Kategoriarkiv: Bergen

Mann for sin hatt.

illustrasjonen-til-mann-for-sin-hatt
Illustrasjonsbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren Klikk på bildene så blir de større.

Når en ser et slikt fint fargebilde kan en nesten tro at bildet er tatt i nåtid, men det er det jo ikke. Bildet er hundrede år gammelt, men det er lett å tro at det er ett nyere bilde ut fra akkurat dette med farger. Vi er vant med at så gamle bilder er i svart hvit, men saken er den at også på denne tiden hadde de farge på klærne, som dette håndkolorerte bildet viser.

SFFf-1992078 014
Et håndkolorert bilde tatt mellom 1910 til 1916 den gang ”En mann for sin hatt” levde i beste velgående.

Studerer en de fargerike klærne arbeiderne har på seg, så ser en også at dette er ett gammelt bilde. I tillegg har de alle hatt på seg. Det er nok mange år siden menn brukte hatt på jobben, ja om en ikke bruker uniform i sitt arbeid, er sikkert. Men at hattebruken var utbrett både på jobb og i fritid på den tiden dette bildet ble tatt. Om de brukte den samme hatten på fritiden som de brukte på jobben er ikke godt å si, men uansett var nok disse fire arbeiderne ”mann for sin hatt”. Vi ser også at arbeiderne har fulgt opp med datidens manns symbol, barten, som står i stil med de flotte hattene de bærer.

bilde-2-til-mann-for-sin-hatt
Trikken gikk en gang fra Nøstetorget som vi ser av dette gamle bilde.

Det er tydelig at solen skinner, kanskje fra en skyfri himmel, over disse hattekledde arbeiderne med sine kledelige barter denne arbeidsdagen da bildet ble tatt. Et bilde som er tatt en gang mellom 1910 og 1916. Det at bildet enten den gang eller senere er blitt håndkolorert, gjør at man liksom ser på arbeiderne og på strøket de jobber i på en annen måte. I sterk kontrast til de fleste andre bilder fra denne tiden som så oftest var i svart hvitt.

Håndkolering er forresten en eldgammel kunstform som en kan spore flere hundrede år tilbake. Ser vi på vår egen by, så ble det første kjente bilde av Bergen by håndkolert allerede i 1588. Den gangen var det i form av et kobberstikk. Et kobberstikk som var utgitt av Georg Braun og Franz Hogenberg, og signert av Hieronymus Scholeus, som viser at Bergen sin utbredelse begynner å nærmer seg ytre Nordnes.

bilde-3-til-mann-for-sin-hatt
Ser vi på vår egen by, så ble det første kjente bilde av Bergen by håndkolorert allerede i 1588. Den gangen var det i form av et kobberstikk.

En kan nesten ane når en ser disse fire arbeiderne at mannen i den blå jakken med ryggen til var en slags formann, som dirigerer de tre andre arbeiderne. Vi kan selvfølgelig undre oss over hva disse arbeiderne drev på med denne fine solskinnsdagen. Det er i alle fall tydelig at det er et tungt arbeid siden de trenger tre mann til selve verktøyet og en formann til å dirigere det hele. Vi ser også tydelig en del annet verktøy i bildets høyre kant, som en soplime og en vannkanne samt en støter.

Det neste spørsmålet som dukker opp må være, hvor befinner disse arbeiderne seg? Det kan i seg selv kanskje være vanskelig å se med en gang, siden husene i bakgrunnen ble flammenes rov under den store bybrannen i 1916. Allikevel har vi et godt utgangspunkt for huset til høyre i hovedbildet var Bergens Tidene sin bastion, nærmere bestemt i Engen 12.

Dette avishuset var velkjent for de aller fleste av Bergen sine innvånere. Utenfor huset samlet det seg ofte svært mange for å lese avisen når de hengte den opp på utsiden. Ja endog før avisen var hengt opp sto folk og ventet på dagens avis. Et skue man faktisk kunne se helt opp til vår egen tid, men som i dag er så godt som borte etter at Internett ble utbredt i de tusen hjem. Her i dette huset fikk forresten også Bergens Tidene byens første rotasjonspresse i 1898 samt byens første settemaskin i 1906, i følge Bergen Byleksikon.

bilde-4-til-mann-for-sin-hatt
Kartet over området på Engen slik det var i 1913. De blå fargene viser omrisset av dagens bygninger.

Til høyre for Engen 12 gikk Stokkebæksmuget inn som førte en frem til Store Markevei. Smuget kom ut omtrent der dagens Tårnplass begynner ved det sydøstlige hjørne av Tinghuset. Et smug som forsvant for godt etter bybrannen i 1916 sammen med et annet smau som lå i dette området, Veitesmuget.

Går vi litt mer til høyre for Engen 12 og Stokkebæksmuget, ville en den gangen ha funnet inngangen til Veiten. Denne gaten gikk i en skrå linje ned til dagens Markevei og videre ut til Torgallmenningen. I dag ligger Veiten litt lengre nord og går som kjent i en rett linje, tvers igjennom huset der Bergens Tidene en gang hadde sin virksomhet.

Ned langs den gamle Veiten gikk også den gamle traseen til trikkelinje 2 som ble åpnet i 1897. Den hadde sitt utgangspunkt fra Sukkerhusbryggen og gikk via Engen ned den gamle Veiten. En trikk som i dag ville blitt ført rett gjennom kafeen til Egon i Markeveien og videre tvers gjennom Dolly Dimple`s lokaler, før den kom ut på Torgallmenningen og fortsatte nedover til Torget. Rundt 1910 blir linje 2 lagt om fra Sukkerhusbryggen til Møhlenpris.

Ser vi på venstre siden av avishuset finner vi først Engen 11 og deretter Engen 10. Den gang var ikke husnumrene alltid fordelt i gatene med odde og par tall på hver side av gaten. Ut fra alle disse observasjoner vet vi at DNS lå på andre siden av disse husene og at det derfor er Teaterparken vi ser litt til venstre for arbeiderne. Da vet vi også at bak ryggen til arbeideren til høyre finner vi Logen, eller Den Gode Hensigt med sin den gang flotte park.

bilde-5-til-mann-for-sin-hatt
Her ser vi Holdts Hotell praktfulle bygning som forsvant i bybrannen i 1916 sammen med gaten som går ned til høyre ”Logegaten” som i dag heter Øvre Ole Bulls Plass. Der trikkene står er denne eldre delen av Veiten.

En park som dekket neste hele område av det som vi i dag kjenner som Øvre Ole Bulls plass, helt frem til gaten som den gang lå der på andre siden av Logen, Logegaten. Et gatenavn som sammen med det velkjente hotellet Holdts Hotell lå langs denne gaten og forsvant i bybrannen i 1916. Dette fornemme hotellet strak seg fra Torgallmenningen og helt opp og inn i gamle Veiten.

Etter at linje 2 ble lagt om i 1910, ble det i 1911 lagt en ny trase for denne trikken ned langs den gamle Logegaten og Holdts Hotell, før den svingte ut på Torgallmenningen. Når vi vet det, og at bildet er fra omtrent på den tiden linjene ble lagt om. Da er det vel ikke usannsynlig at det nettopp er denne omlegging disse fire arbeiderne holder på med denne fine solskinnsdagen. Midt i mellom Teaterparken og Logen eller Den Gode Hensigt.

Jo ting har vært og er i endring også i denne sentrale delen av vår by.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Grieghall i 1970 eller pengene tilbake.

greighallen-oktober-1967
Bildet er fra oktober 1967.Klikk på bildene så blir de større Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren.

 

Når en ser dette bildet i dag så er det nok svært mange som ikke vil kjenne seg igjen med en gang, skulle jeg tro. For oss som vokste opp rett etter krigen, vil vi nok nikke på hodet i gjenkjennelsens tegn. For dem som ikke kan huske dette området slik bildet viser, vil nok se hvor dette området er når de har fått studert bildet litt nærmere. Ser en oppe i venstre hjørne, vil en tydelig se bygget som Lysverket disponerte i sin helhet i Lars Hilles gate. En vil også se i øvre del, midt på bilde, Frelsesarmeen sitt bygg i Strømgaten. Når dette er påpekt så demrer det nok for de fleste at her ligger Grieghallen i dag.

Som en kan se av bildet domineres dette området av verkstedshaller og en av Shell sine bensinstasjoner før Grieghallen ble bygget. Tidligere hadde Bergen mange slike sentrumsnære bensinstasjoner, men i dag finnes det knapt nok noen igjen. På denne tiden, slutten av 1960 tallet, kunne en fortsatt svinge innom slike stasjoner å få hjelp til små og store problemer en måtte ha på sin kjøredoning. I motsetning til i dag, da det nesten er umulig å få hjelp. Nå er det ”Hot Dogen” som dominerer landets bensinstasjoner.

auto-rekvisita-1957
Klippet fra adresseboken i 1958. Auto-Rekvisita AS lå i John Lunds gate som i dag heter Nina Griegs gate.

I tilknytning til denne Shell stasjonen i John Lunds gate 1-3, lå også Auto-Rekvisita AS som hadde to verkstedshaller til sin rådighet. Disse var et supplerende element til Shell-stasjonen.For begge disse var det også en fordel at i nabohuset i Nygårdsgaten 10 holdt Bjarne Nilsens Vulkaniserings Verksted til. Sammen kunne de dekke behovet til de aller fleste som hadde bil i Bergen den gang.

Dette var før piggdekkenes tid og svevstøv fra asfalt. På den tid hadde alle kjettinger i bilen om vinteren. Når de eventuelt ventet på at bilen skulle klargjøres av den homogene bilgruppen, så kunne de i ventetiden gå inn i nabohuset å handle. Der i Nygårdsgaten 30 fant en Espetvedts Røkeri og Fiskemateksperten Trio samt et utsalg fra Bergensmeieriet. Dette var kanskje Bergen sitt første handlesenter, ja uten at de selv visste det.

nygardsgaten-f-c-svendsens-ukjent
Reperbanen til Fredrik Svendsen i Nygårdsgaten den som forsvant først av de to reperbanen som lå her.

Det pussige var at mens Vulkaniserings- verkstedet lå i Nygårdsgaten 10, så er altså ”handlesenteret” nummer 30, selv om de var nabohus. Når en studerer gamle kart over dette området så ser en at vulkaniserings- verkstedet var tidligere nummer 28, men er av en eller annen grunn er det en gang forandret til nummer 10. Dette spiller selvsagt ingen rolle i dag, for nå er alt borte likevel.

Borte er også de to store Reperbanen som en gang rundt 1880 lå tett sammen i dette området. Den ene reperbanen som lå nærmest Lille Lungegårdsvann strak seg omtrent fra midt i Grieghallen som står på dette området i dag og ut i gjennom hovedinngangene i spissen, og helt frem til der Nygårdsgaten 4 ligger. Der huset til eieren av denne reperbanen en gang lå. I det en passerte år 1900 var både dette huset og denne reperbanen borte for godt. Hvorfor huset og reperbanen til Fredrik Svendsen forsvant så tidlig, er ikke godt å si! En skulle ikke tro at det var en brann som hadde slukt den, for da hadde vel også den andre reperbanen blitt flammenes rov.

kart-av-nygardsgaten-1880
Kart over området fra 1880. Vi ser tydelig de to reperbanene og det blå omrisset av dagens bygningsmasse som jeg har skrevet navnene på.

En reperbane som lå nærmere Nygårdsgaten enn Fredrik Svendsen sin. Den strakk seg fra like utenfor der en finner porten til Nygårds skole i dag og smøg seg tett opp til Grieghallen`s vestre side og helt frem til Strømgaten. Denne reperbanen var eiet av et trekløver med etternavnene Nilsen, Sunde og Hansen. En reperbane som ble flammenes rov under den store bybrannen i 1916. Det pussige var at trekløver allerede i 1913 hadde begynt flytting av reperbanen til Fjøsangerveien. Der den lå helt til denne også ble flammenes rov en gang rundt1995.

kart-1913
Her ser vi igjen samme kart, men dette er 30 år senere fra 1913. Vi ser at den ene reperbanen da er borte.

På området der hvor de to lagerbygningene sto, som sees øverst i bildet, ble det første spadestikket satt i november 1967 for det som vi dag kjenner som Grieghallen Der ble også grunnsteinen til Grieghallen lagt ned av Kong Olav i mai 1968. En konsertsal som selveste Edvard Grieg foreslo bygget allerede i 1894, men den gang som en trebygning på Engen. En kan undre seg over hva den store komponisten ville ha sagt dersom han hadde visst at det skulle gå nesten 80 år før den sto ferdig.

grieghallen-i-dag
Samme området i dag, som hovedbildet. Vi ser at her at de er i full gang med det som vi nå kjenner som Edvard Griegs plass.

Ja det var som om en kunne føle desperasjonen for å få en egen konsertsal da de på 1960 tallet satte i gang en innsamling fra folk under mottoet ”Grieghall i 1970 eller pengene tilbake” På den måte samlet de inn over en million kroner, ved at folk betalte to hundrede kroner året i fem år. Nå klarte de ikke å reise Grieghallen til 1970, så hva som skjedde med tilbakebetalingen, ja se det! Det skulle gå ti år fra Kong Olav la ned grunnsteinen til Grieghallen til den ble offisielt åpnet den 23. mai i 1978. Kong Olav og de andre i Grieghallen fikk på denne åpningsdagen høre tonene til Harald Sæveruds “Overtura Monumentale”

I dag er bensinstasjonen, vulkaniseringsverkstedet, Espetvedts Røkeri og Fiskemateksperten Trio samt Bergensmeieriets utsalg, byttet ut med Grieghallen og Edvard Griegs plass. Ja til og med gaten som en gang het John Lunds gate er borte for godt. I dag heter denne gatestumpen Nina Griegs gate, som egentlig gjør bildet og dette området komplett i så hensende.

Jo ting er i endring også i Nygårdsgaten.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen.

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

En trikk og to kommuner.

bilde-1-til-en-trikk-og-to-kommuner
Minde rundt 1964. Klikk på bildene så blir de større. Foto: Widerøes Flyveselskap. Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren.

Dette bildet som er fra tidlig på 1960 tallet viser et område av Bergen som i dag nok vil fortone seg en del annerledes. For dem som ikke umiddelbart kjenner seg igjen så viser bilde området Minde, og deler av Wergeland. To navn som for dem som bodde i dette området i særdeleshet, er sterkt knyttet til hverandre enten en bodde på Fana siden, eller på Bergens siden.

bilde-2-til-en-trikk-og-to-kommuner
Nærbilde av Minde stasjon. Bildet er fra 1960

Fana var den rike kommunen, mens Bergen var, om ikke fattig, så i alle fall ikke så beslått som Fana. Sin rikdom fikk Fana kommune gjennom store skattbare inntekter, fordi svært mange av de store bedriftseierne i Bergen var bosatt i kommunen. En rikdom som Fana kommune drysset over sine innbyggere via gode kommunale tiltak, som skole, helse og bedre veier. Nå skulle det ikke gå så mange årene etter at dette bildet ble tatt, før stor Bergen svelget hele Fana kommune. En naturlig utvikling for pressområdet Bergen.

bilde-3-til-en-trikk-og-to-kommuner
Fanahallen og områdene rundt på 1950 tallet

På bildet ser vi tydelig det gamle Bergens Meieriet. Et meierinavn som de fleste bergensere var så fortrolig med, men som i dag heter Tine. Som en ser av bildet, er tomten til høyre for Bergens Meieriet, fremdeles ikke tatt i bruk. En tomt som nok en gang et gammelt Bergensfirma skulle bygge sitt nye rede på. Her bygget den gamle velkjente bakeribedriften Martens når den flyttet sin virksomhet fra sentrum. Et rede somNRK Hordaland i dag er flyttet inn i, hvor statskanalen formidler nyheter og andre innholdriksrike programmer, for både bymann og stril.

Like foran meieriet ser vi den gamle Minde stasjon, som den gang fremdeles var i full drift. Dette var en stasjon som ble etablert da Vossabanen kom i drift rundet år 1900. Senere kom også lokaltogene, men i 1965 ser vi slutten av disse miljøvennlige kommunikasjonsmidlene. Nesten helt nede i venstre kant av bildet, ser vi de to stasjonshusene tett i tett. Dessverre kan en ikke lengre se den gamle jernbanehistorien på Minde, da begge husene i dag ikke er der lengre.

Derimot kan en fortsatt se, ved selvsyn, den gamle bygningen som står til venstre for stasjonsområdet. En bygning som ble reist på 1920 tallet og som Minde Apotek etablerte seg i. På den tiden var adressen Fageråsveien til denne bygningen. Rundt 1945 fikk denne delen av Fageråsveien og helt opp til Storetveitvegen et nytt navn, ”Minde Allé”. Et navn denne veien fikk på grunn av treene på begge sider av veien som dannet en flott Allé. Ser en til venstre for gamle Minde Apotek, kan en fortsatt se en del av treene som dannet denne Allèen. Nå finnes det vel knapt nok et tre igjen, som gav denne veistumpen dette flotte navnet, Minde Allé.

Forsetter en oppover denne alleen kommer en opp til selve knutepunkt mellom Fana og Bergen kommune. Der navnet på Bergenssiden er Minde, mens det på Fanasiden heter Wergeland. Wergeland er et navn etter den gamle storbonden Ole Wergeland, som hadde gårdsbruk i dette området helt opp til Tveitevannet. Han etablerte også det velkjente Wergeland Transport, som hadde sin plass i dette området. Samme sted lå der også en bensinstasjon, omtrent der Rema1000 ligger i dag.

bilde-4-til-en-trikk-og-to-kommuner
Vissen Blomsterhallen som i det jeg legge inn denne bloggen rives i tusen biter. Foto: Bjørn Tore Lyssnes

For dem som husker dette området tilbake i tid før dette bildet var tatt, så vil de nok erindre det lille tjernet som lå der mellom Storetveitvegen, Bendixensvei og Fageråsveien, kalt ”Raudtjern” På 1950 tallet ble dette gamle tjernet etter hvert fylt igjen og fremsto etter hvert mer som en myr. Den ble også brukt til bosstømming.

Nå hadde dette området ikke bare lokaltoget, nei også trikken snudde en gang på Minde. Den gamle trikkesløyfen ligger der fortsatt med sin lille sporveiskiosk for slitne trikkeførere. En trikkesløyfe som første gang ble tatt i bruk i 1928, og som i mange år førte trikken til Sandviken, før det ble omlagt til Engen. Dette var den eneste plassen en gikk av trikken i Bergen kommune, men skulle en ta trikken til sentrum måtte en entre trikken i Fana Kommune.

Grensesteinen mellom de to nabokommunene står der fortsatt, ved den gamle ”sporveiskiosken” til trikkeførerne. Selv om grensesteinen er flyttet noen meter nordover, så står den der som et minne om en svunnet tid, og som et viktig vitne om byens kommunikasjonshistorie.
De aller fleste Bergensere vet at fra dette området gikk også Bergens siste trikk, nyttårsaften i 1965. Den lille parken som i dag ligger rundt den gamle trikkesløyfen har fått navn etter områdets kjente billedkunster, Ambrosia Tønnesen.

bilde-5-til-en-trikk-og-to-kommuner
De gamle trikkene som opphørte nyttårsaften 1965. Trikkesløyfen til høyre. Bak sees Fanahallen.

Dette området der trikken snudde var Minde og Wergelands store knutepunkt. Fra den gamle trikkesløyfen strekker Eikevegen seg og fortsetter i rett linje før den krysser Minde Allé og videre inn i villastrøket på den andre siden. Dette området på Minde og Wergeland var og kanskje er, et paradis for barna som vokste opp der, men de hadde en lang vei til skole. Helt opp på Grønnestølen måtte barna vandre for å komme til Minde skole.

På knutepunktet ved Minde fantes det et utall av butikker og kiosker, ja det var nesten som i en småby. De fleste fra dette strøket vil nok nikke gjenkjenne til navn som Strønen malerbutikk, der Politimesteren med frue bodde i etasjen. Egen mineralvannsfabrikk fantes der også en gang i dette strøket med navnet, Stjernen. Så var det velkjente, Finn Lauritzen Tobakksbutikk, og kanskje den mest kjente der oppe Hanneviks Kolonial, som selvsagt måtte ligge i Minde Allé nummer 1. Men også grensekafeen Ritz var velkjent for de fleste. Det mest fremtreende, og kjente bygget i dette området må nok sies var den berømte Fanahallen, der en av byens banker i dag ligger.

bilde-6-til-en-trikk-og-to-kommuner
Slik det ser ut i dag her kommer Bybanen den nye trikken. Fanahallen sees til venstre. Foto: Alf F. Andresen

En kino som først den ærverdige R. Waage søkte om å få konsesjon på i 1928. Den gang hadde Minde nesten tre ganger så mange innbyggere som Nesttun, som var alternativet for en eventuell kinodrift. Et par år senere i 1930 søker også Haakon Iversen om konsesjon, men det skulle gå enda noen år før Diplomingeniør Henrik Negaard fikk konsesjonen. Så den 30. november i 1935 åpnet Fanahallen kinoen for første gang med plass til 600 mennesker. Med på flyttelasset og inn i det nye bygget i 1935, ble også stedets kjente farmasøyt, Laurits Bøe med, som flyttet Minde Apoteket opp fra Minde stasjon.

I dag vet vi at Bybanen har fått stoppested på Minde, eller Wergeland om du vil, like etter den berømte trikkesløyfen, og med det baner den nye tiden seg i vei.

Jo ting er i endring også på Minde.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen.

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Kor e alle helter hen

illustrasjon-gefion-og-grotten-samt-andre-helter-merket
illustrasjonen er laget av Erik Ivarson Blindheim Klikk på bilde så blir det større. Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA..

I likhet med de fleste mennesker som passerer gamle steder som en har ett forhold til, får også jeg frem ting som har lagt i dvale, sigende inn fra underbevisstheten. Det er som om Jan Eggum sin melodi ”Kor e alle helter hen” siger inn med full tygde. Nå er der selvsagt en masse saker en ikke vil ha frem, men noen ganger så får slike innsig av tanker, eller minner som det heter, frem smilet. Jeg hadde akkurat passert en gang kanskje Bergens mest berømte isbar, som den gang lå i Eldoradogården i Olav Kyrres gate.

eldorado-foto-knut-strand
Eldorado Kino i Olav Kyrres gate 28 som startet opp i 1905 og ble lagt ned i 1981. Da dette bildet ble tatt i 1982 Foto Ukjent Morgenavisens arkiv, Bergen Byleksikon.

En isbar som lå midt i leien når vi gutter fra Nordnes skulle på den mest populære kino, Eldorado. Ingenting var som å gå på Eldorado kino for å se våre gamle helter som Hoppalong Cassidy, når han red inn i solnedgangen etter å ha ordnet opp med alle skurkene. Eller som Eggum synger i sangen ”Zorro kom tilbake”, men han kommer ikke i Eldorado, for den er nedlagt for lenge siden. Når vi skulle på is-baren som lå midt i leien for oss, måtte vi gå ned en trapp og passere en skomaker, eller var det et sykkelverksted? før vi kom å inn i is-baren. Det var i alle fall ikke skomaker Andersen, som i så tilfelle lå der, men skomaker Kalleklev mener jeg han het.

zorro
Eggum synger i sangen ”Zorro kom tilbake”,

Da kom vi inn til den for oss forjettet land, ja om en kan si det om en is-bar. Der kunne en få en softis for bare 25 øre, vi kjente smaksganen slo ut i full blomst når vi kom innfor døren. Nå var det ikke den største softisen en kunne få, men hvem tenkte på størrelsen når de ikke kostet mer enn de populære små sjokoladene, Riegel. Du vet den sjokoladen platen som var flat i bunnen og litt rund på toppen med striper, pakket inn i et forlokkende sølvpapir med navnet Riegel skrevet over hele toppen.

smukke-anton-sine-figurer
Gunnar Ernst Frønsdal sin figur Smukke Anton.

Denne fantastiske is-baren hadde tatt navnet ”Grotten”, sikkert fordi en måtte gå ned til den, som en gjør når en skal inn i en grotte. Denne is-baren lå i bevisstheten vår hele veien fra Nordnes og inn til Eldorado. ”Grotten” et navn vi barn aldri tenkte over, eller for den saks skyld brydde oss om, for oss var den bare is-baren i Eldorado med de billige softisene. ”Grotten” ble drevet av mor og datter, i alle fall virket det på oss at det var mor og datter. Moren var en gammel og litt krokrygget madam, med tjafsete grått hår. For mitt indre blikk i dag ser jeg for meg den gamle moren med grå skjeggstubber på haken. Dette kan selvsagt være innbilning i min fantasi omkring henne, det er jo tross alt så lenge siden.

gipsy-queen
var nærmest et slags sigøynerpreg over henne

Datteren, ja om det var datteren, var nok en kvinne i tretti til førtiårs alderen, pen, ja nærmest som en Hollywood-filmstjerne. Med ravnsvart hår, ofte bakovergredd og med god fylde, og med en stripe av lilla og sølvhvitt innfarget. Hun var vel muligens den første i Bergen med den type striper i håret. Det var nærmest et slags sigøynerpreg over henne, med store gylne øreringer, store lakkerte negler, glitrende ringer på flere av fingrene. Jo hun var en meget vakker dame, med store og dype og mørke øyne, og med et nærmest gyldenbrunt skjær i huden, som en slags ”senorita” fra Spania, og med en aura av mystikk over seg.

groten-i-eldoradogarden
Her ned trappen lå den berømte Grotten med de billige soft isene.

Mystikk hadde også bakrommet til Grotten over seg, som lå til høyre når en kom inn døren. Nå var det ikke softisen eller den lille sjokoladen Riegel som gjorde denne is-baren ble så berømt, nei det var nettopp dette bakrommet og en skribent kalt ”Gefion” Han skrev i det meget populære bladet ”Kriminaljournalen” Der skrev han historier om Grotten og dens bakrom, som kunne få hårene til å reise seg på de fleste. Noe som også må ha skjedd med Politiets hår, for en dag så gjennomførte de en såkalt rassia. Kanskje den første i Bergen siden forbudstiden i tretti åren, hva vet jeg!

Picture 042
Eldorado 17. mai 1914 da de viste filmen “Million halsebaandet” med skuespiller Erna Morena. Foto ukjent

Hva de fant der på bakrommet, ja si det, men ryktene gikk om både det ene og det andre, noe som ”Gefion” visste å dra nytte av. Grotten ble berømt i en fart, kanskje den mest berømte i hele Norge igjennom piker, vin og sang. Med berømmelsen kom også prisstigningen, softisen steg til femti øre, aldri mer skulle vi få sitte i Eldorado kino å spise softis til 25 øre.

For skribenten og forfatteren Gefion gikk det annerledes, han fikk dra hjelp til å skrive sine seks bøker. Blant annet med ”Smukke-Anton på ville veier” og ”Tøffe typer og sexy ryper”. Med slike titler måtte det bare gå en vei for ”Gefion”, eller Gunnar Ernst Frønsdal som han het. Nå er verken ”Grotten” der mer med den gamle krokryggete damen, eller den vakre kvinnen med Spansk senorita stil. Ja heller ikke Gefion eller Hoppalong Cassidy samt Zorro er å finne mere. Da er det vel ikke rart at Jan Eggums hitt ”Kor e alle helter hen” slår til hos en gammel mann, eller?

Ja også helter står i endringens tegn.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Huset i Heggebakken

illustrasjonsbilde-heggebakken
Illustrasjonsbildet er laget av Erik Ivarson  Blindheim

Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren
Klikk på bildene så blir de større

bilde-1-til-huset-i-heggebakken
Heggebakken nr. 1 søndag den 31. august 1947.  Foto: Gustav Brosing.

Kanskje visste ikke den kjente Bergens fotografamatør og billedesamler, Gustav Brosing, hvilket verdifullt bilde han tok denne siste dagen av august i 1947, for etterslektens bergensere. Da han sto litt på avstand, men likevel så nært at han fikk fanget inn roen som hersket denne søndags formiddag. Det at han fikk med seg det eldre ekteparet, i det de nærmer seg inngangen til det lille huset i Heggebakken 1, gjør bildet historisk på en måte.

Foran dette lille huset lå den gang Kong Oscars gate 42, som den salige og kjente salmedikteren Dorthe Engelbrechtsdotter hadde fått bygget i 1712, etter at hun hadde mistet sitt hus i den store bybrannen i 1702. Et hus som ble reddet for etterslekten da det ble demontert i 1962, og deretter plassert på Gamle Bergen. Men jeg skal ikke ta opp historien om henne, for det er så mange som har skrevet om salige Dorthe.

bilde-2-til-huset-i-heggebakken
Et 130 år gammelt kart over området, der Heggebakken nr. 1 er merket.  Kartet er fra 1880.

Nei det er det eldre ekteparet og det lille huset, som fortsatt står der, og selve bildet som Gustav Brosing tok, som er interessant i dette tilfelle. Fotografen var som mange andre bergensere klar over den store husmangelen som hersket i dette andre etterkrigsåret, og som fortsatt var belemret med store rasjoneringer, noe som gjorde livet svært vanskelig for mange bergensere. Kanskje nettopp derfor, og fordi det var søndag, bega fotografen seg i vei for å ta bilder av sin kjære by. Til glede for alle som elsker Bergen skjøt han denne dagen med sitt kamera, dette blinkskuddet. Et blinkskudd fra et av Bergens eldste og finest bevarte strøk, som den gang fortsatt hadde en egen ro og verdighet over seg, selv om det ligger midt i sentrum.

Dette huset i Heggebakken var bygget så tidlig at muligheten for at Ludvig Holberg beundret huset, i det han lett henslengt fôr forbi i en hestedrosje, på vei til sin første tur til København i 1702 da han bare var 18 år gammel, er meget stor. Eller kanskje han var i strøket når han i sin tid gikk på skolen i det som i dag er Lille Øvregate 38. Der skolemuseet Holbergmuseet ligger i dag.

bilde-3-til-huset-i-heggebakken
Her er Heggbakken 1 sett fra en annen vinkling. Der Dorthe Engelbrechtsdotter hus i Kong Oscars gate 42, som ble bygget i 1712 og som i dag står på Gamle Bergen, sees godt i forgrunnen. Bilde er tatt noen dager tidligere enn hovedbilde den 8. august i 1947 av Gustav Brosing.

Dette visste kanskje ikke det eldre ekteparet noe om, selv om de bodde i Skivebakken, og hadde passert huset mange ganger. Når en studerer dette flotte bildet, så ser en tydelig at det eldre ekteparet er pent kledd, slik det var vannlig å kle seg om søndagene den gang, ja under forutsetning av at de hadde noe pent å ta på seg. Begge to har hatt på seg, som nok var et must å ha på den tid, og i tillegg har begge kåper, eller frakk, som det heter for oss menn.

Denne dagen ser det ut til at de i alle fall ikke venter regn, for ingen av dem har med seg Bergen sitt nasjonalsymbol, paraplyen. Litt pussig kanskje, for når en ser bildet så kan det virke som om det er overskyet. Sannsynligvis hadde ekteparet hørt værvarslingen da de spiste frokost, og den gang hadde de klokkertro på dem som spår av skyene. Troen på værvarslingen ble ikke mindre da været de spådde denne dagen, disig på formiddagen og senere sol fra en nesten skyfri himmel med en temperatur på nesten 21 grader, slo til for fullt.

bilde-4-til-huset-i-herggebakken
Vi ser tydelig forfallet som nå regjere dette 300 år gamle huset. Når huset ikke kan reddes lengre håper eieren at han for bygge nytt hus på tomten. Foto Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Via bildet og det åpne vinduet i første etasje kan en også observere at familien, som den gang leiet huset av den daværende eieren skomaker Andreas H. Soltvedt, var i gang med dagens gjøremål. Nå vil en ikke tro at det eldre ekteparet kjente den forrige eieren, som hadde så flott navn, Wollert Danchertsen Jordan. Wollert var en kjøpmann som hadde fått seg en betydelig og aktverdig jobb, som kasserer i Fattigkassen. Til dette fine huset tok han med seg sin danske kone Augusta Jessen og deres fem barn, samt to tjenestepiker.

Nå gikk det ikke så bra med Wollert, han døde bare 48 år gammel i 1870, men hans barn bodde i Heggebakken 1 til langt ut i begynnelsen av det 1900 århundrene. De var flinke til å vedlikeholde dette flotte huset som de hadde arvet etter sine foreldre. Dette var en flott familie selv om sønnen Wilhelm ikke arbeidet så mye, som en kan lese av folketellingen i 1900; ”Lever hovedsagelig af Formue”. Det kan allikevel være at Wilhelm brukte litt av sin tid til å vedlikeholde dette flotte trehundre år gamle huset. Et hus vi bergensere fortsatt kan beskue på samme plassen som det ble bygget, ja enn så lenge.

bilde-5-til-huset-i-heggebakken
Her står dagens fotograf vel 60 år senere i samme vinkel som hovedbildet, som Gustav Brosing tok en søndag i 1947. Foto Dag-Geir Bergsvik Knudsen

For her er et ”men”, for huset er i ferd med å sige sammen, vedlikeholdet er lik null ser det ut for. En får bare håpe at våre flinke politikere er våkne og retter baker for smed. La ikke den gamle delen av Bergen som fortsatt består, og som har med så mye historie i seg at en nesten kan bli helt lamslått, gå under. Selv om dette gamle huset etter tre hundre år fortsatt står der, kan en likevel si at dette område av Bergen har, og står, i endringens tegn.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Snorklipping og Bybanen.

bilde-1-til-snorklipping-og-bybanen
Ja her klipper Dronning Sonja snoren. Klikk på bildene så blir de større. Foto: Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA.

Ja så kom endelig den store dagen, som svært mange hadde gledet seg til, men som andre kunne ha klart seg uten, åpningen av Bergens nye trikk, Bybanen. Alt lå liksom til rette for at åpningsdagen skulle bli minneverdig, og det ble den, kanskje, alt ettersom hvilken plattform en sto på før denne dagen.

Trikken var ferdig og klar, og heldigvis var der ingen ytterlige uhell like før åpningen slik at avgangetiden igjen skulle øke. Fra de lovete hvert femte minutt, til den halve time som avgangene allerede hadde økt til, ja til kanskje så mye som en hel time mellom hver avgang. Til motstandernes kanskje stor fornøyelse, med utrykk som ”hva sa jeg”, men til de reisendes store fortvilelse med ”kommer ikke trikken snart”.

bilde-2-til-snorklipping-og-bybanen
vil svevestøvett lage problemer, var det stor spørsmålet  Foto: Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Når en kom til sentrum på den offisielle åpningsdagen lå der liksom i luften en sitrende spenning som var til å ta å føle på, ja nesten bokstavelig. Der yret av mennesker i sentrum, som kanskje kunne sammenlignes med timene før prosesjonene på 17. mai. Ja vi bergensere elsker slike seremonier, enten det gjelder nedleggelsen av trikken, som i 1965, eller ny åpning som nå. Vi trenger ingen spesiell innbydelse, det er som om vi lukter det, og folk bare siger på fra alle bydeler, for at de senere kan si ”ikkje for å skryte, men eg var der”.

Da vi sto der i Kaigaten med vårt digitale kamra, som selv bestemor skulle kunne bruke, for å ta bilder av trikken som skulle bringe dronning Sonja med følge til endestasjonen utenfor den gamle telegrafen, kjente vi sitringen i kroppen av at spenningen som snart skulle bli utløst. Da vi så trikken nærme seg krysset Kaigaten- Christies gate, begynte jeg automatisk å be til de høye makter om at ikke kvikk leieren som ligger langs hele Kaigaten skulle komme i bevegelse å spore av trikken. For akkurat da var det eventuelt bare snakk om avsporing, for kollisjon mellom trikkene kunne heldigvis ikke skje, for sydgående trikk sto trygt parkert i spor to rett utenfor ende stoppet.

bilde-3-til-snorklipping-og-bybanen
der kommer den første bybanen. Foto Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Heldigvis så lå kvikkleiren i ro denne dagen, og bilistene hadde heldigvis ikke etterlatt seg så mye bilstøv, eller svevestøv, som kunne trenge ned i skinnen og lager vanskeligheter for Bybanens vekslings system. Ja for i følge ekspertene skulle visstnok svevestøver fra bilene, være årsaken til kollisjon og avsporing av Bybanen her for noen dager siden. Det er jammen godt at vi har eksperter som kan gi oss årsaken til slike ulykker, slik at vi kan gjøre noe med det.
Men alt gikk på skinner denne dagen og omsider steg de prominente av trikken, og ga seg i vei til senen som var satt opp og plassert på Festplassen. Der den absolutt severdige underholdningen hadde foregått i lang tid før prominensene ankom, for å gjennomføre selve seremonien av den høytidlige åpningen av Bybanen. Ja så satt de der oppe på senen alle disse kjente ansiktene fra media. Foruten Dronningen så var der tre statsråder og et par byrådsledere med vår staute ordfører i spissen, samt fylkesordføreren, og sist men ikke ”minst”, vår nye fylkesmann.

bilde-4-til-snorklipping-og-bybanen
alt gikk bra, begge trikkene kom trygt frem. Foto Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Ja en måtte bare bli imponert over den fine og litt morsomme talen som ordføreren holt, spesielt med tanke på at hans parti har vært store motstander av Bybanen, men hvem teller på de tapte slag på seierens dag. Noe de fire demonstrerende motstanderne av Bybanen bare et lite steinkast fra der alle prominensene satt, kanskje burde tenke på, i alle fall denne dagen. Vi så det glimtet i stål, det var Dronningen som løftet den store saksen å klippet den berømte snoren uten et ord, og med det var Bybanen i Bergen offisielt åpnet.

Med Dronningens snorklipp er en ny æra i gang i vår kjære by. Trikken er tilbake etter at politikerne la den ned for 45 år siden og de fleste gleder seg, spesielt kanskje vi som vet hva vi mistet den gang i 1965. Det merkelig er at de denne gangen snakkes det så mye om Bybanen ś mødre, men en hører aldri noe om den gamle trikkens avretter. La oss håpe at miljø- og utvinklingsminister Erik Solheim kan være like gavemild til Bergen sin infrastruktur, som han er i det store utland, for Bergen trenger en utbygging av Bybanen, ikke over femti år, men nå.

Jo også trikkene står i endringens tegn.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen.

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Fra Rikstelefonens dager.

Den gamle Telegrafbygningen. Klikk på bildene så blir de større.

Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA

For en som er gift med en dame som har fått god forstand på både data og mobiltelefoner, så er det en lek når nye ting kommer eller jeg har problemer med dataen. Dette har også våre barnebarn oppdaget slik at når de har noe spesielt med disse nymotens sakene, ja så spør de bare mormor for der får de svar.

bilde-2-til-fra-rikstelefonens-dager
hadde vi ikke flatskjerm med 100 kanaler i HD format

Nå skal ikke jeg skryte av min egen kone, men jeg syntes jo det er imponerende at en kvinne som nyss har passert 60 år har så god forstand på disse tingene, som for meg er et stort problem. Men selvsagt benytter jeg meg også av samme kilde som våre barnebarn når jeg skal laste ned, eller har problemer med dataen eller mobiltelefonen. Det gjør meg ingen ting at jeg med det innrømmer at hun har bedre greie på disse tingene en meg selv, selv om jeg har drevet med tekniske ting hele livet.

Selv mine barnebarn som ennå ikke er kommet i teen-årene rister på hodet når morfar ikke forstår noe så enkelt som bruken av en mobiltelefon. Det kunne aldri falle dem inn å spørre morfar om noe hjelp til disse nymotens sakene som data og mobil er. Men for dem er det ikke nymotens for de har hørt om mobiler og data så lenge de har levd. De kan skrive tekstmeldinger fortere enn en gammel mann kan tenke. Den samme kjappe behandlingen gjør de med hvilken som helst fjernekontrollen til ett tv-apparat selv om det kanskje er første gangen de ser akkurat den typen fjernkontroll.

Jeg lar meg stadig imponere over teknikken og forståelsen dagens oppvoksne slekt har til disse sakene. Saker som for vår generasjon som vokste opp på 1950 tallet var like utenkelig som Jules Verne sin historie ”Reisen til månen” var for hans generasjon da den boken utkom rundt 1867.

Den gang vi vokste opp hadde vi ikke flatskjerm med 100 kanaler i HD format og alt hva de heter disse nye tingene, tv var et ukjent begrep for oss. Riktignok hadde jeg hadde hørt at de i utlandet kunne sitte i stuen å se film fra en boks som sto på gulvet. Men det trodde ikke jeg noe på, for jeg hadde vert i Eldorado kino flere ganger og visste hvor stor vegg en trengte for å vise film. Data hadde vi heller ikke for det var ikke oppfunnet ennå, ikke en gang selve ordet. Mobiltelefoner med tekstmeldinger var også noe som hørte fremtiden til.

bilde-3-til-fra-rikstelefonens-dager
du vet de store tunge svarte telefonene

Den gang var det forresten få som hadde telefon, du vet de store tunge svarte telefonene som sto så flott til ute i entreen. Det å få en telefon i huset var ikke bare å kjøpe en. Nei en måtte sette seg på ventelisten og det tok minst et år før en fikk den installert, og først etter at en hadde betalt grovt med penger. Ja som et slags innskudd som en aldri fikk igjen noen gang. Telefonen utviklet seg ikke så mye de første årene. Ja enda 20 år senere på 1970 tallet var det slik at skulle du ringe utenfor Bergen måtte du ta noe som het Rikstelefon. Det var ekstra dyrt og ringe Rikstelefon og det kunne ikke gjøres fra en telefonboks på hjørnet for oss som ikke hadde telefon.

Det var noe høytids stemt når en skulle på Telegrafen å ringe Rikstelefon. Når vår lille familie skulle på Telegrafen for å ta Rikstelefon for eksempel til min bror og svigerinne i Sogn, så kledde jeg meg opp med dress og slips. ”Kånemor” fant frem søndagsklærne til våre to barn og pyntet dem som om vi skulle i selskap. Da ”kånemor” hadde fått på seg en fin kjole var vi klar til å gå på telegrafen. Vi sto der andektig foran skranken i den flotte hallen på Telegrafen jeg i min nye frakk, mens vi ventet på at den alvorlige damen som satt bak skranken skulle løfte blikket fra papirene hun satt å leste på.

bilde-4-til-fra-rikstelefonens-dager
alle kunne høre det ”Balestrand boks seks”

Hun myste over brillekanten mens hun så på meg og sa med en høy og alvorlig stemme ”Ja? ”Jeg skulle ha en Rikstelefon til Balestrand” svarte jeg med en dempet nervøs stemme, som om jeg var redd hun skulle si ”Det går ikke i dag”. Vi sto der tålmodig og ventet mens damen arbeidet bak disken. Noe lettet hørte vi damen si ”Det vil ta 20 minutter så sitt dere ned og vent”. Så satt vi der andektig i den flotte hallen på ventebenken alle fire med hendene pent i fanget.

Da vente tiden var over ropte de ut i høytaleren så alle kunne høre det ”Balestrand boks seks” Da reiste vi oss alle fire og gikk forsiktig over gulvet, ja nesten listet oss for å ikke forstyrre de andre som ventet. Så knotet vi oss sammen alle fire i boks seks, for alle ville gjerne snakke i Rikstelefon. På bakgrunn av vår generasjons forhold, eller mangelen på forhold til disse nymotens sakene som data og mobil da vi vokste opp, syntes jeg det er imponerende at enkelte ”eldre” damer fra vår generasjon mestrer det så godt, eller?

Jo også telefoniene har stått i endringens tegn.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Katten, Krøbben og St. Martins

illustrasjonsbildwe-fra-erik
Illustrasjonbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren. Klikk på bildene så blir de større.
bilde-1-til-katten-krobbeb-og-st-martins
Latinerskolen slik den så ut en gang i det 18 århundrene Fotograf: Knud Knudsen

Nå går vi inn i den tiden som de fleste av oss husker bedre enn kanskje noe annet her i livet, skolestart. Hvor mange tusen som i disse dager beveger seg mot skoler for å lære og studere, kan en bare tenke seg. Bergen har ifølge opplysninger jeg sitter inne med, ca. 60 barneskoler og 18 ungdomsskoler samt 12 kombinerte. Foruten disse skolene, har Bergen en rekke fag- og høyskoler. Ikke minst UiB, eller Universitetet i Bergen, som i seg selv har nesten femten tusen elever og nesten fire tusen ansatte. I følge UiB sin hjemmeside, har Bergen samlet ca. femogtyve tusen elever.

bilde-2-til-katten-krobben-og-st-martins
Latinerskolen i dag. Der en ser tydelig Skryteskiltet om Ludvig Holberg på skolens vest siden

Nå heter det riktignok ikke elev når en leser ved Universitet eller høyskoler, da heter det som kjent student. Dette er begreper som er viktig å skille, selv om alle som er i gang med å få lærdom på en måte er elever. Ordet student er i seg selv nesten som en egen tittel som en kan forvente seg en større respekt av, i forhold til det og bare være elev. En elev er en person som får undervisning på skoler av lavere nivå, mens en student er en ”elev” på høyere nivå. Om en kan si det på den måten?

bilde-3-til-katten-krobben-og-st-martins
Inskripsjon som henger på vest siden av Den Gamle Latinerskolen.

Tidligere ble også elever som tok eksamen artium ved et gymnas kalt student. Det var den gang, for ca. tjue- tretti år siden, da en kunne få gode jobber bare ved å ta eksamen artium. I dag kreves det som kjent mye lengre skoleutdannelse for å få tilsvarende jobber som en fikk før i tiden, selv bare med syv-årig folkeskole.

I dag når barna er på vei mot skolestart, det som i dag kalles for Grunnskolen, så er de kanskje ikke klar over de store forandringene skoleverket har hatt opp gjennom tidene. Både læremessig og når det gjelder fysisk avstraffelse. I dag er det forbudt og driver fysisk avstraffelse, men dette onde varte faktisk helt inn i våre dager. Det tok vel ikke slutt før på 1960-tallet. I midlertidig er det en annen sak som kanskje fortjener sin egen historie.

bilde-4-til-katten-krobben-og-st-martins
Ludvig Holberg på sokkel nede på Vågsallmenningen

Om de hadde avstraffelse da den første skole ble stiftet i år 1153, er vel neppe sannsynlig siden det den gang var en skole for utdanning av prester. Skolen ble anlagt på Holmen, der festningen ligger i dag og gikk under navnet Latinskolen eller Bergen Katedralskole. Skolen ble etter sigende opprettet av engelskmannen, kardinal Nikolas Brekespear. En mann som ble utropt til pave året etter opprettelsen av Katedralskolen i Bergen. Det skjedde i desember året 1154 og navnet han fikk var pave Hadrian IV, et navn han bar til sin død i 1159. Derfor kan en godt si at Katedralskolen er befengt med mye historikk helt fra første spadetak.

Skolen forsvant fra Holmen under reformasjonen, men ble bygget opp igjen like nord for Domkirken. En skole som fortsatt kan beskues. I dag er skolen kjent under navnet den Gamle Latinerskolen. Der trådde også vår verdenskjente forfatter Ludvig Holberg sine barnesko fra han var ti år i 1694, til han gikk ut av skolen i 1702. På skolens vest vegg er det hengt opp en ”skryteplate” som forteller nettopp dette. Den Gamle Latinerskolen ble i oktober 1840 erstattet av en ny katedralskole, som ble bygget like sør for Domkirken. Et skolebygg som fortsatt er i bruk som skole, men selve bygningen ble i 1884 påbygget med én etasje. Skolen har også vært utvidet noen ganger med nye bygg, det siste så sent som i 1992.

 

bilde-5-til-katten-krobben-og-st-martins
Christi Krybbe skoler slik det så ut i ca. 1874 Fotograf: Knud Knudsen

I dag er Katedralskolen en videregående skole med elever, i motsetning til tidligere da skolen var for studenter. Hvor mange kjente navn foruten Ludvig Holberg som har vært student eller elev ved Katedralskolen eller ”Katten” som den kalles, skal jeg ikke trekke frem her. Til det er listen for lang. Det er nok å nevne Bergens kjente violin vitorius Ole Bull og komponisten Harald Sæverud. For ikke å glemme et navn som siden juli i fjor går over alles lepper, Nordhal Grieg. Hans dikt ”Til Ungdommen” som Otto Mortensen satte musikk til i 1952, er i dag synonymt med tragedien på Utøya.

bilde-6-til-katten-krobben-og-st-martins
Tanks skole 1928 Fotograf: Atelier KK.

Bare et lite steinkast fra ”Katten”, finner vi en annen gammel skole, Tanks videregående skole. Den åpnet sine dører for studentene i juni 1850. Den gang og faktisk helt frem til slutten av 1960-tallet var dette en ren realskole. Tanks skole ble opprettet med penger fra et legat som ble gitt av ekteparet Hans Tanks og Maria Tanks, som døde på begynnelsen av det 18. århundre. I testamentet ble retningslinjene for skolen lagt. De ville bort fra studiene og puggingen av Latin, og heller gå over til mer samtidsstudier. Slik ble det, men undervisningen har stått i endringens tegn frem til det den er i dag, en videregående skole

bilde-7-til-katten-krobben-og-st-martins
Katedralskolen i dag. Den gamle bygningen fra 1840 helt til venstre.

Nå er også Bergen innehaver, om en kan si det slik, av Nordens eldste barneskole som fremdeles er i drift. Den velkjente Christi Krybbe skoler like ved Fløibanen. ”Krøbben” som den populært kalles, åpnet sine dører for fattigbarn tilhørende Korskirken sogn rundt 1739. Skolen ble bygget på ruinene av St. Martinskirken som gikk med i den store bybrannen i mai 1702. I april 1739 ble grunnsteinen lagt ned der kirkegården til St. Martinskirken hadde lagt. De brukte stein fra den nedbrente kirken da de bygget den nye barneskolen. Selve skolebygningen fikk senere påbygget en trappegavl med gotiske vindusformer, ellers er formen slik den var for et par hundrede år siden. Skolens gamle dørmerke og solur i marmor består enda.

bilde-8-til-katten-krobben-og-st-martins
Forfatter og dikter Nordahl Grieg som skrev ”Til Ungdommen” Her under andre verdenskrig.

Noen vil gjerne stusse på at det heter Christi Krybbe skoler i flertall. Det kommer seg av at i 1874, ble det bygget en ny skole for jenter på ”Krøbbens” nordside, Øvregaten pikeskole. Skolene var avskilt med et gjerde for å holde gutter for seg og jenter for seg. Øvregaten skole var en selvstendig pikeskole frem til 1893. De to skolene ble slått sammen i 1920 og fikk da felles navn med endingen ”skoler” i flertall, siden det opprinnelig har vært to adskilte skoler. I 1999 gjennomgikk skolene en større rehabilitering og ombygging for å få med seg tidens forandringer.

Fra den spede begynnelse i 1153, frem til allmueskolen i 1739, til lov om Folkeskole i 1889 og videre til lov om grunnskolen som kom i 1969, kan vi trygt slå fast at skoleverket står i endringens tegn.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ. Klikk på linken.
Madammer og fiskebærere
Smørsbroen, nymfer og overflødighetshorn
Katten, Krøbben og St. Martins
Den glemte krigshistorie
Julegater og Staffasjer
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner

Også byoriginaler står i endringens tegn
Minner som aldri dør
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Fra Rikstelefonens dager
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
Ja, noen ganger er ikke kunst, kunst

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside