Kategoriarkiv: Fana

Storetveit, Godseier og Bergenstapetet.

Illustrasjonsbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim  Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren Klikk på bildene så blir de større
Illustrasjonsbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim 
Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren
Klikk på bildene så blir de større

Svært mange vil nok nikke gjenkjennende til dette bildet fra juni 1955. Selv om slike bilder ikke er så vanlige å se når vi snakker om Bergen. På samme måte som bilder fra den sentrale delen av vår by. Det nærmeste området tilhørte datidens Fana kommune frem til sammenslåingen med Bergen kommune i 1972. For den som er usikker på hvor dette bildet er hentet fra, kan vi fastslå at bildet er fra Storetveit, eller Storetvedt, som det en gang het. Storetveit ble et eget sogn i Fana prosti etter at Storetveit ble utskilt fra Birkeland prosti i 1948.

Storetveit slik det så ut i juni 1955. Foto Widerøes flyveselskap
Storetveit slik det så ut i juni 1955. Foto Widerøes flyveselskap
bile-2-til-storeteviet-godseier-og-bergenstapetet
Storetveit slik det fortoner seg i dag

Det første som slår en når man studerer dette bildet er de tre vannene som omkranser den store kirken vi ser sentralt i bilde. Det er Storetveit kirke som, kanskje pussig nok, ligger i Kirkevegen, veien vi ser like foran kirken. Så pussig er det nok ikke at navnet ble Kirkevegen, for den fikk nettopp sitt navn fra Storetveit kirke et år etter at arkitekt Ole Landmark, hadde vunnet den utlyste konkurransen om det som skulle bli Storetveit kirke i 1926.

Kirken hadde kanskje aldri blitt reist uten gavebrevet fra brødrene Fredrik, Abraham og Andreas Odfjell som Fana kommune ble tilbudt allerede i 1917. En kirke de tre brødrene ville reise som et minne om sine foreldre. Tomten der kirken ble reist, ble skjenket av godseier Wilhelm Mohr. Det skulle gå fire år fra Landmark vant konkurransen til den praktfulle kirken sto ferdig og ble vigslet i november 1930.
Midt på bildet i nedre kant, bak Storetveit kirke, ser vi at de er i ferd med å reise blokkene som i dag ligger trygt forankret i Conrad Mohrs veg. På andre siden av veien for blokkene kan vi se løen til Dalen gård som ble utskilt fra Storetveit gård rundt år 1900. Til venstre for den ser vi huset til ”Grisemannen”, en betegnelse på alle som på 1950-tallet kjørte rundt og samlet inn fór til grisene. I disse blokkene vokste barn og unge opp i landlige omgivelser, med et gatenavn de kanskje ikke helt kjente bakgrunnen til.

Storetveit kirke med sitt noe spesielle klokketårn. Eget foto
Storetveit kirke med sitt noe spesielle klokketårn. Eget foto

Det var i 1927, året etter at Conrad Mohr sin død at denne veien fikk navnet etter nettopp Conrad Mohr. Han var en kjent foretningsmann og legatmann i Norge, ja faktisk også ”utaskjærs” var navnet kjent. Han ble i 1887 utnevnt til tysk konsul, og i den rollen bidro han varmt med sitt kjennskap til Norge og i særdeleshet Bergen, til den tyske keiser Wilhelms mange reiser til Norge. Han ble sågar utnevnt til tysk generalkonsul i 1918, en stilling han hadde frem til sin og død i Tyskland i 1926. I dag kan en se bysten av ham, utført av kunstneren Sofus Madsen, på Bibliotekplenen i byparken. Bysten ble avduket i 1940.

Mønsteret i det velkjente Bergenstapetet.
Mønsteret i det velkjente Bergenstapetet.

Til venstre i bildet ser vi Kristianborgsvatnet. Der kunne man på vestsiden av vannet ta både lokaltoget og Bergensbanen, frem til Bergensbanen ble lagt gjennom Ulriken i 1965. Da ble også stoppestedet Kristianborg nedlagt. I 1992 ble det anlagt en gang- og sykkelsti rundt hele vannet til glede for alle som i dag benytter denne fine perlen. Øverst i bilde ser vi Tveitevatnet som er en perle for alle som bor i nærheten og benytter seg av den fine gang- og sykkelsti som ble anlagt der på slutten av 1970-tallet. For oss som bodde på Nordnes rundt 1950- tallet, huskes godt trikketuren til Fanahallen og spaserturen videre opp til Tveitevatnet der vi gikk på skøyter om vinteren. Jo, uten tvil er Tveitevatnet noe de fleste bergensere har et forhold til.
På østsiden av Tveitevatnet lå det som ble betegnet som kolonihagen på Slettebakken. Stedet var til stor glede for alle innvånerne av denne nå nedlagte kolonihagen. Øst for Tveitevatnet finner vi i dag den noe spesielle Slettebakken kirke, som ble vigslet fire dager før julaften i 1970. Vest for Tveitevatnet finner vi Storetveitvatnet som sees til høyre midt på bilde.

Hovedhuset på Storetveit Gård i 1927 Foto: Atelier KK
Hovedhuset på Storetveit Gård i 1927 Foto: Atelier KK

Ser vi så vest for Storetveitvatnet ser vi en allé som har navnet Lindealléen like foran Storetveit gård. Denne gården er nevnt allerede på begynnelsen av det 15. århundre. På den tiden var gården enorm, men den ble senere i 1773 delt opp i fire enheter. Conrad Mohr kjøpte hovedbruket i 1896 og han gjør gården om til et prakteksemplar av et herskapelig gods. Conrads sønn Wilhelm, overtar driften fra sin far og driver gården nesten helt frem til 1960-tallet.
Det sies om godseier Wilhelm Mohr, at da de skulle stenge de forskjellige utkjørslene til den etter hvert trafikkerte Storetveitvegen, og de kom til Mohrs Lindeallé som førte opp til gården sa han stopp. Mohr skal ha tatt for seg mannen som hadde banket på hans dør for å si at alléen skulle stenges. Sammen kjørte de ned til der Lindealléen møter Storetveitvegen. Han pekte oppover Storetveitvegen mens han sa med en myndig stemme: ”Unge mann, denne veien har min far og jeg bygget for å få foret i hus, så innkjørselen til Lindealléen skal overhode ikke stenges”! Slik ble det.

Storetveit gård rundt 1935 Fotograf Widerøe’s Flyveselskap AS
Storetveit gård rundt 1935 Fotograf Widerøe’s Flyveselskap AS

I dag er gårdsbygningene på Storetveit gård omgjort til flerbruksformål. Det store hoveddriftshuset ble i 1991erstattet med et nytt eldresenter. Vi finner også et sykehjem i dette området, Storetveit Sykehjem, som ligger i enden av Lindealléen. Det gamle hovedhuset som er bygget i empirestil, ligger på høydedraget like bak driftsbygningene og er fortsatt i bruk som bolig. I følge legenden skal det såkalte bergenstapetet ha oppstått i dette hovedhuset. En fransk tapetmaler skal i det 18. århundret ha malt det i dag kjente motivet på noen vegger i huset. Bergenstapet kan i dag skaffes, men da i en mer moderne form, som tapetruller.
Store deler av Storetveitgården ble på 1960-tallet kjøpt opp og lagt ut som parkområde. Parken ligger like foran Lindealléen, mest kjent som Storetveitmarken. Det var som kjent der statuen av Kong Haakon ble avduket i 1972. En statue som i 1983 ble flyttet til festningen. Men en finner en liten tilbaketrukket oase i utkanten av Storertveitmarken like ved Storetveit skole. Oasen ligger utenfor bildet helt til høyre. Der kan en sitte og nyte stillheten og lese inskripsjonen på bautaen som sier: ”Vær uforferdet i faren – Ydmyk i lykken – Tålmodig i nøden – Frimodig i døden” En bauta som er reist til minne om den bergenske krigshelt kaptein Fredrik W. Rieber-Mohn, som døde så tragisk i den tyske fangeleiren Natzweiler-Struthof i 1944.

Bautaen som er reist til minne om krigshelt og kaptein Fredrik W. Rieber-Mohn
Bautaen som er reist til minne om krigshelt og kaptein Fredrik W. Rieber-Mohn

En annen liten sak fra dette området er veien som ligger imellom Kirkevegen og Conrad Mohrs veg. Den veien ble kalt på folkemunnen for Professorvegen grunnet at området ble lagt ut til boligformål for ansatte ved Universitetet i Bergen, som åpnet sitt virke i 1948. Dette førte til at veinavnet Professorvegen offisielt ble vedtatt i 1958.
I dag er det et stort press på å få regulert deler av Storetveitmarken til boligformål, så en kan vel trygt si at Storetveit har stått, og fortsatt står i endringens tegn.
Dag-Geir Bergsvik Knudsen
En artikkel i Siden dengang.

LES OGSÅ
Storetveit, godseier og Bergenstapetet
Hopsbukten, marmor og nasjonalsangen
Nesttun hovedstaden i Fana
Skjold den gang menn var menn

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Hopsbukten, marmor og nasjonalsangen.

fra-eriks-hand

Illustrasjonbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim 
Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren
Klikk på bildene så blir de større

Nå er det ikke sikkert at alle ser hvor dette bildet er i fra, eller når det er tatt. Men bildet vi ser er fra Hop, nærmere bestemt fra Hopsbukten. Å tidfeste slike bilder er ikke alltid like lett, men akkurat dette bildet har vi en god tidsangivelse på. Det er tatt en gang på sommeren i 1955, av Widerøes Flyveselskap.

Hovedbilde Hopsbukten 11. Juni 1955 Foto: Widerøes Flyveselskap
Hovedbilde Hopsbukten 11. Juni 1955 Foto: Widerøes Flyveselskap

I dag raser de fleste av oss forbi dette området på motorveien som i 1955 var like utenkelig som å reise til månen, men som i dag er en selvfølge for de fleste. En motorvei som i dag strekker seg ut i Hopsbukten, der de små robåtene ligger, utover i Nordåsvannet og videre nordover. Med en mellomforankring på den lille holmen som vi ser så vidt, midt på bildet helt til venstre, før den blir landfast igjen på den andre siden. Hvorfor denne holmen har fått navnet Kaninholmen, skal undertegnende ikke si for mye om. Men i dag kan den vel neppe kalles en holme, etter at motorveien har bredd sine vinger over hele holmen.

Samme området som hovedbilde men dette er fra 2003. Hentet fra bolen Over Bergen over tid. Hans Ree
Samme området som hovedbilde men dette er fra 2003. Hentet fra bolen Over Bergen over tid. Hans Ree

Det første som kanskje slår en når en ser dette bilde, er de mektige bygningene som ligger midt i bildet. Bygninger som ikke passer inn i småhusbebyggelse, som ellers stort sett finnes i dette område. Men nettopp disse tilsynelatende feilplasserte bygninger, er med på å skape det mektige historiske som ligger i dette området av Fana. Svært mange er kanskje ikke klar over hvor mye dette området har betydd. Ja, ikke bare for Fana og dermed Bergen, men for hele vårt land.

Like bak, i mellom de to mektige bygningene, ligger Hopsfossen. Der en fortsatt, visst nok, kan fange laks som står og stanger uten at den klarer å forsere den. Denne fossen som var så viktig da de en gang i tiden utvinnet marmor ved hjelp av fossen som drev marmorsagene. Marmoren ble hentet fra det som vi i dag kjenner som Marmorøyen, som ligger litt lengre sydvestlig for dette bilde.

Hopsfossen i 1862. Foto UIB sin samling
Hopsfossen i 1862. Foto UIB sin samling

Utvinning av marmor startet så tidlig som i det første ti år av det 17. århundre. Marmorøyen som ikke har noe landfast forbindelse, het tidligere Hopsholmen. Marmoren som ble utvunnet i dette område av Fana var så god at den blant annet ble sendt til København. Der ble marmoren først brukt i Christiansborg slott i 1730-årene og et tiår senere også til Marmorkirken i København. Etter et opphold på utvinning av marmor fra ca. 1750 til 1775, ble det utvunnet marmor helt frem til ca.1850. Veien ut til Marmorøyen kan en se helt nede i venstre bildekant. Den fører en forbi broen som går over til Cahtrineholmen, som vi kunne ha sett om fotografiet var tatt mer til venstre. Så følger veien videre utover til Marmorneset, som har sitt navn etter nettopp Marmorøyen. Her kan man så komme ut til Marmorøyen med båt.

Den ruvende arbeiderboligen til Pedek ansatte, kalt ”Slottet”
Den ruvende arbeiderboligen til Pedek ansatte, kalt ”Slottet”

Men tilbake til de to store bygningene. I 1879 kjøper de to fettrene Jørgen og Christian Pettersen området der Hopsfossen ligger. Der grunnla de et ullspinneri og en trikotasjefabrikk. Riktignok så ble firmaet til de to fettrene oppløst allerede rundt 1886. Mens Jørgen drev videre på Hop, slo Christian seg sammen med Johan J. Dekke og startet tilsvarende bedrift på Georgenes Verf på Nordnes.

Rundt år 1900, flytter de sin virksomhet opp til Hop. Der bygningsmassen etter hvert ble utbygget til to kjempebygg, slik vi ser dem her på bildet. Her skapte Pettersen og Dekke kanskje den største trikotasjefabrikken i landet, som gikk under kallenavnet ”Pedek”. Samtidig skapte de også kanskje landets beste slagord for sine lange underbukser; ”Pedek sitter som et skudd”. De bygget også det store huset som vi ser står på neset i Hopsvannet like til høyre for fabrikken. Her bodde arbeiderne og huset gikk under navnet ”Slottet” Men i 1976 var det slutt på eventyret for trikotasjefabrikken ved Hopsfossen.

Like ved oppkjørselen til den mektige gamle bygningen, finner en også ett minnesmerke. Eget foto
Like ved oppkjørselen til den mektige gamle bygningen, finner en også ett minnesmerke. Eget foto

Like bak den bakerste fabrikkbygningen, kan vi så vidt se taket på hovedbygningen til Wernersholm. Wernersholm var en kunstig anlagt holme, gjennomført av lagmann Werner Hosewinckel Christie en gang på slutten av det 17. århundret. Da enken etter Christie dør i 1829 selger arvingene eiendommen Wernersholm til konsul Michael Krohn.

Et minnesmerke som forteller at her på Wernersholm satt Bjørnstjerne Bjørnson og skrev Norges nasjonalsang. Eget foto
Et minnesmerke som forteller at her på Wernersholm satt Bjørnstjerne Bjørnson og skrev Norges nasjonalsang. Eget foto

Han rev den gamle lystgården i 1831 og bygget et nytt hovedhus i empirestil med karakteristiske klassiske søyler. En bygning som kan beskues den dag i dag, selv om huset har vært bygget om et par ganger. Like ved oppkjørselen til den mektige gamle bygningen, finner en også ett minnesmerke som Fana kommune satte opp i 1932. Et minnesmerke som forteller at her på Wernersholm satt Bjørnstjerne Bjørnson og skrev Norges nasjonalsang ”Ja vi elsker”. At nasjonalsangen skulle skrives her i gamle Fana kommune, står vel også i stil med at Norges flagg i rødt, hvitt og blått ble tegnet av erkebergenseren Frederik Meltzer i 1821. Det er kanskje noe å tenke over når vi heiser flagget og synger nasjonalsangen på 17.mai.

Wernersholm var en kunstig anlagt holme
Wernersholm var en kunstig anlagt holme

Til høyre for den gamle trikotasjefabrikken ser vi tydelig Hop togstasjon med alle dens skinner. Da Vossebanen åpnet i 1883 passerte den Hop, men den gang ble stasjonsbygningen plassert på venstre side av sporene. I 1913 bygges der en ny stasjonsbygning på den østre siden, som er den som fortsatt ligger der, om enn i en annen bruksform etter at stasjonen ble nedlagt i 1965. Etter den tid er alle skinnene erstattet av asfalt og den nye veien har fått navnet Troldhaugvegen. Den nå etter hvert 100 år gamle stasjonsbygningen på Hop er den eneste av de gamle stasjonsbygningene som står igjen i Fana.

I dag vokser terrassehusene og andre typer hus opp i dette strøket av Fana. Jo, det er ingen tvil også Hopsbukten har, og står i endringens tegn.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen.

En artikkel i Siden dengang.

LES OGSÅ
Storetveit, godseier og Bergenstapetet
Hopsbukten, marmor og nasjonalsangen
Nesttun hovedstaden i Fana
Skjold den gang menn var menn

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Nesttun hovedstaden i Fana.

illustrasjonsbilde-fra-erik

Illustrasjonsbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim
Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren
Klikk på bildene så blir de større

Det er pussig hvordan enkelte stedsnavn har en slags gammel trolsk klang, som sammen med et bilde fra stedet og en svunnet tid, kan få hjernevinningene i sving, for å se det slik det var, og slik det nå er. Slik som dette bildet fra Nesttun som er tatt en gang like før krigen. En klang som sitter der selv om en kanskje ikke er bevandret i disse traktene da en vokste opp.

Utgangsbildet for artikkelen. Nesttun sentrum 1939 Foto: Widerøes Flyveselskap.
Utgangsbildet for artikkelen. Nesttun sentrum 1939 Foto: Widerøes Flyveselskap.

Nesttun er ikke mye forandret siden dette bildet ble tatt, frem til vår generasjon som vokste opp på 1950 tallet. På veien til min første feriekoloni sommeren 1955 skulle bussen som frakte oss barn stoppe på Nesttun. Dette for at alle skulle kunne få strekke på bena under den lange reisen fra Bergen til Ferstad feriekoloni på Os. Dette var vel første gangen jeg fikk kjennskap til stedet Nesttun, som den gang var, og fortsatt er, en slags ”hovedstad” til gamle Fana kommune.

Navnet Nesttun kunne en kanskje tro kom av at Nesttun lå ved et nes, men det er jo ikke tilfelle. I følge gamle skrifter så kom navnet Nesttun, fra gården med samme navn. Det kom fra den språklige opprinnelse ”det nederste tunet”. Et navn gården fikk en gang rundt det femten hundretallet, den gang det bare var kløvveier frem til gården. Veien fra Bergen til Nesttun kom først rundt 1860. Noen år senere kom veien til Hardanger, og med det ble Nesttun til et knutepunkt for folk og fe på sin vandring.

Fana Apotek 1923-1925 Tegnet av Per Grieg. Foto: Atlier KK
Fana Apotek 1923-1925 Tegnet av Per Grieg. Foto: Atlier KK

På bildet kan en se den gamle Nesttunvegen slynge seg frem og gjennom sentrum. En vei som den gang var den enste farbare forbi sentrum av poststedet Nesttun. Bare noen få år tidligere enn bildets tilblivelse, kunne en ha fortsatt turen til Os med den smalsporete Osbanen, som startet her på Nesttun. En bane som ble den nedlagt i 1935. Dette på grunn av for sterk konkurranse fra alle bussselskapene, som Fanabilene, Hardangerbilene, Osbilene og HSD bilene.

Mange reisende foretrakk likevel på denne tiden å ta lokaltoget, eller Vossabanen i stedet for bussen, når en skulle til og fra Nesttun. Lokaltoget begynte i 1955 å ta over mye av trafikken fra bussene på grunn av moderniseringen fra damp til elkraft, som økte hastigheten til togene betraktelig.

Følger en togskinnene en ser i bildet, kan en tydelig se stasjonsområdet helt sentralt i bildet. En aktiv togstasjon helt til gjennomslaget i Bergens sagnomsuste fjell Ulrikken, kom i 1964. Denne omleggingen av Bergensbanen østover via denne tunellen ga dødsstøtet til lokaltoget fra Bergen til Nesttun året etter. En epoke i transport av både mennesker og gods mellom Bergen og Nesttun var over, til stor sorg for de reisende, og i særdeleshet for handelsnæringen.

De to vegene i sentrum av Nesttun, Nesttunvegen til høyre med Østre Nesttunvgen til venstre
De to vegene i sentrum av Nesttun, Nesttunvegen til høyre med Østre Nesttunvgen til venstre

En handelsnæring som var begynt å blomstre etter at lokaltoget samt Osbanen startet sin trafikk, en gang rundt 1890 tallet. En trafikk som også skapte flotte bygg, blant annet bygget Fana Apotek flyttet inn i rundt 1923. Et bygg som en kan se i bildets høyre kant, og som fremdeles kan beundres. Det er tegnet av Per Grieg

For ikke å snakke om det nye store bygget som kom i 1926, kalt ”Solberghuset”, forøvrig samme navn som det nedbrente bygget som sto på tomten tidligere. En ser det store bygget med fem arker, midt på den gamle Nettunvegens venstre side når en var på vei sydover, eller oppover i bildets øvre kant. Et hus som inneholdt både et stort bakeri og en del forretninger, samt en del leiligheter. Et bygg som også var til ekstra nytte for bøndene, fordi de på baksiden av bygget kunne de tjore fast sine hester, mens de gjorde unna handelen.

bilde-4
Storahuset sees i forgrunnen, bak ser en den gamle togstasjonen

Lengre opp i veien ligger et hus som man får en følelse av at det liksom ikke hører til her, men som i aller høyeste grad gjør det. Huset er liksom for stort, ja nesten for høyt for å være et vanlig trehus så langt ute på landet den gang det ble bygget. Et hus som naturlig nok ikke kunne få noe annet navn enn ”Storahuset”, men som i dag bare går på folkemunne for ”Nettland-huset” Dette huset har beriket Nesttuns beboere opp gjennom årene både med bank, postkontor og stedets trygdekontor. Det tre etasjer huset er lett å se på bildet, der det ligger opp mot skinnegangen til togene, sånn noenlunde midt i bildet.

Litt foran ”Storahuset” like over på andre siden av veien, ruver den gamle Nesttun ullvarefabrikk. En gammel ærverdig fabrikk, som etter den ble nedlagt bare sto der, mens forfallet åt seg inn i bygningsmassen. Imidlertid ble det satt inn store krefter for å redde bygningsmassen å få den omgjort til Kulturhus. Noe de lykkes med, og den 31. oktober i 2009 åpnet Fana Kulturhus sine dører til stor glede for alle som bor i dette strøket.

to gamle husene i Hardangevegen 1 og 3, og oppgangen til den gamle Nesttun togstasjon
to gamle husene i Hardangevegen 1 og 3, og oppgangen til den gamle Nesttun togstasjon

Like utenfor inngangen hvor dette kulturhuset starter, eller slutter, alt ettersom hvor en kommer fra, finner vi Nesttuns nyeste vei, Østre Nesttunvegen. Den nye veien som følger elven slik en ser på venstre side i bildet. Den nye veien møter den gamle Nesttunvegen like forbi det nyss omtalte gamle Fana Apotek. En elv som i dag for en stor del ligger under Nesttuns store parkeringshus.

Løfter vi blikket kan en tydelig se Nesttun sin flotte steinkirke, Birkeland kirke. En kirke som ble vigslet i november 1878 og som var tegnet av arkitekten Giovanni Müller. Samme arkitekt som to år tidligere tegnet Bergen tekniske skole like ved jernbanestasjonen i Bergen, som i dag er tatt i bruk av Kunsthøgskolen. Like foran kirken kan en se de to gamle husene i Hardangevegen 1 og 3, der ”Nesttun kolonial” hadde sitt virke en gang i tiden. To hus som hver gang en kjører forbi dem minner oss på hvor flott arkitektur dette er, og som en bør bevare for ettertiden.

Nesttun når Bybanen er vel på plass
Nesttun når Bybanen er vel på plass

I dag er Nesttun igjen i fokus som aldri før. For i dag er nåtidens nye skinnegående bane kalt Bybanen, i ferd med å pløye seg igjennom Nesttun sentrum, via den nye veien Østre Nesttunvegen, og som dermed gjør at Nesttun ikke lengre har noen gågate. På samme måte som Bybanens fremdrift har fjernet for godt inngangen og oppgangen til den gamle Nesttun togstasjon, som lå akkurat like ved kryssingen av Nesttunvegen og Hardangervegen.

Jo, ting er i endring også på Nesttun.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ
Storetveit, godseier og Bergenstapetet
Hopsbukten, marmor og nasjonalsangen
Nesttun hovedstaden i Fana
Skjold den gang menn var menn

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Skjold den gang menn var menn.

spill-inn-merket

Illustrasjonsbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim
Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren
Klikk på bildene så blir de større

En kan undre seg over når en ser et slikt bilde om hvor det kan være. Selv for et trenet øye så kan det være vanskelig med en gang å se at dette faktisk er en del av Bergen, i alle fall i dag. Denne delen ble en del av Bergen så sent som i 1972, da hele Fana ble innlemmet i Bergen by. Selvsagt under store protester fra folk i Fana, som helst ikke ville inn i den fattigere Bergen kommunen.

Bruk nr. 1 på 1950 tallet, som idag er overtatt av Fana Blikk
Bruk nr. 1 på 1950 tallet, som idag er overtatt av Fana Blikk

En ser her utover den delen av Fana som går under navnet Skjold. Et navn som visstnok oppsto av en haug. Navnet kunne minne oss om krigernes skjold den gang menn var menn og kledd med brynje og sverd. Haugen som var som et skjold, som man kunne søk ly bak, både for voldsmenn og fut. Nå er det ikke lengre godt å si hvor dette stedet eventuelt lå, men en kan kanskje gå ut fra at det må ha vært i nærheten av den første gården som kom på Skjold.

Denne gården er i dag er overtatt av Blikkenslageren Fana Blikk, og da vet nok de fleste som har passert Skjold hvor dette er. En må nesten berømme dem som eier gården fordi, sett fra utsiden virker det som om disse gamle bygningene er meget godt ivaretatt. Bygninger som ikke bare har en historisk verdi for Skjold og Fana, men nå også for Bergen. På dette bildet kan en skimte gården omtrent midt på bildet, helt til høyre.

Tett opp til denne gården, ja nesten helt inn på tunet, lå der enda en gård. For dem som er godt kjent i disse traktene så vet de at både hovedhuset og løen fortsatt ligger der. Dette området har siden tidenes morgen hatt stor betydning for hele Skjold. Selv Tyskerne forsto dette den gangen de kom ubudne til landet i 1940. De inntok og brukte enkelte av bygningene på gårdene.

På andre siden av Fanavegen fra disse to gårdene, like etter gangbroen som ble bygget på 1970 tallet
På andre siden av Fanavegen fra disse to gårdene, like etter gangbroen som ble bygget på 1970 tallet

Tyskerne satte også opp flere leirer på Skjold, og det falt dem naturlig å sette opp en i dette området. På andre siden av Fanavegen fra disse to gårdene, like etter gangbroen som ble bygget på 1970 tallet, reiste de en offisersbrakke og en stall. Så vidt en vet så står stallen der ennå, men i dag er den omgjort til garasje. Selve soldatleiren lå litt lengre borte i Skjoldstølen, omtrent der Skjoldtun barnehage ligger i dag.

I forbindelsen med oppbyggingen av disse leirene, laget de en del lagerhus av en type bygningsplater som skulle bli brukt i bygningsbransjen til langt ut på 1950 tallet. For oss som er blitt noen år kan vi godt huske disse bygningsplatene av sammenpresset halm, som var slammet med en sementblanding. En kan være hellig overbevist om at disse platene finnes i enkelte hus og garasjer som ble bygget under og etter krigen

Mellom de to nevnte gårdene, passerte den velkjente Nesttun- Osbanen seg forbi gårdshusene fra den ble åpnet 1. juli i 1894 til den ble nedlagt. Fra gårdene slynget toget seg videre over Fanavegen mot traseen langs Bjørnevegen. En trase som førte Osbanen forbi Apeltunvannets østre side i en toppfart på hele 25 km/t. En bane som eierne aldri tjente penger på. Da busselskapene kom i drift rundt 1920 begynte bunnen å falle ut av togeventyret Nesttun- Osbanen.

En trase som førte Osbanen forbi Apeltunvannets østre side i en toppfart på hele 25 km/t. Apeltunvannet til høyre.
En trase som førte Osbanen forbi Apeltunvannets østre side i en toppfart på hele 25 km/t. Apeltunvannet til høyre.

Banen ble drevet ennå noen år men den 2. september i 1935 var det slutt. Banen ble den første nedlagte jernbanestrekning i landet. En nedlegges som kun kan sammenlignes med nedleggelsen av trikken i Bergen 30 år senere. Folk gikk mann av huse for å reise med Osbanen denne siste dagen, før de la toget på hyllen. Ja om en kan si det, hele to tusen passasjerer reiste med banen denne siste dagen.

Nedleggelsen av Osbanen var nok skjedd noe år før dette bildet var tatt. Vi ser Skjold skole midt i bilde. En skole som ble innviet i 1959. Altså må bildet blitt tatt etter denne tid. En kan heller ikke se Skjold kirke, som ble innviet i april 1998. En vakker liten kirke som ble tegnet av arkitekt Peder A. Ristesund, og i en stil som kan minne oss om våre gamle fine kirkebygg.

Ser en over Fanavegen når en står ved Skjold skole, der bussen stopper når man skal inn til sentrum, kaltes dette for Mindeskifte. Dessverre er dette fine navnet med historisk klang, fjernet og erstattet med Skjold skole. Det kan kanskje virke litt underlig at dette stedet het Mindeskiftet siden Minde ligger nærmere sentrum. Men stedet fikk navnet etter familien Minde, som hadde en hønsefarm akkurat der Sætervegen i dag begynner.

Sætervegen begynte tidligere litt lengre syd og den var mye smalere en dagens start på Sætervegen. En vei som fører en opp i strøket som kanskje Thorbjørn Egner fikk ideen til barneboken ”Dyrene i Hakkebakkeskogen” Fordi når en vandrer på denne gamle Sætervegen fører den inn til veier som bare har dyrenavn. Går en ned langs Bevervegen, som merkelig nok også heter Beverveien et lite stykke, kommer en til Apeltunvannet. Dette kan en så vidt se en liten del av midt på bildet helt til venstre.

I og rundt Apeltunvannet har barna i dette strøket hatt sin egen lille verden der lek og bading fylte og fyller deres barndomstid, som gir dem varige minner. Nå er det ikke bare barna som minnes dette vannet med glede, for i Apeltunvannet har ørreten sprettet mot sitt mål til Iglevannet, helt fra Nordåsvannet. Nå for tiden strides det om det var sjøørret eller ikke, men ørret er hentet ut fra Apeltunvannet gjennom alle tider.

De solgte etter vært en del tomter og ser en huset til høyre for Samvirkelaget, så sto det ferdig i 1962. Sees med flatt tak
De solgte etter vært en del tomter og ser en huset til høyre for Samvirkelaget, så sto det ferdig i 1962. Sees med flatt tak

Like nedenfor der Apeltunvannet sees på dette bildet, ser en gårdshuset og løen til Harald og Solveig Bruu. Harald var også en bonde som utnyttet ørreten som vandret i elveleiet mellom Apeltunvannet og Iglevannet. Han hadde sine faste plasser der han lystret etter ørreten på sin vandring mot Iglevannet.

Disse to gårdbrukerne hadde en stund før dette bildet ble tatt, solgt potetåkeren sin som lå like foran løen, til Samvirkelaget. Vi ser den ligge der med sitt flate tak. De solgte etter vært en del tomter og ser en huset til høyre for Samvirkelaget, så sto det ferdig i 1962. Når en så vet at løen til Harald og Solveig, som sto like bak Samvirkelaget ble revet i 1965, ja da må dette bilde av Skjold blitt tatt mellom 1962 og 1965. I dag er disse områdene som en ser på bildet under voldsomme forandringer.
Jo ting er i endring også på Skjold.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ
Storetveit, godseier og Bergenstapetet
Hopsbukten, marmor og nasjonalsangen
Nesttun hovedstaden i Fana
Skjold den gang menn var menn

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside