Kategoriarkiv: Løvstakken/Damsgård

Damsgårds spennende historie.

illustrasjonsbilde-damsgards-spennende-historie

Illustrasjonsbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim
Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren
Klikk på bildene så blir de større

”URDI”: Det er litt ergerlig at ikke fotografen rettet søkelyset litt lenger mot venstre. Da ville han fått meg seg Urdihuset som du kan se på det lille bildet. De fleste som har kjørt i Michael Krohns gate har sett dette vakre huset med de karakteristiske søylene, som forteller oss at det var bygget i senempirisk tid, rundt 1840.

Et bilde kan fortelle mange historier, som dette. Det viser Damsgård slik området engang var. Mye er forandret etter at bildet ble tatt, en gang på 1920-tallet. Foto UIB sin samling
Et bilde kan fortelle mange historier, som dette. Det viser Damsgård slik området engang var. Mye er forandret etter at bildet ble tatt, en gang på 1920-tallet. Foto UIB sin samling

Det het opprinnelig «Uren», men etter at kunstnerparet, Olav Georg Martinius Rusti og Frida Hoeck Rusti kjøpte huset i 1895, fikk det navnet «Urdi». Hvorfor? Jo, Olav Rusti var aktiv medlem av Vestmannalaget, og derfor ble nynorskformen av uren valgt. Ifølge historien ble det i dette bygget arrangert landskappsleik i hardingfele allerede i 1896, hvor blant andre selveste Edvard Grieg var til stede.

Det er litt ergerlig at ikke fotografen rettet søkelyset litt lenger mot venstre. Da ville han fått meg seg dette vakre Urdihuset som ligger der.  Bildet er lastet ned fra Wikipedia. Foto: Kristian Harms
Det er litt ergerlig at ikke fotografen rettet søkelyset litt lenger mot venstre. Da ville han fått meg seg dette vakre Urdihuset som ligger der. 
Bildet er lastet ned fra Wikipedia. Foto: Kristian Harms

BLODBYEN: Helt oppe i bildets høyrekant kan vi se deler av den berømte «Blodbyen» på Gyldenpris. Strøket fikk sitt blodige navn fordi alle disse husene, som sto ferdig en gang rundt 1918, var malt røde. Byggene ble reist for å avhjelpe den store boligmangelen som hersket i Bergen etter bybrannen i 1916. Nye gatenavn dukket opp i dette strøket, som Gamleveien, Øvre- og Nedreveien. Navn som i dag er helt borte. Opprinnelig var Gyldenpris en del av Laksevåg kommune, men ble innlemmet i Bergen i 1921. En av årsakene var at svært mange barnefamiliene flyttet til Gyldenpris og det ble behov for en ny skole. Noe Laksevåg kommune ikke hadde midler til, men det hadde Bergen.

llerede 1917, før innlemmelsen, åpnet Bergen kommune Gyldenpris skole for de laveste klassetrinnene. Skolen lå midt i «Blodbyen» UBB-KK-N-265/017 Billedsamlingen; Universitetsbiblioteket iBergen
llerede 1917, før innlemmelsen, åpnet Bergen kommune Gyldenpris skole for de laveste klassetrinnene. Skolen lå midt i «Blodbyen»
UBB-KK-N-265/017
Billedsamlingen; Universitetsbiblioteket iBergen

 

Allerede 1917, før innlemmelsen, åpnet Bergen kommune Gyldenpris skole for de laveste klassetrinnene. Skolen lå midt i «Blodbyen» og ble utvidet rundt 1921 på grunn av plassmangel. Den var i drift helt frem til krigen og ble revet i 1955 i forbindelse med byggingen av Puddefjordsbroen. En skjebne de fleste husene i denne delen av Gyldenpris led, men den dag i dag står noen av husene i «Blodbyen» igjen.

Høyes Vinfabrikk som fremstilte fruktvin av epler og ville bær, og senere også av rabarbra.
Høyes Vinfabrikk som fremstilte fruktvin av epler og ville bær, og senere også av rabarbra.

HØYESVINFABRIKK: Til venstre på bildet ser vi det åpne området som gikk under navnet «Kahrsmarkene», og helt øverst kan vi skimte bygningsmassen til Høyes Vinfabrikk som fremstilte fruktvin av epler og ville bær, og senere også av rabarbra. Den ble i 1925 omgjort til interimskirke for St. Markus’ menighet frem til St. Markus kirke sto ferdig i 1939. Etter den tid har mange forskjellige bedrifter hatt tilholdssted i den gamle vinfabrikken.

Den mest kjente ovnstypen fikk det Bibelske navet «Syndefallet».

Den mest kjente ovnstypen fikk det Bibelske navet «Syndefallet».

Som en ser er det ingen vei i mellom Urdihuset og «Blodbyen». Den gang stoppet Michael Krohns gate ved «Urdi». Skulle man videre til Gyldenpris, måtte man gå ned bakken til Damsgårdsveien som førte utover til Laksevåg. Denne én gang så viktige nedgangen til Damsgårdsveien er i dag helt borte, men litt lenger sør er det fortsatt en veistubb som kommer ut nede ved den gamle Blikfabrikken.

Samme området i dag med påsatte steder i henhold til artikkelen.
Samme området i dag med påsatte steder i henhold til artikkelen.

SYNDEFALLET: Langs Damgårdsveien lå det en rekke industribedrifter. Vi ser tydelig «Huunværkene», det som tidligere var Laxevaag Værk, et jernstøperi på gården Stranden som i 1882 fikk nye eiere. Bedriften spesialiserte seg på støping av ovner som ble installert i svært mange hjem i bergenstraktene. Den mest kjente ovnstypen fikk det Bibelske navet «Syndefallet». Dette var en høy, forholdsvis smal ovn, som fra toppen og ned til brennkammeret var rikt utsmykket. Adam og Eva troner i Edens hage på den kaldeste delen i toppen av ovnen. Så brer utsmykkingen seg nedover med historien om syndefallet som utgangspunkt, helt til man ser Adam og Eva sitte nederst i den varmeste delen. Uansett hva man tenker om den fremstillingen, så var disse ovnen veldig flotte og populære.

«HUUNVÆRKENE»: Like foran bygningene til «Huunværkene», ned mot sjøen, ble litt senere Victor Müllers bunkerstasjon anlagt. Det var en stasjon for datidens kulldrevne dampskip. Fortsatt kan vi finne igjen skinneføringer og kranen som lastet kullet om bord i skipene. Til venstre for jernstøperiet ned mot sjøen kan vi se Campell Andersens Enke AS sitt bygg med det karakteristiske tilbygget på taket for noteheng.

hva var vel mer naturlig enn å kalle den første fergen fra Damsgård til Wolffs gate for nettopp DS «Uren»
hva var vel mer naturlig enn å kalle den første fergen fra Damsgård til Wolffs gate for nettopp DS «Uren»

Til venstre for Campell Andersen lå Førde trelasthandler, som sees helt nederst til venstre i bildet. Førde hadde sitt eget kontorbygg med leiligheter like bak som gikk under navnet «Førdehuset». Det var viden kjent på Damsgård fordi huset hadde store leiligheter og med et ringesystem fra rommene ut til kjøkkenet for å tilkalle tjenestepiken, selv om det visstnok aldri var i bruk. Nå hadde ikke leilighetene i huset bad, men vannklosett var standard, og det var det ikke så mange som hadde den gang.

FERGEN: Like foran «Huunværkene» gikk fergen som transporterte både skolebarn som skulle på Møhlenpris skole, og voksne som skulle på jobb i Bergens sentrale deler. Når de kom til Møhlenpris kunne de ta trikken inn til sentrum. Vi kan se kaien før den ble utvidet nede i fjæren under Uren, og hva var vel mer naturlig enn å kalle den første fergen fra Damsgård til Wolffs gate for nettopp DS «Uren». Denne ruten var i drift fra 1918, men måtte til slutt gi tapt for den nye Puddefjordsbroen. I juli 1957 var det full stans for denne gamle, bergenske fergeturen.

Kart over området.
Kart over området.

I dag er denne delen av Damsgård i sterk utvikling. Den gamle industrien må vike for moderne blokkbebyggelse. De første tegnene på at nye tider var i anmarsj fikk vi allerede da markene bak «Huunværkene» ble bebygget med tre punkthus i 1952, og Michael Krohns gate var blitt utvidet til slik vi kjenner den i dag. Selv om den gamle fergen ikke lengre er i drift, vil nok den nye sykkel- og gangbroen som er planlagt mellom Damsgård og Møhlenpris, gjøre samme nytten.

Jo, Damsgård står sterkt i endringens tegn!

Dag-Geir Bergsvik Knudsen.

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ
Damsgårds spennende historie
Good Morning Vietnam og to kamerater
Solheimsviken et strøk i utvikling
Bliktrykkeriet

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Solheimsviken et strøk i utvikling.

solheimsgaten-merket

Solheimsgaten 1963. Illustrasjonsbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim 
Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren
Klikk på bildene så blir de større

Dette gamle bildet til høyre, som for noen oss kanskje ikke syntes å være så gammelt, forteller en del om utviklingen i dette strøket. For dem som er litt i tvil om hvor dette er, vil de nok nikke på hodet i et tegn på gjenkjennelse, når de ser de fire store blokkene øverst i bildets høyrekant. Alle Bergenser vet hva en snakker om når en sier ”Høyblokkene på Danmarksplass” selv om de globalt sett langt fra er det.

Utgangen for artikkelen Solheimsviken ca. 1970.
Utgangen for artikkelen Solheimsviken ca. 1970.

Disse ruvende blokkene som sto ferdig i 1962, har nå gjennomgått en meget omfattende og suksessfull ansiktsløftning. Det var gjerne på sin plass, for særlig vakre var ikke disse blokkene tidligere. De fire høyblokkene danner sammen med Krohnsminde idrettsplass en portal til kanskje landets største trafikkerte, og mest forurenset veikryss, Danmarksplass.

Samme strøket ca. 10 år senere som ovenfor rundt 1980. Utbyggingen er i full gang.
Samme strøket ca. 10 år senere som ovenfor rundt 1980. Utbyggingen er i full gang.

Ser en bak blokkene, kan et godt øye så vidt skimte en liten del av Bergen Yrkeskole, som var navnet på denne skolen, den gang dette bildet var tatt. En skole som i 2003 ble slått sammen med Krohnsminde videregående skole, og som da fikk navnet Årstad videregående skole. Den nå etter hvert gamle skoleblokken, åpnet sine dører for yrkesskolens elever for første gang midt på sekstitallet.

Området er sanert og blokkene er under bygging.
Området er sanert og blokkene er under bygging.

Det var den gang opplæringsverkstedet for elevene lå på andre siden av det nye bygget, mot Ibsens gate. En verkstedsbygning som gikk under navnet ”Potetekjelleren”, som om vinteren ikke var det varmeste stedet en skoleelev kunne være. Nå er Potetekjelleren borte for lengst, men den videregående skolen råder fortsatt grunnen. I dag, i nye bygninger der den gamle Potetekjelleren lå, og nå i mere tidsriktige lokaler.

Solheims Tverrgate sett fra Solheimsgaten 10 år før utgangsbildet. Tatt i 1960 av Gustav Brosing
Solheims Tverrgate sett fra Solheimsgaten 10 år før utgangsbildet. Tatt i 1960 av Gustav Brosing

For å fange inn hele bildet og fastslå at dette er en del av Solheimsviken, må en ta med den lange lave bygningen en ser oppe til venstre i bildet. Det var kanskje den største arbeidsgiveren i Bergen den gang, Bergens Mekaniske Verksteder avdeling Viken, eller på folkemunne, BMV. Hvor mange Bergensere, eller Bergensfamilier, som har hatt sitt levebrød av skipsverftet oppe i Solheimsviken siden starten i 1855 er jammen ikke godt å si, men mange er det. En kan med bakgrunn i dette ane hvor sorgfullt det var for svært mange, da Skipsverftet i Solheimsviken måtte stenge sine dører i 1991. Nå er også de fleste bygningene som BMV brukte sanert bort til fordel for mer prangende og hensiktsmessige bygninger.

Solheimsgaten nr. 51-49A-49 og 47 fra venstre. Bildet tok Gustav Brosing den 1. mars i 1961
Solheimsgaten nr. 51-49A-49 og 47 fra venstre. Bildet tok Gustav Brosing den 1. mars i 1961

På den store åpne plassen foran bygningen til BMV lå den siste åpne avfallsplassen i Bergen, populært kaldt ”Dongen” Hvor mye farlig miljøavfall som ble gravd ned der av BMV, kan en bare ane. Den gang hadde man ikke personer som Kurt Oddekalv, som gjorde oss oppmerksom på faren i hva disse miljøstoffene kunne påføre oss. Senere ble denne plassen tatt i bruk som lekeplass og ekseserplass, for Løvstakksidens stolthet Løvstakkens Jægerkorps. Da dette bildet ble tatt var Dongen også tatt i bruk som parkeringsplass, formodentlig til arbeidere på skipsverftet.

Solheimsgaten nr. 47 ane-stedet til komponist og slagerkonge Arne Bendiksen. Bildet er tatt av Gustav Brosing den 1. mars i 1961
Solheimsgaten nr. 47 ane-stedet til komponist og slagerkonge Arne Bendiksen. Bildet er tatt av Gustav Brosing den 1. mars i 1961

Nå er ”Dongen” forlengst borte med alle dens minner for dem som vokste opp i dette strøket, både på godt og ondt. I dag kneiser boligblokkene der ”Dongen” en gang lå. En kan likevel fortsatt bli minnet om ”Dongens” eksistens. For mellom blokkene som ble reist på dens grunn, er der også reist et minnesmerke. Der kan en sette seg ned på benken som står der, å få frem gamle minner fra glemselens slør.

Like bortenfor ”Dongen” kan en se de lave barakke lignende bygningene, der bilverkstedet til Auto-Elektro holdt til. Dette verkstedet var nærmeste nabo til Indremisjonens bedehus i Solheimsviken, som ble innviet i 1881. Det sto der helt til det ble demontert nesten hundrede år senere i 1977. Dette gamle bedehus ble gjenreist på Gamle Bergen rundt 1982, men da ribbet for alle kristne symboler. I dag brukes det gamle bedehus fra Solheimsviken som forsamlingshus, under navnet Torvsalen.

Nesten midt på bildet strekker Løbergsveien seg ned mot Michael Krohns gate. I dag er så godt som alle de gamle husene som lå nedenfor, eller øst for Løbergsveien med unntak av et par hus, borte for alltid. Nå domineres området av nyere lave foretningsbygg og boligblokker, samt Solheims alderspensjonat, som alle ligger i skjul av de fire nyoppussete høyblokkene.

Der bilverkstedet til Auto-Elektro holdt til. Dette verkstedet var nærmeste nabo til Indremisjonens bedehus i Solheimsviken, som sees i bakgrunnen av de unge bilreparatørene.Foto: Eivind Bjarnoll
Der bilverkstedet til Auto-Elektro holdt til. Dette verkstedet var nærmeste nabo til Indremisjonens bedehus i Solheimsviken, som sees i bakgrunnen av de unge bilreparatørene.Foto: Eivind Bjarnoll

Solheimsgaten som går langs høyblokkenes vestre side er vel den mest kjente gaten i dette strøket, for dette var og er hovedgaten i Solheimsviken. I denne gaten, nærmere bestemt i Solheimsgaten nr. 47, ble Bergen, og Norges kanskje mest kjente komponist og slagerkonge, Arne Joakim Bendiksen født i oktober 1926. Huset familien bodde i lå et par hus ovenfor der Solheims Tverrgate og Solheimsgaten møtes.

En Tverrgate som fortsatt ligger der og som kan sees tydelig omtrent midt på bildet. En gate som strekker seg i en svak helling, fra Løbergsveien og ned til Solheimsgaten, like ved den sydligste høyblokken. Denne delen av Solheims Tverrgate er den delen de fleste gående fra Løvstakksiden bruker på sin vandring ned til Solheimsgaten. Det pussige er at i dag har de strukket en ny Tverrgaten på tvers av den gamle helt opp til Skrivergaten, slik at denne delen av Solheims Tverrgate faktisk ligger parallelt med Solheimsgaten. Kanskje kunne de døpe om denne delen til ”Solheims Parallellgate” slik at den stemmer med terrenget?

Samme strøket rundt 2007 som i utgangsbilde, lastet ned fra Gule sider
Samme strøket rundt 2007 som i utgangsbilde, lastet ned fra Gule sider

Nei oppriktig talt, denne delen av Tverrgaten burde fortsatt hatt navnet Skrivergaten. Slik denne gatestumpen het tidligere da Skrivergaten strakk seg helt fra Solheims gravplass i syd, og helt frem til ”Dongen” i nord. Skrivergaten ligger på dette bildet foran de store gamle treboligene en ser nede i bildets høyre hjørne. En gate som den gang krysset Solheims Tverrgaten før den stoppet ved ”Dongen.

På andre siden av Skrivergaten kan en her se noe som kan minne om en fotballbane. Det er mulig at den ble tatt i bruk som fotballplass, men en gang tilhørte dette området stedets gartneri. I dag er strøkets barn tilgodesett med en liten fotballplass like over på andre siden av det gamle gartneri og Solheims Tverrgate, til glede for både stor og små i Solheimsviken.

Jo ting er i endring også i Solheimsviken.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang.

LES OGSÅ
Damsgårds spennende historie
Good Morning Vietnam og to kamerater
Solheimsviken et strøk i utvikling
Bliktrykkeriet

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Good Morning Vietnam og to kamerater.

To kamerater i Løvstakkveien 1968-69. Klikk på bildene så blir de større. Foto: Svanhild Ingrid Monsen.  Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA.
To kamerater i Løvstakkveien 1968-69. Klikk på bildene så blir de større. Foto: Svanhild Ingrid Monsen. 
Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA.

Dette bildet er tatt enten sommeren 1968, eller sommeren 1969. Er det 1968 så er det like før min gode venn Svein-Ove, som her sitter til høyre, og jeg til venstre, skulle reise ut for første gang sammen og da på MS ”Numerian” til Audun Rekstens rederi. En båt som minnene i dag renner over fra, for det var en fantastisk båt å seile med. En båt som gikk i “Trampfart” og som vi fikk en full jordomseiling med.

MS Numerian Audun Rekstens rederi
MS Numerian Audun Rekstens rederi

Vi var altså i alle fem verdensdeler med den i løpet av det året vi var om bord. Var det i 1969 så var vi altså nettopp kommet hjem fra denne båten. I det første tilfelle så er vi 21 år, var det 1969 så vi selvsagt da 22 år, men ung var vi, og full av historier. Personlig så mener jeg dette var i 1969. Årsaken til at jeg tror det, er at vi har make Te-skjorte som vi sikkert hadde kjøpt samme, en plass ute. Vi gutter har det ikke med å gå ut å handle klær sammen slik jentene gjør det, men ute var det noe annet.

Sønder Griegsmau nr. 4 er huset til høyre med ståltrappen. Foto UIB sin samling
Sønder Griegsmau nr. 4 er huset til høyre med ståltrappen. Foto UIB sin samling

Vi sitter her på kjøkkenet der Svein bodde, oppunder Løvstakken. Et sted familien måtte flytte til i 1967 da de skulle rive det fine huset de bodde i ute på Nordnes i Søndre Griegesmau. Et smau som en ”kjenner” av strøket fortsatt kan finne rester etter, men bare rester. Et hus familien hadde bodd i mange tiår, men som kommunen av en eller grunn ville rive. Sammen med en hel del andre fine eldre hus der ute på Nordnes. Men som en ser er vi helt moderne der vi sitter og drikker kaffe og røyker.

Kaffen som Svein sin mor, Svanhild, eller for meg Mor Monsen, alltid laget til oss. Det var før disse nye selvtrekkende kaffemaskinene var oppfunnet. Den gang kjøpte de en tøypose, som de så sydde på rundt en ring som passe til kaffe kannen. Så fylte de kaffe i tøyposen, og der etter helte de kokende vann fra en annen kjele over kaffen i tøyposen.

de den nytraktet kaffe opp i en kopp fra kaffekannen, slik så de ut den gang
de den nytraktet kaffe opp i en kopp fra kaffekannen, slik så de ut den gang

Når alt vannet var helt over, helte de den nytraktet kaffe opp i en kopp fra kaffekannen, for så å trekke kaffen en gang til i gjennom tøyposen. Dette gjorde de flere ganger, men så ble også kaffen svinaktig god. Røyken skulle vi vel ha vært foruten, men den gang koste vi oss med den.

Selvsagt er det ingen av oss som kunne tenke oss å røyke i dag og være slave av den. Som den gamle reklamen til Tidemanns tobakk sa ”Din oldefar røykte Tidemanns Gul han var en klok mann” I dag ville vel den samme reklame het noe sånt som ”Din oldefar røykte Tidemanns Gul, han var en idiot”. Men ingen har gjort større vei i vellingen mot røyking enn den kjente skuespilleren Yul Brynner, da han sa “Wathever you do, dont smoke” like før han døde av lungekreft.

Gooooooooooood Mooooorning Vietnammmmmm
Gooooooooooood Mooooorning Vietnammmmmm

På bordet ser en der står et eksemplar av den velkjente Kurer radioen, som også kunne levers med platespiller. Denne Kurer radioen var uten, derfor står der også en liten platespiller på bordet. En platespiller som bare kunne spille singelplater, eller 45 plater, som vi sa. Foran oss på bordet ligger der en mappe full av 45 plater. En mappe som kanskje mest besto i plater av Elvis, siden vi begge digget ham.

Kanskje vi også satt og hørte på Joe McDonald – “Feel Like I’m Fixing To Die”. En anti-vietnam krig protest låt, som Country Joe McDonald skrev på en halv time i 1965. Det ble aldri noen stor hit, men ble bedre kjent under den store Woodstock festivalen i 1969. En låt vi likte siden vi selv hadde vært i Vietnam og opplevet krigen der i 1968.

Svein leser avisen, eller BA, den gang forkortelse for Bergens Arbeiderblad, mens i dag er det forkortelsen for Bergensavisen. Selv sitter jeg og lytter til musikken, mens jeg prøver å tromme takten med fingrene mot bena, uten at jeg lykkes helt med det. Jeg ble heller aldri trommeslager i Nordnæs Bataillon, og det tror jeg både Bataillonen og jeg skal være glade for. Men det var kanskje det minste jeg tenkte på akkurat der og da, det viktigste var samhørigheten.

som Country Joe McDonald skrev på en halv time i 1965
som Country Joe McDonald skrev på en halv time i 1965

Dette var et bilde og to kamerater, som ble foreviget av Svanhild Ingrid Monsen, mor til min kamerat Svein-Ove. For meg var hun alltid bare Mor-Monsen. En kvinne og mor det var umulig å ikke like. Uten at hun hadde tatt dette bildet den gang, ville vi ikke kunne ha sett hvordan det var en gang, og jeg hadde ikke hatt denne lille historien. Så takk Mor-Monsen for den plutselige innskytelse du fikk til å ta et bilde, mens de to guttene dine satt og drakk kaffe, leste avisen og hørte på plater.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Damsgårds spennende historie
Good Morning Vietnam og to kamerater
Solheimsviken et strøk i utvikling
Bliktrykkeriet

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Bliktrykkeriet.

Jeg står i nordenden av fabrikken jeg ser for meg bilde som eierne tok av alle funksjonærer og arbeidere den gang i 1913 da fabrikken var ny, de talte den gang ca. 250 Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA Arkitekt Schak August Steenberg Bull. Mannen som tegnet. Foto UIB sin samling
Jeg står i nordenden av fabrikken jeg ser for meg bilde som eierne tok av alle funksjonærer og arbeidere den gang i 1913 da fabrikken var ny, de talte den gang ca. 250
Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA
Mannen som tegnet. Foto UIB sin samling

Bergen Bliktrykkeri var en av mange stolte bergensbedrifter som nå er nedlagt. Må også denne flotte bygningen, tegnet av arkitekt Scank Bull, forsvinne?

Arkitekt Schak August Steenberg Bull. Mannen som tegnet Bliktrykkeriet.

Arkitekt Schak August Steenberg Bull. Mannen som tegnet Bliktrykkeriet.

Jeg har stoppet bilen og sitter litt tilbakelent og studerer fabrikkbygningen med bilvinduet halvveis åpent. Det er kveld og det er nesten helt dødstille bare suset av trafikken som farer forbi i Mikael Krohnsgate høres ned hit, samt en og annen bil som kjører forsiktig forbi meg. Fabrikkbygning ligger der som et spøkelse som om den aldri har vært i bruk. Ja som om ingen noen gang har hatt sitt virke der.

Det er noe som er forandret på den flotte bygningen, men jeg klarer ikke å ta det helt med en gang. Jeg har ofte sittet her i Damsgårdsveien og sett på den gamle fabrikkbygningen. Det er som om både den og alle menneskene som har arbeidet der snakker til meg. Jeg må innrømme at det er en stund siden jeg var her sist, kanskje et år, eller er det mer? Utrolig hvor fort vi mennesker glemmer, tenker jeg mens jeg feberilsk prøver å finne ut hva som ikke stemmer lengre.

Bliktrykkeriet med sine kareteristiske overlys sett fra Oven. Bildet er fra oktober 1948 og tatt av Widerøe s Flyveselskap as.
Bliktrykkeriet med sine kareteristiske overlys sett fra Oven. Bildet er fra oktober 1948 og tatt av Widerøe s Flyveselskap as.

Jeg gårt ut av bilen og ser bortover Damsgårdsveien i retning Solheimsviken. Hele strøket her skal visst fornyes, bare finanskrisen går over. Arbeidet har for så vidt startet opp. De første millionærblokkene er i ferd med å reise seg der industrien før rådet ut mot kaikanten. Når jeg står der kan jeg se at det er enda flere vinduer som er knust i fabrikken. Forfallet er i sterk fremmarsj på hele bygningen. Det er som om ingen bryr seg om denne mektige og verdifulle teglsteinsbygningen, det er nesten ikke til å fatte.

Jeg står i nordenden av fabrikken jeg ser for meg bilde som eierne tok av alle funksjonærer og arbeidere den gang i 1913 da fabrikken var ny, de talte den gang ca. 250. Det var forresten det samme året som kvinner fikk stemmerett i Norge og mange av dem som fikk denne retten var med på dette historiske bilde. Funksjonærene sitter helt foran på benker arbeiderne har bert ut og satt på plass. Pussig i grunnen at funksjonærene hadde en slags tittel, mens arbeiderne ”bare” var arbeidere. Det er heldigvis forandret i dag, nå heter det administrasjonen og ”de ansatte”!

Logoen De tre B-er sto for Bergens Bliktrykkeri, Bergen.
Logoen De tre B-er sto for Bergens Bliktrykkeri, Bergen.

Det var nokså vanlig å ta slike bilder på den tid, som viste hierarkiet i arbeidslivet samt at det var skrytebilder for eierne. Hierarkiet i arbeidslivet har vi ennå, men kanskje ikke så godt dokumentert med slike storslåtte bilder. Men selv om funksjonærene fikk sitte helt foran da bilde ble tatt, var nok verken de eller noen av arbeiderne inventert til den store innvielsefesten. Da de prominente gjestene samlet seg om kvelden for å feire den nye fabrikkbygningen til det tre år gamle selskapet, var fabrikkens anerkjente arkitekt Schak August Steenberg Bull i høysete. Jeg syntes jeg kan se Schak Bull foran meg, som foruten å være arkitekt også var en dyktig foretningsmann og bystyremedlem. Sittende, smilende og litt opphøyet når han for ros i alle talene for det arkitektoniske for den 120 meter lange teglsteinsbygning. Schak Bull var for øvrig fetteren til Edvard Grieg og hadde også tegnet hans villa Troldhaugen i 1885.

De fleste prominente gjestene som var innbudte til åpningsfesten hadde sannsynligvis vært på omvisning på fabrikken tidligere på dagen. Alle sammen var imponert, ikke bare over selve bygningen, men også over eksteriør med overlys ned i selve fabrikkhallen og de vakre stenrosettene. Fabrikklokalene var så lyse og flotte at det å få lov til å arbeide der, ja det i seg selv var en fordel og et gode for arbeiderne. Nei det var ingen tvil om at bygningen var meget flott, og kunne være en medvirkende grobunn til å skape godt arbeidsmiljø.
Utenfra er det mest karakteristiske med bygningen, pipekonstruksjonen og de vakre detaljene i fasaden. Pipekonstruksjonen hadde de latt gå igjen i logoen deres, som var tre store B`er der stolpen i den første B`en var tre ganger så høy som bokstavene og var formet som en pipe. De tre B`er sto for AS Bergens Bliktrykkeri, Bergen.

Lyse trivelige arbeidslokaler via overlysene for de ansatte på Bliktrykkeriet. Bildet er fra slutten av 1950 tallet. Foto UIB sin samling
Lyse trivelige arbeidslokaler via overlysene for de ansatte på Bliktrykkeriet. Bildet er fra slutten av 1950 tallet. Foto UIB sin samling

Eierne må ha vært enten ekspansiv i sin tankegang eller spesielt glad i navnet Bergen, siden de hadde Bergen med to ganger i firmanavnet. Var det ekspanderingen de tenkte på, var det jo genialt, da kunne de bare bytte ut Bergen som står i endingen av firmanavnet og sette inn navnet på den nye byen de etablerte seg i. Problemet ville da bli firmalogoen, den med de tre B`er, men nå ble dette aldri noe problem siden de selv ble slukt av et utenforstående firma en del år senere.

Når jeg står slik er det som om jeg kan hører dem som har hatt sitt virke på den fabrikken skrike ut sin smerte over tilstanden til fabrikken. Hvordan kunne det skje med en fabrikk som hadde så mange ben å stå på? Arbeiderne som var så kry og stolt over at de var den enste fabrikken i Skandinavia som produserte hermetikkblikk i bånd. De bygget maskiner og produsert alle typer blikkemballasje og etiketter, ja til og med litografiske trykksaker. Der inne i fabrikkbygningen hadde menn og kvinner vært likeverdige, om enn ikke i lønningsposen. Der inne hadde de gjort avtaler, fortalt historier, latteren hadde runget mens gråten var mer stilltiende, men kjærligheten til fabrikken og jobben hadde de alle.

Nå var det som om stemmene fra alle de tusener bergensere som hadde hatt sitt virke der opp igjennom alle år, forsterket seg. Jeg kjente jeg ble trist og at øynene blafrer av fuktighet når jeg ser hvor lite vi tar vare på ettermelet til alle disse bergensere, som har vært med å bygge opp vårt land. Deres stemmer får meg også til å løfte hode for liksom å svelge tristheten, da ser jeg det jeg ikke så da jeg stoppet opp, den karateristiske pipen er vekke.

Blikfabrikken i dag, der skorsteinen nå er vekke, denne bygningen burde reddes. Eget foto
Blikfabrikken i dag, der skorsteinen nå er vekke, denne bygningen burde reddes. Eget foto

Jeg blir stum og målløs for da forstår jeg at denne vakre bygningen neppe vil overleve og at det kanskje er derfor at jeg hører stemmene til dem som har arbeidet her, så unisont! Det er så mange bygninger som er tegnet av Schak Bull som er gått med i branner, som burde være et grunnlag for å ta vare på denne bygningen.

Som Bergen Kommune skriver i
Kulturminnegrunnlag for Kommunedelplan Puddefjord
Bygningen har i dag som representant for denne type industribygg, høye arkitektoniske kvaliteter. Nå vet ikke jeg hvem som eier denne bygningen og samme kan det være, men la ikke denne bygningen også gå til grunne.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ
Damsgårds spennende historie
Good Morning Vietnam og to kamerater
Solheimsviken et strøk i utvikling
Bliktrykkeriet

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside