Kategoriarkiv: Bergen

Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst.

Kunstneren Arne Mæland med sin figur Pianokonsert I Grieghallen.  Foto: Ann Kristin Ødegård
Kunstneren Arne Mæland med sin figur Pianokonsert I Grieghallen. 
Foto: Ann Kristin Ødegård. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA

 

Noen ganger så tar det litt tid før tingene går inn, selv om man med en gang skjønner det som skrives. Mine tanker henspeiler på den eminente forfatter Erling Gjelsvik hadde her om dagen om kunsten til en viss herremann, eller kunstner Arne Mæland. Det var vel tydelig for de aller fleste som leste artikkelen at den bergenske forfatteren hadde kunsten, ja hvis det er kunst, helt i vrangstrupen. Med ord om kunsten til Arne Mæland som; ”De stive, klossete, klisjéaktige figurene, frastøtene ja alt i sin amatørisme” så lar jeg meg imponere av ordbruket.

Livet, leiken og draumane av Arne Mæland i Solheimsviken Foto: Jan Petter Svendal
Livet, leiken og draumane av Arne Mæland i Solheimsviken Foto: Jan Petter Svendal

Nå er det en menneskelig sak å få ”trøkke ut sin smerte” som det heter i en kjent bergenssang, og det må også Gjelsvik få gjøre. Det pussige er at når en har fått ut sin utblåsing så er det ofte det roer seg litt, og det er jo godt i mange henseender. Nå er det vel slik at kunstnere må tåle at deres verker ikke alltid vekker glede, og at mange kan mene at det de lager ikke er noe kunst i det hele tatt. Ja, så syntes jeg det er på sin plass at enhver kan få ytrer seg om det som de mener om kunsten, enten den er negativ som i dette tilfelle, eller positiv.

Arne Mæland “Kontrabenk” utenfor Grieghallen Foto: Ann Kristin Ødegård
Arne Mæland “Kontrabenk” utenfor Grieghallen Foto: Ann Kristin Ødegård

Jeg må innrømme at jeg ikke kjente til noe særlig til kunstneren Arne Mæland før denne ytringen fra Gjelsvik sto på trykk i BA. Det gode for kunstneren Mæland med denne negative utblåsingen av hans kunst er at mange andre plutselig vet hvem han er, og hva han driver med. Nå trekker jo også Gjelsvik inn ”pengemenneskene” som han kaller støttespillerne, som om de skulle være ett onde. Det kan jo være at disse ”pengemenneskene” også støtter andre formål utenom kunsten, og det bør vi jo sette pris på. Det beste eksemplet er jo Frank Mohn, selv om han står i en særklasse.

Skulptur ab stål kalt “Rød Vind” av kunstneren Arnold Haukeland plasert ved Stenersen samlingene. Bildet er hentet fra Skulpturvandring i Bergen
Skulptur ab stål kalt “Rød Vind” av kunstneren Arnold Haukeland plasert ved Stenersen samlingene. Bildet er hentet fra Skulpturvandring i Bergen

Jeg personlig må innrømme at artikkelen vekket min nysgjerrighet, ja fikk den til å blomstre på en måte og fikk meg til å søke på nettet for å få vite mer.. Og fant at ifølge Arne Mæland sin hjemmeside omfatter hans arbeid, ja best å skrive det i hans egen form; ”arbeider med skulptur i brongse, marmor og med måleri i eit allsidig språkform som spenner frå naturalistiske til det abstrakte” sitat slutt. Ja her lar jeg meg imponere igjen, og pussig nok så hogger jeg meg merkelig nok fast i det abstrakte.

Kan noen se at dette er Olav Kyrre til hest som sa “Der skal byen ligge”? Plassert på gressplenen foran Biblioteket laget av kunstneren Knut Steen. Foto hentet fra Skulpturvandring i Bergen.
Kan noen se at dette er Olav Kyrre til hest som sa “Der skal byen ligge”? Plassert på gressplenen foran Biblioteket laget av kunstneren Knut Steen. Foto hentet fra Skulpturvandring i Bergen.

Årsaken er nok for så vidt enkel. Jeg har hatt den glede av å besøke det Moderna Museet i Stockholm ”hele” to ganger. Og jeg anbefaler alle, hvis de skal til Stockholm, så må de besøke dette berømte museum. Kanskje litt rart for en mann som ikke er noen kunstkjenner, selv om jeg har arbeidet i Bergens mest velkjente kunst hotell i en mannsalder. Det var min gamle sjef og kunstkjenner Hans Inge Bruarøy som geleidet meg med inn der første gang. Det å gå rundt i dette svenske museet å se all den abstrakte kunsten kan få smilet og latteren frem hos de aller fleste, og for alt hva jeg vet er nettopp det kanskje meningen.

Er dette Finduskunst? Krigsmoderen laget av kunsteren Per Ung. Plassert i Haugeveien ved Galgebakken. Foto Bjørn Tore Lysnes.
Er dette Finduskunst? Krigsmoderen laget av kunsteren Per Ung. Plassert i Haugeveien ved Galgebakken. Foto Bjørn Tore Lysnes.

Men smil og latter er det ikke Mælands sine skulpturer fremkaller, i alle fall ikke hos meg. At Gjelsvik har sterke meninger om skulpturer vet de som fulgte med den gang det var snakk om å få Bergens kjente trubadur og komponist Arne Bendiksen på sokkel. I den debatten, om det var en debatt, trakk Gjelsvik frem kunstneren Per Ung sitt utkast til skulpturen ”Krigsmoderen” ute ved Galgebakken på Nordnes som ett dårlig eksempel..

Den gang kom uttrykk som, Likegyldig ”Finduskunst” på trykk. Jeg må innrømme at jeg har prøvd via Google å søke dette ordet, men først da jeg delte ordet i to ordnet det seg ”litt”. Findus kommer av ordet ”FruktINDUStri” i følge Wikipedia. Nå vet jeg ikke om andre forstår hva dette utrykket i seg selv mener, men fruktkunst er vel ikke å forakte heller. Personlig skulle jeg gjerne ha byttet ut den abstrakte kunsten som står borte ved Stenersens samling kaldt ”Rød vind” med en skulptur av Arne Mæland. Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Link til artikkelen til Erling Gjelsvik

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

TILBAKE TIL

Bloggens hovedside

Minner som aldri dør.

Vaskerelvsmauet 10 er andre trehuset fra høyre. Bildet er tatt 16. juni 1958 av Gustav Brosing i UIB sitt eie. 
Vaskerelvsmauet 10 er andre trehuset fra høyre. Bildet er tatt 16. juni 1958 av Gustav Brosing i UIB sitt eie.. Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA.

For noen er en dør bare en dør, men det er det ikke for alle. For en som til stadighet leter etter bilder av hus og områder i Bergen samt historien bak, er det tilfredsstillende når disse elementer sammenfletter seg. Elementer som kan fortelle oss en liten del av Bergen sin historie, gjennom bildet og menneskene som bodde der. Når en så kan bre ut historien bak bildet, selv om den kan være enkel, får en liksom en litt større nærhet til selve bildet.

For mange som kanskje har et forhold til nettopp dette huset og motivet, eller som i dette tilfelle døren, gir det en minner som i mange tilfeller er unike. Minner som når de blir fortalt, gir oss et lite inntrykk av hvordan det var en gang. Som bildet av de gamle fine trehusene og en av dens gatedører, som en gang var en del av Vaskerelvsmauet, ja faktisk helt opp til vår tid.

Der i Vaskerelvsmauet 10 bodde en gang eksportør og fiskehandler Ellert Vaagen med sin hustru Mathilde og deres tre barn, samt familiens tjenestepike Helga. Ellert som var født i Strutshavn på Askøy, men som nå hadde gjort Bergenser av seg, solgte kanskje fisk fra butikklokalet som lå på gateplanet. Selv bodde han og hans familie i andre etasjen, mens tjenestepiken måtte nøye seg med kvisten.

Det var på denne kvisten der tjenestepiken Helga hadde bodd, at en hjemvendt Bergensfamilie fra Kongens by København flyttet inn på begynnelsen av 1950 tallet. Det var ikke lett å skaffe seg et sted å bo når en trengte det fort, like etter krigen og utover på 1950 tallet. En krig som hadde tatt så mange hus rundt omkring i Bergen, og som politikerne fortsatte å fjerne etter krigen i ”saneringens” navn.

Da familien på fem endelig fikk et sted å bo i Bergen var gleden stor. Det at de skulle flytte inn på det lille rommet på kvisten der tjenestepiken Helga en gang hadde bodd, gjorde ingen ting selv om rommet bare var på knappe ti kvadratmeter. Der skulle de både koke, sove og leke. Nå var ikke det enestående å bo slik i Bergen den gang, for svært mange familier hadde det på samme måten.

Denne gatedøren som alltid hadde en lapp der det sto, ”Til Torgaten 1C” uten at de to guttene kunne lese det.
Denne gatedøren som alltid hadde en lapp der det sto, ”Til Torgaten 1C” uten at de to guttene kunne lese det.

De bodde trangt og var ofte svært mange som bodde sammen i små rom. En botetthet som ofte førte til krangling for både store og små, som for de små ofte kunne føre til både skjenn og kanskje litt ris. Skjenn hadde de to små guttene, som også var brødre, fått da de sto i gatedøren i Vaskerelvsmauet 10, en gang rundt 1952. Denne gatedøren som alltid hadde en lapp der det sto, ”Til Torgaten 1C” uten at de to guttene kunne lese det.

Men de to guttene visste det at den også førte til bakplassen der kaggadoene sto. Der de hadde lært seg at når den ene skulle ”boilibom” sto den andre ved siden av og høylytt fortalte Billemann og Bollemann vitser, samtidig som han trampet i gulvet. Alt for å holde rottene vekke.

Den ene holdt stramt i hanken til en koksbøtte, mens den andre knuget hånden rundt en pyntepute. De ledige hendene knyttet seg i hverandre slik søsken ofte kunne gjøre når de var små. De sammenfilterte hendene var også for å få mot, før de skulle gå i gjennom gatedøren til Vaskerelvsmauet 10, og ut i den store verden uten følge av mor. Koksbøtten og pynteputen var to ting disse to små guttene på henholdsvis fem og syv år, hadde vunnet på tivoli, og deretter forærte dem til sin mor.

Vaskerelvsmauet 10 merket med 1 tall, som lå midt i Bergen sentrum. Foto Widerøes flyveselskap
Vaskerelvsmauet 10 merket med 1 tall, som lå midt i Bergen sentrum. Foto Widerøes flyveselskap

Etter skjennepreken og den påfølgende gråten var ferdig tok de to små guttene hevn over mor, ved å ta igjen både koksbøtte og pyntepute de hadde vunnet. Derfor sto de der i døren og forberedte seg til å gå ut i det voldsomme regnet. De så hvordan regnet pisket ned, og da fant de ut at det kanskje ikke var så lurt å rømme akkurat denne dagen. Etter en stund og litt rådslagning vente de to små guttene seg om, og gikk de to trappene opp til kvisten der mor sto klar med varm sjokolade til de to små rømlingene. De bestemte seg derfor at mor kunne få igjen både koksbøtten og pynteputen, siden de fikk både sjokolade og kjeks, ja til de eventuelt skulle rømme neste gang.

Hvor mage andre rømlinger som har stått der i døren til Vaskerelvsmauet 10 og se regnet strømme ned, vites ikke. Men en kan være hellig overbevist om at noen er det gjennom de hundrede av år huset fikk står der, med sin dør som har gitt minner som aldri dør.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen.

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Snøen som falt i fjor og riktig målføre.

Gunnar Staalesen Årets Bergenser 2010
Gunnar Staalesen Årets Bergenser 2010. Denne artikkelen har stått på trykk iBergensavsien BA.

Ja nå har vi lagt bak oss den store, eller kanskje, de store høytidene, og nå skal roen være senket over oss igjen. Så kan en kanskje tenke litt tilbake på hva som skjedde i den hektiske tiden før Jul. Tiden går så fort når en stresser i vei for å ha alt klart til disse høytidene, at en kanskje ikke helt får meg seg alt på en måte. Så når normal dagene kommer tilbake, og alt som kan minne en om den store høytid er pakket ned, og det salige juletreet kommet på avfallsiden, da først kan en gå igjennom det en har opplevet. Ja på både godt og ondt som en sier, og heldigvis har vi mennesker en tendens til å utelate det onde, om en skulle ha opplevd det i løpet av disse høytidene.

Ja omtrent som den gang undertegnede var sjømann. Da vi kom hjem, ”stinn av gryn” som vi sa, etter at vi hadde mønstret av en båt, da var liksom alt slitet og savnet, med tårer glemt. Blodslitet i varmen med som oftest minimum tolv timers arbeids dag, der søndagen kom som en befrielse, for da hadde vi bare åtte timers arbeids dag. Dette fortalte vi selvsagt ingen ting om, vi bare skrøt av hvor mye penger vi tjente, ikke rart vi var ”stinn i gryn” og de som ikke visste hva vi snaket om, var kjempeimponert.

Nei nå gled jeg visst helt ut igjen, det var helt andre ting jeg ville ta opp. Kanskje er jeg litt sent ute med denne betraktningen siden den skjedde like oppunder julaften, men på en måte så har det likevel noe med dags aktuelle ting å gjøre. Jeg har nå noen ganger, hatt den ære å være tilstede under en for oss helt spesiell pristildeling, som deles ut bare noen få dager før selveste kvelden. Julaften. Med denne prisen følger der ikke med flotte medaljer og diplomer, eller for den saks skyld penger. Nei her er det mest bare æren. Ja riktig nok så får prisvinner en flott blomsterbukett, samt et bilde av en norsk kunstner. Dette er ikke å forakte, nei tvert i mot. Selvsagt kan et slikt bilde bli, om det ikke allerede er, verdifullt en gang, men for prisvinneren er bilde verdifullt med en gang, skulle jeg tro. Det viktigste er vel at prisvinneren liker bilde, og setter pris på det.

For utenforstående så kan det kanskje virke litt rart at prisevinner ikke får en god slump med penger. Kanskje det er fordi en da ikke forstår hvor høyt akkurat denne prisen henger, ja for de aller fleste Bergensere. Jeg snakker selvsagt om prisen Årets Bergenser, selv om det jeg her skriver om var i fjor. Men en slik hederstittel varer jo nesten helt til 2012, for den som ble tildelt prisen i fjor. Det er ikke alltid en syntes at den som får denne tittelen er den verdig, men slik vil det vel være samme hvem som får den.

hun hadde neppe blitt Årets Moldenser. Foto Kjell Herskedal Scanpix
hun hadde neppe blitt Årets Moldenser. Foto Kjell Herskedal Scanpix

For min del husker jeg her for et par tre år siden, ja jeg var selv til stede, da en Bergensk kvinnelig høytstående politiker ble tildelt prisen. Da forsto jeg ingen ting, etter den forsiktige applausen som jeg selv også var med på, forsto jeg at flere andre heller ikke forsto! Jeg kan i alle fall si såpass at hadde denne politikeren kommet fra en by litt lengre nord på Vestlandet, så hadde hun neppe fått tittelen Årets Moldenser, vil jeg tro.

Men i år, det vil si i fjor så fikk endelig Gunnar Staalesen æren av å bli Årets Bergenser. En mann som virkelig fortjenter, denne for oss Bergensere, hederstittel. En mann som har skrevet så mange gode krimbøker, som også er omformet til filmlerretet. Filmer som har gått sin seiers gang på landets kinoer. Som kjent er også hans bøker, enten det gjelder Varg Veum eller triologien, solgt til svært mange andre land. Han har jo også skrevet en god del for teateret. For en Nordnes-gutt står nok hans fantastiske teaterstykke som han skrev, og som ble oppført til Nordnæs Bataillon sin 150 års dag, som noe av det største. Hvorfor vår alles Gunnar Staalesen ikke har fått denne tittelen Årets Bergenser før, er for meg en gåte. Jeg vil se den Bergenser som har satt Bergen mer på kartet enn ham. Ja da må en nesten grave de opp igjen.

Da redaktør i Bergensavisen Anders Nyland leste opp navnet og tildelte Gunnar Staalesen prisen Årets Bergenser, ville applausen ingen ende ta, ja faktisk var der trampeklapp. I sterk kontrast til hva der var, da den høytstående kvinnelige politikeren for et par tre år siden, fikk prisen.

har fått makt som parkert enehersker. Foto Marit Hommedal Scanpix
har fått makt som parkert enehersker. Foto Marit Hommedal Scanpix

Derfor slår deg meg med tanke på henne, og med bakgrunn i de siste dagers hendelser her i Bergen. Der en avdanket politiker ?.. som nå ser ut til for meg at han har fått makt som parkert enehersker, både i vår kjære by og ellers i vårt fylke. Kan også han få denne tittelen, selv om han egentlig bor i Hardanger og kommer Østfra fra en plass? Ja jeg bare lurer, og håper for all del ikke det, for å være litt politisk. De bør i hvertfall ha riktig målføre, eller?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Først tok de Manhattan.

Handelens og Sjøfartens Hus fra 31. desember i 1965.
Handelens og Sjøfartens Hus fra 31. desember i 1965. Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA.

I dagens handelsmarked er vi snart kommet så langt at det bare er igjen butikker som selger klær. En kan lure på, hvem som går med alle disse klærne som disse butikkene må selge for å overleve? Ja jeg bare spør, siden det ser ut til at slike butikker dukker opp over alt og overtar alle andre butikklokaler som blir ledig når andre handels næringer av en eller annen grunn legger ned.

Tone i Nygårds blomster
Tone i Nygårds blomster

Nå har ikke jeg tenkt å ta opp hvorfor butikker av en eller annen grunn legger ned, det er da ikke min sak. Nei for årsakene kan være så mange. Det kan for eksempel være en konkurs som sikkert er det mest ubehagelige. Men det kan også være ingen av barna vil overta butikken når foreldrene er kommet opp i en alder at nok er stopp. Det kan jo også være at en blir tilbudt en høy pengesum som en ikke kan si nei til fra en eller annen gigant inne tekstil, eller fra en som drømmer om å bli en gigant.

Nå skal jeg la disse eventuelle årsakene ligge, eller er det ”legge”? Fulgte med i en debatt om akkurat dette i BA her en dag. Siden må jeg innrømme at jeg er blitt helt forvirret, men tror jeg holder på ”ligge” i dette tilfellet. Men tilbake til handelsstanden, ja handelsstanden igjennom Handelens og Sjøfartens Hus faktisk, for det er vel mangfoldet av handel som skal fremmes fra dette huset. Dette flotte bygget som ligger helt opp til plasser som vi bergensere er så kry av, som Byparken, Festplassen, Lille Lungegårdsvann og like om hjørnet byens storstue, Torgallmenningen.

Dette fasjonable bygget med en utforming som enhver arkitekt kan missunne, spesielt her i Bergen, kanskje! Mange bergenser vet kanskje ikke at i dette bygget er mye av Bergens historie blitt utformet i svært mange år, så bygget er proppet av historiske avtaler. I dette bygget har de fleste foretningsfolk og politikere i Bergen vandret. De møttes gjerne over en enkel kopp kaffe mens de småpratet over bordet, som om de var redd for at noen skulle høre dem og eventuelle avtalene som ble inngått.

Hovedinngangen til Handelens og Sjøfartens Hus
Skulle klesgiganten sluke den lille blomsterbutikken.

Og hvem av den eldre garden kan ikke huske firmaet Grand Cafe og Selskapslokaler? Der en i første etasje under lett pianomusikk kunne spise de lekreste måltider servert av topp service innstilte kelnere ulastelig antrukket, mens en nippet til en likør eller snaps. En kan selvsagt fortsatt spise samme sted selv om det ikke lengre heter Grand Cafe. I dag er det Pizza og øl som serveres der. I andre etasje finner en igjen det gamle firmaet, men som i dag heter Grand Selskapslokaler. Et navn de fikk ved å bruke viskelæret på navnet Cafe da de mistet serveringsrettighetene i første etasje, hel genialt spør du meg. Et firma som fortsatt har under sine vinger, de samme flotte selskapslokalene i andre etasjen som da Grand Cafe eksisterte.

Går en så opp ennå en etasje til tredje, har de der til utleie det ekstreme fasjonable lokalet kaldt Klubben. Det er her de fleste av en viss byrd i Bergen har nok tråkket sine lakksko, ja også noen vanlige regningsbud. Klubben er der en kan sitte i Knagmøbler, som ble laget av en av Norges mest anerkjente møbelsnekker. Der sitter de i dype salonger og med bena plassert oppå tepper til en kostnad du ikke en gang vil høre om. Der en kan høre hver eneste en som kommer inn i lokalet, for alle må gå over den knirkende enkeltstavs eikeparkett før en når teppene og stillheten i salongene, og en blir kvitt alle blikkene som er vent imot en.

Skulle klesgiganten sluke den lille blomsterbutikken.
Hovedinngangen til Handelens og Sjøfartens Hus

I dette fasjonable bygget så en, bare en liten måned før snøen kom, at butikklokale til den kjente blomsterbutikken Nygård Blomster var stengt. En butikk som hadde vært der siden huset sto ferdig en gang rundt 1932, ja som har røtter helt til det 1800 århundrene som var den eldste blomsterbutikken i Bergen. Angsten ble stor for at nok en liten butikk skulle bli inntatt av en tekstil gigant, som den gamle steintøysbutikk Erling Krage ble, som lå i nabolokalet. For meg virker det som om tekstilgigantene sluker de fleste lokaler i et bygg når de først er kommet inn. Det er som de lever etter Leonard Cohen sin sang ”først tok de Manhattan og så tok de Berlin”

Angsten for at Handelens og Sjøfartens Hus også skulle gå over til å bli enfoldet i stedet for mangfoldet, burde vekke de fleste foretningsfolk. Men om noen ble vekket skal ikke jeg utale meg om, men vekket ble en i alle fall da en her en dag kunne lese journalist Karen Mortensen sin utmerket reportasje om denne butikken i BA. Der hun gledelig nok kunne fortelle at tekstilgigantene hadde tapt, Nygård Blomster vil bestå om enn i et nytt navn, Toneblomst. Så i dette tilfelle tok Cohen feil, de hadde tatt Manhattan, men de klarte ikke Berlin.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Vil bli dypt savnet.

Madam Bergen sitt utsalgssted i Strandgaten. Hvor mange Bergensere og tilreisende som har vært inne der og spist dens herlige Fiskemat er ikke godt å si, men mange er det.  Foto: Rune Ulvik. 
Madam Bergen sitt utsalgssted i Strandgaten. Hvor mange Bergensere og tilreisende som har vært inne der og spist dens herlige Fiskemat er ikke godt å si, men mange er det. 
Foto: Rune Ulvik. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA

I Bergen er vår berømte fiskemat butikk ”Søstrene Hagelin og Madam Bergen” i ferd med å bli nedlagt. Dette har skap en storm av sympatierklæringer.Her er mitt bidrag til denne spesielle saken.

Det er nesten ”hjerterått” å legge ned ”Madam Bergen og Hagelin” og med det slutte på deres herlige hjertekaker, fikepuddinger og ja, ”You name it” som det heter på norsk. En kan allikevel godt forstå at Galtung Døsvig ikke vil betale noen millioner hvert år for at vi faste brukere skal få meske oss med herlighetene. Tidligere hadde vi bare hadde Hagelin borte i Olav Kyrresgate, handlet vi der bare når vår lille familie på fire skulle slå ut håret og spise god fiskemat. Jeg kvidde meg som oftest for å gå dit, fordi der alltid var så mye folk i butikken. Når jeg sto der og ventet på tur, presset madammene seg på, med en arroganse som gjorde at jeg kommer lengre og lengre bak i køen.

Søstrene Hagelin sitt utsalgssted i Olav Kyrres gate. Arkitekt Schak August Steenberg Bull. Mannen som tegnet Bliktrykkeriet. Foto: Rune Ulvik
Søstrene Hagelin sitt utsalgssted i Olav Kyrres gate. Arkitekt Schak August Steenberg Bull. Mannen som tegnet Bliktrykkeriet.
Foto: Rune Ulvik

Grensen for min tålmodighet ble neste nådd da en eldre dame med armen i gips som med mye besvær prøvde å åpne døren for å komme seg inn. For en mann som er opplært av mor og far til å hjelpe de eldre med å åpne dører og reise seg på trikken eller bussen så de kunne få sitte, var jeg kjapt borte og åpnet døren for henne.

Den fristende disken hos Søstrene Hagelin i Olav Kyrres gate.
Den fristende disken hos Søstrene Hagelin i Olav Kyrres gate.

Nå takket ikke den eldre madammen for hjelpen. Hun var sikkert så konsentrert om alle herlighetene bak disken, så hun hadde rett og slett glemte det, men det får nok jeg aldri svar på. Endelig var det min tur men jeg kom bare til ”Jeg skal ha” da hørte jeg madammen som hadde armen i gips si med en stemme som bedre kunne sammenlignes med en basuns kraft; -nå må de ikke være frekk unge mann, nå er det vitterlig min tur! Jeg tenkte jeg skulle minne henne på at det var meg som hjalp henne inn, men hun var allerede langt inne i bestillingen, så jeg droppet det. Men det var akkurat som om min barndomslære fikk seg en knekk den dagen.

Men med årene så kom ”Madammen” i Strandgaten med sine hjertekaker. Jeg trodde i min enfoldighet at de pågående madammene bare holdt til i den gamle butikken i Olav Kyrresgate, og ble derfor veldig glad for denne nye butikken. Det pussige er at selv om jeg nå har passert 60 så finnes de samme madammene som trenger seg frem mot disken selv om de kom sist, både i den gamle og den nye butikken. Men jeg spør meg selv; kan det være de samme madamene jeg er jo blitt 35 år eldre?

De berømte hjertefiskekakene.
De berømte hjertefiskekakene.

Men livet har gått videre så nå etter alle disse årene så slipper jeg å stå i kø med pågående madammer som presser seg frem og overtar min tur. For nå selger de ”Madam og Hagelin” sine produkter i flotte delikate innpakninger som er en fornøyelse å åpne i noen av supermarkene. Det er visst her problemet ligger, det er for få butikker som tar inn ”Madam og Hagelin” sine varer, og for dem som tar inn, så er det i for små mengder. Ja så enkelt er det, for ofte hender det at de er utsolgt når jeg skal handle inn fiskemat til ”kånemor” og meg. For å få beholde ”Madam og Hagelin” hjelper det ikke med såkalte ”Skippertak” der folk stiller i butikkene deres en dag og spise nedfor av fiskekaker eller fiksboller. Det er det jevne salget hele året som kan snu trenden og kan gjøre at vi får beholde våre berømte ”Madam og Hagelin”

De ansatte hos Søstrene Hagelin ble veldig glade da de mottok meldingen om at det 80 år gamle merkenavnet får leve videre i lokalene til Madam Bergen.Her er Bodil Skiflesvik sammen med (fv) Anton Engen, Rune Mjøs, Torodd Iversen og Venstre-politikeren Hans Carl Tveit.  Foto: Nikita Solenov.
De ansatte hos Søstrene Hagelin ble veldig glade da de mottok meldingen om at det 80 år gamle merkenavnet får leve videre i lokalene til Madam Bergen.Her er Bodil Skiflesvik sammen med (fv) Anton Engen, Rune Mjøs, Torodd Iversen og Venstre-politikeren Hans Carl Tveit. 
Foto: Nikita Solenov.

Det hjelper heller ikke å vite at selv Kongen og Dronningen elsker fiskematen fra disse to. Vi aldri hørt, tror jeg, at hjertefiskekaker eller fiskepudding fra ”Madam og Hagelin” sto på menyen under noen av de store selskapene som vårt kongehus holder for selebre gjester. Det er sikkert ikke fint nok, selv om det smaker aldri så godt. Da hjelper det liksom ikke at Kongen og Dronningen lurer seg til å spise en hjertekake på soverommet en sjelden gang. Det hjelper heller ikke at vi når har oppdaget at vår gamle folkekonge, Olav, var ”Madamofil”

Jeg må si jeg kvier meg til den dag når ”Madam og Hagelin” ikke er her lengre og jeg igjen må gå ta til takke med en pakke med fiskekaker eller fiskepudding fra haugene i kjøle hyllene. Som er pakket i en slags plast og suget tom for luft, det kalles vakuum, slik at når du setter saksen i plasten for å få ut fiskekakene eller puddingen, må du jobbe hardt for å slite de ut av pakkene. Fiskekakene eller puddingene er innhyllet i en slags fett som minner meg mest om en fødsel. Jeg tror at når en endelig har klart å få de ut av plasten og de ligger der på bordet omtullet av fettet fra pakken før de skal stekes, ja da først forstår en hva som er gått tapt når vi ikke lengre har ”Madam og Hagelin” Så oppfordringen til alle butikkene må bli, noter dere all sympatien som står i media og sats på ”Madam Bergen og Hagelin” Så vi kan spare oss for å måtte gå tilbake til fiskematen som er pakket inn i plast som minner oss mer om for små kondomer.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Også byorginaler står i endringens tegn.

illustrasjonIllustrasjonsbildet er laget av Erik Ivarsob Blindheim 
Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren

Vi rusler nedover Torgallmenningen og kommer til slutt i skjæringspunktet der byens storstue Torgallmenningen og Øvre Ole Bulls Plass krysser sine linjer. En gate som før den fatale bybrannen i 1916 het Logegaten. Der på hjørnet har Bergens siste byoriginal sin faste plass når han skal prøve å få seg noen ekstra kroner. På samme hjørne der et av Bergens finere hoteller, Holdt´s Hotell tidligere kneiste seg opp over bakken, med en terrasse som var så stor at det gikk gjeteord om den i hele vårt langstrakte land.

bilde-1-til-ottoen-en-bergensk-original
Der på hjørnet har Bergens siste byoriginal sin faste plass når han skal prøve å få seg noen ekstra kroner.

Hva er da vel mer naturlig enn at byens siste original Otto, har slått seg til på dette hjørnet. Han sitter der og vet at folk som går forbi skuler på ham, men selv ser han det ikke fordi hodet er så bøyd at han aldri får øyekontakt med noen. Han har ikke råd til å vise sin stolthet til de forbipasserende, selv om den kanskje er like stor som det stolte hotellet som en gang lå der han sitter. Otto har også et menneskeverd på lik linje med oss andre, dette til tross for at livet ikke har vært en lykkens rus for denne sarte sjelen, som aldri har gjort en katt fortred.

På samme hjørne der et av Bergens finere hoteller, Holdt´s Hotell tidligere kneiste seg opp over bakken. Fra 17. mai 1914 Foto Knud Knudsen
På samme hjørne der et av Bergens finere hoteller, Holdt´s Hotell tidligere kneiste seg opp over bakken. Fra 17. mai 1914 Foto Knud Knudsen

De fleste i vår by og for så vidt svært mange tilreisende, enten de har kommet her for å studere eller de bare er her som turist, har sett vår byoriginal Otto, eller Otto Fredrik Wollertsen som han heter. Med bøyd hode vandrende han ved siden av sin sykkel på sin daglige tur gjennom sentrum til sitt hjørne i byens storstue. Sykkel han triller ser flott og nesten helt ny ut. En sykkel som for vår generasjon var kjent som ”Damesykkel”. I motsetning til Damesykkelen, har det som vi kaller Herresykkelen en stang som går tvers over fra rett under setet og frem til der hvor styret sitter.

Fra vår egen tid husker nok de fleste byoriginalen ”Finnemann” som egentlig het Finn Olavsen
Fra vår egen tid husker nok de fleste byoriginalen ”Finnemann” som egentlig het Finn Olavsen

I vår oppvekst var det unaturlig for en dame å sykle på en såkalt ”Herresykkel” Det tok seg ikke ut at en kvinne eller dame skulle skreve over stangen for å nå ned til pedalene når de skule ha seg en sykkeltur. På samme måte som det var litt nedverdigende for en ”Herre” og sette seg på en ”Damesykkel” Men for oss som var barn på den tiden da vi bare hadde rene ”Dame – herre sykler”, var damesykkelen et Guds under. For der slapp vi å stikke foten under stangen for å balansere med kroppen og sykkelen når vi skulle ta vår først ustøe sykkeltur.

Slike som den kjente ”Tippetue” som levde den siste halvdelen av det 18 århundrene.
Slike som den kjente ”Tippetue” som levde den siste halvdelen av det 18 århundrene.

Men for Ottoén betyr det ingen verdens ting om hvilken type sykkel han støtter seg til. En sykkel han kanskje knapt nok har sittet på. For ham er det viktig å føle støtten når han griper i håndtakene for å starte sin tur ned til sentrum. En annen ting som er viktig for Ottoén er et godt bagasjebrett. Der han kan feste kassen sin som han skal sitte på når han når dagens mål.
En kasse han også transporterer sine eiendeler i som han har bruk for når han har nådd sitt mål. I tillegg er der diverse godsaker som han får av forskjellige. Det kan være en liter melk. en fisk, et brød eller annet til livets opphold.

Ja selv duene er glad når Ottoén har fått seg litt godsaker. De setter seg gjerne på kanten av kassen hans som er festet på bagasjebrettet og nipper litt til herligheten han har fått. De vet av lang erfaring at denne vandrende dukknakkete Bergensk byoriginal ikke gjør dem en katt fortred.
Når han har nådd sitt mål tar han ut av kassen sine eiendeler før han setter seg på kassen. Opp av kassen trekker han ut bagen sin som inneholder en liten radio med en kassettspiller. Deretter tar han ut flasken med drikke av de edleste dråper som for ham er livets vann. Før han starter opp musikken fra sin radio- kassettspiller setter han forsiktig den flettete kurven foran seg, og håper at en av de forbispaserende skal forbarme seg over ham og kaste ned en slant eller to i kurven.

Han hadde sin faste stasjon på Nyallmenningen eller bedre kjent som Holbergsallmenningen, ja den østre. Foto Axel Lindahl fra1892
Han hadde sin faste stasjon på Nyallmenningen eller bedre kjent som Holbergsallmenningen, ja den østre. Foto Axel Lindahl fra1892

Ottoén er etter mitt skjønn en byoriginal på samme måte som andre slike byoriginaler vi kjenner fra Bergen, eller som vår by har fostret. Slike som den kjente ”Tippetue” som levde den siste halvdelen av det 18 århundrene. Han hadde sin faste stasjon på Nyallmenningen eller bedre kjent som Holbergsallmenningen, ja den østre.

I motsetning til Ottèn måtte ”Tippetue” innom madam Salvesens skjenkestue som lå midt på allmenningen for og vete sin strupe. En skjenkestue som senere ble overtatt av Samlaget. Dette var en bygning fra det andre tiåret i det 16 århundretallet og som dessverre ble revet på begynnelsen av 1960 tallet. Når ”Tippetue” kom ut derfra, passelig på en snur, sto han og deklamerte høylytt til et lydhørt publikum, som samtidig kunne riste på hodet av denne veljente Byoriginalen.

Ja selv duene er glad når Ottoén har fått seg litt godsaker. Foto: Roar Christiansen
Ja selv duene er glad når Ottoén har fått seg litt godsaker. Foto: Roar Christiansen

Fra vår egen tid husker nok de fleste byoriginalen ”Finnemann” som egentlig het Finn Olavsen. Han kunne plutselig hoppe ut i gaten og begynne å dirigere trafikken. Nå var ikke trafikkbilde så tett den gang som i dag, men morsomt var det å se ham i aksjon. Han kunne også stille seg foran trikken på et stoppested, stå der mellom trikkeskinnene å se opp i luften. Trikkekonduktøren måtte pent vente til Finnemann fant det for godt å gå videre. Når vi barn skulle demonstrere hvordan Finnemann var, så laget vi ansiktet til i de verste grimaser vi kunne få til, selv om det ikke lignet byoriginalen en dritt.

Det er liksom noe annet med Ottoén han er så annerledes en sine forgjengere, men det er vel derfor han er en original. Hvor lenge Ottoén vil orke å gå sin spasertur til sentrum med sitt bøyde hode, er ikke godt å si, men i fjor i den nest siste måneden før jul passerte han 84 år. Jo Ottoén vil vi alltid huske spesielt for hans stil og godsakene han hadde fått, som han deler så hjertelig med hvem som helst, også duene.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Madammer og fiskebærere.

Illustrasjonsbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim  Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren Klikk på bildene så blir de større
Illustrasjonsbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim 
Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren
Klikk på bildene så blir de større

Det er ikke lett for en bergenser, eller for den saks skyld en stril, å forholde seg til dagens Fisketorg. Selv om der visstnok er startet opp en tiltaksplan for å rehabilitere Torget slik det en gang var i gode gamle dager, som dagens bilde viser. Ja, ikke helt tilbake til den tiden Torget første gang ble nevnt en gang på 1200-tallet. Eller den gang da Torget hadde en stor gruppe yrkesfolk, de såkalte fiskebærerne.

bilde-1-til-madammer-og-fiskebaerere
der fiskene ligger i en slags Hercule Poirot`sk orden, fra stor til liten. Torget slik det en gang var i gode gamle dager, dette bildet fra ca 1920.

Mest kjent av dem alle var mannen som ble kalt ”Himmelfarten”. Hans egentlige navn var Hardi Felgenhauer Sinchelberg, men på grunn av sitt vanskelige navn fikk han klengenavnet ”Himmelfarten”. Han var etter sigende født i det herrens år 1753, en gang på sommerstid. Han begynte i faget, om en kan kalle det et fag, i 1790 og var det frem til sin død i 1832. Fiskebærerne sin jobb var å bistå de fornemme madammene når de kjøpte fisk og skulle ha den transportert hjem. Da bar fiskebærerne fisken på ryggen i et snøre, like opp og inn på kjøkkenet til de ærverdige.

bilde-2-til-madammer-og-fiskebaerere
Mest kjent av dem alle var mannen som ble kalt ”Himmelfarten” ca. 1872

Rundt 1869 laget Fotograf Marcus Selmer et bilde av ”Himmelfarten”. Han ble fotografert foran et malt bakteppe av Torget med Finnegården. En annen grunn til at ”Himmelfarten” ble så kjent var at denne Himmelfartsfiguren ble stjålet i kommersiell øyemed en gang på 1880-tallet av en tran produsent og ble brukt til markedsføring av tran under merket Scott’s Emulsion. De laget et ”gedigent” mosaikkbilde av ”Himmelfarten”; som til slutt veide over tretti tonn, som de hang opp på en av fabrikkene i England. Riktignok hadde de forandret litt av bakgrunnen som Marcus Selmer hadde produsert. De beholdt Bryggen og Finnegården, men Michelsegården ble byttet ut med et motiv fra Lofoten. På fabrikkveggen hang dette ”gedigne” mosaikkbildet av en stor Bergens lokalhistorie i over hundre år.

Fiskebærerne sin jobb var å bistå de fornemme madammene her ved Fru Storjohan ca 1910
Fiskebærerne sin jobb var å bistå de fornemme madammene her ved Fru Storjohan ca 1910

I dag kan enhver bergenser studere dette gamle mosaikkbilde av fiskebæreren ”Himmmelfarten” når en passerer Utrustningsbygget som ligger i Solheimsgaten, enten gående eller i en eller annen kjørdoning. Stopper en opp der i Solheimsgaten kan en lese under bildet litt av «Himmelfartens» historie. Hvordan gode bergensere som elsker sin by klarte å få dette gigantbilde fra England til Bergen er en historie i seg selv. Men uten disse bergensere så hadde ikke historien om ”Himmelfarten” blitt så kjent i Bergen. Så takk til de som sto bak denne bragden.

”Kjuaguttene” sjekker den levende fisken på torget en gang i 1954
”Kjuaguttene” sjekker den levende fisken på torget en gang i 1954

Men tilbake til det fine bildet av Fisketorget som jeg syntes gir et godt inntrykk på hvordan det gamle Fisketorget en gang var i sin travelhet. Her ser vi nærhet på fiskehandlere og folk som er ute for å handle inn middagsmat. Den gangen var det ikke så nøye med hvordan boden, eller mangel på boden var. Noen har bare en fiskekasse med en fjøl på som fisken ligger på, for å friste bymannen, eller aller helst de Bergens-madammene, for den gang var det madammene som laget maten.

De mest avanserte strilene har fått seg bukker med en plate oppå, der fiskene ligger i en slags Hercule Poirot`sk orden, fra stor til liten. Gutten i forkant, som for alt det jeg vet kan være en stolt ”slostril”, som bærer med all naturlighet sin kjipe full av fisk eller andre landsens godvarer går jeg ut fra.

Her Torget med Tyskebryggen som Johan F. Dreier en gang laget en Akvarell. Legg merke til ”fiskebæreren som dreier har fått med seg i bildet helt nede til venstre.
Her Torget med Tyskebryggen som Johan F. Dreier en gang laget en Akvarell. Legg merke til ”fiskebæreren som dreier har fått med seg i bildet helt nede til venstre.

Kjiper som vi i dag bare ser en gang i året, når Torgdagen er i gang.
En ser også gutten som står der med kurven med melk i, som jo var i bruk helt opp til da vi var barn på 1950 tallet. Jeg syntes å huske at de kurvene tok tre flasker melk, altså tre liter.

Bilde er lastet ned fra en Amerikansk side av en venn og beklageligvis fremkommer det ikke når bildet var tatt, heller ikke av hvem. Ut fra stråhattene som de selebre mannlige Bergenserne går med, velger jeg å tro at dette bildet er tatt en gang på 1920-tallet.

Dette er også den tid der strilene fortsatt solgte sine varer fra robåten langs kaikanten på Torget. Nå kan ikke det skimtes på dette bildet, men man må jo bli imponert over disse gamle strilene som rodde sine varer fra strøkene rundt Bergen og inn til Torget. Lett var det ikke heller å få den prisen de mente de måtte ha for fisken, de Bergenske madammer var ikke så enkel å handle med noe som den gamle historien fra Torget forteller oss. Da en kunne høre madammen skrike til strilen når hadde sagt sin pris ”En hel krone for den fisken é du tussete, ka é det me an, kan an gjøre kunstner?” Ja det var nok ikke lett for dem som skulle leve av sitt fiske med slike Madammer vil jeg tro. I dag er prisene i en helt annen klasse enn de var den gang, eller er de det?

bilde-7-til-madammer-og-fiskebaerere
Det skal bli spennende å se hvordan Torget vil fortone seg om noen få år. Her fra ca. 2007

Nå er det vel neppe slik vi vil ha Torget i dag som bildet viser, men det skal bli spennende å se hvordan Torget vil fortone seg om noen få år. Vi har fått den første smakebiten på den kanskje omstridte ”Mathallen”.
Jo, det er ingen tvil også dette området av vår by har og står i endringens tegn.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn.

illustrasjonsbilde-fra-erik
Illustrasjonbildet er laget av Erik Ivarson  Blindheim Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren Klikk på bildene så blir de større.
bilde-1-til-smorsbroen-nyfer-og-overflodighetshorn
Et unikt bilde tatt da Jon Smørs gate og Smørsbroen var under bygging, året er 1922.  Foto: Atelier KK.

De aller fleste bergensere har nok enten gått under eller over den vakre Smørsbroen. Det finnes nok også svært mange bergensere som har kjørt under den, i en av de gamle bergenstrikkene som hadde sin rute der. Trikker som Bergen en gang var velsignet med, over det meste av byen vår. Faktisk vil man fortsatt kunne snakke med bergensere, riktignok av den eldre garde, som har tatt trikken som gikk over Smørsbroen. Den gang Nordnes-trikken, eller linje fire som den het, hadde sin tur over den på sin vei til endestoppet, som lå der Haugeveien og Sparresgate krysser hverandre.

Vi ser Smørsbroen og Jon Smørs gate er tatt i bruk året er 1928.
Vi ser Smørsbroen og Jon Smørs gate er tatt i bruk året er 1928.

Nå er det over sytti år siden den ulønnsomme Nordnes-trikken gikk over Smørsbroen på sin ferd ut til Nordnes for siste gang. Dette er faktisk mer enn dobbelt så lang tid som den var i drift. Mens derimot trikken som gikk under Smørsbroen og opp til Minde, var i drift helt frem til datidens trikker ble helt nedlagt i Bergen. Som mange vet, skjedde dette nyttårsaften 1965 til mange bergenseres store fortvilelse. Men i dag kan vi igjen skue trikker i Bergens gater, om enn ikke så mange som det en gang var, og med en stor forandring. Nå heter den Bybanen.

bilde-3-til-smorsbroen-nymfer-og-overflodighetshorn
Samme område i 1935 da ser vi også den nye bygningsmassen har begynt å reise seg. Nordnes-trikken eller linje 4 er da i drift over den nye broen.

Selv om vi i dag tar selve Smørsbroen som en selvfølge, og den via Bergen sin trikke-historie kan virke som om den alltid har vært der, så har den selvsagt ikke det. Smørsbroen oppsto gjennom en gammel bergensk drøm om å få en direkte ferdselsåre mellom Vågen og Puddefjorden. En drøm som inntil den store bergensbrannen i 1916, nesten var en umulighet. Den tragiske brannen tok som kjent med seg store deler av det sentrale Bergen, inklusiv hele strøket fra Engen ved teateret (DNS) og ned til Vågen. En kan undre seg over hvordan den sentrale delen av Bergen ville ha sett ut, uten den forferdelige bybrannen i 1916.

Smørsbroen sett fra Barokk siden med sitt relieff midt på broen. Bildet er fra 1955  Foto: Gustav Brosing.
Smørsbroen sett fra Barokk siden med sitt relieff midt på broen. Bildet er fra 1955 
Foto: Gustav Brosing.

Da byplanen etter brannen ble satt ut i live, ble også den gamle bergenske drømmen om en mer direkte ferdselsåre mellom Vågen og Puddefjorden en realitet. Dette ble gjort i to trinn. Først ble det anlagt en gate som gikk på skrå gjennom de brannherjete kvartalene fra Strandgaten via teateret til Engen. Den nye gaten ble i 1917 oppkalt etter en av datidens store kjendiser, bergenseren og forhenværende statsminister Christian Michelsen. Det neste trinnet skulle vise seg å bli vanskeligere, da de måtte lage en helt ny gate fra Strandgaten til Engen. Her måtte de sprenge ut store steinmasser, og de gravde seg også litt ned i terrenget før gaten sto ferdig.

Man kan få et visst inntrykk av hvor store steinmasser som ble fjernet, om en står på Hotel Neptun sin nordøstside og ser oppover Østre Murallmenning. Da massene ble skutt ut, forsvant det i denne del av Bergen kjente smau som Nordre Rentsmauet, som løp parallelt med Store Markevei. Strekningen gikk omtrent fra Østre Murallmenningen gjennom Hotel Neptun og inn i hovedvinmonopolet. Selve Rentesmauet gikk på tvers over dette smauet og strakk seg fra Strandgaten til Store Markevei. Borte er også smauet Langerækken, som på en måte har byttet plass med dagens Markevei som går over Smørsbroen og frem til Østre Murallmenning. Gamle Store Markevei lå mer i en rett linje for Lille Markevei enn dagens Markevei. Den ligger litt lengre vest enn det Store Markevei gjorde. Store Markevei ble etter denne ”flyttingen”, bare kalt Markeveien.

I relieffet på Smørsbroen, velter overfloden ut av geitehornet
I relieffet på Smørsbroen, velter overfloden ut av geitehornet

Også det velkjente navnet Smørsallmenningen forsvant. Bare navnet Fortunen overlevde, men den ligger i dag litt lenger sør enn den lå før brannen. Der dagens Markevei går opp langs gaten og over Smørsbroen, lå tidligere smauet Langerækken. Den nye gaten som ble anlagt, fikk navnet Jon Smørs gate. Den ble oppkalt etter riksforstander Jon Svalesson Smørs, som hadde hatt et større hus på Smørsallmenningen. Jon Smørs var også Høvedsmann i Bergen rundt 1472. Han var ettersigende født rundt 1420, og historien forteller at han i alder av 63 år druknet på Jersøy utenfor Tønsberg i 1483, sammen med riksråd og ridder Einar Fluga. I motsetning til Einar Fluga sitt lik, ble aldri levningene etter Jon Smørs funnet.

Fra andre siden av broen fra den Funksjonalismen side. Bildet er fra 1951.  Foto Ralph L. Wilson
Fra andre siden av broen fra den Funksjonalismen side. Bildet er fra 1951. 
Foto Ralph L. Wilson

Hva var vel da mer naturlig enn å kalle den nye hvelvebroen som ble bygget over den nye Jon Smørs gate, for Smørsbroen. Broen ble åpnet i 1923. Smørsbroen ble bygget i to stilarter. Den østlige delen ble bygget i Nybarokk stil. En retning i kunsten fra siste halvdelen av 1800-tallet. Der kunstneren Mandur Eriksen, etter en tegning av Bernhard Greve, hugget ut et relieff av nymfen Amaltheia. Hun står midt i en nisje med et overflødighetshorn i sin venstre hånd. Et horn som visstnok ga melk til Zevs da han var et barn. I relieffet på Smørsbroen, velter overfloden ut av geitehornet, i form av frukt. Et horn som fortsatt er et symbol for overflod. En Volutt er også plassert i hvert hjørne på denne siden av broen.

Smørsbroen fra Nybarokk siden i dag.
Smørsbroen fra Nybarokk siden i dag.

Den vestlige delen av broen, er bygget for å henspille på Funksjonalismen. En stilart som slo gjennom på 1920-tallet, og ble populært kalt for ”Funkis” Opprinnelig var det ingen utsmykking på den siden av broen. Men i 1991, i forbindelse med oppussing av broen, ble det avduket kunstverk i brennlakkert stål og aluminium, utført av Arne Rygvold. På den høyre side, kan man se to ovale eggeformede figurer i samme høyde, utført i aluminium. På den venstre side, er det plassert 10 rettlinjete og horisontale gitterlignende stålstenger, som er sakset. Den skal på en måte minne om trappen som kom da ”funkis”-bygget Kalmarhuset ble bygget i 1938.

Smørsbroen fra Funksjonalismen sin side i dag.
Smørsbroen fra Funksjonalismen sin side i dag.

Smørsbroen er kanskje den eneste broen i Norge som er bygget i to stilarter. Så man kan derfor stille seg følgende spørsmål; Ble dette gjort på måfå? Sannsynligvis er svaret er nei. Tanken var at når en kom fra den østlige siden, der broen er bygget i Nybarokk stil skulle en skue mot det gamle Bergen, som Engen og Nøstet den gang var i sin helhet. I dag er store deler av den gamle bebyggelsen som lå der borte, gjennom engelske bomber i 1944 og sanering av strøket som har foregått helt frem til våre dager. Når en så sto på den vestre siden av broen, som var bygget i ”funkis” stil, så ville en med tiden når en skuet nedover mot Vågen, bare se det nye Bergen som hadde reist seg av asken etter den store bybrannen.

Jo, en kan trykt si at også denne delen av vår by står under endringens tegn.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Den glemte krigshistorie.

illustrasjonsbilde1
Illustrasjonsbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren Klikk på bildene så blir de større.

En del av vår krigshistorie blir ofte glemt bort, selv om den i sin enkelthet kan fortelle oss om motstanden mot angivere og medlemmer av NS. Hvorfor denne krigshistorie aldri blir fortalt kan naturligvis være fordi den kan virke enkel og litt spesiell. Men menneskene som utførte akkurat denne formen for krigsmotstand visste at de utsatte seg selv for stor fare. Likevel gjennomførte de sin noe spesielle motstand, for derigjennom å vise overløperne forakt og samtidig som de følte at de fikk gjort en krigsinnsats.

bilde-1-til-den-glemte-krigshistorie
Her i Haugeveien rett bak karjolen ligger nr. 31 der den famøse krigshistorien ble levendegjort. Campbell Andersen reperbane til venstre. Bildet er fra 1904.Klikk på bildene så blir de større.

Denne spesielle krigmotstanden som jeg vil frem til, ble gjennomført av renholdsverkets arbeidere og deres inspektører. En motstand de var i stand til å gjøre gjennom datidens store arbeid for renholdsverket, utskiftinger av Bergens mange ”kagger” De aller fleste hus i Bergen hadde denne sanitærinnretning kalt for ”kagge” når en skulle gå på det aller helligste for å gjøre sitt fornøgde.

bilde-2-til-den-glemte-krigen
Kart over området på Nordnes der Haugeveien 31 er merket med pilen, slik det var i 1913.

Derfor var ”kagger” for svært mange Bergensere like alminnelig å bruke som vannklosettet er i dag. I dag har som kjent de aller fleste vanlig vannklosett. Kaggene er nesten helt uryddet, ja om en kan bruke et slikt uttrykk i så henseende. Men utrolig nok kan en faktisk enda fortsatt ringe Renholdsverket for å få skiftet ut ”kagger” om en skulle være i besittelse av en.

At slike ”kagger” var en del av den Norske krigsmotstanden under krigen vil nok forundre og overaske svært mange skulle en tro. Det er likevel en kjensgjerning at så faktisk var tilfelle. Man kan stille seg følgende spørsmålet; hvordan kunne disse velkjente ”kaggene” brukes i motstandskampen for vårt land?

bilde-3-til-den-glemte-krigen
Renholdsverkets folk rundt 1910 i arbeid med å tømme og vaske kaggene. En ufyselig jobb, den gang.

Jo for arbeidsfolk generelt som ikke kom seg ut for å slåss for konge og fedreland fant de sine egne metoder å gjøre motstand på, og for å gjøre livet surt for disse overløperne eller nazistene. Dokumentasjon på en slik motstandskamp ved hjelp av ”kagger” kan en lese mellom linjene i et brev tilsendt Renholdsverket den 5. desember 1944. Et brev fra en av de fem NS medlemmene som den gang bodde i Haugeveien 31.

Dette huset ute på Nordnes, som ligger i kanskje en av Nordnes mest kjente gater, er et skorsteinshus på fire etasjer pluss kvistleiligheter. Med den store botettheten som den gang hersket så bodde der en god del mennesker i dette huset. Når ”kaggene” skulle skiftes ut var det viktig for renholdsverkets menn at ”kaggene” ikke var overfylt. Da fikk de ikke på tettlokket som var veldig viktig for den nye typen kagger som kom under krigen, slik at det ikke skvette nedover trappene og avsatser på vei til bilen.

Brevet fra nazisten til Renholdsverket der han utrykker han og sin families bekymring.
Brevet fra nazisten til Renholdsverket der han uttrykker han og sin families bekymring.

Før de nye kaggene begynte sitt inntog hadde de ikke denne gode tetteordningen på kaggene. De var også mye større enn de nye og trengte derfor to mann for å bære en kagge. Ja jeg sier ikke mer men her er hva Renholdsverket skrev til en huseier rundt 1910; ”I deres 2 huuse i Rode 9 No 175 (Skottegaten 4a og b, er revet i dag) i Klostergaden er Privetkaggerne ved den reglementerende ombytning saa overfyldte og det Rum, hvor kaggerne staar saa tilsølet at man ikke kan lade det gaa upaaaktet hen”

En kan levende tenke seg hvordan lasteplanet på bilene, og ikke minst gater ville se ut om ikke tettelokket var satt ordentlig på når de skulle transportere kaggene ned til kaien på Verftet. Der lå prammene som skulle ta dem med ut på Byfjorden for å bli tømt. Verftet der som kjent TV2 ligger i dag, er som den gang et vakkert område som svært mange Nordnesfolk har kjært.

Der var selvsagt alltid en del som hadde overfylte sine kagger, men renholdsverkets menn ordnet dette med et tillegg på kr. 2,80 pr overfylt kagge. For denne ekstrakostnaden fjernet de det som måtte til for å få tettelokket på. Selvsagt ikke noen hyggelig jobb, men tettelokket måtte jo på før kaggene kunne transporteres bort og tomme kunne settes på plass.

Renholdsverkets folk bærer ut kagger på begynnelsen av 1970 tallet.
Renholdsverkets folk bærer ut kagger på begynnelsen av 1970 tallet.

Det var nettopp her Renholdsverkets folk satte inn sitt støt mot nazistene, i dette tilfelle i Haugeveien 31. De sa at nazistenes kagger var så overfylte at de nektet og la dem slippe unna med ekstragebyret for at renholdsverkets folk skulle fjerne det overliggende griseriet, noe som medførte at de måtte de gjøre det selv. Av brevet fra denne nazisten går det tydelig frem at hans familie heller ikke hadde fått tømt kaggen en gang tidligere.

Nazistens fortvilelse over og ikke få tømt familiens kagge kommer tydelig frem i brevet. En fortvilelse som var til stor glede for Renholdsverkets folk. Han skriver; ”Nå har jeg gitt alle familiens ni medlemmer beskjed om at de heretter må late vannet sitt i kjøkkenvasken. Dette fordi at kaggen ikke skulle bli for overfylt, noe alle, meg selv inklusiv, syntes er noe griseri.”

Han forlanger en forklaring hvorfor ikke kaggen hans blir skiftet ut på lik linje med andre som har overfylt kagge. Vi kan jo levende tenke oss hvordan det var når ni mennesker skulle late vannet utover kvelden i kjøkkenvasken.

057
Her på Vervekaien ble kaggen stablet på prammer for å bli tømt i Byfjorden. Vi ser tydelig kaggeprammen ligge klar med et lass kagger. TV2 har i dag inntatt og utvidet bygningen til venstre i bildet.

Brevet var i aller høyeste grad en trussel. Dette visste folkene som drev denne form for motstandskamp inderlig godt. Trusselen kommer tydelig frem på slutten av brevet, der nazisten skriver; ”Jeg vil ha meg frabedt politiske uforskammetheter ovenfor min kone og familien for øvrig. Gjentar dette seg blir jeg nødt til å ta mine forholdsregler for beskytelse mot den slags.” signert med nazihilsen ”Heil o Säil”

Man kan vel ikke kalle dette annet enn en ikke voldelig motstandskamp, men motstandskamp var det i aller høyeste grad som utspant seg både verbalt og i papirform fra en av Nordnes fineste gater!

Takker min gode venn Roy Løvaas for ideen til denne artikkelen.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Julegater og staffasjer.

erik-sin-illustrasjon
Illustrasjonsbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren Klikk på bildene så blir de større

Ja så stunder det mot jul og de aller fleste gleder seg til det. Ja både store og små ser frem til denne høytiden og alt det den bringer med seg. Det er jo underlig med Julen hvordan den er til glede og kanskje til bekymring for de fleste av oss. Hele vår fremferd i tiden før Jul dreier seg om selve dagen, Julaften. Pengene sitter løst i lommeboken hos de fleste når en skal handle inn til jul både av presanger, mat og allslags herlighet av både vått og tørt.

strandgaten-julen-1954
Strandgaten fra Berstadhuset til Småstrandgaten Julen 1954

En kan undre seg over hvorfor vi bruker så mye penger på hverandre til Jul. Kanskje vi blir påvirket av alt viraken rundt oss før Julen ringes inn. Butikkene har gått foran for å skape julen til det kjøpeinferno slik vi kjenner det i dag. Det er rart hvordan foretningsstanden også har klart å utvide julen litt og litt for å øke sin omsetning.

jul-i-vaskerelven-1928-atelier-kk
Julegaten i Vaskerelven 1928 Foto Atlier KK

Nå kan en selvsagt ikke klandre foretningsstanden for at de starter så tidlig. Skal de ha en del av julekaken må de starte tidlig for der er mange om beinet. Jeg tror at all viraken som vi ser rundt oss disse siste månedene før jul for oss til å starte opp kjøret mot julaften. Selv om vi kan irritere oss over at kakemenn, kakedamer og annet julegodt, som en kan få kjøpt i butikkene allerede i oktober. For den yngre generasjonen som aldri har opplevet annet enn at julen starter i oktober og ender først en gang i slutten av januar, kan dette være vanskelig å forstå hvorfor den eldre garden syter slik.

jonsvollsgaten-27-november-1971-nordvin-reklamefoto
Julegaten i Jonsvolsgaten i 1971 den gang de hadde husrekke på begge sider. Foto Nordvin Reklamefoto

En ting som i alle fall holder seg til julens regler, det er Julegatene. Ja om en kan si juleregler om akkurat denne formen for juleforberedelser. Nå er det ikke lengre samme festivitasen når disse julegaten åpner som før i tiden, men de holder i alle fall tiden sin. Hvor langt tilbake en kan gå i historien for å finne julegater i vår by er ikke godt å si, men gammelt er det. De fleste bergensere ser for seg Strandgaten fra Berstadhuset til Torgallmenningen når vi snakker om julegater. Denne gaten som har vært pyntet på så mange måter, har ikke alltid vært hovedjulegaten, men den er opplagt den fineste julegaten etter at gaten ble bygget ferdig en gang på 1930 tallet.

strandgaten-julegagate-julen-1962-birkhaug-og-omdal
Julegaten i Strandgatens sin Gågaten i 1962, men bare fra klokken 1600 til 1900 under langåpningsuken den siste uken før Jul. Birkhaug og Omdal

Nå var der svært mange på 1950 og 60 tallet som syntes at Strandgaten fra Holbergsallmenningen til Muren var den fineste og der det skjedde mest. Denne delen av Strandgaten som nå er kjent som Gågaten, var også ”Julegågate” allerede på begynnelsen av 1960 tallet. Dette gjaldt bare den siste uken før julaften og kun i mellom klokken 1600 til 1900. Det var gjort for å ivareta butikkenes langåpningsdager den siste uken før jul da de hadde åpent helt til klokken 1900 på kveldene. En langåpning som vi dag bare kan smile av siden butikkene i dag har åpent lengre hver eneste dag gjennom hele året.

skostredet-foto-tor-blaha
Julegaten i Skostredet. Foto Tor Blaha

Tidligere, så langt tilbake som på 1920 tallet var Vaskerelven stivpyntet til jul og var da Julegaten med stor J. Pyntet fra Olav Kyrres gate til Engen. Da var det trukket lyslenker rundt butikkvinduene, som nok må ha vært et særsyn den gangen. Over gaten i hele lengderetningene var der trukket lyslenker og pyntet opp med en liten stjerne på midten av hver lenke. Det var på denne tiden at Strandgaten igjen ville ta over som byens hovedjulegate, etter at alt hadde falt bort på grunn av bybrannen i 1916 og den lange gjenoppbygningstiden.

julepunt-nesttun-foto-helge-kvalheim
Julegaten på Nesttun før Bybanen sin ankomst, Foto Helge Kvalheim

På den tid hengte de opp på en lysstolpe i krysset Torgallmenningen – Strandgaten, en stor hånd i tre der pekefingeren pekte inn mot Strandgaten, og der var det skrevet med store bokstaver ”Julegaten”

Nå er der andre gater i Bergen sentrum som gjerne vil være Julegaten, noen misslykkes eller bare gir opp og noen mister en del av sitt element slik at samhørigheten i gaten forsvinner. Marken er en gate der det pyntes til jul med stor iver. Her kan en fortsatt finne en sølvskje, om enn ikke noen er født på den så selges slike i strøkets butikker. Dette er et strøk av byen der svært mange trives. Likså i Skostredet pyntes det til Jul, som i dag har reist seg og er tilbake til en av Bergens mest attraktive gater. Så har vi selvsagt ikke glemt Torgallmenningen som pyntes til jul, men den er vel neppe det vi kan kalle julegate, selv om den aldri så fin er, men den appellerer til vår julestemning og kjøpelyst. Bryggen har også hatt noe forsøk på å pynte seg, men den ga fort opp, men så er Tyskebryggen bare Bryggen og er pyntet nok i seg selv.

julegaten-pa-os-foto-kjetil-vasby-bruaroy
Julegaten på Os Foto Kjetil Vasby Bruarøy

En annen gate som var en fin julegate i Bergen sentrum var Jonsvollsgaten. Men etter at hele den østre siden av gaten ble sanert for noen få år siden ble denne julegaten en sagablott. Om Jonsvollsgaten noen gang vil gjenoppstå som julegate er vel heller tvilsomt. De små pittoreske husene på den ene siden av gaten går vel neppe sammen med et prangende bygg som muligens skal reises på den andre siden når det skal pyntes til Jul. Jonsvollsgaten er en gate som i dag er fri for trafikale gjenomkjøringer, og med det har fått en ny ro, trass i at gaten ligger så sentralt til som den gjør.

bs_full_strandgatenjul
Julegaten i Strandgaten slik den var frem til og med 2012

I dag er Bergen en mye større by enn den var før kommunesammenslåingen, og der igjennom fikk vi nye julegater til vår by. Som for eksempel julegaten på Nesttun i Østre Nesttunvegen. En gate som nesten er tilrettelagt som julegaten, eller kanskje var. Juletrærne som ble satt ned langs denne gaten og påsatt lys var veldig besnærende for alle som bor i denne stille delen av Bergen. Nå er denne julegaten også en sagablott, kanskje, fordi gaten i dag er overlatt til dispensasjon for Bybanen. Det blir spennende å se hva som skjer i denne gaten ved neste jul.

strandgaten-ny-julegate-2013-illustrasjon-hoved
Julegaten i Strandgaten slik den er i dag 2013

Nå skal vi selvsagt ikke trekke grensene for langt, men en gang i fremtiden vil kanskje stor Bergen sluke Os på samme måten som vi en gang slukte Fana. Da får vi enda en ny fin julegate innfor bygrensen, i alle fall med et like stort juletre som vi har på Torgallmenningen, plassert midt i Os sentrum. Jo vi lar oss påvirke av all staffasjen som Julegatene gir oss, og det verste er, at vi kanskje liker det.

Jo også Julen er i endring.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside