløse boliger etter den store Bybrannen i 1916. Navnet ”Blodbyen” fikk den pågrunn av at alle husene ble malt blodrøde. Men sener ble dette forsterket da der var mye håndgemeng i området.

Kart over bryggene på Nøstet fra 1913. Bergenskart

Men tilbake til Sukkerhusbryggen, det var derfra de første sporvognstrikkene hadde sitt endestopp. Det var linje 2 Sukkerhusbryggen – Kalfaret i 1897. På Nøstetorget ble det også bygget et sekskantet vente og hvilhus for slitne trikkekonduktører og gjennomvåte passasjerer, for det regnet også den gangen i Bergen. Men allerede i 1910 blir linje 2 til Sukkerhusbryggen lagt om til Møhlenpris, sikkert til stor sorg for Trikkekonduktørene som hadde et så flotte vente og hvilehus der på Sukkerhusbryggen.

Det var på Sukkerhusbryggen at Laksevågsfergene la inntil kai når de ankom Bergen på sin ferd fra Laksevåg. Foto Arne Bø

Nå er det ikke bare Sukkerhusbryggen som kan skilte seg med navnet sukker. Vi har da også Sukkerhuset som lå der Folkets hus ligger i dag. Så var det Sukkerhusengen omtrent i samme område, og ikke minst Sukkerhusgaten. Alle disse sto i forhold til hverandre gjennom at det Bergenske Sukkerrafinaderi som i år 1750 fikk monopol på raffinere sukker og sirup. Det var også på Sukkerhusbryggen at Beffen kommer i land med de edle dråper, i den nå kjente Bergenske Linje Akevitten. Etter at den har gått over Linen mellom Vågen og Puddefjorden og fått sin velkjente smak.

Vi har da også Sukkerhuset som lå der Folkets hus ligger i dag. Sukkerhuset 1870-1872 Foto Marcus Selmer

For dem som husker godt fra tidligere og vandret der på Sukkerhusbryggen, vil nok huske at Laksevågs fergene het Laksevaag, Oldernæs og Damsgaard. Men da Puddefjordsbroen sto ferdig i desember 1956, varslet det også slutten for Laksevågsfergens ankomst til Sukkerhusbryggen. Nå holdt riktig nok fergen stand noen får år etter Puddefjordsbroen høytidlig ble åpnet, men i mai 1960 var det slutt for denne sagnomsuste fergen. Kanskje dette også varslet at storhetstiden til Sukkerhusbryggen nå var over. I dag er det vel bare gamle pensjonister som kan ”skryte” av at de har entret landgangen til Laksevågsfergen på Sukkerhusbryggen.

Ja, Sukkerhusbryggen og området rundt denne var tidligere et promenadestrøk for byens borgere, men slik er det ikke lengre. Men etter at det gamle historiske strøket nede ved Sukkerhusbryggen har stått til forfall, kan vi i dag glede oss over at denne delen av Bergen i sterk fornying, noe som vi bergensere setter stor pris på.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen.

 

 

Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst.

Kunstneren Arne Mæland med sin figur Pianokonsert I Grieghallen.  Foto: Ann Kristin Ødegård
Kunstneren Arne Mæland med sin figur Pianokonsert I Grieghallen. 
Foto: Ann Kristin Ødegård. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA

 

Noen ganger så tar det litt tid før tingene går inn, selv om man med en gang skjønner det som skrives. Mine tanker henspeiler på den eminente forfatter Erling Gjelsvik hadde her om dagen om kunsten til en viss herremann, eller kunstner Arne Mæland. Det var vel tydelig for de aller fleste som leste artikkelen at den bergenske forfatteren hadde kunsten, ja hvis det er kunst, helt i vrangstrupen. Med ord om kunsten til Arne Mæland som; ”De stive, klossete, klisjéaktige figurene, frastøtene ja alt i sin amatørisme” så lar jeg meg imponere av ordbruket.

Livet, leiken og draumane av Arne Mæland i Solheimsviken Foto: Jan Petter Svendal
Livet, leiken og draumane av Arne Mæland i Solheimsviken Foto: Jan Petter Svendal

Nå er det en menneskelig sak å få ”trøkke ut sin smerte” som det heter i en kjent bergenssang, og det må også Gjelsvik få gjøre. Det pussige er at når en har fått ut sin utblåsing så er det ofte det roer seg litt, og det er jo godt i mange henseender. Nå er det vel slik at kunstnere må tåle at deres verker ikke alltid vekker glede, og at mange kan mene at det de lager ikke er noe kunst i det hele tatt. Ja, så syntes jeg det er på sin plass at enhver kan få ytrer seg om det som de mener om kunsten, enten den er negativ som i dette tilfelle, eller positiv.

Arne Mæland “Kontrabenk” utenfor Grieghallen Foto: Ann Kristin Ødegård
Arne Mæland “Kontrabenk” utenfor Grieghallen Foto: Ann Kristin Ødegård

Jeg må innrømme at jeg ikke kjente til noe særlig til kunstneren Arne Mæland før denne ytringen fra Gjelsvik sto på trykk i BA. Det gode for kunstneren Mæland med denne negative utblåsingen av hans kunst er at mange andre plutselig vet hvem han er, og hva han driver med. Nå trekker jo også Gjelsvik inn ”pengemenneskene” som han kaller støttespillerne, som om de skulle være ett onde. Det kan jo være at disse ”pengemenneskene” også støtter andre formål utenom kunsten, og det bør vi jo sette pris på. Det beste eksemplet er jo Frank Mohn, selv om han står i en særklasse.

Skulptur ab stål kalt “Rød Vind” av kunstneren Arnold Haukeland plasert ved Stenersen samlingene. Bildet er hentet fra Skulpturvandring i Bergen
Skulptur ab stål kalt “Rød Vind” av kunstneren Arnold Haukeland plasert ved Stenersen samlingene. Bildet er hentet fra Skulpturvandring i Bergen

Jeg personlig må innrømme at artikkelen vekket min nysgjerrighet, ja fikk den til å blomstre på en måte og fikk meg til å søke på nettet for å få vite mer.. Og fant at ifølge Arne Mæland sin hjemmeside omfatter hans arbeid, ja best å skrive det i hans egen form; ”arbeider med skulptur i brongse, marmor og med måleri i eit allsidig språkform som spenner frå naturalistiske til det abstrakte” sitat slutt. Ja her lar jeg meg imponere igjen, og pussig nok så hogger jeg meg merkelig nok fast i det abstrakte.

Kan noen se at dette er Olav Kyrre til hest som sa “Der skal byen ligge”? Plassert på gressplenen foran Biblioteket laget av kunstneren Knut Steen. Foto hentet fra Skulpturvandring i Bergen.
Kan noen se at dette er Olav Kyrre til hest som sa “Der skal byen ligge”? Plassert på gressplenen foran Biblioteket laget av kunstneren Knut Steen. Foto hentet fra Skulpturvandring i Bergen.

Årsaken er nok for så vidt enkel. Jeg har hatt den glede av å besøke det Moderna Museet i Stockholm ”hele” to ganger. Og jeg anbefaler alle, hvis de skal til Stockholm, så må de besøke dette berømte museum. Kanskje litt rart for en mann som ikke er noen kunstkjenner, selv om jeg har arbeidet i Bergens mest velkjente kunst hotell i en mannsalder. Det var min gamle sjef og kunstkjenner Hans Inge Bruarøy som geleidet meg med inn der første gang. Det å gå rundt i dette svenske museet å se all den abstrakte kunsten kan få smilet og latteren frem hos de aller fleste, og for alt hva jeg vet er nettopp det kanskje meningen.

Er dette Finduskunst? Krigsmoderen laget av kunsteren Per Ung. Plassert i Haugeveien ved Galgebakken. Foto Bjørn Tore Lysnes.
Er dette Finduskunst? Krigsmoderen laget av kunsteren Per Ung. Plassert i Haugeveien ved Galgebakken. Foto Bjørn Tore Lysnes.

Men smil og latter er det ikke Mælands sine skulpturer fremkaller, i alle fall ikke hos meg. At Gjelsvik har sterke meninger om skulpturer vet de som fulgte med den gang det var snakk om å få Bergens kjente trubadur og komponist Arne Bendiksen på sokkel. I den debatten, om det var en debatt, trakk Gjelsvik frem kunstneren Per Ung sitt utkast til skulpturen ”Krigsmoderen” ute ved Galgebakken på Nordnes som ett dårlig eksempel..

Den gang kom uttrykk som, Likegyldig ”Finduskunst” på trykk. Jeg må innrømme at jeg har prøvd via Google å søke dette ordet, men først da jeg delte ordet i to ordnet det seg ”litt”. Findus kommer av ordet ”FruktINDUStri” i følge Wikipedia. Nå vet jeg ikke om andre forstår hva dette utrykket i seg selv mener, men fruktkunst er vel ikke å forakte heller. Personlig skulle jeg gjerne ha byttet ut den abstrakte kunsten som står borte ved Stenersens samling kaldt ”Rød vind” med en skulptur av Arne Mæland. Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Link til artikkelen til Erling Gjelsvik

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

TILBAKE TIL

Bloggens hovedside

Minner som aldri dør.

Vaskerelvsmauet 10 er andre trehuset fra høyre. Bildet er tatt 16. juni 1958 av Gustav Brosing i UIB sitt eie. 
Vaskerelvsmauet 10 er andre trehuset fra høyre. Bildet er tatt 16. juni 1958 av Gustav Brosing i UIB sitt eie.. Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA.

For noen er en dør bare en dør, men det er det ikke for alle. For en som til stadighet leter etter bilder av hus og områder i Bergen samt historien bak, er det tilfredsstillende når disse elementer sammenfletter seg. Elementer som kan fortelle oss en liten del av Bergen sin historie, gjennom bildet og menneskene som bodde der. Når en så kan bre ut historien bak bildet, selv om den kan være enkel, får en liksom en litt større nærhet til selve bildet.

For mange som kanskje har et forhold til nettopp dette huset og motivet, eller som i dette tilfelle døren, gir det en minner som i mange tilfeller er unike. Minner som når de blir fortalt, gir oss et lite inntrykk av hvordan det var en gang. Som bildet av de gamle fine trehusene og en av dens gatedører, som en gang var en del av Vaskerelvsmauet, ja faktisk helt opp til vår tid.

Der i Vaskerelvsmauet 10 bodde en gang eksportør og fiskehandler Ellert Vaagen med sin hustru Mathilde og deres tre barn, samt familiens tjenestepike Helga. Ellert som var født i Strutshavn på Askøy, men som nå hadde gjort Bergenser av seg, solgte kanskje fisk fra butikklokalet som lå på gateplanet. Selv bodde han og hans familie i andre etasjen, mens tjenestepiken måtte nøye seg med kvisten.

Det var på denne kvisten der tjenestepiken Helga hadde bodd, at en hjemvendt Bergensfamilie fra Kongens by København flyttet inn på begynnelsen av 1950 tallet. Det var ikke lett å skaffe seg et sted å bo når en trengte det fort, like etter krigen og utover på 1950 tallet. En krig som hadde tatt så mange hus rundt omkring i Bergen, og som politikerne fortsatte å fjerne etter krigen i ”saneringens” navn.

Da familien på fem endelig fikk et sted å bo i Bergen var gleden stor. Det at de skulle flytte inn på det lille rommet på kvisten der tjenestepiken Helga en gang hadde bodd, gjorde ingen ting selv om rommet bare var på knappe ti kvadratmeter. Der skulle de både koke, sove og leke. Nå var ikke det enestående å bo slik i Bergen den gang, for svært mange familier hadde det på samme måten.

Denne gatedøren som alltid hadde en lapp der det sto, ”Til Torgaten 1C” uten at de to guttene kunne lese det.
Denne gatedøren som alltid hadde en lapp der det sto, ”Til Torgaten 1C” uten at de to guttene kunne lese det.

De bodde trangt og var ofte svært mange som bodde sammen i små rom. En botetthet som ofte førte til krangling for både store og små, som for de små ofte kunne føre til både skjenn og kanskje litt ris. Skjenn hadde de to små guttene, som også var brødre, fått da de sto i gatedøren i Vaskerelvsmauet 10, en gang rundt 1952. Denne gatedøren som alltid hadde en lapp der det sto, ”Til Torgaten 1C” uten at de to guttene kunne lese det.

Men de to guttene visste det at den også førte til bakplassen der kaggadoene sto. Der de hadde lært seg at når den ene skulle ”boilibom” sto den andre ved siden av og høylytt fortalte Billemann og Bollemann vitser, samtidig som han trampet i gulvet. Alt for å holde rottene vekke.

Den ene holdt stramt i hanken til en koksbøtte, mens den andre knuget hånden rundt en pyntepute. De ledige hendene knyttet seg i hverandre slik søsken ofte kunne gjøre når de var små. De sammenfilterte hendene var også for å få mot, før de skulle gå i gjennom gatedøren til Vaskerelvsmauet 10, og ut i den store verden uten følge av mor. Koksbøtten og pynteputen var to ting disse to små guttene på henholdsvis fem og syv år, hadde vunnet på tivoli, og deretter forærte dem til sin mor.

Vaskerelvsmauet 10 merket med 1 tall, som lå midt i Bergen sentrum. Foto Widerøes flyveselskap
Vaskerelvsmauet 10 merket med 1 tall, som lå midt i Bergen sentrum. Foto Widerøes flyveselskap

Etter skjennepreken og den påfølgende gråten var ferdig tok de to små guttene hevn over mor, ved å ta igjen både koksbøtte og pyntepute de hadde vunnet. Derfor sto de der i døren og forberedte seg til å gå ut i det voldsomme regnet. De så hvordan regnet pisket ned, og da fant de ut at det kanskje ikke var så lurt å rømme akkurat denne dagen. Etter en stund og litt rådslagning vente de to små guttene seg om, og gikk de to trappene opp til kvisten der mor sto klar med varm sjokolade til de to små rømlingene. De bestemte seg derfor at mor kunne få igjen både koksbøtten og pynteputen, siden de fikk både sjokolade og kjeks, ja til de eventuelt skulle rømme neste gang.

Hvor mage andre rømlinger som har stått der i døren til Vaskerelvsmauet 10 og se regnet strømme ned, vites ikke. Men en kan være hellig overbevist om at noen er det gjennom de hundrede av år huset fikk står der, med sin dør som har gitt minner som aldri dør.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen.

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Snøen som falt i fjor og riktig målføre.

Gunnar Staalesen Årets Bergenser 2010
Gunnar Staalesen Årets Bergenser 2010. Denne artikkelen har stått på trykk iBergensavsien BA.

Ja nå har vi lagt bak oss den store, eller kanskje, de store høytidene, og nå skal roen være senket over oss igjen. Så kan en kanskje tenke litt tilbake på hva som skjedde i den hektiske tiden før Jul. Tiden går så fort når en stresser i vei for å ha alt klart til disse høytidene, at en kanskje ikke helt får meg seg alt på en måte. Så når normal dagene kommer tilbake, og alt som kan minne en om den store høytid er pakket ned, og det salige juletreet kommet på avfallsiden, da først kan en gå igjennom det en har opplevet. Ja på både godt og ondt som en sier, og heldigvis har vi mennesker en tendens til å utelate det onde, om en skulle ha opplevd det i løpet av disse høytidene.

Ja omtrent som den gang undertegnede var sjømann. Da vi kom hjem, ”stinn av gryn” som vi sa, etter at vi hadde mønstret av en båt, da var liksom alt slitet og savnet, med tårer glemt. Blodslitet i varmen med som oftest minimum tolv timers arbeids dag, der søndagen kom som en befrielse, for da hadde vi bare åtte timers arbeids dag. Dette fortalte vi selvsagt ingen ting om, vi bare skrøt av hvor mye penger vi tjente, ikke rart vi var ”stinn i gryn” og de som ikke visste hva vi snaket om, var kjempeimponert.

Nei nå gled jeg visst helt ut igjen, det var helt andre ting jeg ville ta opp. Kanskje er jeg litt sent ute med denne betraktningen siden den skjedde like oppunder julaften, men på en måte så har det likevel noe med dags aktuelle ting å gjøre. Jeg har nå noen ganger, hatt den ære å være tilstede under en for oss helt spesiell pristildeling, som deles ut bare noen få dager før selveste kvelden. Julaften. Med denne prisen følger der ikke med flotte medaljer og diplomer, eller for den saks skyld penger. Nei her er det mest bare æren. Ja riktig nok så får prisvinner en flott blomsterbukett, samt et bilde av en norsk kunstner. Dette er ikke å forakte, nei tvert i mot. Selvsagt kan et slikt bilde bli, om det ikke allerede er, verdifullt en gang, men for prisvinneren er bilde verdifullt med en gang, skulle jeg tro. Det viktigste er vel at prisvinneren liker bilde, og setter pris på det.

For utenforstående så kan det kanskje virke litt rart at prisevinner ikke får en god slump med penger. Kanskje det er fordi en da ikke forstår hvor høyt akkurat denne prisen henger, ja for de aller fleste Bergensere. Jeg snakker selvsagt om prisen Årets Bergenser, selv om det jeg her skriver om var i fjor. Men en slik hederstittel varer jo nesten helt til 2012, for den som ble tildelt prisen i fjor. Det er ikke alltid en syntes at den som får denne tittelen er den verdig, men slik vil det vel være samme hvem som får den.

hun hadde neppe blitt Årets Moldenser. Foto Kjell Herskedal Scanpix
hun hadde neppe blitt Årets Moldenser. Foto Kjell Herskedal Scanpix

For min del husker jeg her for et par tre år siden, ja jeg var selv til stede, da en Bergensk kvinnelig høytstående politiker ble tildelt prisen. Da forsto jeg ingen ting, etter den forsiktige applausen som jeg selv også var med på, forsto jeg at flere andre heller ikke forsto! Jeg kan i alle fall si såpass at hadde denne politikeren kommet fra en by litt lengre nord på Vestlandet, så hadde hun neppe fått tittelen Årets Moldenser, vil jeg tro.

Men i år, det vil si i fjor så fikk endelig Gunnar Staalesen æren av å bli Årets Bergenser. En mann som virkelig fortjenter, denne for oss Bergensere, hederstittel. En mann som har skrevet så mange gode krimbøker, som også er omformet til filmlerretet. Filmer som har gått sin seiers gang på landets kinoer. Som kjent er også hans bøker, enten det gjelder Varg Veum eller triologien, solgt til svært mange andre land. Han har jo også skrevet en god del for teateret. For en Nordnes-gutt står nok hans fantastiske teaterstykke som han skrev, og som ble oppført til Nordnæs Bataillon sin 150 års dag, som noe av det største. Hvorfor vår alles Gunnar Staalesen ikke har fått denne tittelen Årets Bergenser før, er for meg en gåte. Jeg vil se den Bergenser som har satt Bergen mer på kartet enn ham. Ja da må en nesten grave de opp igjen.

Da redaktør i Bergensavisen Anders Nyland leste opp navnet og tildelte Gunnar Staalesen prisen Årets Bergenser, ville applausen ingen ende ta, ja faktisk var der trampeklapp. I sterk kontrast til hva der var, da den høytstående kvinnelige politikeren for et par tre år siden, fikk prisen.

har fått makt som parkert enehersker. Foto Marit Hommedal Scanpix
har fått makt som parkert enehersker. Foto Marit Hommedal Scanpix

Derfor slår deg meg med tanke på henne, og med bakgrunn i de siste dagers hendelser her i Bergen. Der en avdanket politiker ?.. som nå ser ut til for meg at han har fått makt som parkert enehersker, både i vår kjære by og ellers i vårt fylke. Kan også han få denne tittelen, selv om han egentlig bor i Hardanger og kommer Østfra fra en plass? Ja jeg bare lurer, og håper for all del ikke det, for å være litt politisk. De bør i hvertfall ha riktig målføre, eller?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Først tok de Manhattan.

Handelens og Sjøfartens Hus fra 31. desember i 1965.
Handelens og Sjøfartens Hus fra 31. desember i 1965. Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA.

I dagens handelsmarked er vi snart kommet så langt at det bare er igjen butikker som selger klær. En kan lure på, hvem som går med alle disse klærne som disse butikkene må selge for å overleve? Ja jeg bare spør, siden det ser ut til at slike butikker dukker opp over alt og overtar alle andre butikklokaler som blir ledig når andre handels næringer av en eller annen grunn legger ned.

Tone i Nygårds blomster
Tone i Nygårds blomster

Nå har ikke jeg tenkt å ta opp hvorfor butikker av en eller annen grunn legger ned, det er da ikke min sak. Nei for årsakene kan være så mange. Det kan for eksempel være en konkurs som sikkert er det mest ubehagelige. Men det kan også være ingen av barna vil overta butikken når foreldrene er kommet opp i en alder at nok er stopp. Det kan jo også være at en blir tilbudt en høy pengesum som en ikke kan si nei til fra en eller annen gigant inne tekstil, eller fra en som drømmer om å bli en gigant.

Nå skal jeg la disse eventuelle årsakene ligge, eller er det ”legge”? Fulgte med i en debatt om akkurat dette i BA her en dag. Siden må jeg innrømme at jeg er blitt helt forvirret, men tror jeg holder på ”ligge” i dette tilfellet. Men tilbake til handelsstanden, ja handelsstanden igjennom Handelens og Sjøfartens Hus faktisk, for det er vel mangfoldet av handel som skal fremmes fra dette huset. Dette flotte bygget som ligger helt opp til plasser som vi bergensere er så kry av, som Byparken, Festplassen, Lille Lungegårdsvann og like om hjørnet byens storstue, Torgallmenningen.

Dette fasjonable bygget med en utforming som enhver arkitekt kan missunne, spesielt her i Bergen, kanskje! Mange bergenser vet kanskje ikke at i dette bygget er mye av Bergens historie blitt utformet i svært mange år, så bygget er proppet av historiske avtaler. I dette bygget har de fleste foretningsfolk og politikere i Bergen vandret. De møttes gjerne over en enkel kopp kaffe mens de småpratet over bordet, som om de var redd for at noen skulle høre dem og eventuelle avtalene som ble inngått.

Hovedinngangen til Handelens og Sjøfartens Hus
Skulle klesgiganten sluke den lille blomsterbutikken.

Og hvem av den eldre garden kan ikke huske firmaet Grand Cafe og Selskapslokaler? Der en i første etasje under lett pianomusikk kunne spise de lekreste måltider servert av topp service innstilte kelnere ulastelig antrukket, mens en nippet til en likør eller snaps. En kan selvsagt fortsatt spise samme sted selv om det ikke lengre heter Grand Cafe. I dag er det Pizza og øl som serveres der. I andre etasje finner en igjen det gamle firmaet, men som i dag heter Grand Selskapslokaler. Et navn de fikk ved å bruke viskelæret på navnet Cafe da de mistet serveringsrettighetene i første etasje, hel genialt spør du meg. Et firma som fortsatt har under sine vinger, de samme flotte selskapslokalene i andre etasjen som da Grand Cafe eksisterte.

Går en så opp ennå en etasje til tredje, har de der til utleie det ekstreme fasjonable lokalet kaldt Klubben. Det er her de fleste av en viss byrd i Bergen har nok tråkket sine lakksko, ja også noen vanlige regningsbud. Klubben er der en kan sitte i Knagmøbler, som ble laget av en av Norges mest anerkjente møbelsnekker. Der sitter de i dype salonger og med bena plassert oppå tepper til en kostnad du ikke en gang vil høre om. Der en kan høre hver eneste en som kommer inn i lokalet, for alle må gå over den knirkende enkeltstavs eikeparkett før en når teppene og stillheten i salongene, og en blir kvitt alle blikkene som er vent imot en.

Skulle klesgiganten sluke den lille blomsterbutikken.
Hovedinngangen til Handelens og Sjøfartens Hus

I dette fasjonable bygget så en, bare en liten måned før snøen kom, at butikklokale til den kjente blomsterbutikken Nygård Blomster var stengt. En butikk som hadde vært der siden huset sto ferdig en gang rundt 1932, ja som har røtter helt til det 1800 århundrene som var den eldste blomsterbutikken i Bergen. Angsten ble stor for at nok en liten butikk skulle bli inntatt av en tekstil gigant, som den gamle steintøysbutikk Erling Krage ble, som lå i nabolokalet. For meg virker det som om tekstilgigantene sluker de fleste lokaler i et bygg når de først er kommet inn. Det er som de lever etter Leonard Cohen sin sang ”først tok de Manhattan og så tok de Berlin”

Angsten for at Handelens og Sjøfartens Hus også skulle gå over til å bli enfoldet i stedet for mangfoldet, burde vekke de fleste foretningsfolk. Men om noen ble vekket skal ikke jeg utale meg om, men vekket ble en i alle fall da en her en dag kunne lese journalist Karen Mortensen sin utmerket reportasje om denne butikken i BA. Der hun gledelig nok kunne fortelle at tekstilgigantene hadde tapt, Nygård Blomster vil bestå om enn i et nytt navn, Toneblomst. Så i dette tilfelle tok Cohen feil, de hadde tatt Manhattan, men de klarte ikke Berlin.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Vil bli dypt savnet.

Madam Bergen sitt utsalgssted i Strandgaten. Hvor mange Bergensere og tilreisende som har vært inne der og spist dens herlige Fiskemat er ikke godt å si, men mange er det.  Foto: Rune Ulvik. 
Madam Bergen sitt utsalgssted i Strandgaten. Hvor mange Bergensere og tilreisende som har vært inne der og spist dens herlige Fiskemat er ikke godt å si, men mange er det. 
Foto: Rune Ulvik. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA

I Bergen er vår berømte fiskemat butikk ”Søstrene Hagelin og Madam Bergen” i ferd med å bli nedlagt. Dette har skap en storm av sympatierklæringer.Her er mitt bidrag til denne spesielle saken.

Det er nesten ”hjerterått” å legge ned ”Madam Bergen og Hagelin” og med det slutte på deres herlige hjertekaker, fikepuddinger og ja, ”You name it” som det heter på norsk. En kan allikevel godt forstå at Galtung Døsvig ikke vil betale noen millioner hvert år for at vi faste brukere skal få meske oss med herlighetene. Tidligere hadde vi bare hadde Hagelin borte i Olav Kyrresgate, handlet vi der bare når vår lille familie på fire skulle slå ut håret og spise god fiskemat. Jeg kvidde meg som oftest for å gå dit, fordi der alltid var så mye folk i butikken. Når jeg sto der og ventet på tur, presset madammene seg på, med en arroganse som gjorde at jeg kommer lengre og lengre bak i køen.

Søstrene Hagelin sitt utsalgssted i Olav Kyrres gate. Arkitekt Schak August Steenberg Bull. Mannen som tegnet Bliktrykkeriet. Foto: Rune Ulvik
Søstrene Hagelin sitt utsalgssted i Olav Kyrres gate. Arkitekt Schak August Steenberg Bull. Mannen som tegnet Bliktrykkeriet.
Foto: Rune Ulvik

Grensen for min tålmodighet ble neste nådd da en eldre dame med armen i gips som med mye besvær prøvde å åpne døren for å komme seg inn. For en mann som er opplært av mor og far til å hjelpe de eldre med å åpne dører og reise seg på trikken eller bussen så de kunne få sitte, var jeg kjapt borte og åpnet døren for henne.

Den fristende disken hos Søstrene Hagelin i Olav Kyrres gate.
Den fristende disken hos Søstrene Hagelin i Olav Kyrres gate.

Nå takket ikke den eldre madammen for hjelpen. Hun var sikkert så konsentrert om alle herlighetene bak disken, så hun hadde rett og slett glemte det, men det får nok jeg aldri svar på. Endelig var det min tur men jeg kom bare til ”Jeg skal ha” da hørte jeg madammen som hadde armen i gips si med en stemme som bedre kunne sammenlignes med en basuns kraft; -nå må de ikke være frekk unge mann, nå er det vitterlig min tur! Jeg tenkte jeg skulle minne henne på at det var meg som hjalp henne inn, men hun var allerede langt inne i bestillingen, så jeg droppet det. Men det var akkurat som om min barndomslære fikk seg en knekk den dagen.

Men med årene så kom ”Madammen” i Strandgaten med sine hjertekaker. Jeg trodde i min enfoldighet at de pågående madammene bare holdt til i den gamle butikken i Olav Kyrresgate, og ble derfor veldig glad for denne nye butikken. Det pussige er at selv om jeg nå har passert 60 så finnes de samme madammene som trenger seg frem mot disken selv om de kom sist, både i den gamle og den nye butikken. Men jeg spør meg selv; kan det være de samme madamene jeg er jo blitt 35 år eldre?

De berømte hjertefiskekakene.
De berømte hjertefiskekakene.

Men livet har gått videre så nå etter alle disse årene så slipper jeg å stå i kø med pågående madammer som presser seg frem og overtar min tur. For nå selger de ”Madam og Hagelin” sine produkter i flotte delikate innpakninger som er en fornøyelse å åpne i noen av supermarkene. Det er visst her problemet ligger, det er for få butikker som tar inn ”Madam og Hagelin” sine varer, og for dem som tar inn, så er det i for små mengder. Ja så enkelt er det, for ofte hender det at de er utsolgt når jeg skal handle inn fiskemat til ”kånemor” og meg. For å få beholde ”Madam og Hagelin” hjelper det ikke med såkalte ”Skippertak” der folk stiller i butikkene deres en dag og spise nedfor av fiskekaker eller fiksboller. Det er det jevne salget hele året som kan snu trenden og kan gjøre at vi får beholde våre berømte ”Madam og Hagelin”

De ansatte hos Søstrene Hagelin ble veldig glade da de mottok meldingen om at det 80 år gamle merkenavnet får leve videre i lokalene til Madam Bergen.Her er Bodil Skiflesvik sammen med (fv) Anton Engen, Rune Mjøs, Torodd Iversen og Venstre-politikeren Hans Carl Tveit.  Foto: Nikita Solenov.
De ansatte hos Søstrene Hagelin ble veldig glade da de mottok meldingen om at det 80 år gamle merkenavnet får leve videre i lokalene til Madam Bergen.Her er Bodil Skiflesvik sammen med (fv) Anton Engen, Rune Mjøs, Torodd Iversen og Venstre-politikeren Hans Carl Tveit. 
Foto: Nikita Solenov.

Det hjelper heller ikke å vite at selv Kongen og Dronningen elsker fiskematen fra disse to. Vi aldri hørt, tror jeg, at hjertefiskekaker eller fiskepudding fra ”Madam og Hagelin” sto på menyen under noen av de store selskapene som vårt kongehus holder for selebre gjester. Det er sikkert ikke fint nok, selv om det smaker aldri så godt. Da hjelper det liksom ikke at Kongen og Dronningen lurer seg til å spise en hjertekake på soverommet en sjelden gang. Det hjelper heller ikke at vi når har oppdaget at vår gamle folkekonge, Olav, var ”Madamofil”

Jeg må si jeg kvier meg til den dag når ”Madam og Hagelin” ikke er her lengre og jeg igjen må gå ta til takke med en pakke med fiskekaker eller fiskepudding fra haugene i kjøle hyllene. Som er pakket i en slags plast og suget tom for luft, det kalles vakuum, slik at når du setter saksen i plasten for å få ut fiskekakene eller puddingen, må du jobbe hardt for å slite de ut av pakkene. Fiskekakene eller puddingene er innhyllet i en slags fett som minner meg mest om en fødsel. Jeg tror at når en endelig har klart å få de ut av plasten og de ligger der på bordet omtullet av fettet fra pakken før de skal stekes, ja da først forstår en hva som er gått tapt når vi ikke lengre har ”Madam og Hagelin” Så oppfordringen til alle butikkene må bli, noter dere all sympatien som står i media og sats på ”Madam Bergen og Hagelin” Så vi kan spare oss for å måtte gå tilbake til fiskematen som er pakket inn i plast som minner oss mer om for små kondomer.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Espeland fangeleir

Håkon Ingolf Knudsen — 1913-1992 Håkon Ingolf Knudsen internert på Espeland fangeleir før han ble sendt til Sachsenhausen konsentrasjonsleir i Tyskland. Eget foto
Håkon Ingolf Knudsen — 1913-1992
Håkon Ingolf Knudsen internert på Espeland fangeleir før han ble sendt til Sachsenhausen konsentrasjonsleir i Tyskland. Eget foto

Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA

I Bergen siklet (DSB) Direktoratet for samfunnssikerhet og beredskap etter å få selge et landområde i bydelen Arna. Der ligger en fangeleir fra krigen som heter Espeland fangeleir der mange av vår forfedre satt internert ble torturert og deponert og noen henrettet. Dette klarte de ikke og nå er krigsfangeleiren satt i stand slik den var under krigen. Noen Ildsjeler bevarer dette som et museum. Her er mitt bidrag for å få bevare Espeland fangeleir.

La ikke historien om Espeland fangeleir bli utslette fordi en ikke vil bruke penger på å vedlikeholde fangeleiren. La ikke (DSB) Direktoratet for samfunnssikerhet og beredskap få overtaket slik at dette unike minnesmerke blir solgt. Det er så mange av våre forfedre som har lidd i denne leiren for at vi skulle få beholde vår frihet. Overalt i verden tar de vare på slike minnes merker for at utenforstående, turister og ikke minst etterslekten skal se, forstå og ikke glemme.

Friheten er ikke gratis den koster kamp, fornedrelser, tortur, fengsling, henrettelser og dyp sorg. Jeg er glad for det Byantikvar Siri Myrvoll sin uttalelse ”Det er et svært viktig minne fra krigen som vi er nødt å bevare ordentlig” Jeg er også glad for at der finnes mennesker som Erling Mjelde og stiftelsen Espeland Fangeleir som uttrettelig arbeider for at vi skal få beholde dette som et minnes merke. Det er mange Bergensere som satt i fangeskap på Espeland der de ble forhørt, torturert før de ble henrettet eller deponert til konsentrasjonsleirer i Tyskland.

Espeland fangeleir i Arna, Bergen.
Espeland fangeleir i Arna, Bergen.

Jeg kjenner gråten presser seg frem, ikke bare fordi jeg leser om fangeleiren i avisen og kampen for å få den til å bli et minnes merke. Men også fordi at jeg kjenner en av dem som har vært internert på Espeland og kjenner hans livsløp under og etter Espeland. Om morgenen den 25. oktober i 1943 ble Brannmann Håkon Ingolf Knudsen arrestert av nazistene: Hans kone Ester Johanne forsto ikke helt alvoret og ville at han skulle spise frokost før han gikk.

Håkon Ingolf ble arrestert fordi han hadde vært tilsluttet til undergrunns organisasjon Kristian Stein. Der han drev med illegale aviser, spionasje, radio sending for å formidle rapporter til England, men den dagen var det slutt for ham og en del andre brannfolk. Håkon Ingolf kunne rømme før de arresterte ham, for han hadde fått tips tre uker tidligere at han skulle arresteres. Men da visste han at hans kone, mor eller far ville bli arrestert og torturert istedenfor ham selv. Så derfor var valget lett for Håkon Ingolf han lot seg arrestere av nazistene selv om frykten for torturen var stor. Nazistene fikk ikke se de illegale avisene som lå gjemt i koksbingen i Mollesmauet der han bodde, eller radiosenderen som var gjemt i grunnmuren til nabohuset som var revet.

Konzentrationslagers Sachsenhausen — Helvete på jord Sachsenhausen konsentrasjonsleir i Tyskland.
Konzentrationslagers Sachsenhausen — Helvete på jord Sachsenhausen konsentrasjonsleir i Tyskland.

Håkon Ingolf Knudsen kom til Espeland Fangeleir den 2. november der han ble utsatt for tortur og ble derfra sendt til Tyskland. 30 år gammel ankommer Håkon Ingolf den 12. desember 1943 konsentrasjonsleiren Sachsenhausen et helvete på jord. Vi vet mye om det helvete Håkon Ingolf gikk igjennom under sitt opphold i Sachsenhausen, men det er en annen historie. Da Håkon Ingolf ble hentet ut av Sachsenhausen med de hvite bussene i 1945 veide han bare 39 kilo.

Håkons helvete begynte på Espeland Fangeleir, et helvete han aldri kom over frem til han døde, pussig nok den 9. april i året 1992 da var han 78 år. Dette er bare en kort historiene om en av de mange som var internert på Espeland. De som kjempet for at vi kan sitte her i frihet og har bak oss de beste årene Norge har opplevd. Så takk kjære onkel for at du ga ditt liv for oss, ikke ditt fysiske liv, men med det helvete du måtte gjennomgå fra du ble internert på Espeland og frem til din død.

din nevø

Dag-Geir

LES OGSÅ

 Valget er ditt, eller er det?
Hurtigruten og terrorgjerder
Osamn bin Laden-en ikke-muslimsk leder.
Stolt Berg og maktbegjær
En riktig og viktig beslutning
Fotball EM uten Bergen
Jørgen Hattemaker og Dokken
Begeret er fullt
Valgets kval
De tålte så vel den urett
Buekorps Taliban og Amir Payan
En trikk er ikke nok
Feilinformasjon.

Espeland fangeleir

OL et sløseri av penger

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside