Kategoriarkiv: Personlighet

Tyskebryggen Tyskertøser og en krigshelt.

Rangvald Hommen foran Bryggen eller Tyskebryggen som han ville det igjen skulle hete.  Foto: Geir Jetmundsen. 
Rangvald Hommen foran Bryggen eller Tyskebryggen som han ville det igjen skulle hete. 
Foto: Geir Jetmundsen.. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA.

Jeg sitter her en stille lørdagsmorgen og leser BA mens Kurt Foss og Reidar Bøe sin udødelige låt ”Blåveispiken” strømmer ut fra eteren i NRK sin 9 time. Øynene faller i samme øyeblikk på dødsannonsene i avisen. Mine øyne blir fuktige som en morgendugget mark en tidlig vårdag. For der ser jeg navnet på kanskje en av Bergens mest kjente og dekorerte krigsseiler, maskinsjef Rangvald Hommen, som var gått bort i en alder av 88 år. Bare noen knappe uker før hans 89 års dag. En mann som var tildelt syv krigsmedaljer fra både Norge, England og Russland, for sin innsats under krigen. Ja den siste, en Russisk, fikk han så sent som dagen før frigjøringsdagen i 2010.

Konvoifarten og i særdeleshet den Norske Handelsflåten var viktig for vår seier under 2. verdenskrig.
Konvoifarten og i særdeleshet den Norske Handelsflåten var viktig for vår seier under 2. verdenskrig.

Jeg kjenner fuktigheten som slører mine øyne som får dem til å funkle, av både sorg og av glede. Sorg for at en slik aktiv mann for vår frihet og for rett og galt, ikke er her mer. Gleden fordi jeg fikk kjenne denne mannen og oppleve hans sterke engasjemang for sine saker, samt den hyggelige avslappete praten vi hadde over en kaffekopp eller to.

En av Ragnvald Hommen sine 7 krigsmedaljer her den Engelske ”The Atlantic Star”
En av Ragnvald Hommen sine 7 krigsmedaljer her den Engelske ”The Atlantic Star”

En mann som kjempet for sine idealer helt frem til det siste, selv om sykdommen herjet stygt med hans kropp de siste årene. Det var som han overså det og nevnte det bare i en tilfeldig bisetning. Det viktigste for ham var sakene for de ”glemte”, og for rettferden for dem som hadde lidd mye uten at de fortjente det. Han visste selv at tiden var knapp før døden ville innhente ham.

Den siste gangen jeg snakket med ham i telefonen en gang i mai, ble vi enig om at vi skulle ta en kopp kaffe sammen for å planlegge neste fremstøtt for hans siste sak. Bryggen som han ønsket skulle få tilbake sitt rette navn, Tyskebryggen. En sak vi to delte. Han i form av gangen i rådhusets kronglete korridorer for å finne fotfeste for sin sak, og jeg i form av det skrevne ord.

De såkalte Tyskertøsene blir offentlig snauklippet og forfulgt til sin dødsdag. En del av vår krigshistorie vi ennå ikke har tatt et oppgjør med på samme måten som med Tyskebryggen.
De såkalte Tyskertøsene blir offentlig snauklippet og forfulgt til sin dødsdag. En del av vår krigshistorie vi ennå ikke har tatt et oppgjør med på samme måten som med Tyskebryggen.

Blant de siste sakene han også jobbet med, var kvinnene som ble straffet så urimelig hardt for det de ble forelsket i en tysker under krigen. Alle disse jentene fikk det famøse kalleordet ”Tyskertøser” på seg, et kalle navn de aldri ble kvitt. En forelskelse som fortsatt ikke er tilgitt og som i svært ofte grad ble overført til kvinnens barn. Nå er de fleste av disse såkalte ”Tyskertøser” borte på samme måten som Rangvald Hommen. Men den dårlige ånden og mangelen av oppgjør med denne delen av vår krigshistorie ligger der fortsatt.

Å seile under krigen var en nervepirrende seanse fra utgangshavn til målet for konvoien.
Å seile under krigen var en nervepirrende seanse fra utgangshavn til målet for konvoien.

Rangvald Hommen var en mann det var umulig og ikke like, han var så jovial. Kanskje nettopp derfor, og i kraft av sin fremferd klarte han å få en del politikere og andre fremtredende Bergensere i ryggen. Slik at han fikk gjennomslag for sine saker, som Nordstjernen på Zachariasbryggen. Der navnene på dem som omkom på de syv hav under krigen i all slags konvoier i en kamp for å frigjøre Norge, står risset inn i monumentet. Selv seilte Rangvald Hommen i mange av disse konvoiene og opplevet døden på nært holdt når skipene han var om bord i ble torpedert.

Rangvald Hommen var også mannen bak monumentet ”Krigsmoderen” ute på Nordnes. Dette monument som var så viktig for ham å få opp. Et minnesmerke over alle mødrene som var hjemme under krigen Som minneplaten sier; ”Denne skulpturen er reist til ære og minne om mødrene som vernet hjem og familie, mens barn eller ektefeller var med i krigen. Mor sitt arbeid i hjemmet og deltagelse i hjemmefronten var et stort bidrag i krigen for vår fred og frihet”

Rangvald Hommen holder tale for dagen til Frigjøringsdagen den 8. mai i 2010 foran Per Ung sin ”Krigsmoderen” på Nordnes
Rangvald Hommen holder tale for dagen til Frigjøringsdagen den 8. mai i 2010 foran Per Ung sin ”Krigsmoderen” på Nordnes

Rangvald Hommen var leder av Krigsseilerne i mange år. Han var også æresmedlem i Bergen Maskinistforening. Rangvald Hommen sendte inn en søknad på navnskifte av Bryggen i september 2009 til Bergen Byråd ved Monica Mæland. En søknad han aldri fikk svar på. Men så bare to dager før han døde tok Hans-Carl Tveit fra Venstre opp saken i Bystyret. Ære være ham for det. Debatten uteble og våre folkevalgte overså den muligheten de hadde til å for godt legge denne delen av vår krigshistorie bak sin rygg. Forslaget fra Hans-Carl Tveit (Venstre) falt mot partiets egne fem stemmer.

I ettertid kan en undre seg over hvorfor en slik mann som Rangvald Hommen ikke skulle få svar på sin søknad, før etter hans død. Har det noe med sendrektighet å gjøre, eller er det redsel for å ta opp denne saken i full mon? Ragnvald Hommens sak om Tyskebryggen skal ikke følge med ham i graven, eller hans aske når den en gang blir strødd over de syv hav, det skal vi sørge for. Hvil i fred Ragnvald Hommen.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
a cick ass fra en kusner Laurie Grundt
Mitt forhold til Arne Nordheim
Arne Bendiksen Allè en god ide
Ole Bull og Elvis
Edvard og Kongen.
Edvard Pettersen en forkjemper for Norske sjøfolk og deres historie.
Tyskebryggen, Tyskertøser og en krigshelt

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

a cick ass fra en kunstner.

laurie-grundt-foto-alexander-kleppestoKunstneren Laurie Grundt. Foto Alexander Kleppesø hjemme side hans her. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA

Jeg har siden i fjor en gang fått meg et lite krypinn nede på Nøstet, eller retter sagt en liten skriverstue. En liten skriverstue som ligger i Norges eldste sammenhengende husrekke, og som vi kaller for ”Kongeriket” En husrekke som faktisk stammer fra det sekstende århundret. Der nede kan en også finne en del kreative kunstnere, som skaper både figurative og non- figurative kunst. Der ”kongen” i våre øyne er Bergens hjemventet kunstner, fra ”Køben”, Laurie Grundt. En nesten 90 år gammel kunstner som på tross av sin høye alder har tatt lærlingen Camilla Birkeland under sine vinger. Her en dag stakk denne aldrende, men fortsatt meget aktive kunstner, en liten lapp i min hånd.

Nå er selvsagt ikke jeg noen kunstner, selv om jeg har fått en liten plass der nede, men når man får sitte i et slikt miljø er det rart hva det gir en av nye horisonter. Allikevel er ikke kunsten og kunstnere generelt noe nytt for meg, ikke i forståelsen av kunsten, men i tilstedeværelsen av den, akkurat som nå. For en mann som har hatt sitt virke i et levende kunstgalleri, bedre kjent som hotell Neptun, i nesten tretti år, så har jeg sett svært mye av både bilder og kunstnere. Men likevel er jeg ingen såkalt kunst- skjønner, slik min gamle sjef Hans Inge Bruarøy er. En mann som startet dette levende galleriet i det tidligere sjømannshotellet, en gang i siste halvdel av 1960 årene.

Bergen Kunshall
Bergen Kunshall

Kunst er dog så mangt, og er svært ofte bedømt ut fra det vi, som individer får ut av et bilde, eller annen form for kunstnerisk uttrykk. Dette visste nok også den kjente Norske og Bergenske kunstneren J.C. Dahl, da han i 1838 stiftet Bergen Kunstforening. Forøvrig en kunstner som var en av foregangs kunstnere til Nasjonalromantikken, en gang i begynnelsen av det 1800- tallet. Nesten hundrede år senere etter stiftelsen av Bergen Kunstforening, åpnes dørene til Bergen Kunsthall i 1935. Det nye bygget som ligger så sentralt plassert i det vi kan kalle Bergens kunststrøk, Rasmus Meyers allé. Et bygg som på lik linje med nabohuset var tegnet av Bergens kanskje mest anerkjente arkitekt, Ole Landmark. Her skulle kunsten vises frem i alle slags former, der målet er å formidle lokal, nasjonal og internasjonal samtidskunst.

Solsikke av Moritz Kaland
Solsikke av Moritz Kaland

Det var nettopp dette siste som jeg tror, ut fra denne lappen jeg fikk, er så viktig for den aldrende kunstner å få frem. Overskriften i seg selv er enkel, men samtidig så veldig belysende og fortellende ”Maleriet som forsvant”. Personlig syntes jeg at når en aldrende Bergensk kunstner, som har gitt hele sitt liv til kunsten, så bør man lytte og ta hensynt til hans ytringer. En kan da spørre seg ”Hvilket maleri forsvant? Jo han hentyder til maleriene som ble vist frem, under de gamle utstillingene som ble gjennomført tidligere, som Vestlandsutstillingene, og faktisk også Juleutstillingene.

Dette var utstillinger som ga de lokale kunstnerne en mulighet til å fremvise sin kunst i de rette omgivelser, som Bergen Kunsthall er. Som den aldrende kunstneren skriver ” da var der alltid noe for lokalmiljøet, men nå er det borte vekk” Han fortsetter ”nu er utstillingene noe globalt moderne og internasjonal kunstmote og trendy, så hele Vestlandet og bergensmaleriet er slutt” Den kloke aldrende kunstner avslutter med ” Bergen har mistet sitt ansikt når naturen og ånden og sansene byttes ut med tekniske fiks- fakserier som de kaller Samtidskunst. Samtiden er jo mer enn aller siste motespekulasjon”

Rasmus Meyers allé
Rasmus Meyers allé

Det siste er noe alle som bryr seg om kunst burde legge seg på hjertet. Dette ville nok også ha fått den avdøde kunster Moritz Kaland til å nikke på hodet. En kunstner som var bestyrer for Bergen Bildegalleri fra 1916 og frem til sin død i 1947. All hans fritid brukte han på malerkunsten, i form av figurativ kunst. Han hadde likevel tid til å stå opp og forsvare alle kunstners rett til å stille ut sin kunst i former som gagnet kunsten. Dessverre forsvant mye av Moritz kunst da bybrannen i 1916 feide over Bergen, der han hadde sin bopel i Olav Kyrres gate 16, som lå midt i brannstrøket. Fortsatt kan en likevel se hans malerier ”Solsikken” og ”Portrett”, om en fikk muligheten.

La ikke den aldrende kunstners ord på et lite ark forbli det. Grip fatt i det og gjør det til en glede for både utøvende lokale kunstnerne, og til oss som bare kan beskue kunsten

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
a cick ass fra en kusner Laurie Grundt
Mitt forhold til Arne Nordheim
Arne Bendiksen Allè en god ide
Ole Bull og Elvis
Edvard og Kongen.
Edvard Pettersen en forkjemper for Norske sjøfolk og deres historie.
Tyskebryggen, Tyskertøser og en krigshelt

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Mitt forhold til Arne Nordheim.

Arne Nordheim. 
Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA.

Arne Nordheim

Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA.

Da jeg leste i avisen at Arne Nordheim var død ble jeg litt vemodig, samtidig som smilet bredde seg over mitt ansikt. Denne mannen som har fått flere priser enn en kan telle på mer en hånd, og som har skrevet musikk som er lovprist i svært mange land, er altså gått bort i en alder av 78 år. Nå kom ikke smilet frem fordi denne store komponisten var død, nei det var mitt korte personlige bekjentskap med ham som frembrakte smilet.

Arne Nordheims egenhendige underskrift
Arne Nordheims egenhendige underskrift

Jeg er som de fleste ikke særlig bevandret i kjendisenes verden, og ser dem stort sett i tv ruten, eller i aviser og blader. Når en så treffer en kjendis ansikt til ansikt, ja da kan det være vanskelig å kjenne igjen personen fra media, det går liksom ikke opp for en før etterpå. Enda vanskeligere er det når en treffer kjente komponister eller dirigenter fra den klassiske musikk verden. Kjente personligheter som en stort sett kanskje ikke ligger merke til på samme måten som kjente sangere og filmskuespillere, selv om en digger klassisk musikk.

Noen ganger kan slike plutselige ansikt til ansikt situasjon til kjente personlighter gi rare utslag, som en rett etterpå kanskje kan bli litt flau av, men som senere blir et godt minne som får frem smilet. Som da jeg en gang i mai i år 2000 fikk spørsmålet om å kjøre Festspillenes hovedattraksjon og hans kone til Flesland flyplass, for det var umulig å få tak i drosje og de måtte rekke et fly til Oslo.

Forsiden av kortet Arne Nordheim sendte meg som takk for turen
Forsiden av kortet Arne Nordheim sendte meg som takk for turen

Selvsagt syntes jeg det var hyggelig at så pass velkjente mennesker ville, eller skulle knote seg inn i vår lille to dørs bil. Fruen måtte krype inn i baksete, mens dirigenten satte seg som den høvedsmannen han var, i forsete ved min side. Siden dette var en verdenskjent dirigent så hadde jeg satt på ”De fire årstider” av Vivaldi for liksom å imponere ham at her er gutten som digger klassisk musikk. Jeg følte på en måte at jeg hadde truffet innetieren da dirigenten spurte ”du liker klassisk musikk?”, et spørsmål som skulle utløste en tur jeg aldri vil glemme.

Mitt oppfølgende bekreftende svar på at det gjorde jeg, ble etterfulgt av et men, men jeg liker ikke sånn du vet, sånn ”pling plong dinge dong, musikk”. Latter satt løst da han svaret med, du mener slik, så satte han i gang lyder i form av forskjellige toner som jeg aldri hadde hørt før. Merkelig nok syntes jeg faktisk det var veldig fint og at det han gjorde hadde en sammenheng, ja jeg var rett å slett imponert av den begavete dirigenten.

Innsiden av kortet jeg fikk, med Arne sin hyggelige hilsen.
Innsiden av kortet jeg fikk, med Arne sin hyggelige hilsen.

Ja svarte jeg, akkurat sånn musikk som han kjente norske komponisten skriver, men jeg kunne ikke komme på navnet. Begge mine hyggelige passasjerer prøvde iherdig i mellom latteren å hjelpe meg både med nye varierte toner, og med å komme på komponistens navn, uten at vi lykkes. Før de forsvant inn i avreise hallen, utalte dirigenten, ”Dette er den hyggeligste drosjeturen vi har hatt, og jeg er sikker på at vi før eller siden kommer frem til denne samtidskomponist navn”.

Glad og oppløftet kjørte jeg tilbake til jobben der jeg fikk spørsmålet fra den smilende resepsjonssjefen ”gikk det greit?” Jeg svarte smilende tilbake og med latteren rett rundt hjørne ”Jo veldig bra, han dirigenten Karsten Andersen og hans kone var noen svært hyggelige mennesker!” Da så jeg hvordan hennes øyner trakk seg sammen i en slags ”er det mulig” rynke, samtidig som hun sa neste forundret ”Karstein Andersen, han er jo død!” Nei han du kjørte var Arne Nordheim og hans kone, da var det min tur til å få frem ansiktsutrykket ”er det mulig?” Ja det var mulig, og jeg kjente varmen av rødmen i mitt ansikt.

side 2 med Arne sin hilsen
side 2 med Arne sin hilsen

Når jeg i dag sitter å ser på hans personlig lagete hilsningskort til meg, hvor forsiden er tatt fra hans note ark og der han skriver ”takk for din frakt av oss til Flesland i morges” så forstår jeg hvor verdifullt dette er for meg. Han fortsetter med, ”jeg vedlegger en cd som jeg håper du vil lytte til- og at du gledes med det. Takk igjen. Vi rakk flyet. Vennlig hilsen Arne Nordheim”.

Selv om jeg ikke har spilt cd én ”The Tempest” eller ”Stormen” som han sendte med så mye, så setter jeg umåtelig stor pris på den. Jeg spør hvem ville ikke drite seg litt ut for en slik historie? Arne Nordheim har fått en plass i mitt sinn, og det er et godt minne, selv om jeg blir vemodig av å tenke på at nå er han her ikke mere.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
a cick ass fra en kusner Laurie Grundt
Mitt forhold til Arne Nordheim
Arne Bendiksen Allè en god ide
Ole Bull og Elvis
Edvard og Kongen.
Edvard Pettersen en forkjemper for Norske sjøfolk og deres historie.
Tyskebryggen, Tyskertøser og en krigshelt

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Arne Bendiksens Allè- en god ide.

En tjuagutt fra Bergen og kanskje Norges største inne musikk de siste 50 år.Arne Bendiksen.  Foto: BA 
En tjuagutt fra Bergen og kanskje Norges største inne musikk de siste 50 år.Arne Bendiksen. 
Foto: BA. Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA

Enkelte Bergens politikere vil ikke hedre en så stor bergenser som Arne Bendiksen var av en eller annen årsak. Høyre politikeren Hennige Warloe som strever for å komme inn på Stortinget for Bergen til høsten: han avfeier tanke på et minnesmerke på grunn av Arne sin svake tilkutting til Bergen? Er det slike bergensere vi vil ha inn på tinget? ønsker de å gjøre noe for den vanlige bergenser? Jeg syntes svaret er enkelt: Det er meget tvilsomt.

her i Solheimsgaten 47 bodde familien da Arne ble født. Huset er i dag revet. Foto tatt den 1. mars 1961 av Gustav Brosing
her i Solheimsgaten 47 bodde familien da Arne ble født. Huset er i dag revet. Foto tatt den 1. mars 1961 av Gustav Brosing

Jeg har fulgt litt med i media, når det gjelder for og imot hedringen av kanskje en av Norges mest velkjente person innen musikk. Som tilfeldigvis var bergenser, eller kanskje det ikke er så tilfeldig, men stor innen populærmusikken var han uansett. Han var faktisk så stor i Norge at han hadde betegnelsen ”Slagerkongen” Der er faktisk bare en mann til som har fått en slik betegnelse, han de kalte ”The King”, hvis dere kan huske ham! Men han kommer jo ikke fra Norge så det får vi ta en annen gang. Når det gjelder vår norske slagerkonge så snakker vi om han som fikk sitt navn Arne Joackim Bendiksen i Årstad Kirke en sommerdag i 1927. En kjuagutt fra Solheimsviken, eller nærmere bestemt fra Solheimsgaten som slo seg frem via vokalgruppen ”The Moon Keys”, som han ble medlem av i 1954.

En gruppe som ikke bare var stor i Norge men også i de andre nordiske landene. De opptrådte også i England, Tyskland, Nederland, Belgia, ja til og med i vårt store land i vest, USA. Nå skal ikke jeg trøtte dere ut med alt Arne Bendiksen har gjort frem til sin død i 2009. Men jeg syntes det kan være på sin plass og nevne litt, ja i en kort versjon; han var sanger, dirigent, komponist, skuespiller, plateprodusent og oversetter av utenlandske plater. Han fikk frem flere store populærsangere. Han var med i 5 Internasjonale Melodi Grand Prix finaler, enten som sanger eller tekstforfatter og komponist.

Singlen om den Blå Ballong
Singlen om den Blå Ballong

Han har hatt en rekke store slagere. Han har donert alle sine masterbånd til Nasjonalbiblioteket. Han fikk Gammleng-prisen i 1992 og Spelemannsprisen i 1995 som var juryens hederspris. Hva han har betyd for norsk musikkliv har vi tilfulle fått vite igjennom tv ved intervju av veldig mange stor norske personligheter innen dette miljøet. For ikke å snakke om hva han har betydd som ambassadør for vår by. Arne Bendiksen beholdt sin bergenske dialekt både når han snakket og sang, helt frem til sin død, selv om han ikke hadde bodd i Bergen på over femti år.

Er det noen bergenser som fortjener å bli hedret av sin by, så må det være Arne Bendiksen. Han har bøtten full, og vell så det til å komme på sokkel, ikke så stor sokkel som han bergenseren som står på Festplassen. For den er så høy og flott at selv Lord Nelson ville blitt misunnelig på den! Nå har jo diskusjonen i media gått mye på om han fortjener å stå på en sokkel eller ikke. Men her for noen dager siden kunne en igjen lese innlegg fra forfatter Erling Gjelsvik i BA.

slo seg frem via vokalgruppen ”The Moon Keys”, som han ble medlem av i 1954.
slo seg frem via vokalgruppen ”The Moon Keys”, som han ble medlem av i 1954.

For den observante leser så skriver han av og til i BA til forlystelse for noen og til ergrelse for andre. Han er flink å belyse saker, selv om jeg ikke alltid er enig med ham, men som det sies; av lutter enighet har aldri noen god og skapende ide vokst frem. Det er nettopp dette siste det handler om i det Gjelsvik skriver, for hva skriver han? Jo han er for å hedre eksil bergenseren Arne Bendiksen, men ikke ved å ha ham stående på en sokkel. Hverken Arne eller Per Ungs figur ”Krigsmoderen” som skal plasseres på gressplenen ved Galgebakken ute på Nordnes vil han ha på sokkel.

Hvilken ide er det så Gjeldsvik kommer med? Jo han vil plante trær på begge siden av Solheimsgaten og omdøpe gaten til ”Arne Bendiksens Alle`” For en flott ide, helt super syntes jeg, spesielt hvis de kan lage såkalte knute trer slik alleen fra Klosteret og opp har. Dette må da la seg gjennomføre eller hva? Det ville samtidig kanskje være starten på en slags anerkjennelse av Solheimsviken og Løvstakken.

lett å kjenne igjen, for han har en spaserstokk
lett å kjenne igjen, for han har en spaserstokk

Men selvsagt måtte der være litt malurt i stykke til Gjeldsvik. Han skriver at Henning Warloe avfeier tanke på et minnesmerke på grunn av Arne sin svake tilkutting til Bergen? Nå har vi igjennom tidligere saker fått en følelse av at verken Henning Warloe eller andre medlemmer av de styrende partier i Bergen, har noen særlig forkjærlighet for strøket her opp ved Løvstakken. Men dette gjelder da først og fremst å anerkjenne en stor bergenser, eller gjør det ikke det?

Jeg oppfordrer Henninge Warloe til å ta seg en tur ned på Vågsallmenningen. Der står en mann på sokkel som er lett og kjenne igjen, for han har en spaserstokk i sin høyre hånd. Hans navn var Ludvig Holberg. Han var født i 1684 og døde i 1754, altså ble han ca. 70 år. Han dro fra Bergen i 1702 for første gang altså ca. 18 år gammel riktig nok var han i Bergen på to korte arbeidsoppdrag etterpå, før han bosatte seg i Danmark. De siste femti år av sitt liv bodde altså ikke Ludvig Holberg i Bergen. Det pussige er at også Arne Bendiksen reiste fra Bergen i tjueårs alderen og ikke bodde her på femti år.

Siden Ludvig Holberg er hedret av sin fødeby kan vi da tolke at han hadde stor tilknutting til sin fødeby i motsetning til Arne Bendiksen, selv om ingen av dem bodde i Bergen de siste femti år de levde? Eller har det noe med uviljen å gjøre ovenfor den kunstform som Arne Bendiksen utførte?

La Solheimsviken og Bergen få denne fine ideen fra Gjeldsvik satt ut i livet, så vi alle kan vandre under knute trær i ”Arne Bendiksens Alle`” Dette vil pynte opp strøket i Solheimsviken og skape et miljø som vi alle kanskje kan dra nytte av.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
a cick ass fra en kusner Laurie Grundt
Mitt forhold til Arne Nordheim
Arne Bendiksen Allè en god ide
Ole Bull og Elvis
Edvard og Kongen.
Edvard Pettersen en forkjemper for Norske sjøfolk og deres historie.
Tyskebryggen, Tyskertøser og en krigshelt

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Ole Bull og Elvis.

Ole Bornemann Bull, mest kjent som bare Ole Bull.
Ole Bornemann Bull, mest kjent som bare Ole Bull.. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA

Som de aller fleste vet så er datoen den 5. februar 2010 en dato å huske, og som også blir behørig markert over det ganske land. På denne dagen ble jo en av Bergen sine store sønner født for nøyaktig 200 år siden. Ja dere vet han apotekersønnen som ble født i gamle Svanapoteket i Strandgaten nr. 4. Denne gutten som senere skulle bli en musiker av internasjonal format og som fikk navnet Ole Bornemann Bull, mest kjent som bare Ole Bull.

Nå er det meste sagt og skrevet om den populære fiolinisten og komponisten, så en skal være modig om en våger seg ut på en historisk beskrivelse av Ole Bull. Tatt i betraktning av at de lærde har skrevet side opp og side ned om denne fantastiske musikeren fra Bergen, vil jeg heller si overmodig. Siden jeg verken er overmodig eller modig så har jeg heller ingen planer om å legge meg ut mot de lærde.

Her i gamle Svanapoteket i Strandgaten ble Ole Bull født
Her i gamle Svanapoteket i Strandgaten ble Ole Bull født

Men som min salige mor sa så har ingen ondt av å høre noen ”Pauli ord”, ja heller ikke de lærde. Derfor tar jeg med at Ole Bull ble nesten nøyaktig 70 og et halvt år da han døde den 17. august i 1880. Som de fleste vet så var det halve året veldig viktig som barn så hvorfor ikke ta det med når en skal nevne en persons levetid? På samme måte som at Ole Bull ble født på en helt ordinær mandag og faktisk døde på en like ordinær tirsdag, heller ikke det er tatt med. Det er selvsagt ikke store greiene å trekke frem til denne fremragende komponisten og fiolinisten. Men det er allikevel en realitet at det ikke er nevnt, og det var det enste jeg fant ut som ikke har vert nevnt før.

Men Ole Bull var ikke bare en fantastisk komponist og musiker, nei han var også en stor eiendomsbaron. Ja hvis ikke det er for frekt å si, for en vil jo helst ikke fornærme Bergen sin store sønn. Men som kjent hadde han jo Ole Bull eiendom på Osterøy nærmere bestemt på Valestrandfossen, der huset fortsatt kan beskues om sommeren for både bymann og stril. Så hadde han jo dette fantastiske stedet på Lysøen. Der huset er tegnet av Conrad Fredrik von der Lippe i en Islamsk stil kalt ”arabisk-maurisk stil”. Ja ganske imponerende når vi vet at dette var lenge før Norge hadde fått en eneste innvandrer med Islamsk bakgrunn.

Her i Strandgaten i andre hus til venstre lå apoteket der Ole Bull var født.
Her i Strandgaten i andre hus til venstre lå apoteket der Ole Bull var født.

Men så var ikke arkitekten til Ole Bull hvem som helst, han sto også bak Murtasken til det Hanseatiske museum og Kjøttbasaren, ja ifølge Wikipedia. Men Ole Bull måtte ha et varmt hjerte for sine landsmenn som prøvde å skaffe seg et bedre utkomme i det den gang forjettet land, Amerika. For jammen gikk ikke Ole Bull hen og kjøpte et stort landområde i staten Pennsylvania. Et landområde som han kalte opp etter sin mor og seg selv med navnet Oleana, også kalt New Norway En stor kongstanke der han ønsket at norske innvandrer skulle slå seg ned dyrke marken å få et godt livsgrunnlag. Men dessverre for Ole Bull og hans landsmenn så viste det seg at området ikke egnet seg for bosetting og ble fraflyttet ganske fort. Men det tar ikke æren fra denne store musikeren sin omsorg for sine landsmenn.

Kjendisene den gang slapp heller ikke unna satiren fra komikere, akkurat som i dag. Der finnes jo alltid noen som kan lage morsomheter på andres bekostning, den gang var det en mann som het Ditmar Meidell. En bergenser som satte satiriske ord til en melodi som het ”Rio Janerio” om den feilslåtte bosettingen ”over der”. Han kalte like godt visen ”Oleana” som satiren dreide seg om. En vise som en mann med navn Martin B. Ruud senere oversatte til engelsk, og som den amerikanske låtskriver og folkesanger artisten Peter Seeger tok opp på sitt repertoar en gang på 1950 tallet. Den er senere blitt sunget av flere kjent vise sangere.

Da megakjendisen Ole Bull ble gravlagt, det også på en tirsdag, den 23. august i 1880 hadde Norge visstnok ikke sett maken til begravelse. Ute på Nordnes samles alle som skulle følge Bergens store sønn til Assistenkirkegården ved Statsporten. Hvor mange av den gang Bergens ca. 60 000 innbyggere som var med enten i prosesjonen eller som tilskuer denne tirsdagen er ikke godt å si annet at det var svært mange. På samme måte som svært mange bergenser og andre nordmenn samt mennesker i mage andre land vil hedre minnet for hans fødsel for 200 år siden.

lvis Presley lever fortsatt og for alt jeg vet. Fra 1956.
Elvis Presley lever fortsatt og for alt jeg vet. Fra 1956.

Mange sier at megakjendisen Elvis Presley fortsatt lever og for alt jeg vet så gjør han kanskje det. Når en ser hvor stor hyllest Ole Bull får, så er det akkurat som om også han fortsatt lever. Spesielt når de henter frem våre dagers Ole Bull, Arve Tellefsen og vi hører hans glimrende behandling av samme instrument som vår store sønn fra Bergen brukte.

Og du skal bare se at en dag får vi høre en ny hit, med Ole Bull som komponist og musiker og med vokal av Elvis Presley, nei i våre dager bør ingen ting forundre en. Gratulerer med de tohundrede Ole Bull, ja om du kan høre oss!

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
a cick ass fra en kusner Laurie Grundt
Mitt forhold til Arne Nordheim
Arne Bendiksen Allè en god ide
Ole Bull og Elvis
Edvard og Kongen.
Edvard Pettersen en forkjemper for Norske sjøfolk og deres historie.
Tyskebryggen, Tyskertøser og en krigshelt

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Edvard og Kongen.

5. november 2009 Edvard og Kongen — Edvard Pettersen da han fikk Kongens Fortjenestemedalje i Sølv den 28. august 2009. Fotograf: Karen Mortensen
5. november 2009 Edvard og Kongen — Edvard Pettersen da han fikk Kongens Fortjenestemedalje i Sølv den 28. august 2009. Fotograf: Karen Mortensen. Denne artikkelen har stått på trykk iBergensAvisen BA.

I dag skjer det, ja i dag skal vår alles Edvard Pettersen, eller bare Edvard’n som det heter på folkemunne, i audiens til kongen på slottet. Tenk, Kong Harald skal få hilse på en ekte Nordnes-gutt. Ja ekte Nordnes-gutt er han, selv om han var på en liten gjesteopptreden i Skottland da han ble født. Ja en mann som er oppvokst i selveste Fritznersmauet, med samme nummer på huset som den Engelske statsministeren, ja han er en ekte gutt av republikken.

Nå tror jeg ikke at Edvard’n sier til kongen at han kommer fra republikken, for det kan jo såre kongen. Det er liksom ikke et tema en diskuterer med kongen, så han får nøye seg med å si at han kommer fra Nordnes. Det er jo i seg selv en hedersbevisning, som svær mange ville bli kry av hvis de kunne si det samme, i alle fall tror vi som kommer fra Nordnes det.

Så kan en spørre hva er det egentlig Edvard’n skal hos Kongen? Det er selvsagt et godt spørsmål for dem som ikke har fått det med seg hvilken stor utmerkelse han er tildelt. Jo, Edvard’n skal takke for at han den 28. august i år ble tildelt Kongens Fortjenestemedalje i Sølv for sin innsats for Norske sjøfolk og deres historie. En tildeling som selvsagt måtte foregå om bord i en båt, eller et skip, nemlig Hurtigruteskipet MS Trollfjord, mens det lå til kai ved Nøsteboden. Sammen med en del innbudte mennesker, noe betydningsfulle og noen ikke så betydningsfulle, som alle ville hedre Edvard’n.

Bergen by i særdeleshet ved at ordfører Gunnar Bakke (Frp), igjen ulastelig antrukket med Bergen sitt flotte ordfører kjede rundt halsen, han holdt en tale for Edvard’n. Ordføreren gledet også Edvard’n og alle som var til stede med at kommunen tok på seg utgiftene til selve sammenkomsten ved tildelingen, samt kostnaden i forbindelse med utdelingen av ”Den store Sjømannsprisen” i 2010. En pris Edvard’n har innført og har betalt selv, som deles ut en gang i året under avviklingen av Sjømannscruiset.

Men også Edvard’n siste arbeidsgiver, avisen BA, var sterkt representert under utdelingen, en avis som har en stor del av æren, ved at Edvard’n får alt på trykk igjennom ”Edvards Skuteside”. Det var også igjennom BA at Edvard’n fant en forbundsfelle, en kollega og venn, journalist Hans Brundtland, som han har utgitt flere anerkjente bøker samens med, om Norske Sjøfolk. Bøker som er solgt i over tretti tusen eksemplarer.

Da fylkesmann Svein Alsaker hadde holdt sin flammende tale for Edvard’n og etterpå festet medaljen på hans bryst, var vi nok mange som ble fuktig i øynene. En fuktighet som kom for denne fremragende mannen sin streben etter å få frem livet til en gang den største arbeidsgruppen i Norge. En arbeidsgruppe som bare gikk under navnet ”sjømenn”, eller det ikke kjønnsdiskriminerende ordet ”sjøfolk”, som på 1960 tallet telte ca. 60 000. En arbeidsgruppe Edvard’n ble kjent med, fra han samme dag som han fylte 15 år i 1959, sto på hyrekontoret med lapp i hånden. En lapp der det sto ” Vår sønn Edvard Pettersen får lov å ta hyre” med hans fars og mors sirlige underskrifter og med flekker av mors gråt.

For dem som kjenner Edvard’n godt så vet de at han også har en idrettskariere bak seg, med flere norgesmesterskap i roing og verdensmesterskap i roing for veteraner. Det var vel sikkert denne idrettskarieren som slo ut i full blomst da han et par år etter å ha avtjente FN-tjeneste i Libanon, fikk det for seg at han skulle slå den 80 år gamle rekorden i roing mellom Calais og Dover. Da han kom i mål etter blodslitet og manglet kun 12 minutter på å slå rekorden, sa han med et smil; ”problemet var at jeg valgte feil båt, jeg måtte jo pinadø øsen den minst 60 ganger”

Ja en kan nesten spørre hva er det ikke Edvard’n har prøvd her i livet av yrker. Mange husker sikkert da han fløy rundt på en sykkel med en ryggsekk på ryggen der det stakk opp en antenne. Da visste vi aldri når han hev seg av sykkelen og stakk en mikrofon opp foran ansiktet ditt. Før du ante ordet av det var han i full gang med et intervju deg, da var han radiorapporter for ”Puddefjord Radio” Men nå nyter Edvard’n sitt otium, kaldt AFP. Selv om han fortsatt har sin side hver lørdag i BA, som stadig forteller om livet til mennesker med tilknytting til sjøen.

 

5. november 2009 Edvard og Kongen — Edvard Pettersen da han fikk Kongens Fortjenestemedalje i Sølv den 28. august 2009. Sammen med sin kjære Sølvi Ann Bogevik Fotograf: Karen Mortensen
5. november 2009 Edvard og Kongen — Edvard Pettersen da han fikk Kongens Fortjenestemedalje i Sølv den 28. august 2009. Sammen med sin kjære Sølvi Ann Bogevik Fotograf: Karen Mortensen

Hva Edvard’n har gjort for alle sjøfolkene som seilte ute i den siste storhetstid for norske sjøfolk på 50-60 og 70 tallet med sin trang til å fortelle om sjøfolks liv, enten om bord eller i land, er uomtvistelig enorm. Ikke bare for sjøfolkene selv, men også for Norsk Sjøfartshistorie, for uten hans pågang ville denne delen av sjøfartshistorien ha forsvunnet med hans generasjon.

Når Kong Harald tar den faste hånden til Edvard’n i sin hånd, vet kanskje ikke kongen at han da hilser på vikingen, konferansieren, festlederen sjømannen, styrmannen, radioreporteren, journalisten, og forfatteren på en gang, ja hvis han da ikke leser BA.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen.

LES OGSÅ
a cick ass fra en kusner Laurie Grundt
Mitt forhold til Arne Nordheim
Arne Bendiksen Allè en god ide
Ole Bull og Elvis
Edvard og Kongen.
Edvard Pettersen en forkjemper for Norske sjøfolk og deres historie.
Tyskebryggen, Tyskertøser og en krigshelt

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Edvard Pettersen en forkjemper for Norske sjøfolk og deres historie.

Edvard Pettersen. 
Edvard Pettersen.

Edvard Pettersen
Dette er historien om Edvard Pettersen en mann fra Nordnes i Bergen som har kjempet i mange år for Norske sjøfolks historie, den menneskelige siden. I august 2009 ble han tildelt Kongens Fortjenestemedalje i Sølv for sitt arbeid.
Torsdag den 5. november 2009 var han i audiens til Kong Harald. Dette er historien jeg skrev om Edvard Pettersen,og som var mitt bidrag i søknaden som ble sendt inn til rette etat for at han skulle få denne utmerkelse.

Edvard Pettersen, populært kaldt Edvard’n har vært et velkjent navn i Bergen i mange år, og etter hvert er hans navn også blitt velkjent i vårt langstrakte land. Ja han er nærmest for en kjendis å regne, eller kanskje et ikon, når det gjelder Norsk Sjøfartshistorie for de seilende sjøfolk. Selv om Edvard’en er født i Skottland, så er han Bergenser og Nordnesgutt som god som noen. Jeg ser ham foran meg, en stor kraftig mann, og alltid med et lunt smil like om hjørnet.

Jeg prøver å huske ham som gutt siden vi bodde like ved hverandre ute på Nordnes, eller i republikken som vi kaller den delen av Bergen, men det er litt dunkelt for meg. Det er nok sikkert fordi han er tre år eldre en meg. Noe som var en stor aldersforskjel når en gikk på Grunnskolen, eller Folkeskolen som det het den gang.

Fritznersmauet nr. 10 14.februar 1958 — Her i dette huset vokste Edvard Pettersen opp. Fortograf: Gustav Brosing UIB sin samling.
Fritznersmauet nr. 10 14.februar 1958 — Her i dette huset vokste Edvard Pettersen opp. Fortograf: Gustav Brosing UIB sin samling.

Men huset han bodde i husker jeg godt. Det hvitmalte trehus hadde en bred trapp med et smijerns rekkverk som førte opp til den doble inngangsdøren og husets to etasjer, samt dens ark på loftet. Huset lå fremst i en klynge av eldre trehus på Nordnes. Men huset hadde egentlig lagt i et smau, men bomben som falt over Nagelgården natt til den 15. juni i 1940, tok husene på andre siden av smauet.

I dette huset med adressen Fritznersmauet nr. 10 hadde der bodd sjømenn med etternavnet Pettersen i over 100 år. Det var kanskje derfor det hastet for Edvard’n å komme ut ”til sjøs” som vi sa, han kjente kanskje historikken fra husets tidligere sjømenn krible i kroppen? Edvard’n stilte på hyrekontoret samme dagen som han fylte 15 år den 21. september i 1959. Med seg i lommen hadde han en lapp hvor der sto ” Vår sønn Edvard Pettersen får lov å ta hyre” med hans fars og mors sirlige underskrifter og med flekker av mors gråt.

Edvard ombord i Torvanger til Westfal Larsen i 1960
Edvard ombord i Torvanger til Westfal Larsen i 1960

Hva denne ene påmønstringen av en unggutt i 1959 skulle bety senere i livet for tusenvis av andre norske sjøfolk, ja det skulle mang en tidligere sjømann og deres familier forstå 40 år senere. Edvard’n tenkte ikke over da han mønstret på som messegutt på MS Torvager til Westfal-Larsens rederi i Bergen, at han da ble en av datidens 60 000 sjøfolk i den Norske handelsflåten. Norges desiderte største arbeidsplass som ga store inntekter til landet, som Norge trengte så sårt etter krigen. Hvor mange av datiden sjøfolk som var førstereisegutter på 15 år vites ikke, men mange var de.

Men for Edvard’n handlet det bare om to ting, å komme seg til sjøs og oppleve den store verden samt å tjene sine egne penger. Tenk å få reise rundt å se hele verden ”kanskje” og på toppen av det hele å tjene penger på det. Nei det var nesten ikke til å tro verken for Edvard’n og de aller fleste førstereisegutter på den tiden, men det var før de hadde oppdaget hvor tøft arbeidslivet til sjøs var.

Da Edvard’n kom om bord i sin første båt i Le Havre i Frankrige i 1959 hadde han en skalahyre, eller det arbeidsfolk i land kalte ”grunnlønn” på rundt trehundrede kroner i måneden. En hel liten formue for en ung gutt i de dager. Da han senere fikk høre om alle tileggene han kunne få som, utenom Skandinavia tillegg, tropetillegg, kortmannshyre, stopptørn-standby, skittentillegg, Amerikatillegg samt overtid, som samlet kunne øke lønnen til hele femhundrede kroner måneden, ja da var han sikker på at han skulle komme hjem som en rik mann.

Men da Edvard’n ankom Flesland fem år senere med flyet fra New York i sine beste klær og satte foten igjen på Norsk jord, var han langt fra noen rik mann. Noe Amerikanske dollar var alt han hadde igjen etter sine fem første år til sjøs. Men han var blitt rik på andre ting, historier, kjærligheten til sjømannsyrke, skipene og ikke minst sjøfolkene enten de var skipskollegaer eller ikke.

Han sitret av spenning da han satt på den røykfulle flybussen innover mot Bergen sentrum. En spenning som kun kunne utløses når han kunne foretelle til noen alt han hadde opplevet i disse fem årene. Men til Edvard’n var sin store fortvilelse var der nesten ingen som ville høre på en blakk sjømann på 20 år forteller ”røyver historier” som de gamle bergenserne kalte det, fra den store verden.
Selv om skuffelsen var stor fordi nesten ingen ville høre på ham den gang i 1964, var det som om han hadde en følelse som sa ”bare vent før eller side skal jeg fortelle mine historier” som hjalp ham igjennom skuffelsen.

Da han avtjente sin verneplikt i marinen, tok han seg en utdannelse, og selvsagt en utdannelse som var beregnet på det maritime som han elsket så høyt.Bildet er tatt i 1964 på Madla
Da han avtjente sin verneplikt i marinen, tok han seg en utdannelse, og selvsagt en utdannelse som var beregnet på det maritime som han elsket så høyt.Bildet er tatt i 1964 på Madla

Nå skulle Edvard’n seile noen år til som skulle gi ham enda flere minner og historier. Da han avtjente sin verneplikt i marinen, tok han seg en utdannelse, og selvsagt en utdannelse som var beregnet på det maritime som han elsket så høyt.
Men etter hvert forandret livet seg for vår alles Edvard. Da han sto frem i media i Bergen i 1981 og sa han skulle sette ny rekord med robåt mellom Calais og Dover, ja da trodde de fleste oppegående bergenser at FN tjenesten hans i Libanon i 1978-79 hadde satt seg fast i hodet!

For selv om han hadde vært norgesmester i roing flere ganger, og flere ganger verdensmester i veteranroing, ja så fikk det være grenser på opphøyethet. Men mang en bergenser måtte svelge i seg sin overbærenhet mot Edvard’n, da det viste seg at han kun var 12 minutter fra å slå den 80 år gamle rekorden. Men Edvard’n da? Jo, han tok tapet med fatning, og med sitt lune smil sa han tørt ”problemet var at jeg valgte feil båt, jeg måtte jo pinadø øsen den minst 60 ganger”

For selv om han hadde vært norgesmester i roing flere ganger, og flere ganger verdensmester i veteranroing
For selv om han hadde vært norgesmester i roing flere ganger, og flere ganger verdensmester i veteranroing

Utover på 80 tallet ble Edvard’n observert rundt omkring i Bergen i høy fart på en sykkel med en ryggsekk på ryggen. Det var kanskje ikke så unormalt å ha en ryggsekk på ryggen, det er jo der den skal henge, hadde ikke vært for antennen som stakk opp av ryggsekken. Bergenserne så han hev seg av sykkelen og kastet frem en mikrofon til alle og enhver for å intervjue dem.

Jo, Edvard’n hadde fått seg jobb, som radiorapporter i en radiokanal med det typiske bergensnavnet ”Puddefjord Radio” Han elsket denne jobben og etter hvert som tiden gikk så elsket bergenserne ham også. Han pratet med alle, han sveisete bergenserne og striler sammen. Han var alltid smilende og blid samt full av historier, en måtte bare elske en slik repporter.

Men på tross av alt dette så kan vi si at der skjedde et ”Guds under” om de finnes, sånn midt på 90 tallet. Puddefjord Radio og Radio 1 slo seg den gang sammen, eller ”fusjonerte” som det heter på godt norsk, eller gjør det, det? Etter flere år som radioreporter blir altså Edvard’n plutselig overflødig, er det mulig?

Salige fotograf totto blir her intervjuet av Puddefjords allesteds værende radioreporter Edvard P. Ordfører Bengt Martin Olsen måtte pent vente på tur for å komme på luften.
Salige fotograf totto blir her intervjuet av Puddefjords allesteds værende radioreporter Edvard P. Ordfører Bengt Martin Olsen måtte pent vente på tur for å komme på luften.

Hva skjer? Ja, dette spurte ”hele Bergen og halve Sandviken ”seg om, som vi sier i Bergen. ”La den mannen få en jobb” skrek alle, både bergenser og stril. Bergenserne var i harnisk, tenk å sparke Edvard’n, hva søren blir det neste? Men uten at den vanlige bergenser eller stril visste det så sto faktisk media i kø for å få ansatt Edvard’n, en mann som var blitt en merkevare i Bergen og omegn.

Det er nå den andre delen av ”underet” kommer inn i bildet, for Edvard’n velger blant de mange jobbtilbudene å slå til på tilbudet fra Bergensavisen, eller BA som den kalles på folkemunne. Her får han en friere rolle som gjør at han kan gå rundt i Bergen å føle byen på pulsen ved å intervjue bergenser, striler eller turister, på samme måten som han gjorde som radioreporter.

I sin jobb som journalist i BA vokser Edvard’n sine minner fra sjølivet frem igjen som han aldri fikk fortelle i 1964, samt alle andre historier som andre sjøfolk hadde fortalt ham. Etter hvert som tiden gikk mot tusenårsskiftet vokste trangen seg sterkere og sterkere til å fortelle om sjøfolkene og deres liv. Trangen og iveren ble etter hvert så stor for Edvard’n at han ikke lengre kunne trykke det bak i hukommelsen.

Edvard’n la sine tanker frem for ledelsen i BA der et ønske om en egen side for sjøfolk en gang i uken kom frem. Det er her underet blir fullbyrdet, for ledelsen i BA tenner på Edvard’n sitt foreslag. Selv om det ikke er vanlig for en avis å ha en slik side kaster avisen seg ut i det for å skape noe sammen med Edvard’n som ingen andre hadde gjort før.

Edvards Skuteside av nyere dato
Edvards Skuteside av nyere dato

En lørdag i mai i år 2000, en dag Bergen var badet i solskinn, kommer avisen BA ut med Edvard’n sin første spesialside for sjøfolk, og med det klingende navnet ”Edvards Skuteside” Edvards Skuteside slår ned i de gamle sjøfolkene med stor glede. De eldre sjøfolkene syntes det var nesten utrolig at noen ville fortelle om deres liv, enten de var ombord eller i land. Norges ilandsatte sjøfolk den største arbeidsgruppe Norge noen gang hadde hatt, hadde fått sitt talerør. Ved hjelp av en mann som brenner for at folk skal huske de staute, stolte norske sjøfolkene, som frem til nå hadde vært en glemt gruppe mennesker.

Edvard’n oppfordrer sjøfolkene igjennom Skutesiden om å sende inn stoff og bilder eller å ta personlig kontakt, en oppfordringen sjøfolkene tar på strak arm, det kommer i hopetall til redaksjonen i BA. Alt stoffet Edvard’n får utover året føder en ny ide, sjøfolkene bør samles så de kan prate og fortelle sine historier, og det bør være i sitt rette element, på sjøen.

en av støttespillerne, Fjord Line går det første sjømannscruiset av stabelen mandag den 5. februar 2001
en av støttespillerne, Fjord Line går det første sjømannscruiset av stabelen mandag den 5. februar 2001

Denne ideen utvikler Edvard’n sammen med avisen BA og med en av støttespillerne, Fjord Line går det første sjømannscruiset av stabelen mandag den 5. februar 2001. Flere hundrede spente norske sjøfolk var ”mønstret” på ”Jupiter” med kurs for Newcastle. Som Edvard’n ante så ble det en knall suksess, sjøfolkene fortalte sine historier og enkelte gråt ut sin smerte for at de endelig fikk fortelle sine historier, og at noen brydde seg om deres liv.

Edvard’n hadde flere trumfer i ermet til alle deltakerne på det første sjømannscruis, han hadde fått med seg prest Ole Dagfinn Sky fra Sjømannskirken, eller populært kaldt ”kjerka” blant sjøfolk. ”Kjerka hadde tatt med seg husmor Liv Helene Austbø, for å lage det alle sjøfolk helst gikk i ”kjerka” for å få ” vafler og kaffi” at de som gjenytelse måtte høre på noen Pauli ord, ja det fikk nå så være.

Bergens Sjøfartsmuseum en annen av Edvard’n sine støttespillere sendte med undervisningsleder Lilli Ingvaldsen som hadde meg seg en mengde dokumenter om Norsk sjøfart som alle fikk innblikk i. Hun kunne senere fortelle at Bergens Sjøfartsmuseum var blitt invadert av tidligere sjøfolk og deres familier som ønsket seg bilder og opplysninger av skip som var tilknytte dem selv eller familien, da turen var over.

Kransenedsenkelse Edvard og hans samboer Sølvi Ann Bogevik
Kransenedsenkelse Edvard og hans samboer Sølvi Ann Bogevik

Kapteinen stoppet Jupiter mitt ute på Nordsjøen og Edvard’n samlet alle deltagerne på dekk til en høytidelig minnestund. Prest Ole Dagfinn forrettet og etterpå ble kransen senket i havet til minne om alle norske sjøfolk som hadde fått en våt grav, ja det var mange øyner som ikke var tør under denne seremonien. Kransenedsenking ble en høytids stund som blir gjennomført på alle sjømannscruisene.

Stoffet som renner inn hele tiden om sjøfolkenes liv etter krigen blir til så store mengder at Edvard’n til slutt innser at dette bør utgis i bokform. På den måten kan historiene nå enda flere sjøfolk og deres familier. Edvard’n tar ideen opp med sin gode arbeidskollega og venn i BA Hans Brundtland. Sammen bestemmer de seg for å satse på en bok, men da på eget forlag som får navnet ”Edvard’en Forlag” Det er som Edvard’n har fått et ekstra gir for samtidig som det jobbes med boken går sjømannscruise nummer to av stabelen i februar 2002.

På dette andre sjømannscruiset i 2002 har Edvard’n fått med seg Hjalmar (hjallis) Andersen også kaldt ”Kong Glad” til å underholde. Som ble veldig godt mottatt av deltagerne på turen. Hjallis som i 30 år hadde var ansatt i velferden for norske sjøfolk, var velkjent blant deltakerne på turen, og for sin innsats for sjøfolk blir han under seilasen tildelt ”Den store sjømannsprisen”
En prisutdeling Hjalmar Andersen ble meget beveget over å få og en pris Edvard’n fikk innført på alle sjømannscruisene.

så kommer boken han gir ut sammen med sin venn og gode medarbeider Hans Brundtland.
så kommer boken han gir ut sammen med sin venn og gode medarbeider Hans Brundtland.

Dette året skulle bli meget begivenhetsrikt for vår kjære Edvard, først blir det andre sjømannscruise en ny suksess, så kommer boken han gir ut sammen med sin venn og gode medarbeider Hans Brundtland. Boken har de kaldt ”Vi som reise til sjøs” Edvard’n sitt forord i boken er så godt formulert at det sier alt ” For det finnes utallige bøker om skip, redere, tonnasje og rederier. Men sjøfolks virkelighet i etterkrigstiden er knapt nok dokumenter” Det var nettopp dette siste som har vært så viktig for Edvard’n å få frem i lyset. Som Edvard sin samarbeidspartner Hans Brundtland sa” det er på tide at sjøfolkenes historie endelig blir fortalt”

Boken blir en kjempesuksess med svært gode kritikker, som Lars Helge Nilsen i Bergens Tidene skriver” Nå har etterkrigstidens sjøfolk fått sitt arbeidsliv dokumentert i en praktfull og omfangsrik bok” Eller som Jon Michelet skriver om boken ”Ingen som seilte i utenriks fart på 1960-tallet, slik undertegnede gjorde, kan unngå å finne glimt av gjenkjennelse i denne boka. Særlig i det høyst hverdagslige – men likevel helt eventyrlige – billedmaterialet”

Nå ble hele landet trukket inn i det som skjedde, men også mange sjøfolk som hadde bosatt seg i utlandet. Denne første boken er blitt solgt i 17 000 eksemplarer. Nå meldte sjøfolk seg fra Kautokeino til Mandal, fra Sverige, Danmark, Finland, Tyskland, Nederland, USA, Filippinene og Australia med enda mere stoff, som til slutt gjør at det kommer ut to bøker til om sjøfolks leveforhold. Begge bøker ført i hånden av Edvard’n og Hans Brundtland ”Sjøfolkenes hemmeligheter ” i 2003 og ”Sjøfolkenes minnealbum” i 2005.
Til sammen er de solgt i over 30 000 eksemplarer. Espen Søbye fra Dagbladet skriver om disse bøkene ” Disse eventyrlige og opplysende bøkene bugner av kunnskap som har gått hus forbi i de forholdsvis tallrike bøkene om skip, redere, tonnasje og rederier

Matros Edvard
Matros Edvard

Edvard’n er nå blitt en meget ettertraktet mann både som foredragsholder og konferansier og så snart han har en anledning bruker han den til å fortelle om sjøfolk og deres liv. Hans ide om sjømannscruisene fortsetter med stor deltagelse og styrke. Turen har gått både til Hamburg og Amsterdam med fullsatte båter og med en topp på nesten 500 sjøfolk.

Selv om Edvard’n nå er blitt pensjonist så står han på fortsatt for sin sak. Det er nesten utrolig det han har oppnådd. Neste år i mai 2010 har holdt på med ”Edvards Skuteside i BA i 10 år. Han skal også samme år feire 10 års jubileum med sin kjære ide om sjømannscruiser som startet i 2001. Det er svært mange som i år 2010 vil være med å hylle Edvard’n og ser frem til jubileumsåret.

En hedersmann med Kongens Fortjenestemedalje i Søv
En hedersmann med Kongens Fortjenestemedalje i Søv

Hva Edvard’n har gjort for alle sjøfolkene som seilte ute i den siste storhetstid for norske sjøfolk på 50-60 og 70 tallet med sin trang til å fortelle om sjøfolks liv, enten om bord eller i land, er uomtvistelig enorm. Ikke bare for sjøfolkene selv, men også for Norsk Sjøfartshistorie, for uten hans pågang ville denne delen av sjøfartshistorien ha forsvunnet med hans generasjon.

Det eneste som gjør meg litt trist oppi dette er at Bergen Kommune en gang sanerte et helt strøk av Nordnes i Bergen og med det huset i Fritznersmauet nr. 10 som Edvard’n var vokst opp i. Hadde dette huset stått der fortsatt kunne vi gjerne med årene ha laget et museum i dette huset og kaldt det ” Edvard Pettersen, vikingen, konferansieren, festlederen sjømannen, styrmannen, radioreporteren, journalisten, og forfatteren sitt liv og lagnad”

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
a cick ass fra en kusner Laurie Grundt
Mitt forhold til Arne Nordheim
Arne Bendiksen Allè en god ide
Ole Bull og Elvis
Edvard og Kongen.
Edvard Pettersen en forkjemper for Norske sjøfolk og deres historie.
Tyskebryggen, Tyskertøser og en krigshelt

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside