Alle innlegg av Dag-Geir Bergsvik Knudsen

*NÅTID:* Jeg har passert 70 år og er så heldig at jeg er gift med Torill Skaar og bor nå på Nordnes. *Litt om mitt tidligere liv.* Jeg er kry og stolt over å kunne si at jeg er oppvokst i republikken, eller på Nordnes i Bergen for dem som ikke kjenner dette kalle navnet. Utsikten vår var Vågen og innseilingen. Derfor ble drømmene lett fjernere farvann. Det ble naturlig for meg og svært mange andre på min alder og ta seg arbeid i den Norske Handelsflåten. Noe jeg gjorde allerede da jeg fylte 15 år sommeren 1962. Den gang var de syv hav Norges største arbeidsplass med ca. 60 000 sjøfolk. Det ble et rikt liv. Jeg var i nærkontakt med Cuba under krisen i 1962-1963. Jeg var også med da seksdagerskrigen herjet i Midt Østen i 1967, og ikke minst var jeg i Vietnam i 1968, da amerikanerne hadde 600 000 soldater der. Da jeg reiste som maskinist oppsto der på et av skipene et rent mytteri. Jeg er blitt ranet, steinet og truet på livet i forskjellige land. Jeg har vært i alle verdensdeler, i mer enn 90 land, og på et av skipene hadde jeg også en hel jordomseiling. Jeg gikk i land for godt i 1975 etter 13 år som sjømann, den gang som 1. maskinist. Da var allerede den Norske sjømann på vei ut av skipene, for å bli erstattet av enda billigere sjøfolk fra andre land. Arbeidet på land begynte med et par år som mekaniker på Blikkvalseverket. Senere startet jeg som vaktmester i en av Bergens fineste bygninger, Handelens og Sjøfartens Hus. De siste 28 år av mitt tidligere arbeidsliv var jeg teknisk sjef. Først på hotell Neptun i Bergen, men de siste årene fikk jeg nok et hotell og ta meg av, Strand hotell. Jeg har lært ufattelig mye om mennesker og miljøer i alle disse årene, som jeg i dag bruker på forskjellige måter. *Litt om det jeg gjør i dag* Jeg har en "fast blogg":http://www.Dag-geirs-blogg.com/der jeg skriver mine historier, som omfatter det meste. Hverdagshistorie fra Bergen med innflettet "historie":http://kongebloggen.heltkonge.net/#homeover bygninger og bydeler. Om kjente personer, politikk, samfunnskritikk, reisebrev, minner fra barndommen og om saker og ting en kan undre seg over. Er i dag fast blogger for Bergensavisen, på folkemunne kaldt BA. Jeg skriver også i Boligmagasinet til Privatmegleren i Bergen. Jeg har også skrevet en av innstillingene i forbindelse med tildelingen av Kongens Fortjenestemedalje i Sølv, til "Edvard Pettersen":http://www.dag-geir.origo.no/-/bulletin/show/474344_edvard-pettersen-en-forkjemper-for-norske-sjoefolk-og-deres. Og ikke minst: Jeg er formand i "Det Bergenske Skydeselskab af 1769":http://jagermeister.no/det_bergenske_skydeselskab.html. Jeg er også med i "Historien bygger merkevarer":http://www.tellastory.no/1_tell_a_story/index.htm.html *MUSIKK:* Jeg liker klassisk musikk og blues. Jeg er jo oppvokst med Elvis Presley og har derfor mange plater av ham, men er ikke fanatiker. *Profilbilde:* Dette bilde er tatt da vi var på tur med min gode venn Svein Ove og hans kone Vigdis til Danmark. *HOBBY:* Foruten min skriving driver jeg også med slektsgranskning.

Var lojal mot rederne.

MS Numerian til Audun Rekstens rederie i Bergen
MS Numerian til Audun Rekstens rederi i Bergen. Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA på Edvards skuteside

Den flotte TV-serien ”Vår ære og vår makt” som NRK laget og som har flimret over tv-skjermen, viste i all tydelighet at krig var en god grobunn for redere verden over til å tjene penger, store penger. Norge var ingen unntak, snarer tvert imot. Norge hadde svært mange dyktige redere som sørget for svimlende inntekter til seg selv, men selvsagt også til Norge. Dette klarte rederne ved hjelp av like dyktige og ikke minst lojale norske sjøfolk, som var ombord i skipene i årevis. Dette sammen med sjøfolkenes svimlende dårlig inntekter og med deres enorme forsakelser, ja så ble Norge en av verdens største og mektigste sjøfartsnasjon.

En skulle tro at dette opphørte da den 2. verdenskrig var ferdig og verden gikk inn i en ny mer moderne tid, men det gjorde det ikke. Rederne fortsatt å tjene gode penger når det oppsto kriger og sjøfolkene ble fortsatt like dårlig betalt. Selv reiste jeg til sjøs for første gang da jeg var 15 år som messegutt i august 1962. Det var en tankbåt med navnet MT ”Norborn” tilhørende Sigurd Sverdrups rederi i Oslo. Med den fikk jeg oppleve den nervepirrede Cuba krisen på nært hold. Den neste store krigen som påvirket både verden, rederne samt oss som var sjøfolk den gang var seksdagerskrigen i 1967.

Min første båt MT ”Norborn” tilhørende Sigurd Sverdrups rederi i Oslo.

Da seksdagerskrigen startet den 5. juni i 1967 var jeg om bord i MS ”Janecke Reed” tilhørende Johs Larsen rederi i Bergen. Et skip som akkurat denne dagen nærmet seg Rødehavet. Skipet var lastet med gummi fra Indonesia og vi hadde kurs for Suezkanalen for å komme til bestemmelsesstedet Rotterdam i Holland, der jeg også skulle mønstre av etter ett år ombord. Jeg husker den natten som om det skulle ha vært i går. Hele mannskapet som ikke var på vakt ble purret ut midt på natten og ble samlet i mannskapsmessen. Kapteinen leste opp telegrammer fra rederiet som informerte oss om krigen og hva det ville bety for vårt skip. Kapteinen fortalte at vi allerede hadde satt ny kurs for nå måtte vi gå rundt hele Afrika, som betyde ca. 3 uker ekstra seilingstur. Der var en stillhet og en ro i messen som en aldri vil glemme, for informasjonen og alvoret i saken gjorde et uslettelig inntrykk på oss.

Denne krigen og nettopp det at skipene nå måtte gå rundt hele Afrika for å komme til Europa ble redningen for mange skipsredere, og spesielt for bergensrederen og Nordnes-gutten Hilmar August Reksten. Da krigen kom sto han som kjent klar med sine store tankskip for å transportere olje fra Gulfen til Europa rundt Afrika til en mye billiger penge en de små tankskipene kunne. Ved hjelp av denne krigen vokste Hilmar Reksten til å bli en av Norges største reder og dermed en av verdens største redere. Hilmar Reksten ble så stor at han skjenket sin sønn, Audun Reksten fire skip for at han som sin far skulle bli en stor reder.

Et av disse fire skipene til Audun Reksten mønstret jeg på i juni 1968 sammen med min barndomskamerat Svein Ove Monsen begge som motormenn, skipets navn var MS ”Numerian” Etter et par måneder ombord i slutten av august ankret vi opp i Mexicogulfen. Vi skulle til Port Arthur i Texas for å laste til Vietnam der Amerikanerne på denne tid hadde over 600 000 soldater under våpen i en svært så brutal krig. Nå skal ikke jeg her fortelle alt det som skjedde under denne turen men den gir en godt bilde på hvorfor Norske redere gjorde det bedre en andre, at disse turene til Vietnam var lukrative kan en bare tenke seg.

Da vi lastet inn for denne turen i Port Arthur lå vi sammen med en amerikansk båt som skulle samme turen som oss. Den gang fikk de norske sjøfolkene 100 % krigstillegg på grunnhyren, eller skalahyren som det het til sjøs, når vi kom innfor 15 mils grensen i Vietnam noe vi gjorde samme dag som vi ankom landet. Amerikanerne fikk 200 % fra første hivet kom ombord i Port Arthur 3-4 uker tidligere.

Siden krigstillegget bare gjaldt grunnlønnen så fikk det en del rare utslag. Jeg hadde ca. 8 kroner i timen i normal arbeidstiden det vil si at med krigstillegget hadde jeg ca. 16 kroner timen. Men når jeg jobbet overtid, der krigstillegget ikke gjaldt, fikk jeg 50 % overtidstillegg. Da hadde jeg 12 kroner timen, altså 4 kroner mindre enn jeg hadde i normal arbeidstiden.

MS Janicke Reed senere MS Høegh Breeze
MS Janecke Reed senere MS Høegh Breeze

Ja tallene taler for seg selv, men vi tenkte ikke så mye over det den gang kanskje, men noe må ha gått inn siden vi spurte Amerikanerne hvordan de hadde det. Jeg skriver ikke dette fordi jeg er misfornøyd men for å gi et lite innblikk i hvorfor Norske redere ble store.

For de fleste som seilte ute under den siste store sjøfartstiden for norske sjøfolk, så tror jeg mange med meg er enig i at Hilmar Reksten var en meget populær reder. Først og fremst fordi han ville beholde de norske sjøfolkene og ville at den lojale norske sjømannstand skulle bestå. Selv var jeg ute på sjøen fra 1962 til jeg gikk i land som 1. maskinist i 1975, da var rederne allerede i gang med å kvitte seg med de norske sjøfolkene. Men når det er sagt er en ting sikkert, for alt i verden var min tid til sjøs en tid jeg ikke ville ha vært foruten.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
To brødre og stålbarken Janna
Skutesiden har kastet anker
Var lojale mot rederne
Første reis
Mytteristen
Et annerledes reisebrev
Den store drømmen

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Førstereis gutt.

bilde av min første båt MT ”Norborn”
bilde av min første båt MT ”Norborn”. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA på Edvards skuteside

Jeg var en av de mange tusen gutter som reiste til sjøs som 15 åringer for å skape meg et levebrød. Jeg reiste ut i 1962 en måned etter at jag hadde fylt 15 år. Skipet tilhørte Sigurd Sverdrups rederi i Oslo. Jeg sluttet å seile i 1975. Jeg fant et bilde av meg selv som 16 åring i en bok som heter ”Sjøfolkenes hemmeligheter” skrevet av Edvard Pettersen og Hans Brundtland

Jeg sitter og blader i en sjømannsbok jeg fikk i gave av et vennepar. Jeg fikk den fordi jeg hadde vært til sjøs i mange år, men også fordi der var et bilde av meg inne i boken. Håper selvsagt at jeg også fikk den fordi de syntes jeg er en ok fyr!! Jeg var forresten en av de mange tusen gutter som reiste til sjøs som 15 åringer for å skape meg et levebrød. Et yrke som var sett litt ned på av akademikere og sånt hvis du da ikke var skipper eller maskinsjef, som om du ble det med en gang.

Bilde er fra Napoli i Italia i 1963. Her er bilde jeg fant i boken “Sjøfolkenes hemmeligheter” Jeg sitter på huk og griper etter en øl. Bildet er tatt av Kenneth Brophy. 
Bilde er fra Napoli i Italia i 1963. Her er bilde jeg fant i boken “Sjøfolkenes hemmeligheter” Jeg sitter på huk og griper etter en øl. Bildet er tatt av Kenneth Brophy.

Det var min kamerat som gjorde meg oppmerksom på det da han fortalte at han hadde truffet vår gamle skolelærer. Etter en hyggelig prat spør skolelæreren til slutt ”hvordan går det med din kamerat Dag da?” han svarte som sant var ”jo, han er reist til sjøs” Da så skolelæreren på min kamerat og sa, mens han nikket bekreftende med hodet ” ja, jeg tenkte meg det ville bli ”en slik” av ham!”

Rederi og skorsteinsmerkene til Sigurd B. Sverdrups rederi.
Rederi og skorsteins merkene til Sigurd B. Sverdrups rederi.

Jeg blader akkurat om til side 34 og ser jeg sitter der på ”stamsjappa” i Napoli sammen med en del skipskamerater. Året er 1963 har så vidt fylt 16 år sitter der på ”sjappa” lett på huk, mens jeg gripende etter en flaske øl som står på bordet. Jeg tar meg i å tenke ”du skulle hatt juling tenk å drikke øl i den alderen” men slik var det når mor ikke passet på.

Men hvem hadde tatt dette bilde og satt det inn i boken? Drakk jeg så mye den gang at jeg ikke kan huske hvem som tok bilder av oss, eller er det alderen min som kommer inn i bilde? Jeg håper det er det første for det er så lege siden at det ikke plager meg lengre. Er det alderen tyder visse ting på at, ja du forestår, vil helst ikke snakke om det!!!

Boken til Edvard Pettersen og Hans Brundtland der jeg fant bilde av meg fra stamsjappen i Napoli.
Boken til Edvard Pettersen og Hans Brundtland der jeg fant bilde av meg fra stamsjappen i Napoli.

Jeg hadde på det tidspunktet bildet ble tatt, vært ombord i et år og skulle mønstre av og reise hjem neste dag. Noe jeg gledet meg vanvittig til selv om jeg måtte betale hjemreisen min selv. Du vet rederne var noen luringer, de fikk oss til å signere kontrakter som ga oss gratis hjemreise etter et år hvis skipet var i nord Europeisk havn? Det de ikke sa noe om var at skipet aldri vært i nord Europa. Men akkurat da bildet ble tatt betydde det ingen ting, for jeg skulle til Roma og der skulle jeg overnatte på hotell før vi skulle fly hjem. Tenk først en flott togtur fra Napoli sikkert på første klasse, og jeg hadde ingen planer om å følge utrykket
”se Napoli og dø” for jeg skulle hjem, hjem til mor, som Nordstoga synger så fint.

Alle Norske sjøfolk med respekt for seg selv hadde alltid et sett nye klær liggende som skulle brukes den dagen en mønstret av. Jeg var ingen unntak fra den regelen selv om ikke alt var helt nytt følte jeg meg fin da jeg ankom tog stasjonen i Napoli. Da jeg steg på toget den gang i 1963 var jeg kledd i mine beste klær og med ny striglet hår, hvor flaisen lå perfekt ved hjelp av en tube Brylkrem. Buksen som var nesten helt ny var nystrøket med sylspiss pers, ja så sylspiss at en nesten kunne skjæres seg på dem. Skoene glinset slik at jeg følte trang til å bruke solbriller etter at jeg hadde brukt en halv boks med sort skokrem på dem.

Mine hvite strømper fremhevet skoenes flotte utsene. Med hjelp fra stuerten satt slipset perfekt med en nydelig dobbelknute. Halvveis opp fra skjortelommen stak der en 20 pakning Camel og en gul pakke Wriegles tyggegummi. Begge deler en nødvendighet for at folk hjemme skulle forstå at her er en avmønstret sjømann. Utenpå det hele min amerikanske sorte battel jakke med en stor hvit amerikansk ørn på ryggen som var kjøpt i USA eller i statene, som var litt tøffere å si. I hånden bar jeg min nye flotte røde skinnkoffert den også kjøpt i statene, og i lommen en hel liten formue på kr. 100 i Italienske Lire.

bilde-5-til-en-forstereis

Da jeg kom inn i vognen kom kultursjokket, det bare måtte komme. Der var ikke mye første klasse over den vognen knapt femte klasse. Selv togvognen jeg hadde reist med den gangen jeg skulle på telttur til Nesttun var mye finere. Vognen var helt åpen eller som vi kalte slike vogner hjemme en ”kuvogn” Setene lignet på trebenkene i en park bare at ryggen var mye høyere. Der var bare en sitteplass igjen og det var ytterst på en benk der det allerede satt tre Italienere. Da jeg satt meg ned var jeg som i transe og jeg holdt desperat hardt rundt håndtaket på min røde koffert. Det var som om jeg var redd de ville ta fra meg min flotte røde koffert.

Lydnivået av alle italienerne som pratet høyt var skremmende for en som var vant til fullstendig taushet når en satt på trikken hjemme. Etter hvert som jeg våknet fra transen så jeg at hattehyllene var fulle av små bur der hønsene kaklet i et sett. Jeg var glad jeg ikke satt på andre siden for der var flere sauer og geiter i bånd, og rundt dem på gulvet lå de runde små svarte som vi kalte ”korintere” Det pussige var at ingen prøvde å snakke til meg, men jeg tenkte at det kanskje var fordi de så at jeg ikke hørte til i denne vognen og var av en høyere byrd!! Jeg ble vettskremt da en av dem reiste seg og kom bort til meg og pikket meg i skulderen samtidig som han spurte ”seaman he?” Da jeg nikket på hodet og svarte ”yes” begynte alle italienerne å le.

Da forsto jeg at det ikke var italienerne i skitne klær med deres grønnsaker, høns, fugler, sauer eller geiter med korintere på gulvet som skilte seg ut. Nei, det var en stilig første reis gutt fra Bergen med en sort battel jakke og med en stor hvit amerikansk ørn på ryggen.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
To brødre og stålbarken Janna
Skutesiden har kastet anker
Var lojale mot rederne
Første reis
Mytteristen
Et annerledes reisebrev
Den store drømmen

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Mytterister.

MS Nego Anne skipet tilhørte Wallem & co i Bergen og var på 15 720 dødvekt tonn. Den hadde en Gøtaverken motor med bhk på 6 300 og var bygget i Sunderland i England i 1961. Bilde er tatt i oktober 1971. Eget foto
MS Nego Anne skipet tilhørte Wallem & co i Bergen og var på 15 720 dødvekt tonn. Den hadde en Gøtaverken motor med bhk på 6 300 og var bygget i Sunderland i England i 1961. Bilde er tatt i oktober 1971. Eget foto

Denne artikkelen har stått på trykk i Bergsneavisen BA på “Edvards skuteside”

Jeg mønstret på MS Nego Anne som 2. maskinist den 10. September i 1971. Jeg var ikke lenge på denne båten jeg mønstret av i San Pedro den 22. Mars i 1972 altså var jeg ombord i kun godt og vel 6 måneder. Det var den båten av 8 som jeg hadde kortes tid på. Jeg må innrømme at jeg fikk sjokk da jeg kom om bord og oppdaget at jeg var den eneste som snakket norsk av maskinbesetningen. Jeg fikk beskjed om at mannskapet var filippinere, men hadde fått oppfatningen av at alle offiserene var norske. Riktig nok var maskinsjefen norsk men han var nesten aldri i maskinen. Dette skipet var sannsynligvis årsaken til at norske reder som brukte kinesisk mannskap gikk over til filippinsk mannskap.

Edvards skuteside i BA 15. mars 2009 — Edvards skuteside kommer ut hver søndag i BA i Bergen.
Edvards skuteside i BA 15. mars 2009 — Edvards skuteside kommer ut hver søndag i BA i Bergen.

Da Nego Anne i første halvdelen av 1971 skulle til Singapore gjorde det kinesiske mannskapet mytteri for de ville til Hong Kong. Enkelte av offiserene gjorde motstand deriblant overstyrmannen. De nedkjempet han ved å slå han i hodet med baksiden av en øks flere ganger. Denne overstyrmannen fikk men` etter denne episode. Han kom ombord som 3. Styrmann da jeg var om bord, men de måtte sende ham hjem igjen da han ikke klarte å arbeide. Jeg vet han ble uføretrygdet da hele denne saken hadde satt seg på sinnet hans. Alle offiserene satt bakbundet på broen på turen til Hong Kong unntatt 2. Maskinisten, han hadde gjemt seg i utkikstønnen forut. Jeg mener det var han 2. Maskinisten jeg overtok jobben etter.

Der sto en del om denne saken i avisene, men jeg klarer ikke å huske eksakt hvor tid det hente. Da Nego Anne forlot Hong Kong var kinesiske mannskapet skiftet ut med filippinere. Etter hvert var det mange redere som skiftet ut kinesere med filippinere. Nego Anne gikk i fast fart på vestkysten av statene og Østen. Men akkurat da de gikk over til filippinsk mannskap fikk den seg en tur til Europa, der jeg kom ombord. Filippineren skrøt av skipet og all overtiden de hadde som gjorde at de etter deres målestokk tjente godt. Vi gikk fra Europa til vestkysten for å laste til Japan. Samme dagen vi kom inn til Long Beach hadde vi stempelsjau og alt var fint med mannskapet. Da jeg sto opp neste dag var helvete i gang, mannskapet var delt i to grupper og gruppene sto hardt mot hverandre, vi fikk aldri vite hvorfor.

Den ene gruppen gjorde tegn med fingeren som sa at de skulle skjære strupen over på oss offiserer. På bakgrunn av mytteriet med kineserne ble vi engstelig og fikk vakter ombord med våpen. Men før de kom hadde den ene gruppen gått i land. Gruppen ble sporet opp og sendt ombord igjen, de fleste var maskinfolk. Hele denne gruppen som besto av 15 mann nektet å arbeide. Vi ville helst ha dem i land, men amerikanske myndigheter nektet og de ble derfor med ned til Japan igjen selv om de nektet å arbeide. Vi hadde akkurat 3 mann igjen fra den andre gruppen som gikk vakter med oss maskinister på turen til Japan.

Da vi nærmet oss kysten av Japan kom vi ut for en orkan. Orkanen slo hul i skutesiden maskinrommet på styrbord side, det var meget dramatisk. Vi klarte å holde maskinen i gang på sakte fart så vi hadde styringsfart. Vi dukket ned under maskindørken og vannet som lå over nederste dørkrist i maskinen. Vi brukte en 4*4 tommers stokk og kledde den med ”blankiser” ulltepper så dukket vi under plasserte stokken mot hullet og stemmet av stokken over nederste dørkrist. Deretter dykket vi og tettet så mye vi kunne med ulltepper. Jeg var sikker den gang at vi sannsynligvis ville gå ned, og med en orkan så var sjansene for å overleve små. Nå gikk det veldig bra, men vi måtte på verksted i Yokohama.

Men da vi holdt på å prøve å redde mannskap og skip sto filippinerne som neket og arbeid på toppristen og fulgte med, men de nektet å hjelpe til. De hadde ifølge styrmennene pakket sine kofferter for dem ville de ha med i livbåtene om vi måtte forlate skipet. Da vi kom ti land og lå i dokk i Yokohama, fikk vi beskjed om og ikke å snakke om hele den saken for de ville ikke ha mer oppmerksomhet slik de fikk under mytteriet. Vi lå i dokk under olympiaden i 1972 som ble avholdt i Sapporo. Vi var oppe på kjerka hver dag for de hadde fått seg videomaskin og viste øvelsene om kveden i opptak. Husker jeg var veldig imponert over videomaskinen som jeg aldri hadde sett før.

Jeg bestemte meg til å mønstre av når vi kom tilbake til statene, siden de ville holde kjeft om en så alvorlig sak. Derfor var jeg ikke så lenge om bord og reiste hjem fra L.A

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
To brødre og stålbarken Janna
Skutesiden har kastet anker
Var lojale mot rederne
Første reis
Mytteristen
Et annerledes reisebrev
Den store drømmen

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Et annerledes reisebrev.

Romerne som skapte så mye flott arkitekttur og kunst at en nesten mister pusten, som her Colleseum i pavens by. 
Romerne som skapte så mye flott arkitekttur og kunst at en nesten mister pusten, som her Colleseum i pavens by.

Som de fleste mennesker så liker vi å reise en del, for å se og oppleve andre land, som vi trekker forskjellige erfaringer med. Her har jeg skrevet en artikkel om en slik reise, denne gang til Roma.

Vi skulle sammen med to gode venner av oss på en liten ferie til Italia. Nærmer bestemt til Roma, den sagnomsuste legendens by, der hvor paven bor. Du vet han med den rare hatten og som har en hel liten egen hær til å passe på seg. Byen som ble skapt under Romerriket og som hersket over nesten hele verden, i flere hundrede år. De med de flotte soldatene med brynje, hjelm, sverd og med tilhørende miniskjørt,som selv dagens kvinner kan misunne dem, og avsluttet med dertil nydelige sandaler. Romerne som lå på flotte sjeselonger og spiste druer og annen frukt. Mens de ventet på maten fra kanskje det beste kjøkkenet i hele verden som de svelget ned med noen av verdens beste viner. Roma med det stolte og sterke folkeslaget som skapte så mye flott arkitekttur og kunst at en nesten mister pusten.

Her i Colleseum døde mange på det mest groteske.
Her i Colleseum døde mange på det mest groteske.

De som skapte viadukter for vannforsyning til sine innbyggere. Til deres drikke behov eller til deres flotte bad, ja til og med for deres sanitære behov, ja du vet når de skulle, plingeling eller bommelom. Romerne som skapte en infrastruktur som var helt unik, og uten denne ville neppe romerriket ha bestått så lenge. Synd vil kanskje noen si, med tanke på deres imperialistiske trang. Romerriket som til slutt kanskje brøt sammen for alle ville være keiser og de sluttet og samordne og samarbeide systemene sine. Ja dette var byen vi skulle besøke, se og oppleve, jo vi gledet oss veldig.

Roma sett fra oven.
Roma sett fra oven.

Da vi steg av flyet i Roma den tirsdag kvelden var temperaturen 29 grader. Vi var ulastelig antrukket i ferie klær, du vet disse nye morderne korte buksene som går like nedenfor kneet. De med sånne knutebånd som damene hadde på strømpene i det 18 århundrene for at strømpene skulle sitte fast. Buksene har en form som en ballong uten mulighet til å få sylskarp pers i, men det er jo heller ikke meningen, heldigvis! På overkroppen hadde vi menn en så kalt te-skjorte mens damen hadde en topp. De så helt make ut for meg bortsett fra farge og skrift, men kvinner har alltid vært flinkere med ord en vi menn. På bena hadde alle joggesko, en behøver ikke å jogge med dem heldigvis, men de er behagelig å gå i når en skal gå lenge. En annen fordel med joggesko er at de ikke trenger skokrem.

Det sixtinske kapell. Foto Torill Skaar Knudsen
Det sixtinske kapell. Foto Torill Skaar Knudsen

Nordmenn har aldri vært flink å pusse skoene sine, det er kanskje derfor joggeskoene er blitt så populær. Nordmenn kan gjerne bruke en time på badet og kle seg fint, men å bruke 2 min. på å pusse skoene, nei det får da være grenser. Så derfor regner jeg med at snart blir vanlig å bruke joggesko til smoking da slipper vi å lyve med å si “f…jeg glemte å pusse skoene” I hånden hadde jeg håndtaket på vår store knall harde koffert, med hjul heldigvis, og som er helt lysegrønn. Fargen er veldig praktisk, for når vi står og venter på koffertene våre når flyet har landet, så ser vi kofferten med en gang den kommer ut av veggen på båndet, og hvem vil stjele en lysegrønn koffert?

Michelangelo berømte maleri ”Skapelsen av Adam” i taket til Det sixtinske kapell.
Michelangelo berømte maleri ”Skapelsen av Adam” i taket til Det sixtinske kapell.

Før vi er ute av flyplassens ankomst hall merker vi italienerne og deres pågående stil som vi nordmenn kanskje burde ta til oss litt av. Vi var fire som sagt og med tre store og fire små kofferter, samt to ryggsekker så hadde vi behov for en litt stor bil. Dette ser jo mannen som kommer bort til oss og sier ”Dere betaler 11 euro hver på toget og så 9 euro på metroen, mens jeg tar bare 60 euro og kjører dere direkte til hotellet”. Vi var solgt med en gang, det visste han nesten, for vi var trøtt etter en lang reise.

Våre to venner som vi reiser ofte med Patricia og Haakon med Vatikanet i bakgrunnen. Foto Torill Skaar Knudsen
Våre to venner som vi reiser ofte med Patricia og Haakon med Vatikanet i bakgrunnen. Foto Torill Skaar Knudsen

Selv om vi var skeptisk til hans regnestykke så slo vi til. Da koffertene var på plass i bilen hans var prisen steget med 30 euro, ble vi overasket tror du? Nei ikke idet hele tatt, men han skulle ordne det med å få to til i bilen som kunne betale økningen. ”Ta dere en røyk mens jeg finner to til” lirte han av seg før han forsvant inn i ankomsthallen igjen. Da fikk jeg endelig si det som min kånemor og jeg hadde klart og slutten med ” Jeg røyker ikke” skrek jeg etter han, litt stolt.

Humøret er på topp varmen likeså, her mangler vi bare fotografen Haakon.
Humøret er på topp varmen likeså, her mangler vi bare fotografen Haakon.

Hotellet vi hadde bestilt var et fire stjernes hotell som lå like ved Peters plassen. Hotellrommet var for så vidt ok for vi skulle jo ikke annet enn å sove der! Men hvor de hadde fått de fire stjernene ifra vet ikke jeg. Kanskje det var det varme vannet i sisternen som hang der oppe på badeveggen som ble brukt til å spyle ned med? Ikke visste vi men vi fant ingen andre årsaker. Siden vi var ankommet trykt på hotellet ville vi feire dette med litt vin og skåle for Roma.

en bil som gjerne står parkert i overgangsfeltet. Eget Foto
en bil som gjerne står parkert i overgangfeltet. Eget Foto

Vi syntes ikke at de to plastbegrene som var på hvert rom passet for denne anledningen, og de skulle jo brukes til tannpussen. Vi gikk derfor ned i resepsjonen for å låne fire glass. Hun som sto der var et eneste stort smil, kanskje hun trodde vi hadde tømt minibaren og at vi nå ville ha den fylt opp igjen, nei så dum er vi ikke. Da vi fremførte vår æren pekte hun på baren i resepsjonen og sa at vi ville få låne der. Jeg har aldri sett et smil tørke så fort inn som på den bartenderen da han forsto vi ikke skulle kjøpe noe men bare låne fire glass. Så det ble plastbeger likevel, men hva gjør det så lenge vinen er god.

Neste morgen starter vi vår vandring mot Peters kirken solen skinner alle er glad og fornøyd etter en god frokost på hotellet. Riktig nok var eggene blåkokte men det er jo en fordel når vi tenker på salmoneller. Når du er ute og går og skal krysse en gate i Roma da må du være forsiktig, for de fleste overganger er ikke lysregulert. Jeg kan forstå at de ikke ligger penger ut på sånne reguleringer for det er jo ingen som tar hensyn til de gående allikevel, enten der er lys eller ikke.

Gøy har vi det alltid, her i Romas smauer. Eget foto
Gøy har vi det alltid, her i Romas smauer. Eget foto

I tillegg kan du regne med at du ikke kommer over gaten uten å måtte gå rundt en bil som gjerne står parkert i overgangsfeltet. Så har du alle de som kjører scooter i Roma, og de er det mange av. De bryr seg en døyt om trafikkregler på samme måte som de aller fleste av de syklende her hjemme heller ikke gjør det. Når du så tar med deg at når romerne får grønt lys i et lyskryss så er det som helvete bryter løs alle suser i hytt og pine som om de aller er med på ”siste mann frem til neste lyskryss er et r..,” da forstår du hvor farlig det er å gå over gaten i Roma.

Mat da? Nei det kan ikke romerne, nå kan vi ha vert uheldig men det vi spiste var ikke all verden. Det er nesten bare spagetti, pizza, lasagne med forskjellig tilbehør stort sett i alle restauranter. Siste dagen ville vi spise noe kjøtt med poteter. Vi bestilte roastbiff med stekte poteter og salat. Vi kjøpte en god vin og gledet oss til middagen, vinen var virkelig god og vi satt ute i et smau, ja dette var livet. Maten kom kjapt veldig kjapt, men kjøtt og tilbehør var godt selv om roastbiffene var helt rå. Den hadde ikke vært inn i en ovn, men kanskje kokken hadde gått forbi en ovn med den, hva vet jeg. Potetene var full av olje, men de hadde i alle fall vært på stekepanne for to av mine poteter var litt svidd, men måltid og alt rundt var utrolig hyggelig, ja den siste kvelden ville jeg ikke byttet for penger.

Restaurantene i bak gatene, eller smauene som vi bergensere

Nå vil de fleste kanskje si at jeg er veldig negativ men det er ikke det jeg er. Men vi hører hele tiden at vi nordmenn bare tenker på oss selv. Vi er elendige sjåfører som tar lite hensyn, i tillegg har vi verdens dårligste kjøkken. Mitt poeng er, vi har ingen ting å skamme oss over. Jeg vil anbefale alle å reise til Roma det var en fantastisk by, bare å se alle byggverkene og kunsten gjør deg helt mør. Tar du med alle de små koselige restaurantene i bak gatene, eller smauene som vi bergensere sier, og med et reisefølge som du trives godt med, ja da finnes der nesten ingen by med tilsvarende atmosfære.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
To brødre og stålbarken Janna
Skutesiden har kastet anker
Var lojale mot rederne
Første reis
Mytteristen
Et annerledes reisebrev
Den store drømmen

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Den store drømmen.

bilde-1-til-den-store-drommen
Skipet Voyager of The Seas der drømmen gikk i oppfyllelse.  Foto: Torill Skaar Knudsen. Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA

Vi bærer alle på drømmer, mange av dem går ned i graven med deg, men noen drømmer går i oppfyllese. Selv har jeg bert på en drøm i over 50 år som da endelig gikk i oppfyllese.

Helt fra jeg var gutt og jeg fra vårt vindu på Nordnes kunne se de store Amerikabåtene legge til kai på Skoltegrunnskaien, har jeg drømt om å få reise med slike store passasjerskip. Denne lysten økte etter at jeg som 15 åring begynte å seile i utenriksfart.

På hotell i Barcelona på vei mot drømmen.
På hotell i Barcelona på vei mot drømmen. Eget foto

Men som de fleste med noen år på baken vet, så renner årene av gårde mens enkelte drømmer blir mindre og mindre, selv om de aldri forsvinner! Dette å være passasjer på en stor cruiseline har liksom vært en uoppnåelig drøm. Spesielt siden jeg alltid har hatt den oppfatingen at det er kun de rike brautende og eldgamle amerikanere, ofte med blått hår, som har råd til å reise på cruise. I tillegg har vi dette med janteloven; ”Dere må ikke tro dere er noe” eller ”har dere vunnet i Lotto?” For liksom å fortelle oss at en slik gevinst er helt nødvendig for at vi skulle kunne klare å reise på cruise.

Gleden var stor da vi var kommet om bord. Skribenten på gulvet bruker selvutløseren for å forevige de fire reisevenner.
Gleden var stor da vi var kommet om bord. Skribenten på gulvet bruker selvutløseren for å forevige de fire reisevenner. Eget foto

På tross av alle disse fordommene satt vi i fjor i gang en sparekampanje sammen med noen gode venner av oss med et mål for øye; Cruise i middelhavet til sommeren.
Et år går fort og endelig var tid for avreise. Alt var betalt, kun utgiftene til drikke og utflukter kom i tillegg. Siden ingen av oss er særlig glad i mineralvann visste vi at disse drikkevarene ikke ville gjøre de store innhogg i lommepengene. Landpromenadene skulle vi nok klare å ta oss av selv, uten at det skulle koste for mye.

Den enorme flotte spisesalen. Foto Torill Skaar Knudsen
Den enorme flotte spisesalen. Foto Torill Skaar Knudsen

Med vissheten om dette dro vi glad og fornøyd til Flesland tidlig en lørdag morgen for å ta flyet til Barcelona som var utgangshavnen for cruiset. På turen opp ditt kunne jeg konstantere at ingen av oss hadde farget håret blått og ingen av oss følte seg spesielt gammel. Det var heller ingen av oss som var rike, men likevel skulle vi altså på cruise.Men allerede på Flesland begynte vi å lure på om vi hadde for lite lommepenger med. For der kostet to flasker vann og to aviser hele 95 kroner. En kostnad som kunne gjøre et dypt innhogg i lommepengene til hvem som helst som skulle på ferie. Men, putt putt sann, med cruis i sikte prøvde vi å dytte disse ågerprisene bak i hodet, da vi entret flyet.

Etter en god natts søvn på et flott hotell i Barcelona satte vi kursen mot havnen for å ”borde” vårt cruiseskip. Og for et skip, det var enormt. Ja det var nesten som vi ikke kunne tro våre egne øyner. I baugen lyste det flotte navnet med store bokstaver ”Voyager of the Seas” Og var det riktig det vi hørte så var dette verdens tredje største cruisskip.

Hver dag rundt klokken syv, mens morgensolen varmet, kunne vi fra vår ballkong på lugaren nyte innseilingen med en kopp kaffe i hånden. Her inn til Villefranche i Frankrige. Foto Torill Skaar Knudsen
Hver dag rundt klokken syv, mens morgensolen varmet, kunne vi fra vår ballkong på lugaren nyte innseilingen med en kopp kaffe i hånden. Her inn til Villefranche i Frankrige. Foto Torill Skaar Knudsen

Nå hadde jeg riktignok gått langs kaiene i Bergen og studert store cruiseliner før. Ja helt til Havnevesenet i Bergen gjerdet inn hele havnen, uten noen motstand fra byens politikere. Angivelig fordi de var redde for små menn med bomber under armene som ville sabotere de flotte skipene. Sannsynligvis ville dette skje akkurat i Bergen, da Bergen er en av de mest kjente havnene i hele verden! Nå er det slik at en har en følelse av at Havnevesenet prøver å fortelle oss at det er skipene som er gjerdet inne, selv om vi alle vet at det er vi som er gjerdet ute fra havnen.

Nei nå falt jeg visst ut litt. Kan det være fordi at vi aldri på vårt cruise i de havner vi var, som bare var EU land, så noe som lignet på den enorme tunge og svarte inngjerdingen i Bergen havn? Ja jeg bare lurer.or dem som aldri har vært om bord på slike store cruiseskip, kan en bli helt overveldet over all luksusen. Mat kan en spise hele døgnet, og den holder en høy klasse. Musikk, is og trylleshow var også av høy klasse og som en kunne se hver kveld, og alt er innkludert i prisen. Servicen og smilet fra dem som jobber ombord var bare fantastisk. Den får deg til å føle at de er der ene og alene kun for din skyld.

Maten var super, her til kveldens middag. Paret foran var engelsk, mens kånemor og jeg sitter bak dem til høyre og vår gode venner sitter til venstre. Eget foto
Maten var super, her til kveldens middag. Paret foran var engelsk, mens kånemor og jeg sitter bak dem til høyre og vår gode venner sitter til venstre. Eget foto

Her var der ingen som så vidt så på deg, mens tyggegummien ble behandlet åpenlyst i munnen, og en trøtt stemme som sier; ”Ka skal du ha?” Når du så helt paralysert av den tyggende ekspeditør sier hva du ser etter. Så peker ekspeditøren på et stativ og sier; ”det henger der borte” Samtidig som tyggegummien, som da er blåst opp som en stor ballong, sprekker med et smell omtrent som et fyrverkeri på nyttårsaften. Nei takk og pris, tyggegummi var bannlyst for mannskapet for å få rett fokus på det de levde av, passasjerene.

For og ikke å snakke om alle mulighetene en har på slike gigantskip til å trimme litt. Treningsrommet er utstyrt i topp klasse, og på dekkene var det mulig å drive med andre idretter. Der var også to løpebaner eller trimbaner på promenadedekket. Det pussige er at de som brukte løpebanene var mennesker som sannsynligvis aldri hadde trimmet i hele sitt liv. Men det var deres valg. Vi valgte minigolf på en ni hulls bane, med målet ”hole in one”, som ble en knall suksess!

Det å få oppleve å spasere i disse stille og rolige gjestfrie småbyene, sammen med gode venner, gir sjelen mer en du aner. Eget Foto
Det å få oppleve å spasere i disse stille og rolige gjestfrie småbyene, sammen med gode venner, gir sjelen mer en du aner. Eget Foto

Hver dag rundt klokken syv, mens morgensolen varmet, kunne vi fra vår ballkong på lugaren nyte innseilingen med en kopp kaffe i hånden, servert av en smilende kelner. Innseilinger som for det meste var til små idylliske italienske og franske byer.

Det å få oppleve å spasere i disse stille og rolige gjestfrie småbyene, sammen med gode venner, gir sjelen mer en du aner. Den siste avslutningskvelden med show og opptog som mannskapet stelte i stand, blir umulig å glemme. Så jeg vinner gjerne i Lotto, eller farger mitt hår blått, om jeg bare får oppleve dette en gang til, da skal jeg ikke bry meg en dritt om ”janteloven” heller.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
To brødre og stålbarken Janna
Skutesiden har kastet anker
Var lojale mot rederne
Første reis
Mytteristen
Et annerledes reisebrev
Den store drømmen

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Også byorginaler står i endringens tegn.

illustrasjonIllustrasjonsbildet er laget av Erik Ivarsob Blindheim 
Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren

Vi rusler nedover Torgallmenningen og kommer til slutt i skjæringspunktet der byens storstue Torgallmenningen og Øvre Ole Bulls Plass krysser sine linjer. En gate som før den fatale bybrannen i 1916 het Logegaten. Der på hjørnet har Bergens siste byoriginal sin faste plass når han skal prøve å få seg noen ekstra kroner. På samme hjørne der et av Bergens finere hoteller, Holdt´s Hotell tidligere kneiste seg opp over bakken, med en terrasse som var så stor at det gikk gjeteord om den i hele vårt langstrakte land.

bilde-1-til-ottoen-en-bergensk-original
Der på hjørnet har Bergens siste byoriginal sin faste plass når han skal prøve å få seg noen ekstra kroner.

Hva er da vel mer naturlig enn at byens siste original Otto, har slått seg til på dette hjørnet. Han sitter der og vet at folk som går forbi skuler på ham, men selv ser han det ikke fordi hodet er så bøyd at han aldri får øyekontakt med noen. Han har ikke råd til å vise sin stolthet til de forbipasserende, selv om den kanskje er like stor som det stolte hotellet som en gang lå der han sitter. Otto har også et menneskeverd på lik linje med oss andre, dette til tross for at livet ikke har vært en lykkens rus for denne sarte sjelen, som aldri har gjort en katt fortred.

På samme hjørne der et av Bergens finere hoteller, Holdt´s Hotell tidligere kneiste seg opp over bakken. Fra 17. mai 1914 Foto Knud Knudsen
På samme hjørne der et av Bergens finere hoteller, Holdt´s Hotell tidligere kneiste seg opp over bakken. Fra 17. mai 1914 Foto Knud Knudsen

De fleste i vår by og for så vidt svært mange tilreisende, enten de har kommet her for å studere eller de bare er her som turist, har sett vår byoriginal Otto, eller Otto Fredrik Wollertsen som han heter. Med bøyd hode vandrende han ved siden av sin sykkel på sin daglige tur gjennom sentrum til sitt hjørne i byens storstue. Sykkel han triller ser flott og nesten helt ny ut. En sykkel som for vår generasjon var kjent som ”Damesykkel”. I motsetning til Damesykkelen, har det som vi kaller Herresykkelen en stang som går tvers over fra rett under setet og frem til der hvor styret sitter.

Fra vår egen tid husker nok de fleste byoriginalen ”Finnemann” som egentlig het Finn Olavsen
Fra vår egen tid husker nok de fleste byoriginalen ”Finnemann” som egentlig het Finn Olavsen

I vår oppvekst var det unaturlig for en dame å sykle på en såkalt ”Herresykkel” Det tok seg ikke ut at en kvinne eller dame skulle skreve over stangen for å nå ned til pedalene når de skule ha seg en sykkeltur. På samme måte som det var litt nedverdigende for en ”Herre” og sette seg på en ”Damesykkel” Men for oss som var barn på den tiden da vi bare hadde rene ”Dame – herre sykler”, var damesykkelen et Guds under. For der slapp vi å stikke foten under stangen for å balansere med kroppen og sykkelen når vi skulle ta vår først ustøe sykkeltur.

Slike som den kjente ”Tippetue” som levde den siste halvdelen av det 18 århundrene.
Slike som den kjente ”Tippetue” som levde den siste halvdelen av det 18 århundrene.

Men for Ottoén betyr det ingen verdens ting om hvilken type sykkel han støtter seg til. En sykkel han kanskje knapt nok har sittet på. For ham er det viktig å føle støtten når han griper i håndtakene for å starte sin tur ned til sentrum. En annen ting som er viktig for Ottoén er et godt bagasjebrett. Der han kan feste kassen sin som han skal sitte på når han når dagens mål.
En kasse han også transporterer sine eiendeler i som han har bruk for når han har nådd sitt mål. I tillegg er der diverse godsaker som han får av forskjellige. Det kan være en liter melk. en fisk, et brød eller annet til livets opphold.

Ja selv duene er glad når Ottoén har fått seg litt godsaker. De setter seg gjerne på kanten av kassen hans som er festet på bagasjebrettet og nipper litt til herligheten han har fått. De vet av lang erfaring at denne vandrende dukknakkete Bergensk byoriginal ikke gjør dem en katt fortred.
Når han har nådd sitt mål tar han ut av kassen sine eiendeler før han setter seg på kassen. Opp av kassen trekker han ut bagen sin som inneholder en liten radio med en kassettspiller. Deretter tar han ut flasken med drikke av de edleste dråper som for ham er livets vann. Før han starter opp musikken fra sin radio- kassettspiller setter han forsiktig den flettete kurven foran seg, og håper at en av de forbispaserende skal forbarme seg over ham og kaste ned en slant eller to i kurven.

Han hadde sin faste stasjon på Nyallmenningen eller bedre kjent som Holbergsallmenningen, ja den østre. Foto Axel Lindahl fra1892
Han hadde sin faste stasjon på Nyallmenningen eller bedre kjent som Holbergsallmenningen, ja den østre. Foto Axel Lindahl fra1892

Ottoén er etter mitt skjønn en byoriginal på samme måte som andre slike byoriginaler vi kjenner fra Bergen, eller som vår by har fostret. Slike som den kjente ”Tippetue” som levde den siste halvdelen av det 18 århundrene. Han hadde sin faste stasjon på Nyallmenningen eller bedre kjent som Holbergsallmenningen, ja den østre.

I motsetning til Ottèn måtte ”Tippetue” innom madam Salvesens skjenkestue som lå midt på allmenningen for og vete sin strupe. En skjenkestue som senere ble overtatt av Samlaget. Dette var en bygning fra det andre tiåret i det 16 århundretallet og som dessverre ble revet på begynnelsen av 1960 tallet. Når ”Tippetue” kom ut derfra, passelig på en snur, sto han og deklamerte høylytt til et lydhørt publikum, som samtidig kunne riste på hodet av denne veljente Byoriginalen.

Ja selv duene er glad når Ottoén har fått seg litt godsaker. Foto: Roar Christiansen
Ja selv duene er glad når Ottoén har fått seg litt godsaker. Foto: Roar Christiansen

Fra vår egen tid husker nok de fleste byoriginalen ”Finnemann” som egentlig het Finn Olavsen. Han kunne plutselig hoppe ut i gaten og begynne å dirigere trafikken. Nå var ikke trafikkbilde så tett den gang som i dag, men morsomt var det å se ham i aksjon. Han kunne også stille seg foran trikken på et stoppested, stå der mellom trikkeskinnene å se opp i luften. Trikkekonduktøren måtte pent vente til Finnemann fant det for godt å gå videre. Når vi barn skulle demonstrere hvordan Finnemann var, så laget vi ansiktet til i de verste grimaser vi kunne få til, selv om det ikke lignet byoriginalen en dritt.

Det er liksom noe annet med Ottoén han er så annerledes en sine forgjengere, men det er vel derfor han er en original. Hvor lenge Ottoén vil orke å gå sin spasertur til sentrum med sitt bøyde hode, er ikke godt å si, men i fjor i den nest siste måneden før jul passerte han 84 år. Jo Ottoén vil vi alltid huske spesielt for hans stil og godsakene han hadde fått, som han deler så hjertelig med hvem som helst, også duene.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Tyskebryggen Tyskertøser og en krigshelt.

Rangvald Hommen foran Bryggen eller Tyskebryggen som han ville det igjen skulle hete.  Foto: Geir Jetmundsen. 
Rangvald Hommen foran Bryggen eller Tyskebryggen som han ville det igjen skulle hete. 
Foto: Geir Jetmundsen.. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA.

Jeg sitter her en stille lørdagsmorgen og leser BA mens Kurt Foss og Reidar Bøe sin udødelige låt ”Blåveispiken” strømmer ut fra eteren i NRK sin 9 time. Øynene faller i samme øyeblikk på dødsannonsene i avisen. Mine øyne blir fuktige som en morgendugget mark en tidlig vårdag. For der ser jeg navnet på kanskje en av Bergens mest kjente og dekorerte krigsseiler, maskinsjef Rangvald Hommen, som var gått bort i en alder av 88 år. Bare noen knappe uker før hans 89 års dag. En mann som var tildelt syv krigsmedaljer fra både Norge, England og Russland, for sin innsats under krigen. Ja den siste, en Russisk, fikk han så sent som dagen før frigjøringsdagen i 2010.

Konvoifarten og i særdeleshet den Norske Handelsflåten var viktig for vår seier under 2. verdenskrig.
Konvoifarten og i særdeleshet den Norske Handelsflåten var viktig for vår seier under 2. verdenskrig.

Jeg kjenner fuktigheten som slører mine øyne som får dem til å funkle, av både sorg og av glede. Sorg for at en slik aktiv mann for vår frihet og for rett og galt, ikke er her mer. Gleden fordi jeg fikk kjenne denne mannen og oppleve hans sterke engasjemang for sine saker, samt den hyggelige avslappete praten vi hadde over en kaffekopp eller to.

En av Ragnvald Hommen sine 7 krigsmedaljer her den Engelske ”The Atlantic Star”
En av Ragnvald Hommen sine 7 krigsmedaljer her den Engelske ”The Atlantic Star”

En mann som kjempet for sine idealer helt frem til det siste, selv om sykdommen herjet stygt med hans kropp de siste årene. Det var som han overså det og nevnte det bare i en tilfeldig bisetning. Det viktigste for ham var sakene for de ”glemte”, og for rettferden for dem som hadde lidd mye uten at de fortjente det. Han visste selv at tiden var knapp før døden ville innhente ham.

Den siste gangen jeg snakket med ham i telefonen en gang i mai, ble vi enig om at vi skulle ta en kopp kaffe sammen for å planlegge neste fremstøtt for hans siste sak. Bryggen som han ønsket skulle få tilbake sitt rette navn, Tyskebryggen. En sak vi to delte. Han i form av gangen i rådhusets kronglete korridorer for å finne fotfeste for sin sak, og jeg i form av det skrevne ord.

De såkalte Tyskertøsene blir offentlig snauklippet og forfulgt til sin dødsdag. En del av vår krigshistorie vi ennå ikke har tatt et oppgjør med på samme måten som med Tyskebryggen.
De såkalte Tyskertøsene blir offentlig snauklippet og forfulgt til sin dødsdag. En del av vår krigshistorie vi ennå ikke har tatt et oppgjør med på samme måten som med Tyskebryggen.

Blant de siste sakene han også jobbet med, var kvinnene som ble straffet så urimelig hardt for det de ble forelsket i en tysker under krigen. Alle disse jentene fikk det famøse kalleordet ”Tyskertøser” på seg, et kalle navn de aldri ble kvitt. En forelskelse som fortsatt ikke er tilgitt og som i svært ofte grad ble overført til kvinnens barn. Nå er de fleste av disse såkalte ”Tyskertøser” borte på samme måten som Rangvald Hommen. Men den dårlige ånden og mangelen av oppgjør med denne delen av vår krigshistorie ligger der fortsatt.

Å seile under krigen var en nervepirrende seanse fra utgangshavn til målet for konvoien.
Å seile under krigen var en nervepirrende seanse fra utgangshavn til målet for konvoien.

Rangvald Hommen var en mann det var umulig og ikke like, han var så jovial. Kanskje nettopp derfor, og i kraft av sin fremferd klarte han å få en del politikere og andre fremtredende Bergensere i ryggen. Slik at han fikk gjennomslag for sine saker, som Nordstjernen på Zachariasbryggen. Der navnene på dem som omkom på de syv hav under krigen i all slags konvoier i en kamp for å frigjøre Norge, står risset inn i monumentet. Selv seilte Rangvald Hommen i mange av disse konvoiene og opplevet døden på nært holdt når skipene han var om bord i ble torpedert.

Rangvald Hommen var også mannen bak monumentet ”Krigsmoderen” ute på Nordnes. Dette monument som var så viktig for ham å få opp. Et minnesmerke over alle mødrene som var hjemme under krigen Som minneplaten sier; ”Denne skulpturen er reist til ære og minne om mødrene som vernet hjem og familie, mens barn eller ektefeller var med i krigen. Mor sitt arbeid i hjemmet og deltagelse i hjemmefronten var et stort bidrag i krigen for vår fred og frihet”

Rangvald Hommen holder tale for dagen til Frigjøringsdagen den 8. mai i 2010 foran Per Ung sin ”Krigsmoderen” på Nordnes
Rangvald Hommen holder tale for dagen til Frigjøringsdagen den 8. mai i 2010 foran Per Ung sin ”Krigsmoderen” på Nordnes

Rangvald Hommen var leder av Krigsseilerne i mange år. Han var også æresmedlem i Bergen Maskinistforening. Rangvald Hommen sendte inn en søknad på navnskifte av Bryggen i september 2009 til Bergen Byråd ved Monica Mæland. En søknad han aldri fikk svar på. Men så bare to dager før han døde tok Hans-Carl Tveit fra Venstre opp saken i Bystyret. Ære være ham for det. Debatten uteble og våre folkevalgte overså den muligheten de hadde til å for godt legge denne delen av vår krigshistorie bak sin rygg. Forslaget fra Hans-Carl Tveit (Venstre) falt mot partiets egne fem stemmer.

I ettertid kan en undre seg over hvorfor en slik mann som Rangvald Hommen ikke skulle få svar på sin søknad, før etter hans død. Har det noe med sendrektighet å gjøre, eller er det redsel for å ta opp denne saken i full mon? Ragnvald Hommens sak om Tyskebryggen skal ikke følge med ham i graven, eller hans aske når den en gang blir strødd over de syv hav, det skal vi sørge for. Hvil i fred Ragnvald Hommen.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
a cick ass fra en kusner Laurie Grundt
Mitt forhold til Arne Nordheim
Arne Bendiksen Allè en god ide
Ole Bull og Elvis
Edvard og Kongen.
Edvard Pettersen en forkjemper for Norske sjøfolk og deres historie.
Tyskebryggen, Tyskertøser og en krigshelt

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

a cick ass fra en kunstner.

laurie-grundt-foto-alexander-kleppestoKunstneren Laurie Grundt. Foto Alexander Kleppesø hjemme side hans her. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA

Jeg har siden i fjor en gang fått meg et lite krypinn nede på Nøstet, eller retter sagt en liten skriverstue. En liten skriverstue som ligger i Norges eldste sammenhengende husrekke, og som vi kaller for ”Kongeriket” En husrekke som faktisk stammer fra det sekstende århundret. Der nede kan en også finne en del kreative kunstnere, som skaper både figurative og non- figurative kunst. Der ”kongen” i våre øyne er Bergens hjemventet kunstner, fra ”Køben”, Laurie Grundt. En nesten 90 år gammel kunstner som på tross av sin høye alder har tatt lærlingen Camilla Birkeland under sine vinger. Her en dag stakk denne aldrende, men fortsatt meget aktive kunstner, en liten lapp i min hånd.

Nå er selvsagt ikke jeg noen kunstner, selv om jeg har fått en liten plass der nede, men når man får sitte i et slikt miljø er det rart hva det gir en av nye horisonter. Allikevel er ikke kunsten og kunstnere generelt noe nytt for meg, ikke i forståelsen av kunsten, men i tilstedeværelsen av den, akkurat som nå. For en mann som har hatt sitt virke i et levende kunstgalleri, bedre kjent som hotell Neptun, i nesten tretti år, så har jeg sett svært mye av både bilder og kunstnere. Men likevel er jeg ingen såkalt kunst- skjønner, slik min gamle sjef Hans Inge Bruarøy er. En mann som startet dette levende galleriet i det tidligere sjømannshotellet, en gang i siste halvdel av 1960 årene.

Bergen Kunshall
Bergen Kunshall

Kunst er dog så mangt, og er svært ofte bedømt ut fra det vi, som individer får ut av et bilde, eller annen form for kunstnerisk uttrykk. Dette visste nok også den kjente Norske og Bergenske kunstneren J.C. Dahl, da han i 1838 stiftet Bergen Kunstforening. Forøvrig en kunstner som var en av foregangs kunstnere til Nasjonalromantikken, en gang i begynnelsen av det 1800- tallet. Nesten hundrede år senere etter stiftelsen av Bergen Kunstforening, åpnes dørene til Bergen Kunsthall i 1935. Det nye bygget som ligger så sentralt plassert i det vi kan kalle Bergens kunststrøk, Rasmus Meyers allé. Et bygg som på lik linje med nabohuset var tegnet av Bergens kanskje mest anerkjente arkitekt, Ole Landmark. Her skulle kunsten vises frem i alle slags former, der målet er å formidle lokal, nasjonal og internasjonal samtidskunst.

Solsikke av Moritz Kaland
Solsikke av Moritz Kaland

Det var nettopp dette siste som jeg tror, ut fra denne lappen jeg fikk, er så viktig for den aldrende kunstner å få frem. Overskriften i seg selv er enkel, men samtidig så veldig belysende og fortellende ”Maleriet som forsvant”. Personlig syntes jeg at når en aldrende Bergensk kunstner, som har gitt hele sitt liv til kunsten, så bør man lytte og ta hensynt til hans ytringer. En kan da spørre seg ”Hvilket maleri forsvant? Jo han hentyder til maleriene som ble vist frem, under de gamle utstillingene som ble gjennomført tidligere, som Vestlandsutstillingene, og faktisk også Juleutstillingene.

Dette var utstillinger som ga de lokale kunstnerne en mulighet til å fremvise sin kunst i de rette omgivelser, som Bergen Kunsthall er. Som den aldrende kunstneren skriver ” da var der alltid noe for lokalmiljøet, men nå er det borte vekk” Han fortsetter ”nu er utstillingene noe globalt moderne og internasjonal kunstmote og trendy, så hele Vestlandet og bergensmaleriet er slutt” Den kloke aldrende kunstner avslutter med ” Bergen har mistet sitt ansikt når naturen og ånden og sansene byttes ut med tekniske fiks- fakserier som de kaller Samtidskunst. Samtiden er jo mer enn aller siste motespekulasjon”

Rasmus Meyers allé
Rasmus Meyers allé

Det siste er noe alle som bryr seg om kunst burde legge seg på hjertet. Dette ville nok også ha fått den avdøde kunster Moritz Kaland til å nikke på hodet. En kunstner som var bestyrer for Bergen Bildegalleri fra 1916 og frem til sin død i 1947. All hans fritid brukte han på malerkunsten, i form av figurativ kunst. Han hadde likevel tid til å stå opp og forsvare alle kunstners rett til å stille ut sin kunst i former som gagnet kunsten. Dessverre forsvant mye av Moritz kunst da bybrannen i 1916 feide over Bergen, der han hadde sin bopel i Olav Kyrres gate 16, som lå midt i brannstrøket. Fortsatt kan en likevel se hans malerier ”Solsikken” og ”Portrett”, om en fikk muligheten.

La ikke den aldrende kunstners ord på et lite ark forbli det. Grip fatt i det og gjør det til en glede for både utøvende lokale kunstnerne, og til oss som bare kan beskue kunsten

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
a cick ass fra en kusner Laurie Grundt
Mitt forhold til Arne Nordheim
Arne Bendiksen Allè en god ide
Ole Bull og Elvis
Edvard og Kongen.
Edvard Pettersen en forkjemper for Norske sjøfolk og deres historie.
Tyskebryggen, Tyskertøser og en krigshelt

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Mitt forhold til Arne Nordheim.

Arne Nordheim. 
Arne Nordheim..

Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA.

Da jeg leste i avisen at Arne Nordheim var død ble jeg litt vemodig, samtidig som smilet bredde seg over mitt ansikt. Denne mannen som har fått flere priser enn en kan telle på mer en hånd, og som har skrevet musikk som er lovprist i svært mange land, er altså gått bort i en alder av 78 år. Nå kom ikke smilet frem fordi denne store komponisten var død, nei det var mitt korte personlige bekjentskap med ham som frembrakte smilet.

Arne Nordheims egenhendige underskrift
Arne Nordheims egenhendige underskrift

Jeg er som de fleste ikke særlig bevandret i kjendisenes verden, og ser dem stort sett i tv ruten, eller i aviser og blader. Når en så treffer en kjendis ansikt til ansikt, ja da kan det være vanskelig å kjenne igjen personen fra media, det går liksom ikke opp for en før etterpå. Enda vanskeligere er det når en treffer kjente komponister eller dirigenter fra den klassiske musikk verden. Kjente personligheter som en stort sett kanskje ikke ligger merke til på samme måten som kjente sangere og filmskuespillere, selv om en digger klassisk musikk.

Noen ganger kan slike plutselige ansikt til ansikt situasjon til kjente personlighter gi rare utslag, som en rett etterpå kanskje kan bli litt flau av, men som senere blir et godt minne som får frem smilet. Som da jeg en gang i mai i år 2000 fikk spørsmålet om å kjøre Festspillenes hovedattraksjon og hans kone til Flesland flyplass, for det var umulig å få tak i drosje og de måtte rekke et fly til Oslo.

Forsiden av kortet Arne Nordheim sendte meg som takk for turen
Forsiden av kortet Arne Nordheim sendte meg som takk for turen

Selvsagt syntes jeg det var hyggelig at så pass velkjente mennesker ville, eller skulle knote seg inn i vår lille to dørs bil. Fruen måtte krype inn i baksete, mens dirigenten satte seg som den høvedsmannen han var, i forsete ved min side. Siden dette var en verdenskjent dirigent så hadde jeg satt på ”De fire årstider” av Vivaldi for liksom å imponere ham at her er gutten som digger klassisk musikk. Jeg følte på en måte at jeg hadde truffet innetieren da dirigenten spurte ”du liker klassisk musikk?”, et spørsmål som skulle utløste en tur jeg aldri vil glemme.

Mitt oppfølgende bekreftende svar på at det gjorde jeg, ble etterfulgt av et men, men jeg liker ikke sånn du vet, sånn ”pling plong dinge dong, musikk”. Latter satt løst da han svaret med, du mener slik, så satte han i gang lyder i form av forskjellige toner som jeg aldri hadde hørt før. Merkelig nok syntes jeg faktisk det var veldig fint og at det han gjorde hadde en sammenheng, ja jeg var rett å slett imponert av den begavete dirigenten.

Innsiden av kortet jeg fikk, med Arne sin hyggelige hilsen.
Innsiden av kortet jeg fikk, med Arne sin hyggelige hilsen.

Ja svarte jeg, akkurat sånn musikk som han kjente norske komponisten skriver, men jeg kunne ikke komme på navnet. Begge mine hyggelige passasjerer prøvde iherdig i mellom latteren å hjelpe meg både med nye varierte toner, og med å komme på komponistens navn, uten at vi lykkes. Før de forsvant inn i avreise hallen, utalte dirigenten, ”Dette er den hyggeligste drosjeturen vi har hatt, og jeg er sikker på at vi før eller siden kommer frem til denne samtidskomponist navn”.

Glad og oppløftet kjørte jeg tilbake til jobben der jeg fikk spørsmålet fra den smilende resepsjonssjefen ”gikk det greit?” Jeg svarte smilende tilbake og med latteren rett rundt hjørne ”Jo veldig bra, han dirigenten Karsten Andersen og hans kone var noen svært hyggelige mennesker!” Da så jeg hvordan hennes øyner trakk seg sammen i en slags ”er det mulig” rynke, samtidig som hun sa neste forundret ”Karstein Andersen, han er jo død!” Nei han du kjørte var Arne Nordheim og hans kone, da var det min tur til å få frem ansiktsutrykket ”er det mulig?” Ja det var mulig, og jeg kjente varmen av rødmen i mitt ansikt.

side 2 med Arne sin hilsen
side 2 med Arne sin hilsen

Når jeg i dag sitter å ser på hans personlig lagete hilsningskort til meg, hvor forsiden er tatt fra hans note ark og der han skriver ”takk for din frakt av oss til Flesland i morges” så forstår jeg hvor verdifullt dette er for meg. Han fortsetter med, ”jeg vedlegger en cd som jeg håper du vil lytte til- og at du gledes med det. Takk igjen. Vi rakk flyet. Vennlig hilsen Arne Nordheim”.

Selv om jeg ikke har spilt cd én ”The Tempest” eller ”Stormen” som han sendte med så mye, så setter jeg umåtelig stor pris på den. Jeg spør hvem ville ikke drite seg litt ut for en slik historie? Arne Nordheim har fått en plass i mitt sinn, og det er et godt minne, selv om jeg blir vemodig av å tenke på at nå er han her ikke mere.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
a cick ass fra en kusner Laurie Grundt
Mitt forhold til Arne Nordheim
Arne Bendiksen Allè en god ide
Ole Bull og Elvis
Edvard og Kongen.
Edvard Pettersen en forkjemper for Norske sjøfolk og deres historie.
Tyskebryggen, Tyskertøser og en krigshelt

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Arne Bendiksens Allè- en god ide.

En tjuagutt fra Bergen og kanskje Norges største inne musikk de siste 50 år.Arne Bendiksen.  Foto: BA 
En tjuagutt fra Bergen og kanskje Norges største inne musikk de siste 50 år.Arne Bendiksen. 
Foto: BA. Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA

Enkelte Bergens politikere vil ikke hedre en så stor bergenser som Arne Bendiksen var av en eller annen årsak. Høyre politikeren Hennige Warloe som strever for å komme inn på Stortinget for Bergen til høsten: han avfeier tanke på et minnesmerke på grunn av Arne sin svake tilkutting til Bergen? Er det slike bergensere vi vil ha inn på tinget? ønsker de å gjøre noe for den vanlige bergenser? Jeg syntes svaret er enkelt: Det er meget tvilsomt.

her i Solheimsgaten 47 bodde familien da Arne ble født. Huset er i dag revet. Foto tatt den 1. mars 1961 av Gustav Brosing
her i Solheimsgaten 47 bodde familien da Arne ble født. Huset er i dag revet. Foto tatt den 1. mars 1961 av Gustav Brosing

Jeg har fulgt litt med i media, når det gjelder for og imot hedringen av kanskje en av Norges mest velkjente person innen musikk. Som tilfeldigvis var bergenser, eller kanskje det ikke er så tilfeldig, men stor innen populærmusikken var han uansett. Han var faktisk så stor i Norge at han hadde betegnelsen ”Slagerkongen” Der er faktisk bare en mann til som har fått en slik betegnelse, han de kalte ”The King”, hvis dere kan huske ham! Men han kommer jo ikke fra Norge så det får vi ta en annen gang. Når det gjelder vår norske slagerkonge så snakker vi om han som fikk sitt navn Arne Joackim Bendiksen i Årstad Kirke en sommerdag i 1927. En kjuagutt fra Solheimsviken, eller nærmere bestemt fra Solheimsgaten som slo seg frem via vokalgruppen ”The Moon Keys”, som han ble medlem av i 1954.

En gruppe som ikke bare var stor i Norge men også i de andre nordiske landene. De opptrådte også i England, Tyskland, Nederland, Belgia, ja til og med i vårt store land i vest, USA. Nå skal ikke jeg trøtte dere ut med alt Arne Bendiksen har gjort frem til sin død i 2009. Men jeg syntes det kan være på sin plass og nevne litt, ja i en kort versjon; han var sanger, dirigent, komponist, skuespiller, plateprodusent og oversetter av utenlandske plater. Han fikk frem flere store populærsangere. Han var med i 5 Internasjonale Melodi Grand Prix finaler, enten som sanger eller tekstforfatter og komponist.

Singlen om den Blå Ballong
Singlen om den Blå Ballong

Han har hatt en rekke store slagere. Han har donert alle sine masterbånd til Nasjonalbiblioteket. Han fikk Gammleng-prisen i 1992 og Spelemannsprisen i 1995 som var juryens hederspris. Hva han har betyd for norsk musikkliv har vi tilfulle fått vite igjennom tv ved intervju av veldig mange stor norske personligheter innen dette miljøet. For ikke å snakke om hva han har betydd som ambassadør for vår by. Arne Bendiksen beholdt sin bergenske dialekt både når han snakket og sang, helt frem til sin død, selv om han ikke hadde bodd i Bergen på over femti år.

Er det noen bergenser som fortjener å bli hedret av sin by, så må det være Arne Bendiksen. Han har bøtten full, og vell så det til å komme på sokkel, ikke så stor sokkel som han bergenseren som står på Festplassen. For den er så høy og flott at selv Lord Nelson ville blitt misunnelig på den! Nå har jo diskusjonen i media gått mye på om han fortjener å stå på en sokkel eller ikke. Men her for noen dager siden kunne en igjen lese innlegg fra forfatter Erling Gjelsvik i BA.

slo seg frem via vokalgruppen ”The Moon Keys”, som han ble medlem av i 1954.
slo seg frem via vokalgruppen ”The Moon Keys”, som han ble medlem av i 1954.

For den observante leser så skriver han av og til i BA til forlystelse for noen og til ergrelse for andre. Han er flink å belyse saker, selv om jeg ikke alltid er enig med ham, men som det sies; av lutter enighet har aldri noen god og skapende ide vokst frem. Det er nettopp dette siste det handler om i det Gjelsvik skriver, for hva skriver han? Jo han er for å hedre eksil bergenseren Arne Bendiksen, men ikke ved å ha ham stående på en sokkel. Hverken Arne eller Per Ungs figur ”Krigsmoderen” som skal plasseres på gressplenen ved Galgebakken ute på Nordnes vil han ha på sokkel.

Hvilken ide er det så Gjeldsvik kommer med? Jo han vil plante trær på begge siden av Solheimsgaten og omdøpe gaten til ”Arne Bendiksens Alle`” For en flott ide, helt super syntes jeg, spesielt hvis de kan lage såkalte knute trer slik alleen fra Klosteret og opp har. Dette må da la seg gjennomføre eller hva? Det ville samtidig kanskje være starten på en slags anerkjennelse av Solheimsviken og Løvstakken.

lett å kjenne igjen, for han har en spaserstokk
lett å kjenne igjen, for han har en spaserstokk

Men selvsagt måtte der være litt malurt i stykke til Gjeldsvik. Han skriver at Henning Warloe avfeier tanke på et minnesmerke på grunn av Arne sin svake tilkutting til Bergen? Nå har vi igjennom tidligere saker fått en følelse av at verken Henning Warloe eller andre medlemmer av de styrende partier i Bergen, har noen særlig forkjærlighet for strøket her opp ved Løvstakken. Men dette gjelder da først og fremst å anerkjenne en stor bergenser, eller gjør det ikke det?

Jeg oppfordrer Henninge Warloe til å ta seg en tur ned på Vågsallmenningen. Der står en mann på sokkel som er lett og kjenne igjen, for han har en spaserstokk i sin høyre hånd. Hans navn var Ludvig Holberg. Han var født i 1684 og døde i 1754, altså ble han ca. 70 år. Han dro fra Bergen i 1702 for første gang altså ca. 18 år gammel riktig nok var han i Bergen på to korte arbeidsoppdrag etterpå, før han bosatte seg i Danmark. De siste femti år av sitt liv bodde altså ikke Ludvig Holberg i Bergen. Det pussige er at også Arne Bendiksen reiste fra Bergen i tjueårs alderen og ikke bodde her på femti år.

Siden Ludvig Holberg er hedret av sin fødeby kan vi da tolke at han hadde stor tilknutting til sin fødeby i motsetning til Arne Bendiksen, selv om ingen av dem bodde i Bergen de siste femti år de levde? Eller har det noe med uviljen å gjøre ovenfor den kunstform som Arne Bendiksen utførte?

La Solheimsviken og Bergen få denne fine ideen fra Gjeldsvik satt ut i livet, så vi alle kan vandre under knute trær i ”Arne Bendiksens Alle`” Dette vil pynte opp strøket i Solheimsviken og skape et miljø som vi alle kanskje kan dra nytte av.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
a cick ass fra en kusner Laurie Grundt
Mitt forhold til Arne Nordheim
Arne Bendiksen Allè en god ide
Ole Bull og Elvis
Edvard og Kongen.
Edvard Pettersen en forkjemper for Norske sjøfolk og deres historie.
Tyskebryggen, Tyskertøser og en krigshelt

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside