Kategoriarkiv: BRYGGEN

Der kjøper, der selger, der handler hver mann.

Illustrasjonsbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren Klikk på bildene så blir de større Bildet er tatt i 1912 UIB sitt eie
Illustrasjonsbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim
Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren
Klikk på bildene så blir de større
Bildet er tatt i 1912 UIB sitt eie

Hvor kan dette være? Det vil nok mange kanskje tenke når de ser dette bildet? Vi Bergensere vil nok først spørre, er det fra Bergen? Svaret er enkelt. Ja det er faktisk en gammel gate i vår kjære by. En gate som fortsatt er der, som strekker seg fra Dreggsallmenningen til Sanbrogaten. Da vet nok de fleste, at dette hundrede år gamle bildet viser, Slottsgaten i retning mot Dreggsallmenningen, eller den gang Tyskebryggen. Navnet Slottsgaten fikk gaten rundt midten av 1850 tallet, før det ble den bare kalt Dreggegaten, i følge Bergen byleksikon.

DBS bygningen ca. 1920 Foto Olaf Andreas Svanøe
DBS bygningen ca. 1920 Foto Olaf Andreas Svanøe

Hadde fotografen vridd fotografiapparatet sitt litt mot venstre kunne vi også ha sett det praktfulle bygget til Det Bergenske Dampskipselskap, som sto ferdig dette året i 1912. Dette vakre bygget som bare fasaden sto igjen på, etter den fatale eksplosjonsulykken i 1944. Men det var selve Slottsgaten som var viktig for fotografen denne dagen, som vi kan se i dette praktfulle bildet. Slottsgaten har aldri vært noen stor gate i størrelse, men en gang var denne gaten en av de mest fornemme i hele Bergen. En fornemhet som ble dannet av de mange hus og sjøboder der det yrte av liv og foretningsvirksomhet.

Suvenirbutikken til gamle Amundsen. UIB sin samling
Suvenirbutikken til gamle Amundsen. UIB sin samling

Personlig synes jeg at bildet maner frem en sterk følelse av harmoni og ro, samt en eventyraktig kulisse for en film. Harmonien manes frem av damen som står der med sin flotte fjærbelagte hatt. Samtidig som hun konverserer med mannen på hennes høyre side, som for alt det jeg vet kan ha vært hennes ektemann. En harmoni som fletter seg sammen med mannen bak hennes rygg, som har stanset opp der i Sanbrogaten. Kanskje for å sjekke om han har husket å sette frimerke på brevet sitt, før han skulle legge det i Postkassen som henger på husveggen til Slottsgaten 11.

En kan nesten se det på bildet at dette var er et staslig hus. Noe datidens beboere vitnet om, da titler i seg selv var stort. Den gang var det Adm. Direktør for Det Bergenske Dampskipselskap med sin hustru og deres tre barn, samt to tjenestepiker, som bodde i huset. På gateplanet fant en Suvenirbutikken til gamle Amundsen. For alt det jeg vet var dette kanskje den første suvenirbutikken i Bergen. I dag er grunnen som dette huset lå på en del av det ytre gateløpet til Sandbrogaten. Omtrent midt i fotgjengerovergangen, når en skal krysse gaten fra hjørnet av Sandbrogaten-Slottsgaten og ut til festningen.

Nabohuset, Slottsgaten 10 var et vakkert hus, sees her til høyre. Ca 1925 Foto Atlier KK
Nabohuset, Slottsgaten 10 var et vakkert hus, sees her til høyre. Ca 1925 Foto Atlier KK

Roen kan en finne i mannen som spaserer i rolig tempo fra det åpne byrom på Bradbenken, mot den gang den trangere Slottsgaten. Samtidig som han myser opp på den store klokken høyt oppe på veggen av Slottsgaten 11, og konstaterer at den er blitt ti over to. Kullisene og det eventyraktige finner vi i den mektige stilrene fasaden til Slottsgaten 11, med sin klokke høyt der oppe i tredje etasje. Samt den stille og rene brosteins belagte Slottsgaten, som når en ser inn i den, kan lure på hvor den ender, om en var ukjent og ikke visste det.

En kullise og eventyraktighet som forsterker seg når en studerer huset helt til høyre. Vi ser der at sokkelen på huset liksom har klart å strekke seg lengre ut i gaten, uten å ha fått med seg hele huset. Kanskje dette var årsaken til at huset med adressen Slottsgaten 12, var det første huset som ble revet i denne gaten, en gang rundt 1920.

Adolf Jansen i Slottsgaten 8 til venstre Bildet er iUIB sitt eie
Adolf Jansen i Slottsgaten 8 til venstre Bildet er iUIB sitt eie

Nabohuset, Slottsgaten 10 var et vakkert hus, som foruten Jørgen Henriksen sin kaffestue også innholdt Bergen Havnekontor sine lokaler. Der holdt de til helt frem til de fikk sitt nye bygg i 1939. Et bygg som ble reist på andre siden av Statsraad Lehmkuhl sin faste kaiplass, like foran hopen, eller bak til høyre i dette bildet. Det nye kontorbygget til Bergen Havnevesen sto der bare i fem år, også dette bygget røk med under eksplosjonen i 1944.

slottsgaten-1920
her enda en kaffestue Cafè Novilla der en kunne sitte mens en ventet på ”Beffen” Bildet er i UIB sitt eie

Bak gjerde mellom Slottsgaten 10 og 12, lå der en liten hop, som i dag er fylt igjen. En finner en ny hop i mellom nummer 10 og 8, omtrent der ”Beffen” går fra i dag. Fortsatte en sin gang på denne siden av gaten passerte man den velrenommerte trelasthandler Adolf Jahnsen, i nummer 8. Et firma som kanskje de fleste fra Nordnes husker godt. Fra da firmaet hadde sitt store utelager på Tollboden, som de hadde der ute under gjenreisningen av Nordnes etter krigen. Når en passerte nummer 6 der B. Friele & Sønner hadde sitt kaffebrenneri, kunne forbispaserende kjenne den spesielle lukten som kommer når kaffe foredles gjennom et brenneri.

Der kan en se et av de gamle ornamentene
Der kan en se et av de gamle ornamentene

Når en så kom ut i enden av gaten på sørsiden av nummer 2, så lå her enda en kaffestue Cafè Novilla der en kunne sitte mens en ventet på ”Beffen”, som gikk fra hopen rett utenfor. Ja hvis en da ikke hadde et ærend hos overrettsakfører Einar G. Anthonisen, eller hos seilmaker K. Christensen, som begge holdt til i samme sjøboden. Hopen som lå på sørsiden av Slottsgaten 2 der ”Beffen” gikk fra ligger der fortsatt, bare noe forandret, like nedenfor Dreggsallmenningen.

På slutten av 1930 tallet var det imidlertid slutt for alle disse bodene på denne siden av Slottsgaten ut mot vågen. Sjøbodene ble revet for å utvide den noe trange Slottsgaten. Den største hopen som den gang lå mellom der Friele holdt til i nummer 6 og Slottsgaten 4 er fylt igjen. I dag ligger skuret som er bedre kjent som skur 8 over denne hopen.

Slottsgaten 3-5 Hotel Transatlantic Ca 1918 Foto Atlier KK
Slottsgaten 3-5 Hotel Transatlantic Ca 1918 Foto Atlier KK

På andre siden av Slottsgaten lå der ikke mindre enn to hoteller. Det første i Slottsgaten1, som en gang hadde navnet Hotel Nordkap. Hotellet skiftet senere navnet til Hotel Royal, som var navnet da dette bildet ble tatt. Et navn hotellet sannsynligvis hadde tatt da de hadde utvidet sin virksomhet ved å slå seg sammen med Dreggsallmenningen 2 og 4 for å få en fin restaurant, som var et høyverdig hotell verdig.

Rundt 1915 var epoken for gamle Hotel Royal over. Bygget fra rundt 1770 ble revet for å gi plass til et nybygg. Fortsatt kan en finne igjen minner fra gamle Hotel Royal på Bergen Museum. Der kan en se et av de gamle ornamentene som sto over en av dørene til bygget. Nybygget som reiste seg etter Hotel Royal er i dag som en vakker fyrlykt for Bergen, bedre kjent som Det Nordenfjelske Dampskipsselskaps bygg. Et bygg Bergen Havnevesen overtok i 1979 og som de disponerte helt til 2006. Da ble bygget på denne gamle hotelltomten igjen omformet til hotell, nå med navet Clarion Collection Hotel Havnekontoret. Her kan en trykt si at ringen er sluttet etter hundrede år.

Gikk en så videre innover i Slottsgaten på denne siden kom en til Slottsgaten 3 til 5, der lå det enda et hotell, som het Hotel Transatlantic. Et hotell som ble mye brukt av Nordmenn, som skulle krysse Atlanteren enten til USA eller Canada, mens de ventet på transportskipene. Da den nederlandske båten «Voorbode” eksploderte på festningskaien den 20. april i 1944, forsvant Hotel Transatlantic og de andre husene, i et inferno av ild og røyk.

Slottsgaten i dag med skur 8 til høyre Foto Dag-Geir Bergsvik Knudsen
Slottsgaten i dag med skur 8 til høyre Foto Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Opp av asken fra brannruinen etter disse husene, reiste det seg i 1958 bygget som vi den gang kjente som Fiskernes Bank. I dag er dette et flerbruks bygg, og faktisk med en Suvenirbutikk i første etasje. Nesten på samme sted som gamle Amundsen sin suvenirbutikk en gang lå. Den gang Slottsgaten var full av liv og der det gamle uttrykket, ”der kjøper der selger der handler hver mann” var levendegjort i fullt monn. Det var den gang da Slottsgaten var en fornem gate, mens i dag haster folk forbi, ja om en ikke trenger en suvenir.
Ting er i endring. Men Slottsgaten er ikke fornem lengre.

En artikkel i Siden Dengang

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Der kjøper, Der selger, Der handler hver mann
Bybanen over Bryggen
Ka e de du glaner på
Den gamle krigshelten og hans søknad
8. mai – en dag til forsoning
Gjør Fløipilen synlig
Søknaden er sendt
Mange ville fjerne Tyske Bryggen

Ja til Tyskebryggen 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

 

Bybanen over Bryggen.

Bybanens gang enten forbi Bryggen eller ikke. Bildet er et BA bilde. Klikk på bildene så blir de større. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavsien BA
Bybanens gang enten forbi Bryggen eller ikke. Bildet er et BA bilde. Klikk på bildene så blir de større.
Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavsien BA

Vi Bergenser er litt spesiell eller hva? Vi må alltid få frem våres mening om alt som skal skje i denne byen vår. Der er ikke noe gale i det syntes jeg. Nei, det er en fordel, i alle fall noen ganger! Om det er det i den tidsaktuelle saken som vi bergensere nå er opptatt av, nemlig Bybanens gang enten forbi Bryggen eller ikke, kan nok det diskuteres. Med det samme fylkes politikernes innstilling til bystyret om Bybanen burde legges over Bryggen dukket opp i pressen, spesielt på nettett, eksploderte de negative tankene hos bergenserne på akkurat den innstillingen fra fylkespolitikerne.

Er det en slik mottagelse Bybanen vil få Åsane også. Bildet er fra åpningen av Bybanen i 2010. Foto Eget bilde.
Er det en slik mottagelse Bybanen vil få Åsane også. Bildet er fra åpningen av Bybanen i 2010. Foto Eget bilde.

Men det er jo bare en innstilling eller et råd til byens politikere, som endelig skal avgjøre hvorvidt Bybanen skal gå langs Bryggen eller skal ledes inn i tunell. Selvsagt er det viktig for den allmenne bergenser å få frem sine ”gode” argumenter for at Bybanen ikke skal gå over Bryggen, før det blir endelig vedtatt av bystyret. Etter den tid er det selvsagt for sent til å få noen påvirkning om Bybanetrasen til Åsane. Nå er ikke skinner for trikk og tog over Bryggen noe nytt. Så her kommer det gamle uttrykket ”Intet er nytt under solen” til sin fulle rett.

Les her Riksantikvaren: – Bybanen vil måtte gå for sakte
Les her Riksantikvaren: – Bybanen vil måtte gå for sakte

Les her Riksantikvaren: – Bybanen vil måtte gå for sakte

Tog og trikk har passert over Bryggen så langt tilbake i tid som til den gang Bryggen hadde det gamle historiske navnet ”Tyskebryggen”. Et navn som ble fjernet i maidagen i 1945 som en straff til tyskerne for at de hadde voldtatt vårt land. Det var vel ikke én bergenser som i de dager var uenig i at Tyskebryggen og Tyskesmauet ute på Nordnes måtte fjernes. Men at vi nesten 70 år etter krigen fortsatt lar det historiske navnet være ubrukt kan en vel bare undre seg over. Differansen i navnet Tyskebryggen og Bryggen kan kanskje best sammenlignes med at hvis det var Hollenderne som hadde voldtatt vårt land ville Hollendergaten bare hett ”Gaten”

bilde-4-til-bybanen-over-bryggen

 

Les her Må ha tunnel skal Bybanen virke

Men nå sporet jeg visst helt av. Det er jo ikke selve Brygge navnet jeg ville sette på dagsorden, det var jo Bybanens vandring eller ikke vandring forbi den historiske Bryggen. En kan nesten bli litt sjokket over de kraftfulle kommentarene som nå hersker på nettet etter fylkespolitikernes råd til bystyret. Så det er tydelig at Bryggen er en øm tå for bergenserne, ja kanskje for strilene også. Men når en tenker seg om så er det jo ikke sikkert at den allmenne hop av os har så mye innsyn i hva som skulle forhindre den i å gå i tunnel, men det har vel politikerne vil jeg anta og skulle dermed stå bedre rustet til å avgjøre Bybanens ferdsel mot Åsane.

bilde-5-til-bybanen-over-bryggen

Les her Slik skal partiene avgjøre Bybane-saken

Årsaken til at fylkespolitikerne ser hels Bybanen kjører forbi Bryggen er at tunell kan være så farlig for resten av Bergen ikke minst kostnadsmessig. Det siste tror jeg de største motstanderne av Bybanne over Bryggen faktisk talt gir blaffen i. Selv om dette skulle påføre dem en stigning i bompengeavgiften til korner femti, for at anlegget gjennom tunnel skal gå i mål.
Her har nok de som kjemper for at Bybanen skal passere det historisk Bryggen, fått seg et godt poeng vil jeg tro.

Motstanderne har suget til seg poenget med at det vil bli farlig å gå utover til Bryggen hvis Bybanen blir lagt der. Spesielt siden der finnes så mange restauranter og kneiper i strøket. Her kommer vel uttrykket ”Sikkerhet først” frem i lyset. At der i dag samme over samme strekningen kjører utallige busser som holder på fartsgrensen sammen med utallige biler så er ikke de så farlig kanskje. Eller tar vi helt feil her for mange som kommer ut fra disse kneipene er jo kanskje beruset og ikke helt stø i gangen og derfor lett kan komme ut i Bybanetraseen!

bilde-6-til-bybanen-over-bryggen

Les her Riksantikvaren vil ha Bybanen i tunnel ut av byen

Nå skal jeg heldigvis ikke være med å avgjøre denne saken for det har jeg hverken kunnskap eller krefter til. Tøft blir det i alle fall for dem som skal avgjøre denne saken, enten de sender Bybanen utover Bryggen eller ikke. Jeg tror uansett at folk i Åsane vil ønske Bybanen velkommen når den endelig kommer ut der. Kanskje vi kan her bruke uttrykket fra valget i september ”Godt valg”

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Ka e de du glaner på?

maleriet-til-camilla
“Romantikk på Tyskebryggen” malt av Camilla Birkeland. Les min historie om dette maleri.Klikk på bildene å få de større.

Jeg fikk dette bilde i hende via en mail. Et bilde av et maleri skapt av kunstneren Camilla Birkeland, som holder hus nede på Nøstet i Norges eldste sammenhengende husrekke. Der sitter hun sammen med sin læremester, kunstneren Laurie Grundt. Kunstneren som vendte tilbake til sin barndoms by etter nesten førti år i kongens by, eller rette sagt i fristaden Christiania i København. Sammen med disse to kunstnerne sitter der også andre kunstnere som sammen gir et stimulerende miljø. Et kreativt miljø der nyskapende kunst og kommunikasjon kommer til uttrykk i mange former. Både i ord og bilde.

Kunstnerinnen Camilla Birkeland
Kunstnerinnen Camilla Birkeland

Da jeg åpnet bildet fra Camilla ble, jeg veldig begeistret. Jeg så med en gang at dette måtte være Bryggen, eller Tyskebryggen om en går tilbake i tid, og som jeg forestiller meg at kunstnerinnen har sett for seg da hun skapte bildet. Da jeg fikk studert det litt nærmere, kjente jeg plutselig blygselen komme strømmende. Årsaken til denne enorme følelsen av blygsel var de to personene som kunstnerinnen hadde malt inn i sitt bilde og ikke minst deres gjøremål.

Jeg forundret meg over denne sterke følelsen av blygsel i mitt sinn da jeg skjønte hva jeg så. Ja for tross alt så har en sett det meste når en har passert de seksti, og besøkt over nitti land den gang en var ung og sjømann. Det var nesten som om denne følelsen overskygget selve motivet som denne kunstneren hadde skapt. Men det er vel det som er ”kunsten”. Få folk til å stoppe og tenke seg om?

Jeg la bildet raskt ned da jeg oppdaget hva de to bedrev. Nesten som om jeg skammet meg over min begeistring for Camillas maleri. På samme måten som om noe ser en, eller overasket en i å sitte og se på pornografi. Ja faktisk kan følelsen minne en om da en var gutt og hadde oppdaget sin virilitet, og angsten for at noen andre skulle se det. En kan undre seg på om det er slike følelser mange får nå de ser et slikt motiv, en slags skamfullhet, etterfulgt av en puritansk reaksjon. En reaksjon som gjør at en umiddelbart forkaster bildet som pornografisk, istedenfor å se hva kunstneren egentlig har skapt og hva bildet egentlig kan fortelle en, og kanskje med det utvide ens horisont.

Camilla skaper “Romantikk på Tyskebryggen”
Camilla skaper “Romantikk på Tyskebryggen”

Jeg åpnet bilde igjen og så forsiktig på det, som om jeg var redd for at jeg skulle ta skade på min sjel. Jeg merket jeg var mer åpen for synsinntrykk denne gangen. Jeg ga blaffen i hva de første pornografiske følelsene fortalte meg, og etter å ha studert det litt nøyere, eller glant på det, som vi sier i Bergen, forstår jeg enda mer. Nå er ikke jeg en stor kunstkjenner, men likevel har dette faktisk utvidet min horisont både på kunst, og på de menneskelige reaksjonene ved å se slike malerier. Dette kunstverket av Bryggen som ved første øyenkast kunne være hvilket som helst av de utallige gjengivelsene, viser seg å ikke være det, hverken i utforming eller innhold.

Dette gjør hun nettopp ved å plassere de to personene så sentralt. Med dette skiller hun klinten fra veten. Her fanges de av lyset, som strømmer ned fra himmelen til den åpne delen av Bellgården på den gang det som het Tyskebryggen. Matrosen lener seg opp mot en tønne og kniper sine hender hardt rundt den øvre delen av tønnebåndet, for på den måten å styre sitt begjær, samtidig som han speider over mot Jacobsgården i tilfelle der skulle komme noen.

 Bellgården mot Jacobsgården ca. 1920 Foto: Olai Schumann Olsen

Bellgården mot Jacobsgården ca. 1920 Foto: Olai Schumann Olsen

Kvinnen som står på kne foran matrosen kan for alt det jeg vet være Ingeborg som avdøde skuespiller Rolf Berentsen synger om i sangen ” Hei, ve du gå, hurra, min venn” Hun som ga hyggen på Sukkerhusbryggen og skulle gifte seg med en repslager svenn hos Chr. Campell Andersen på Nordnes, når han fikk lønnstillegg. Han fikk aldri dette berømte lønnstillegget, for Campell Andersen måtte selge grunnen til Sporveien. Nordnes- trikken skulle helt ut til Katten, men der kom den aldri. Og Ingeborg, hyggen på Sukkerhusbryggen ble aldri Madammen til repslagersvennen hos Campell Andersen, for han ble matros og dro til sjøs. Men kanskje det er disse to som møttes igjen i Bellgården på Tyskebryggen, og som jeg nå glaner på?

En kan med bakgrunn av maleriet derfor spørre, er Tyskebryggen pornografi? Jo for mange er den det. Det kommer jo titusener for å se den hvert år, og de kommer tilbake akkurat som oss Bergensere. Og jeg tror at den gamle Tyskebryggen, selv etter Camillas pornografering, fortsatt vil være en del av UNESCOs liste over verdens kulturarv. Så var da ikke Bryggen bare fisk, for her skapes noe nytt. Vi er kommet til det herrens år 2011 og da går alt, kanskje, eller?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang

Den gamle krigshelt og hans søknad.

Ragnvald Hommen på Tyskebryggen sommeren 2009. Klikk på bildene så blir de større. Foto: Geir Jetmundsen Denne artikkelen har stått på trykk iBergensavisen BA.
Ragnvald Hommen på Tyskebryggen sommeren 2009. Klikk på bildene så blir de større. Foto: Geir Jetmundsen
Denne artikkelen har stått på trykk iBergensavisen BA.

Jeg skulle treffe ham inne i første etasjen hos Kløverhuset, et hus, eller butikknavn, som klinger godt i Bergen, selv om det ikke er slik det var en gang. Det var der vår berømte nisse holdt til, han som vi kalte ”Kløvernissen. Han som så ut akkurat slik en nisse skal se ut. Forresten en nisse som fortsatt står på, og som holder hus nede på Nøstet i heltkonge.net. Nå var det ikke nisser jeg skulle skrive om, men det var tankene mine som falt tilbake i tid, da våre barn fortsatt var barn. Hvem kan klage på en gammel mann fordi om tankegangen vri seg litt, når en ser steder som fremmaner gode minner. Det er vel naturlig for de eldre å gjøre det, ja hvis en anser oss i vår generasjon som eldre, vel å merke.

Mannen jeg skal treffe er nok en god del år eldre en meg selv, ja faktisk over tjue år. Men gammel kan en allikevel ikke si han er i ånden, for han kjemper hver dag for ettermelet til svært mange mennesker. Hvor han tar kreftene fra er for meg et mysterium. Dette er en mann som har gått igjennom svært mye i løpet av sitt liv, og som fortsatt gjør det, og som svært få andre mennesker i Norge vil måtte gå igjennom.

Da ser jeg han kommer over gulvet, hans smil er stort og godt som vanlig. Han bærer sine nesten nitti år på en fremragende måte, selv om sykdommen herjer i hans kropp. Han strekker mot meg sin kraftige hånd som jeg griper fatt i, for å hilse på krigshelten med et fast trykk. Hans faste grep i min hånd minner mer om en ung mann som hilser, som ved sitt kraftige håndtrykk vil vise en hvor sterk han er, men for krigshelten er det bare et vanlig håndtrykk.

Vi tar rulletrappen opp til toppetasjen, der målet vårt er, Kløverkafeen. Et sted vi har vært sammen på tidligere, for å snakke om livet og Bergen over en kopp kaffe. Han er lett å like den livserfarne mannen, og ingen av oss er skåret for tungebåndet, som det heter. Selv om akkurat i dette tilfellet er det han som snakker, mens jeg lytter. Da lever jeg opp til det gamle ordtak som sier; ”Gud ga menneskene to ører og en munn, for at de skulle lytte mer og snakke mindre”. De fleste unge gidder ikke å lytte til de eldre som opplevde både krigen og de harde trettiårene, det er jeg selv et bevis på. Men nå er jeg en habil lytter til deres fortellinger, for dette er historie. Historie som vil dø ut med deres generasjon om ikke noe bryr seg om hva de snakker om.

Ragnvald Hommen den 8. mai 2010 ved kransenedleggelse på Krigsmoderen ved Galgebakken på Nordnes. Egen samling
Ragnvald Hommen den 8. mai 2010 ved kransenedleggelse på Krigsmoderen ved Galgebakken på Nordnes. Egen samling

Denne godslige mannen som har gjort så mye får vår frihet, og som fortsatt, tross hans høye alder, kjemper for at vi ikke skal glemme, men samtidig for at vi skal tilgi og forene. Denne mannen som ikke er født i Bergen men allikevel elsker vår by, ja kanskje mer en de fleste ekte fødte Bergensere. Han som er tildelt syv krigsmedaljer fra både Norge, England og Russland, for sin innsats under krigen. Ja den siste fikk han så sent som dagen før frigjøringsdagen i 2010

Denne mannen som sto på og til slutt klarte å få oppsatt et minnesmerke ute på Nordnes, ved hjelp av midler fra Trond Mohn. Et minnesmerke som ble kalt ”Krigsmoderen” som var møysommelig laget av kunstneren Per Ung. Det er et minnesmerke over alle mødrene som var hjemme under krigen, og som holdt hjulene i gang i hverdagen, men med en dyp angst for skjebne til sine ektemenn. Det med rette for mange vendte aldri hjem igjen, men fikk sin grav der ute.

Denne mannen og krigshelt med navnet Ragnvald Hommen sendte inn en søknad den 9. september i 2009 om å ta tilbake det gamle navnet Tyskebryggen, og plassere det der det hører hjemme. En søknad som er sendt til Bergen Byråd, med kopi til de fleste politikerne som i dag sitter med makten i Bergen, i alle fall fire av dem. Hva er det som gjør at denne mannen og krigshelten ikke skal få noen tilbakemeldinger fra våre valgte politikere, en tilbakemelding de faktisk er pålagt å gi. Kan det være feighet? Det er lett å la en søknad ligge, som en i ettertid selvsagt ikke har sett eller vet om, spesielt når en vet at innholde er en politisk bombe. Ja det er lett å glemme, men jeg skal aldri glemme denne mannen og hans søknad.

Nå foreligger der planer fra Det nye Hansakontoret om å kalle den lille flotte broen på Nøstekaien for Tyskebryggen, gjerne for meg for det er et flott navn og navnet tilhører Bergen. Jeg syntes Ragnvald Homme fortjener at de styrende politikerne tar opp hansken han har kastet til dem, før det er for sent, eller hva?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

8. mai – en dag til forsoning.

Ranvald Hommen holder tale for dagen.  Klikk på bildene så blir de større. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA. Egen samling
Ranvald Hommen holder tale for dagen. 
Klikk på bildene så blir de større.
Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA. Egen samling

Nå har vi nettopp passert 70 års minne for starten av 2. verdenskrig i Norge. En krig som påførte så mange av våre innbyggere store lidelser, om enn ikke som mange andre hardt berørte land. Det er viktig å trekke frem slike minner så vi ikke glemmer at friheten ikke kommer rekende på en fjøl, den må faktisk beskyttes og i enkelte tilfeller kjempes for. Begivenheten ble markert over hele landet, og i media flommet det over av historier og bilder fra 9. april i 1940 fra denne skjebnesvangre dagen for vårt land.

Ja ingen av dem slapp unna den offentlige fornedrelsen i motsetning til mange av dem som hadde stått til tjeneste for Tyskerne Foto: Robert Capa
Ja ingen av dem slapp unna den offentlige fornedrelsen i motsetning til mange av dem som hadde stått til tjeneste for Tyskerne Foto: Robert Capa

Fra denne dagen utviklet hatet seg mot tyskerne i et forrykende tempo. For ikke å snakke om de norske nazistene, overløperne og Hirden, ja og ikke minst kvinnene som fant seg en kjæreste av tysk opprinnelse. Det utrolige var at det var disse kvinnene som fikk den lengste staffen da krigen endelig var over. Ja ingen av dem slapp unna den offentlige fornedrelsen i motsetning til mange av dem som hadde stått til tjeneste for tyskerne.

En kan undres seg over hvorfor nettopp de tyskforelskete kvinnene ble tatt så kraftig, selv om de aller flest ikke drev med angiveri. Var det fordi, ja at de rett og slett bare var kvinner og hadde vanskeligheter med å forsvare seg selv? Eller var det hatet mot tyskerne som var letter å vise igjennom disse sårbare kvinnene, som også var lette ofre å ta? Er dette også årsaken til at disse kvinnene er fortsatt ikke tilgitt og fått oppresing for sin helt urimelige lange straff? En straff som automatisk ble overført til de helt uskyldige og forsvarsløse barna de eventuelt hadde fått med en tysk mann i løpet av krigen.

Den Engelske medaljen “The Atlantic Star” en av Rangvald Hommen sine mange krigsmedaljer
Den Engelske medaljen “The Atlantic Star” en av Rangvald Hommen sine mange krigsmedaljer

I dag snakker vi ikke lengre om dem som var i Hirden eller på andre måter sto til tjeneste for tyskerne. Det fokuseres ikke lengre på enkelt personers forhold til den Tyske krigsmaskinen under krigen, av hensyn til familiene deres. Fokuset i dag er rette mot selve krigen og den stor Tyske krigsmakten, samt motstanden som gjorde at vi seiret til slutt. Det er selvsagt veldig fint at vi ikke lengre fokuserer på dem som var tilsluttet Hirden eller på andre måter sto til tjeneste for tyskerne. Vi er heldigvis forsonet med dem for mange år siden, i motsetning til de kvinnene som forelsket seg i en tysker som nå soner sitt 65 år.

Dette med å straffe de svake og forsvarsløse med lange straffer som de absolutt ikke fortjente, gjorde seg utslag på mange måter etter krigen. Straffer som ble satt ut i livet på en helt udemokratisk måte av folk som ikke en gang var valgt av folket, og som fortsatt står der som et minnesmerke over en kanskje barslig hevn. Selv om enkelte av disse udemokratiske domsavsigelser ikke kan sammenlignes med staffen kvinnen og deres barn fikk, så var det samme fremgangsmetode som ble brukt.

Skulpturen “Krigsmoderen” på Nordnes laget av Per Ung.
Skulpturen “Krigsmoderen” på Nordnes laget av Per Ung.

Da er det enestående at enkelte mennesker som selv har opplevet de harde krigsårene kjemper for å få rettet opp igjen de udemokratiske dommene. Enkeltmennesker som selv har kjent smerten på sin kropp og har sett sine kamerater dø foran sine øyne. På tross av dette så kjemper han for å få rettet opp igjen urimeligheter som ble gjort da krigen var over slik at vi kan bli forsonet. Den jeg tenker på i dette tilfelle er en mann på 87 år som er tildelt som er tildelt tre norske, to engelske og en russisk krigsmedalje for sin krigsinnsats, hans navn er Rangvald Hommen.

Det var Hommen som kjempet for at mødrene skulle få et minnesmerke, og som i dag står godt plassert i Haugeveien ved Galgebakken. Mødrene som modig nok var de første til å heise det norske flagget allerede den 7. mai i 1945. Det var barna til disse mødrene som undret seg over hvorfor deres mor gråt mens andre jublet over friheten. Barna forsto ikke at tårene til deres mor var for deres far som fortsatt ikke var kommet hjem og kanskje aldri ville komme hjem.

En søknad som nærmer seg 2 år, som ingen politikere har våget å svare på ennå, en skam for feige politikere.
En søknad som nærmer seg 2 år, som ingen politikere har våget å svare på ennå, en skam for feige politikere.

Den 9. september 2009 sendte denne krigskjempen en søknad til Bergen Byråd ved Byrådsleder Monica Mæland med kopi til Byråd Iversen og Tvedt samt ordfører Bakke og Kommunalråd Ohnstad. Søknaden gjaldt en udemokratisk avgjørelse som ble tatt den 25. mai 1945 da de fjernet navnet Tyskebryggen, om å tilbakefører navnet der det rettmessig hørere hjemme. Nå som vi faktisk har folkevalgte i Byrådet i motsetning til i 1945, bør de snart se på denne søknaden fra Hommen og sørge for en demokratisk avgjørelse.

Vi må legge bak oss alle udemokratiske avgjørelser fra krigen ellers vil slike spøkelser til stadighet dukke opp som ånden i flaksen. La oss vise det tyske folk og ikke minst de kvinnene som ble så urettferdig behandlet sammen med deres barn, at vi er ferdig med krigen og hatet til dem så vi kan forsonet oss.

La 8. mai dagen, dagen de aller fleste juble for i Norge for 65 år siden, bli en ”Forsoningens dag”

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Gjør Fløipilen synlig

Den gamle Fløystuen med den sagnomsuste Fløipilen til venstre. Klikk på bildene så blir de større. Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i BergensAvisen BA. UIB sin samling
Den gamle Fløystuen med den sagnomsuste Fløipilen til venstre. Klikk på bildene så blir de større.
Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i BergensAvisen BA. UIB sin samling

Alle steder i Norge har historiske ting en bør tar vare på å kjempe for da de er en del av ens opphav og ens særpreg. Ta vare på dem, når de først er fjernet kan en ikke få dem tilbake.

Den berømte gamle Fløipilen i nåtid.
Den berømte gamle Fløipilen i nåtid.

Vi bergensere er i særdeleshet opptatt av historiske steder eller andre ting i vår by som vi kan slå oss på bryste av å være kry over. Historiske steder og saker som forteller mye om vårt opphav og by, og som samlet gir oss det særpreg vi Bergensere har, ja på godt og ondt.

De fleste av oss flyr ikke rundt hver dag til alle våre historiske steder som Håkonshallen eller Bryggen, eller andre plasser i og rundt vår by, for å sjekke at de fortsatt ligger der, eller er synlig. Men vi vet at det ligger der hvis vi skulle få behov for å vise dem frem og fortelle litt historie om dem. Det ville blitt et sjokk for de fleste hvis en plutselig oppdaget at noe av det en skal vise frem ikke lengre var der, eller ikke lengre kan sees. Det er bare å tenke seg hvilket ramaskrik det skulle bli hvis Bryggen skulle være tildekket på en slik måte at ingen kunne se Bryggen lengre. Pussig nok så er det en del bergensere som ikke bryr seg om slike historiske steder, enten en ser dem eller ikke.

En pil som selveste Ludvig Holberg kunne se fra sitt vindu der ute i Strandgaten, og som han skrev om en gang i det 17. århundre.
En pil som selveste Ludvig Holberg kunne se fra sitt vindu der ute i Strandgaten, og som han skrev om en gang i det 17. århundre.

Vi hadde i forrige uke noen tilreisende venner, som vi dro med oss rundt i hele Bergen. Vi viste stolt frem våre historiske steder og fortalte dem etter beste evne om den bakenforliggende historien, men vi ventet til slutt med den såkalte ”rosinen i pølsen”, Bryggen. Da vi til slutt var ferdig med den vellykkete omvisningen på Bryggen geleidet vi dem ut via Svendsgården, og helt ut på bryggekanten.

For der skulle jeg vise dem den siste historiske saken. Jeg pekte oppover Fløyfjellet mens mine øyne søkte etter Fløystangen. Samtidig som min kraftige Knudsen røst utbasunerte, med en kraft selv de med basunene i Jeriko hadde misunt; ”Der oppe ser dere Fløystangen, eller ”pilen på Fløyen”.

Deler av Bergen sett fra Fløipilen Foto: Inga-Alice Næss Blaha
Deler av Bergen sett fra Fløipilen Foto: Inga-Alice Næss Blaha

Men basunrøsten ble fort stille for samme hvor mye jeg speidet etter pilen så var den ikke å se, jeg var lamslått. En pil som egentlig var en værhane og som en tidligere kunne se fra alle steder i hele Bergen, ja den gamle delen. Pilen som ble beskrevet så tidlig som i det 15. århundre. Som tyskerne i Svendsgårde måtte fikse inne 24 timer for å unngå straff hvis den av en eller annen årsak ikke virket, og den gang var det ikke bare å ta Fløybanen opp. En pil som selveste Ludvig Holberg kunne se fra sitt vindu der ute i Strandgaten, og som han skrev om en gang i det 17. århundre.

Fløypilen står i det merkete området, sett fra sentrum. Foto: Tom R. Hjertholm
Fløypilen står i det merkete området, sett fra sentrum. Foto: Tom R. Hjertholm

En pil med nesten 500 års historie og som mange har prøvd å fjerne, ja selv naturen med både med vind, lyn og ild. De siste var tyskerne under siste krig da de fjernet den med makt, men opp igjen kom den gjenstridige fløystangen hver gang. Ved denne pilen sto også Christian Michelsen i juli 1909 og viste stolt frem vår by til keiser Wilhelm av Tyskland og kong Haakon.

For alt vi vet så var det kanskje samme plassen Olav Kyrre sto i år 1070 da han sa de berømte ordene; ”Der skal byen ligge”, selv om det var før pilen sin tid. Men nå var ikke pilen å se, men plutselig fikk jeg et lite glimt av den. Jeg skrek ut med en stemme full av begeistring og glede; ”der er den” og inn imellom alle trærne kunne en så vidt skimte den berømte Fløytstangen.

Oppfølgingen av artikkelen fra Bergensavisen ved Tom R. Hjertholm.
Oppfølgingen av artikkelen fra Bergensavisen ved Tom R. Hjertholm.

Nå vet vi at kommunen tok på seg vedlikeholdet av Fløystangen for over 200 år siden. Et vedlikehold som også omfatter at Fløystangen skal sees godt fra hjerte av Bergen vil jeg tro. Nå kan vi ikke lengre gi straff når vedlikeholde er for dårlig, slik en kunne gjøre mot tyskerne i den gamle Svendsgården på Bryggen, men det burde ikke fraholde kommune fra å utføre vedlikeholdet.

Sannsynligvis vil vi aldri mer se statsministre, keisere eller konger ved denne gamle pilen, men det er ikke et signal på at pilen kan usynliggjøres. Fløystangen var ikke bygget bare for de adelige, men for alle Bergenser. Kommunen må få igang den rette etaten til å hugge ned det som må til for å synliggjøre denne historiske pilen fra hjerte av Bergen. Så vi bergenserne med letthet igjen kan skue Fløystangen fra gulvet av vår kjære by.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Søknaden er sendt.

Tyskebryggen slik den så ut etter eksplosjonen den 20. april i 1944. Klikk på bildene så blir de større.  Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA
Tyskebryggen slik den så ut etter eksplosjonen den 20. april i 1944. Klikk på bildene så blir de større. 
Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA

Artikkelen er en oppfølger av Ja til Tyskebryggen og senereMange ville fjerne Tyske Bryggen

Søknaden er sendt.

Ja så kan en meddele hele folket – som det heter i juleevangeliet – at en offisiell søknad om overgang fra Bryggen til Tyskebryggen nå er sendt. Noen få trodde, og nesten forlangte at det aldri måtte skje. Som BA-debattanten som mente at dette eventuelle navnskifte kun var sommerens agurkhistorie både på Internett og i avisene, og da i særdeleshet i BA. En agurk med en merkelig god holdbarhet – ja nesten en misunnelseverdig holdbarhet for en hvilken som helst bonde – som varte nesten helt til september.

Søknad om navnendring på Bryggen til Tyskebryggen 9. september 2009
Søknad om navnendring på Bryggen til Tyskebryggen 9. september 2009

Debattanten mente også at denne uspiselige agurken  satt i gang av aldrene herrer som nok ikke har brukt tiden sin godt for sin fanesak. Selv om jeg syntes dette er en viktig sak å få avgjort en gang for alle, vil jeg neppe kalle det fanesak. Oppvekstvilkårene for barn og unge i mitt nærmiljø det er for meg en fanesak. Og jeg for min del føler meg heller ikke som en gammel herre, og det skulle ikke forundre meg om at krigsveteran Rangvald Hommen heller ikke føler seg gammel, selv om han er 87 år. Det at Hommen er i stand til – ifølge samme debattant – å velte seg i trykksverte, tyder vel på at han i så fall er meget aktiv. Men i følge denne debattanten så er Hommen nyfrelst – uten å blande inn pinsemenigheten – som kanskje gjør at han bobler over, og forutsaker at han velter seg i trykksverte.

Denne debattanten prøver også, etter mitt skjønn, å vri Hommen sin dyrebare krigsinnsats – som denne mannen kanskje ikke forstår rekkevidden av – mot ham selv ved å antyde at Hommen bruker navnskifte til å fremme sin egen krigsinnsats. Personlig syntes jeg det er irriterende at fordi noen i enkeltes øyne begynner å bli gammel, så kan alt brukes mot dem for å få dem til å tie stille, som om deres meninger ikke har livets rett.

Nå må en gi denne debattanten rett når han mener der sikkert var noen som ble født på kvinneklinikken da dette vedtaket ble fattet i 1945 – av en ikke folkevalgt gruppe – som i dag er pensjonister. Ja, jeg også tror at det ble født barn i den perioden – merkelig nok – da vedtakket ble iverksatt som i dag nyter sitt otium. Et vedtak som ble godt mottatt den gang – forståelig nok – som hadde sin i bakgrunn i de fem årene tyskerne hadde herjet i vårt land. På denne bakgrunn skulle det bety at navnet Bryggen har fungert godt– for alle de nyfødte fra 1945 – i følge den samme kilden.

Selvsagt må en gi ham rett når han sier at navnet Bryggen har fungert greit nok i disse årene, men navnet er like intetsigende for det, og navnet i seg selv gir heller ingen vyer mot det historiske Bryggen. Et navn som kanskje om noen år vil være ”Brygga”, som kan skremme vannet av de fleste vil jeg tro.
Men en kan ikke gi denne debattanten rett når han mener at en ikke skal røre noe som er blitt over 60 år. Det var mange ting som hadde blitt stående ved en slik tankegang. Ikke fordi at jeg syntes Berlinmurens fall kan sammenlignes med navnet Tyskebryggen, men ut fra en slik tankegang hadde den vil blitt stående, skulle en tro!

Nå sksl ikke jeg komme inn på det historiske med Bryggen, for der vil nok jeg falle kraftig igjennom. Spesielt når en har hørt historikere som Tryggve Fett fortelle om Bergen sin gamle historie, en historiker som forresten er imot et navnskifte. Fordi om jeg trekker frem en historiker som ikke er for et navnskifte, vil jeg ikke oppveie det med å nevne dem som kjenner Bergen sin gamle historie og som har den motsatte meningen, for den debatten gikk som kjent tidligere.

Men så var det ikke det historiske som var mitt hovedpoeng med å gå tilbake til det offisielle navnet av Bryggen, det var bare en meget god medfølger. Nei som jeg skrev da jeg startet denne debatten, vi Nordmenn er noen skikkelige treginger. Når Berlinmuren er fjernet og Øst- og Vest-Tyskland er slått sammen i et slags tilgivelseprosses fra de land som hadde de største lidelsene under krigen, må det være et lite offer for oss Nordmenn å sette navnet som ble fjernet i eimen av et hat til det tyske folk, Tyskebryggen tilbake der det hører hjemme. La oss håpe som Rangvald Hommen gjør, når år 2013 ringes inn, ringes det også inn for det historiske navnet, Tyskebryggen.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Mange ville fjerne Tyskebryggen

Tyskebryggen rundt 1920. I UIB sin samling. Klikk på bildene så blir de større Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA.
Tyskebryggen rundt 1920. I UIB sin samling. Klikk på bildene så blir de større
Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA.

En del mennesker kjemper for å få tilbake det gamle hedersnavnet på Bryggen i Bergen som var Tyskebryggen. Debatten som ble utløst «av min artikkel i Bergensavisen BA har skapt en enorm debatt både i aviser og på nettet. Jeg har derfor skrevet en ny artikkel for å supplere det foregående.

Tyskebryggen sett fra Strandsiden. Bildet fra et gammelt postkort.
Tyskebryggen sett fra Strandsiden. Bildet fra et gammelt postkort.

Ja der er nesten ikke til å tro den enorme responsen som kom på mitt innlegg om navnskifte på Bryggen. Eller ”Brygga” som østlendingene sier. Det vil kanskje bli resultatet hvis nye endringer i det norske språket blir gjennomført. ord for Bryggen. Da kan nok Bryggen følge med å bli ”Brygga”, for dette er jo ikke et egennavn og må i så hensende bøte med livet.
Men kom de enorme reaksjonene så uventet? Ja selvsagt, jeg bommet i alle fall kraftig på omfanget, selv om jeg vet at mange bergensere føler at de har rett til å uttale seg når noe skal forandres i Bergen.

Det er synd at slike enorme reaksjoner bare kommer til uttrykk når gjelder navn og ikke når det kommer til konkrete gjøremål. Som for eksempel bevaring av deler av det gamle Bergen, eller de gamle byrommeneNår en del politikere og pengesterke folk sørger for og sanerer Bergens gamle bebyggelse litt etter litt, er det nesten ingen som hever sin røst for å stoppen denne galskapen. Enkelte politikerne stryker disse pengesterke folkene, som er uten forståelse for annet enn sine egne penger, nedover ryggen i en slags feilaktig forståelse for at de vet hva som er best for vår kjære by, Bergen.

Det gamle Rådhuset der det gamle navnet Tyskebryggen ble fjernet med et pennestrøk i 1945.Foto: C. A. Erichsen
Det gamle Rådhuset der det gamle navnet Tyskebryggen ble fjernet med et pennestrøk i 1945.Foto: C. A. Erichsen

Men heldigvis har der alltid vært mennesker som har kjempet for å bevare gamle bygninger og byrom i Bergen. De var der da de ville rive hele Tyskebryggen rundt 1900 og var sannsynligvis pådriver for at bare – hvis det går an å bruke et slikt ord i den sammenheng- den delen fra Nikolaikirkeallmenningen til Vetrlidsallmenningen ble revet. Uten disse forkjemperne ville vi ikke kunne diskutere om det skal hete Bryggen eller Tyskebryggen, for da ville hele det forslummende Bryggen vært revet. Forslummende er ikke mitt ord, men er hentet fra en av debattantene sine uttalelser i BA, som kanskje er brukt for å trekke ned det gamle navnet Tyskebryggen.

Politikerne ville gjerne rive det gjenstående Bryggen, etter at brannen den 4. juli i 1955. Den brannen som slukte halvparten av det som sto igjen etter massakren av Tyskebryggen rundt 1900. Men da dukket der opp i kullisene en forening, som var stiftet i 1934, med det utrolige fine navnet ”Det Glade Bergen”.
Glad bør vi alle sammen være for at foreningen med nordlendingen og arkeologen Asbjørn Edmund Herteig i spissen, kjempet for å bevare det gjenstående Bryggen den gang på 1950 tallet. Foreningen startet blant annet et samarbeid med Salgs- og reklameforeningen i Bergen. Der tegnerne i de to foreningene laget et bilde som ble auksjonert bort, og hvor inntektene i sin helhet gikk til bevaring av Bryggen.

Fra avisen BT Tirsdag den 22. mai i 1945 der en kunne lese
Fra avisen BT Tirsdag den 22. mai i 1945 der en kunne lese

Selvfølgelig fantes der andre forkjempere, om enn ikke så mange. Men mange ville bare få vekk den gamle dritten. Som de også sa etter eksplosjonen den 20. april i 1944, men som faktisk tyskerne satte en stopper for, hvor utrolig den enn høres.
Men uten disse foreningene så ville sannsynligvis alle som er født etter 1955 aldri ha fått sjansen til å se Bryggen ”live”. Da ville der kanskje i dag ha stått samme bygninger som en finner imellom Nikolaikirkeallmenningen og Vetrlidsallmenningen, teglsteinshus reist som en etterligning, men blottet for all historie?

Det Glade Bergen lever i beste velgående med dens formann Ralph Wilson i spissen. En god del av deres fremragende forenings medlemmer, arbeider sammen med miljøet i Nøsteboden for et navnskifte.
Flere av dem som tilhører dette miljøet står bak gjenåpningen av det Det Hanseatiske Kontor i Bergen. Som offisielt ble åpnet den 12. juni 2009 og som skal få sete i Nøsteboden. Helt bevisst var åpningen av dette kontoret akkurat hundrede år etter at Hansaforbundet på ny så dagens lys i Berlin. Så kan en spørre hva har dette kontor med et navnskifte på Bryggen å gjøre? Det Hanseatiske Kontor var en del av Hansastaden Bergen med sete på Bryggen som det oser historie av, og med stor samhørighet til Tyskebryggen.

Torget med Tyskebryggen fra Johan Dreiers hånd ca. 1800
Torget med Tyskebryggen fra Johan Dreiers hånd ca. 1800

Tirsdag den 22. mai i 1945 kunne en lese i BT at det ”midlertidige bystyre” ikke visste hvor et eventuelt bystyremøte skulle finne sted. En kunne også lese i samme avisen at det var fylkesmannen som den gang innsatte Stensaker som ordfører for Bergen! Selv om der fra mange hold i Bergen var gitt uttrykk for at hele det gamle bystyret byrde innkalles med en gang, men dette ble avvist av fylkesmannen.

Det var altså denne uvalgte og pådyttete ordføreren i Bergen som bare tre dager etterpå den 25. mai 1945 grov frem fra lommen en saksliste, der bland annet navnet på Tyskebryggen skulle erstattes med det intetsigende navnet Bryggen. Så ut fra denne viten kan en spørre; Var dette en riktig avgjørelse for en så viktig historisk plass? Bør den ikke gjøres om igjen på demokratisk vis?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Ja til Tyskebryggen.

Tyskebryggen, eller Bryggen slik vi kjenner den i dag. Klikk på bildene så blir de større.  Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA
Tyskebryggen, eller Bryggen slik vi kjenner den i dag. Klikk på bildene så blir de større. 
Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA

Man har klart å rive ned Berlinmuren og slått sammen Øst- og Vest Tyskland i en slags tilgivelseprosses etter krigen. Er det ikke snart vår tur? Bør ikke vi også si nok er nok nå?

Vi Nordmenn kan være litt trege av og til, ja ganske ofte vil noen påstå. Det gjør at vi ikke klare å si fra at nok er nok, tidsnok! Det kan ofte være en bakdel for oss. En bakdel mange nok vil prøve å utnytte.
De fleste Bergenser har mye på hjerte når det skal gjøres ting i Bergen som får konsekvenser for utsende eller betydning for vår by. Ja, faktisk også små dagligdagse saker. Det kan være nok å nevne ”Madammen og Søstrene Hagelin”. Men i dette tilfelle som jeg vil frem til er det ikke snakk om verken ”Hjertekaker” eller ”estetiske” forandringer av vår by, men allikevel, nok er nok.

Tyskebryggen på 1930 tallet — Slik så Bryggen i Bergen ut før brannen den 4. juli 1955. Når dette bilde blir tatt, heter det ikke Bryggen men Tyskebryggen. UIB sin samling
Tyskebryggen på 1930 tallet — Slik så Bryggen i Bergen ut før brannen den 4. juli 1955. Når dette bilde blir tatt, heter det ikke Bryggen men Tyskebryggen. UIB sin samling

Bergen har en verdensarv som vi er utrolig stolte over; Bryggen, med stor B. Som er datert tilbake til den gang kong Olav Kyrre grunnla vår by i 1070.

Som de aller fleste vet, står Bryggen på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Noe som kan få hjerte til å svulme på hvilken som helst Bergenser, eller nordmann for den saks skyld, vil jeg tro.

Litt av debatten rundt navnskifte her Redektør i BA Bergensavisen Anders Nyland
Litt av debatten rundt navnskifte her Redektør i BA Bergensavisen Anders Nyland

En verdensarv våre politikere faktisk ville rive og sanere, i god politikerånd for å ”fornye” Bergen. Men når dette er sagt og skrevet, så må det i anstendighets navn tilføyes at det var et privat selskap som rundt 1900 gikk inn for å få revet den gamle bryggedelen fra Nikolaikirkeallmenningen til Vetrlidsallmenningen. Men det hadde ikke dette selskapet, som kalte seg; ”Tyskebryggens Interessentselskap” klart uten politikerne sin godkjennelse.

Uten politikernes rivningsiver hadde den gamle bryggerekken stått der ennå, under forutsetning av at ikke branner hadde tatt den.

Heldigvis ville ikke eieren av bygningen som i dag rommer det Hanseatisk museum selge den gang. Derfor er denne bygningen bevart. Takk og pris for det.
Brannen som startet den 4. juli i 1955 tok halvparten av den gjenværende Bryggedelen. En del som i dag er gjenoppbygget som en kopi i tilslutningen til SAS hotellet på Bryggen.

Her et innlegg i debatten fra Erling Gjelsvik som sto å lese i BA eller Bergensavisen
Her et innlegg i debatten fra Erling Gjelsvik som sto å lese i BA eller Bergensavisen

Vi Bergensere er også med rette, stolt over at vi er en gammel Hanseatisk by. Jeg husker da Bergen for noen få år siden, var vertsby for alle hansastadene. Da kokte det i sentrum av de tilreisende fra hele Europa. Det var det et sånt liv og røre i sentrum at selv vi Bergensere var imponert. Bergen gjennomførte oppdraget som vertsby med stor bravur, og det ble en sammenkomst vi aldri vil glemme.

Her fra forsiden til BA. Gunnar Staalesen sier ja, mens Lotte Schønfelder sier nei.
Her fra forsiden til BA. Gunnar Staalesen sier ja, mens Lotte Schønfelder sier nei.

De første Tyske hanseatene slo seg ned på Bryggen allerede på midten av 1200 tallet, i følge ”Bergen Byleksikon”. Vi vet også at det Hanseatiske sentrale knutepunkt for Norge ble lagt til Bergen. Kontoret ble plassert på Bryggen allerede i slutten av 1350 og var der helt frem til ca. 1754. I hele denne perioden ble Bryggen kalt for ”Tyskebryggen” Et navn som ble offisielt i 1857 og het det helt frem til frigjøringen i 1945.

Ser vi historisk på Bryggen så ble den altså kaldt for ”Tyskebryggen” i flere hundrede år, og offisielt i nesten hundrede år. Vi kan derfor i dag sette spørsmål ved det navnet Bryggen. Som etter min mening er litt intetsigende navn. De aller fleste plasser langs kysten har et sted de kaller Bryggen.

Poenget mitt er: Man har klart å rive ned Berlinmuren og slått sammen Øst- og Vest Tyskland i en slags tilgivelseprosses etter krigen. Er det ikke snart vår tur? Selv om vi ikke er tidsnok denne gangen heller, bør vi ikke si nok er nok nå? ”Burde vi ikke ta tilbake det gamle offisielle navnet ”Tyskebryggen” for å forsone oss vi også?

Tyskebryggen en gang i tiden
Tyskebryggen en gang i tiden

Alle kan forstå at bitterheten var stor for ca. 65 år siden da de fjernet dette gamle navnet, men tiden må nå være inne til å ta tilbake det gamle navnet ”Tyskebryggen” og andre tilsvarende steder de har fjerne ”Tysk” i navnet. Det er på tide å innse at vi bør ta tilbake navnene som har en historisk verdi og sier noe om stedet.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen