Kategoriarkiv: Reiser og Sjømannsliv

To brødre og stålbarken «Janna»

Illustrasjonbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim
Illustrasjonbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavsien BA

Det gamle brevet ligger på bordet. Det liksom roper på meg. Ja, nesten som om brevet kunne snakke. Jeg hører langt borte, men nært nok til å høre dens budskap, ”Fortell min historie, fortell min historie”. Riktignok i en form for andektighet og nøysomhet, men allikevel krevende, på en måte jeg ikke kan forklare. Jeg tar det nitti år gamle brevet opp. Jeg har lest det minst hundre ganger. Da kjenner jeg lengselen, smerten, kjærligheten og håpet som ligger i de fire håndskrevne sidene i den overstemplete konvolutten. Det farer igjennom kroppen min på en måte jeg ikke trodde var mulig, uten selv å ha opplevd en slik smerte.

Stålbarken “Janna” til ankers på Bergens havn.
Stålbarken “Janna” til ankers på Bergens havn.

Det er nesten som denne historien kan ta pusten fra en, uansett hvor langt borte handlingen var, og hvor lenge siden det er. Brevet forteller oss egentlig hvor hardt livet var en gang, og hvor betydningsløs en arbeider var. I dette tilfellet en sjømann. Den overstemplete konvolutten vitner om at dette brevet har vandret rundt halve kloden, før det returnerte tilbake til brevskriveren i Bergen, uten at det noen gang ble lest.

Den overstemplete konvolutten
Den overstemplete konvolutten

Vi mennesker tror at verden dreier seg om kun om oss selv, familien, og vennene våre. Det er naturlig at det er slik, selv om en ikke bevisst tenker på det. For det er familien og venner en lever med, andre er liksom utenfor vår rekkevidde. Ikke så å forstå at en ikke bryr seg om andre, men man blir uvilkårlig mest opptatt av sine i det daglige liv. Går vi tilbake til tidligere tider der de ikke hadde de kommunikasjonsmuligheter som vi har i dag, var dette med nærhet til sine nærmeste enda sterkere. I dagens samfunn krever de fleste at en blir hørt, og man blir savnet om man går seg bort, enten det er på fjellet eller sjøen. Ja, hvor som helst i grunnen, men slik var det ikke tidligere. Da måtte man nesten være en kjent personlighet før noen satte i gang et større leteapparat, for å finne den bortkomne.

Han fikk aldri lese sin brors kjærlige brev. Her i Australia.
Han fikk aldri lese sin brors kjærlige brev. Her i Australia.

Slik vi lever i dag, ville nok ha fortont seg som en dans på roser for dem som en gang var med å bygge opp landet vårt. Da i særdeleshet de seilende sjøfolk som ga Norge såkalt hard valuta. Uten denne harde valutaen, er det ikke godt å si hvordan Norge ville ha fortont seg frem til oljen kom. Sannsynligvis i bunnløs fattigdom. I tillegg til det harde livet om bord i skipene, kjente sjøfolkene savnet etter familie og venner. Den gang kunne sjøfolkene være borte i årevis.

3-bilde-til-to-brodre-og-stalbarken-janna
Bildet tilhører Roy Løvaas

Dette visste også brevskriveren Johannes Hansen da han skrev til sin bror den 16. januar i 1922. Bare tre dager etter sin egen 37 års dag. Johannes og hans bror var egentlig innvandrere fra Silkeborg i Danmark. Da han skrev brevet, var han bosatt på Løvstakken i Bergen med adresse Bøhmergaten 34. Han håpet på at brevet skulle rekke fram til sin bror Søren Peter sin 35 års dag, som var den 21. februar samme år. Men innerst inne visste han at broren neppe ville få brevet til den dagen. Ja, i grunnen var han ikke sikker på om han ville få brevet i det hele tatt, selv om han hadde den rette adressen. Noe som også går frem av brevet.

Brevet side 1 og side 4, Brevet tilhører Roy Løvaas
Brevet side 1 og side 4, Brevet tilhører Roy Løvaas

Johannes visste at Søren Peter hadde gått lenge arbeidsledig i Australia. Han visste også at han hadde tatt hyre som styrmann på stålbarken ”Janna” av Kristiania. En skute som var bygget i 1896 i Port off Glasgow. En skute som før det norske rederiet David Steen kjøpte den i 1912, hadde hatt to navn tidligere ”Anna” og ”Lindley”. Det Johannes heller ikke visste, var at skuten Søren Peter hadde tatt hyre på, forlot Sydney i New South Wales i Australia den 3. desember 1921. Med hvete i lasten hadde stålbarken satt kursen mot Falmouth i England.

Det brevskriveren Johannes heller ikke visste da han satt i Bøhmergaten på Løvstakken og skrev så kjærlig til sin bror, var at broren allerede var omkommet. Skuten han hadde tatt hyre på, hadde gått ned med mann og mus like etter den forlot Sydney i desember 1921. Uvitende om denne tragiske hendelsen, sitter Johannes og svarer på brevet familien nettopp har mottatt. Av brevet går det fram at Johannes hadde fått et brev tidligere, som han ikke fikk svart på. Han skriver:
”Sist du skrev var jeg syg og kunde ikke svare dig saa du maa have mig meget undskylt, men nu er det got igjen”

En kan levende tenke seg den smerten det ubesvarte brevet påførte Johannes, da han senere fikk vite at hans kjære bror var gått bort før han fikk lest brevet han nå satt og skrev på.

Brevet side 2 og 3 Brevet tilhører Roy Løvaas
Brevet side 2 og 3 Brevet tilhører Roy Løvaas

Det går også frem av brevet, at i kjærlighet til sin bror har Søren Peter satt opp sin kjære bror og hans familie i en polise han tegnet før den skjebnesvrange turen fra Sydney. Johannes er selvsagt glad for det, men han vil heller ha sin kjære bror levende hjem, han skriver:
”Det var pent af dig at tenke paa os i din Polise og jeg siger Tak, men vil jo heller have dig levende. Penger er got nok men jeg ville heller have mine søsken, bare jeg har saa jeg klarer meg, så er jeg tifreds”
En kan nesten kjenne lengselen og kjærligheten Johannes uttrykker i disse setningene til sin bror. Pengene betyr ingen ting, det er broren sin hjemkomst han ønsker seg av hele sitt hjerte.

Johannes fortsetter: ”Nu er det jo lenge siden vi var sammen, saa det kunde jo være morsomt og vad lever vi for. Pengene gaar aligevel og vorfor saa gøre seg livet surt end det er, og du ved her er du velkommen enten du er rig eller fattig. Koger gryden til 6 er der nok til 7 og vor der er Hjerterum er der ogsaa Husrum”

Sidney 10 år etter at Søren forlot denne havnen
Sidney 10 år etter at Søren forlot denne havnen

Å lese disse setningene der lengselen og håpet for å få se sin kjære bror igjen, er så trist at øynene fylles av tårer. Johannes´ kjærlighet til sin bror, kan vel ikke sies sterkere enn den siste setningen han skriver. ”Koger gryden til 6. Er der nok til 7 og vor der er Hjerterum er der ogsaa Husrum”

Nå skulle det gå nesten to år etter at Johannes skrev sitt brev før han fikk stadfeste at hans bror, sammen med resten av mannskapet på Stålbarken ”Janna”, var omkommet i desember 1921. Én måned før broderen Johannes skrev sitt kjærlige brev til sin døde bror. Stålbarken ”Janna” ble offisielt slettet fra skipsregisteret den 17. juli i 1923. En hendelse som var viktig for rederen for da fikk han sin forsikring utbetalte for skipet. Johannes broder Søren Peter, som hadde seilt i utenriksfart fra han var tretten år, var det kun familien som brydde seg om.

Ønske om å få se sin elskede bror igjen skulle aldri Johannes få oppfylt, men minnene kunne ingen ta fra ham.

Jeg takker Roy Løvaas for alle bilder og brevet som han har i sin samling og som gjorde det mulig å skrive denne artikkelen.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen.

LES OGSÅ
To brødre og stålbarken Janna
Skutesiden har kastet anker
Var lojale mot rederne
Første reis
Mytteristen
Et annerledes reisebrev
Den store drømmen

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Skutesiden har kastet anker.

bilde-1-til-skutesiden-har-kastet-anker

Edvards Skuteside nye hjemmeside har kastet anker. Klikk på bildene så blir de større.
Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA.

Noen ganger kan en undre seg over hvorfor ting tar slutt. Men en ende har jo de aller fleste saker og ting. Denne slutten som jeg vil frem til er kanskje litt sørgmodig. Ja nesten som en kan bli blank i øynene. Ikke vet jeg hva som gjorde at akkurat denne saken har tatt slutt, det kan en bare undre seg over. For 12 år siden startet det. Ingen ante den gang hvor stor suksess faktor denne siden skulle bli. Etter hvert som siden ble kjent økte tilstrømmingen. Nå sitter selvsagt ikke jeg på noen statistisk oversikt i så hensende, men det er heller ikke nødvendig, for en siden med samme tema i en avis hver eneste uke i 12 år sier det meste.

Slik vi kjenner logoen til Edvards Skuteside den siste tiden.
Slik vi kjenner logoen til Edvards Skuteside den siste tiden.

Nå er det selvsagt mange som skjønner at jeg tenker på ”Edvard´s Skuteside” i Bergensavisen, ført i pennen av ingen ringere enn Edvard Pettersen selv. Den siste historien på Skutesiden kunne vi lese den siste søndagen i advent, om det var helt tilfeldig er umulig for meg å si, men underlig var det uansett. Helt til slutt i denne siste artikkelen var der sneket seg inn en liten notis liksom for seg selv, men nokså klart og umulig til å misforstå. Dette var siste Skutesiden enten du likte det eller ei. Skuteside har vært en kjærkommen side for svært mange av BA sine lesere. Gjennom Edvards Skuteside er den gamle sjømannsstanden løftet frem som noe positivt, bare det i seg selv er en bragd.

liten notis liksom for seg selv
liten notis liksom for seg selv

Med tanke på at det på 1950 og 1960 tallet fantes over 60 000 Norske sjøfolk, både menn og kvinner, så hadde Skutesiden et stort nedslagsfelt. Ofte ble sjøfolk i seg selv ikke verdsatt på samme måten som landarbeiderne, selv om det var nettopp dem som tilførte Norge hard valuta som landet trengte så sårt etter krigen. At sjøfolk ikke var så verdsatt fikk jeg bekreftet da en kamerat av meg traff skolelæreren vi hadde i 7. klasse på Nordnes skole etter at han var begynt på ungdomsskolen. Etter en hyggelig prat spør skolelæreren til slutt ”hvordan går det med din kamerat da?” han svarte som sant var ”jo, han er reist til sjøs” Da så skolelæreren på min kamerat og sa, mens han nikket bekreftende med hodet ” ja, jeg tenkte meg det ville bli ”en slik” av ham!”

Slik vi kjente Skutesiden tidligere.
Slik vi kjente Skutesiden tidligere.

Men gjennom Skutesiden i BA fikk etter hvert gamle og for så vidt nye sjøfolk fortalt sine historier på en verdig måte. Senere fikk Edvard og Hans Brundtland utgitt flere bøker med historier og bilder fra sjøfolks liv. Disse bøkene var et direkte resultat av Skutesiden, og de kom ut i store opplag som samtidig fortalte en hvor populære dette temaet var, spesielt blant eldre sjøfolk. Edvard fikk ut av disse gamle sjøfolkene historier og bilder som ellers ville ha gått i graven med dem. Historier og bilder som er en del av Norges historien fra den gang Norge var en av de største sjøfartsnasjoner i verden og med flest aktive sjøfolk. Gjennom Skutesiden fikk han frem stoltheten vi følte den gang vi seilte med det Norske flagget i hekken.

Senere fikk Edvard og Hans Brundtland utgitt flere bøker med historier og bilder fra sjøfolks liv.
Senere fikk Edvard og Hans Brundtland utgitt flere bøker med historier og bilder fra sjøfolks liv.

Den siste artikkelen i Edvards Skuteside hadde tittelen ”Sjenerøse sjøfolk” Der forteller han hvor vanskelig det kunne være for homofile sjøfolk. En av Bergens mest kjente forkjempere for de homofile Kenneth Prophy forteller fra sin tid på sjøen og problemene det kunne medførte å være homofil i datidens Norge. Måten historien blir fortalt på er så sjenerøs i seg selv og gir en et innblikk i hvordan Norske sjøfolk behandlet en homofil skipskamerat. Der roser faktisk Kenneth de Norske sjøfolkene syn på mennesker med en annen seksuell legning enn den som er mest anerkjent.

Et syn Norske sjøfolk fikk nettopp fordi de reiste på langfart i opp til to år av gangen og fikk sett en del slike forhold i land der slike forhold var mer anerkjent. For alle oss som seilte den gang på 1960 tallet kjente vi godt til Dennis Bar i Antwerpen der en kunne beskue både homofile, lesbiske og transer. Den gang var homofili fortsatt forbudt i Norge. Dette var bare en av historier Edvard har servert oss igjennom disse 12 årene som Skutesiden har eksistert. Den viser at de gamle Norske sjøfolkene hadde sett det meste før det dukket opp i gamle landet.

Edvarden i sitt rette element, sjø, havn og Bergen. Foto: Karen Mortensen
Edvarden i sitt rette element, sjø, havn og Bergen. Foto: Karen Mortensen

Tittelen på Edvard sin siste historie på Skutesiden ”Sjenerøse sjømenn” vil jeg snu på hodet. Takk Edvard for din ”sjenerøsitet” som du har skjenket alle oss som var en del av den siste storhetstid for seilende mannskaper, uten deg hadde alt vært glemt. Takk også til Bergensavisen eller BA og Hans Brundtland for deres unisone støtte til denne gruppe Norske menn og kvinner ved at dere har kjørt denne siden i alle disse årene. Vi vet at Edvarden ikke har gått i opplag fordi Skutesiden forsvinner, men et tap for alle oss som har fulgt denne siden hver enste uke er det.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
To brødre og stålbarken Janna
Skutesiden har kastet anker
Var lojale mot rederne
Første reis
Mytteristen
Et annerledes reisebrev
Den store drømmen

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Var lojal mot rederne.

MS Numerian til Audun Rekstens rederie i Bergen
MS Numerian til Audun Rekstens rederi i Bergen. Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA på Edvards skuteside

Den flotte TV-serien ”Vår ære og vår makt” som NRK laget og som har flimret over tv-skjermen, viste i all tydelighet at krig var en god grobunn for redere verden over til å tjene penger, store penger. Norge var ingen unntak, snarer tvert imot. Norge hadde svært mange dyktige redere som sørget for svimlende inntekter til seg selv, men selvsagt også til Norge. Dette klarte rederne ved hjelp av like dyktige og ikke minst lojale norske sjøfolk, som var ombord i skipene i årevis. Dette sammen med sjøfolkenes svimlende dårlig inntekter og med deres enorme forsakelser, ja så ble Norge en av verdens største og mektigste sjøfartsnasjon.

En skulle tro at dette opphørte da den 2. verdenskrig var ferdig og verden gikk inn i en ny mer moderne tid, men det gjorde det ikke. Rederne fortsatt å tjene gode penger når det oppsto kriger og sjøfolkene ble fortsatt like dårlig betalt. Selv reiste jeg til sjøs for første gang da jeg var 15 år som messegutt i august 1962. Det var en tankbåt med navnet MT ”Norborn” tilhørende Sigurd Sverdrups rederi i Oslo. Med den fikk jeg oppleve den nervepirrede Cuba krisen på nært hold. Den neste store krigen som påvirket både verden, rederne samt oss som var sjøfolk den gang var seksdagerskrigen i 1967.

Min første båt MT ”Norborn” tilhørende Sigurd Sverdrups rederi i Oslo.

Da seksdagerskrigen startet den 5. juni i 1967 var jeg om bord i MS ”Janecke Reed” tilhørende Johs Larsen rederi i Bergen. Et skip som akkurat denne dagen nærmet seg Rødehavet. Skipet var lastet med gummi fra Indonesia og vi hadde kurs for Suezkanalen for å komme til bestemmelsesstedet Rotterdam i Holland, der jeg også skulle mønstre av etter ett år ombord. Jeg husker den natten som om det skulle ha vært i går. Hele mannskapet som ikke var på vakt ble purret ut midt på natten og ble samlet i mannskapsmessen. Kapteinen leste opp telegrammer fra rederiet som informerte oss om krigen og hva det ville bety for vårt skip. Kapteinen fortalte at vi allerede hadde satt ny kurs for nå måtte vi gå rundt hele Afrika, som betyde ca. 3 uker ekstra seilingstur. Der var en stillhet og en ro i messen som en aldri vil glemme, for informasjonen og alvoret i saken gjorde et uslettelig inntrykk på oss.

Denne krigen og nettopp det at skipene nå måtte gå rundt hele Afrika for å komme til Europa ble redningen for mange skipsredere, og spesielt for bergensrederen og Nordnes-gutten Hilmar August Reksten. Da krigen kom sto han som kjent klar med sine store tankskip for å transportere olje fra Gulfen til Europa rundt Afrika til en mye billiger penge en de små tankskipene kunne. Ved hjelp av denne krigen vokste Hilmar Reksten til å bli en av Norges største reder og dermed en av verdens største redere. Hilmar Reksten ble så stor at han skjenket sin sønn, Audun Reksten fire skip for at han som sin far skulle bli en stor reder.

Et av disse fire skipene til Audun Reksten mønstret jeg på i juni 1968 sammen med min barndomskamerat Svein Ove Monsen begge som motormenn, skipets navn var MS ”Numerian” Etter et par måneder ombord i slutten av august ankret vi opp i Mexicogulfen. Vi skulle til Port Arthur i Texas for å laste til Vietnam der Amerikanerne på denne tid hadde over 600 000 soldater under våpen i en svært så brutal krig. Nå skal ikke jeg her fortelle alt det som skjedde under denne turen men den gir en godt bilde på hvorfor Norske redere gjorde det bedre en andre, at disse turene til Vietnam var lukrative kan en bare tenke seg.

Da vi lastet inn for denne turen i Port Arthur lå vi sammen med en amerikansk båt som skulle samme turen som oss. Den gang fikk de norske sjøfolkene 100 % krigstillegg på grunnhyren, eller skalahyren som det het til sjøs, når vi kom innfor 15 mils grensen i Vietnam noe vi gjorde samme dag som vi ankom landet. Amerikanerne fikk 200 % fra første hivet kom ombord i Port Arthur 3-4 uker tidligere.

Siden krigstillegget bare gjaldt grunnlønnen så fikk det en del rare utslag. Jeg hadde ca. 8 kroner i timen i normal arbeidstiden det vil si at med krigstillegget hadde jeg ca. 16 kroner timen. Men når jeg jobbet overtid, der krigstillegget ikke gjaldt, fikk jeg 50 % overtidstillegg. Da hadde jeg 12 kroner timen, altså 4 kroner mindre enn jeg hadde i normal arbeidstiden.

MS Janicke Reed senere MS Høegh Breeze
MS Janicke Reed senere MS Høegh Breeze

Ja tallene taler for seg selv, men vi tenkte ikke så mye over det den gang kanskje, men noe må ha gått inn siden vi spurte Amerikanerne hvordan de hadde det. Jeg skriver ikke dette fordi jeg er misfornøyd men for å gi et lite innblikk i hvorfor Norske redere ble store.

For de fleste som seilte ute under den siste store sjøfartstiden for norske sjøfolk, så tror jeg mange med meg er enig i at Hilmar Reksten var en meget populær reder. Først og fremst fordi han ville beholde de norske sjøfolkene og ville at den lojale norske sjømannstand skulle bestå. Selv var jeg ute på sjøen fra 1962 til jeg gikk i land som 1. maskinist i 1975, da var rederne allerede i gang med å kvitte seg med de norske sjøfolkene. Men når det er sagt er en ting sikkert, for alt i verden var min tid til sjøs en tid jeg ikke ville ha vært foruten.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
To brødre og stålbarken Janna
Skutesiden har kastet anker
Var lojale mot rederne
Første reis
Mytteristen
Et annerledes reisebrev
Den store drømmen

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Førstereis gutt.

bilde av min første båt MT ”Norborn”
bilde av min første båt MT ”Norborn”. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA på Edvards skuteside

Jeg var en av de mange tusen gutter som reiste til sjøs som 15 åringer for å skape meg et levebrød. Jeg reiste ut i 1962 en måned etter at jag hadde fylt 15 år. Skipet tilhørte Sigurd Sverdrups rederi i Oslo. Jeg sluttet å seile i 1975. Jeg fant et bilde av meg selv som 16 åring i en bok som heter ”Sjøfolkenes hemmeligheter” skrevet av Edvard Pettersen og Hans Brundtland

Jeg sitter og blader i en sjømannsbok jeg fikk i gave av et vennepar. Jeg fikk den fordi jeg hadde vært til sjøs i mange år, men også fordi der var et bilde av meg inne i boken. Håper selvsagt at jeg også fikk den fordi de syntes jeg er en ok fyr!! Jeg var forresten en av de mange tusen gutter som reiste til sjøs som 15 åringer for å skape meg et levebrød. Et yrke som var sett litt ned på av akademikere og sånt hvis du da ikke var skipper eller maskinsjef, som om du ble det med en gang.

Bilde er fra Napoli i Italia i 1963. Her er bilde jeg fant i boken “Sjøfolkenes hemmeligheter” Jeg sitter på huk og griper etter en øl. Bildet er tatt av Kenneth Brophy. 
Bilde er fra Napoli i Italia i 1963. Her er bilde jeg fant i boken “Sjøfolkenes hemmeligheter” Jeg sitter på huk og griper etter en øl. Bildet er tatt av Kenneth Brophy.

Det var min kamerat som gjorde meg oppmerksom på det da han fortalte at han hadde truffet vår gamle skolelærer. Etter en hyggelig prat spør skolelæreren til slutt ”hvordan går det med din kamerat Dag da?” han svarte som sant var ”jo, han er reist til sjøs” Da så skolelæreren på min kamerat og sa, mens han nikket bekreftende med hodet ” ja, jeg tenkte meg det ville bli ”en slik” av ham!”

Rederi og skorsteinsmerkene til Sigurd B. Sverdrups rederi.
Rederi og skorsteins merkene til Sigurd B. Sverdrups rederi.

Jeg blader akkurat om til side 34 og ser jeg sitter der på ”stamsjappa” i Napoli sammen med en del skipskamerater. Året er 1963 har så vidt fylt 16 år sitter der på ”sjappa” lett på huk, mens jeg gripende etter en flaske øl som står på bordet. Jeg tar meg i å tenke ”du skulle hatt juling tenk å drikke øl i den alderen” men slik var det når mor ikke passet på.

Men hvem hadde tatt dette bilde og satt det inn i boken? Drakk jeg så mye den gang at jeg ikke kan huske hvem som tok bilder av oss, eller er det alderen min som kommer inn i bilde? Jeg håper det er det første for det er så lege siden at det ikke plager meg lengre. Er det alderen tyder visse ting på at, ja du forestår, vil helst ikke snakke om det!!!

Boken til Edvard Pettersen og Hans Brundtland der jeg fant bilde av meg fra stamsjappen i Napoli.
Boken til Edvard Pettersen og Hans Brundtland der jeg fant bilde av meg fra stamsjappen i Napoli.

Jeg hadde på det tidspunktet bildet ble tatt, vært ombord i et år og skulle mønstre av og reise hjem neste dag. Noe jeg gledet meg vanvittig til selv om jeg måtte betale hjemreisen min selv. Du vet rederne var noen luringer, de fikk oss til å signere kontrakter som ga oss gratis hjemreise etter et år hvis skipet var i nord Europeisk havn? Det de ikke sa noe om var at skipet aldri vært i nord Europa. Men akkurat da bildet ble tatt betydde det ingen ting, for jeg skulle til Roma og der skulle jeg overnatte på hotell før vi skulle fly hjem. Tenk først en flott togtur fra Napoli sikkert på første klasse, og jeg hadde ingen planer om å følge utrykket
”se Napoli og dø” for jeg skulle hjem, hjem til mor, som Nordstoga synger så fint.

Alle Norske sjøfolk med respekt for seg selv hadde alltid et sett nye klær liggende som skulle brukes den dagen en mønstret av. Jeg var ingen unntak fra den regelen selv om ikke alt var helt nytt følte jeg meg fin da jeg ankom tog stasjonen i Napoli. Da jeg steg på toget den gang i 1963 var jeg kledd i mine beste klær og med ny striglet hår, hvor flaisen lå perfekt ved hjelp av en tube Brylkrem. Buksen som var nesten helt ny var nystrøket med sylspiss pers, ja så sylspiss at en nesten kunne skjæres seg på dem. Skoene glinset slik at jeg følte trang til å bruke solbriller etter at jeg hadde brukt en halv boks med sort skokrem på dem.

Mine hvite strømper fremhevet skoenes flotte utsene. Med hjelp fra stuerten satt slipset perfekt med en nydelig dobbelknute. Halvveis opp fra skjortelommen stak der en 20 pakning Camel og en gul pakke Wriegles tyggegummi. Begge deler en nødvendighet for at folk hjemme skulle forstå at her er en avmønstret sjømann. Utenpå det hele min amerikanske sorte battel jakke med en stor hvit amerikansk ørn på ryggen som var kjøpt i USA eller i statene, som var litt tøffere å si. I hånden bar jeg min nye flotte røde skinnkoffert den også kjøpt i statene, og i lommen en hel liten formue på kr. 100 i Italienske Lire.

bilde-5-til-en-forstereis

Da jeg kom inn i vognen kom kultursjokket, det bare måtte komme. Der var ikke mye første klasse over den vognen knapt femte klasse. Selv togvognen jeg hadde reist med den gangen jeg skulle på telttur til Nesttun var mye finere. Vognen var helt åpen eller som vi kalte slike vogner hjemme en ”kuvogn” Setene lignet på trebenkene i en park bare at ryggen var mye høyere. Der var bare en sitteplass igjen og det var ytterst på en benk der det allerede satt tre Italienere. Da jeg satt meg ned var jeg som i transe og jeg holdt desperat hardt rundt håndtaket på min røde koffert. Det var som om jeg var redd de ville ta fra meg min flotte røde koffert.

Lydnivået av alle italienerne som pratet høyt var skremmende for en som var vant til fullstendig taushet når en satt på trikken hjemme. Etter hvert som jeg våknet fra transen så jeg at hattehyllene var fulle av små bur der hønsene kaklet i et sett. Jeg var glad jeg ikke satt på andre siden for der var flere sauer og geiter i bånd, og rundt dem på gulvet lå de runde små svarte som vi kalte ”korintere” Det pussige var at ingen prøvde å snakke til meg, men jeg tenkte at det kanskje var fordi de så at jeg ikke hørte til i denne vognen og var av en høyere byrd!! Jeg ble vettskremt da en av dem reiste seg og kom bort til meg og pikket meg i skulderen samtidig som han spurte ”seaman he?” Da jeg nikket på hodet og svarte ”yes” begynte alle italienerne å le.

Da forsto jeg at det ikke var italienerne i skitne klær med deres grønnsaker, høns, fugler, sauer eller geiter med korintere på gulvet som skilte seg ut. Nei, det var en stilig første reis gutt fra Bergen med en sort battel jakke og med en stor hvit amerikansk ørn på ryggen.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
To brødre og stålbarken Janna
Skutesiden har kastet anker
Var lojale mot rederne
Første reis
Mytteristen
Et annerledes reisebrev
Den store drømmen

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Mytterister.

MS Nego Anne skipet tilhørte Wallem & co i Bergen og var på 15 720 dødvekt tonn. Den hadde en Gøtaverken motor med bhk på 6 300 og var bygget i Sunderland i England i 1961. Bilde er tatt i oktober 1971. Eget foto
MS Nego Anne skipet tilhørte Wallem & co i Bergen og var på 15 720 dødvekt tonn. Den hadde en Gøtaverken motor med bhk på 6 300 og var bygget i Sunderland i England i 1961. Bilde er tatt i oktober 1971. Eget foto

Denne artikkelen har stått på trykk i Bergsneavisen BA på “Edvards skuteside”

Jeg mønstret på MS Nego Anne som 2. maskinist den 10. September i 1971. Jeg var ikke lenge på denne båten jeg mønstret av i San Pedro den 22. Mars i 1972 altså var jeg ombord i kun godt og vel 6 måneder. Det var den båten av 8 som jeg hadde kortes tid på. Jeg må innrømme at jeg fikk sjokk da jeg kom om bord og oppdaget at jeg var den eneste som snakket norsk av maskinbesetningen. Jeg fikk beskjed om at mannskapet var filippinere, men hadde fått oppfatningen av at alle offiserene var norske. Riktig nok var maskinsjefen norsk men han var nesten aldri i maskinen. Dette skipet var sannsynligvis årsaken til at norske reder som brukte kinesisk mannskap gikk over til filippinsk mannskap.

Edvards skuteside i BA 15. mars 2009 — Edvards skuteside kommer ut hver søndag i BA i Bergen.
Edvards skuteside i BA 15. mars 2009 — Edvards skuteside kommer ut hver søndag i BA i Bergen.

Da Nego Anne i første halvdelen av 1971 skulle til Singapore gjorde det kinesiske mannskapet mytteri for de ville til Hong Kong. Enkelte av offiserene gjorde motstand deriblant overstyrmannen. De nedkjempet han ved å slå han i hodet med baksiden av en øks flere ganger. Denne overstyrmannen fikk men` etter denne episode. Han kom ombord som 3. Styrmann da jeg var om bord, men de måtte sende ham hjem igjen da han ikke klarte å arbeide. Jeg vet han ble uføretrygdet da hele denne saken hadde satt seg på sinnet hans. Alle offiserene satt bakbundet på broen på turen til Hong Kong unntatt 2. Maskinisten, han hadde gjemt seg i utkikstønnen forut. Jeg mener det var han 2. Maskinisten jeg overtok jobben etter.

Der sto en del om denne saken i avisene, men jeg klarer ikke å huske eksakt hvor tid det hente. Da Nego Anne forlot Hong Kong var kinesiske mannskapet skiftet ut med filippinere. Etter hvert var det mange redere som skiftet ut kinesere med filippinere. Nego Anne gikk i fast fart på vestkysten av statene og Østen. Men akkurat da de gikk over til filippinsk mannskap fikk den seg en tur til Europa, der jeg kom ombord. Filippineren skrøt av skipet og all overtiden de hadde som gjorde at de etter deres målestokk tjente godt. Vi gikk fra Europa til vestkysten for å laste til Japan. Samme dagen vi kom inn til Long Beach hadde vi stempelsjau og alt var fint med mannskapet. Da jeg sto opp neste dag var helvete i gang, mannskapet var delt i to grupper og gruppene sto hardt mot hverandre, vi fikk aldri vite hvorfor.

Den ene gruppen gjorde tegn med fingeren som sa at de skulle skjære strupen over på oss offiserer. På bakgrunn av mytteriet med kineserne ble vi engstelig og fikk vakter ombord med våpen. Men før de kom hadde den ene gruppen gått i land. Gruppen ble sporet opp og sendt ombord igjen, de fleste var maskinfolk. Hele denne gruppen som besto av 15 mann nektet å arbeide. Vi ville helst ha dem i land, men amerikanske myndigheter nektet og de ble derfor med ned til Japan igjen selv om de nektet å arbeide. Vi hadde akkurat 3 mann igjen fra den andre gruppen som gikk vakter med oss maskinister på turen til Japan.

Da vi nærmet oss kysten av Japan kom vi ut for en orkan. Orkanen slo hul i skutesiden maskinrommet på styrbord side, det var meget dramatisk. Vi klarte å holde maskinen i gang på sakte fart så vi hadde styringsfart. Vi dukket ned under maskindørken og vannet som lå over nederste dørkrist i maskinen. Vi brukte en 4*4 tommers stokk og kledde den med ”blankiser” ulltepper så dukket vi under plasserte stokken mot hullet og stemmet av stokken over nederste dørkrist. Deretter dykket vi og tettet så mye vi kunne med ulltepper. Jeg var sikker den gang at vi sannsynligvis ville gå ned, og med en orkan så var sjansene for å overleve små. Nå gikk det veldig bra, men vi måtte på verksted i Yokohama.

Men da vi holdt på å prøve å redde mannskap og skip sto filippinerne som neket og arbeid på toppristen og fulgte med, men de nektet å hjelpe til. De hadde ifølge styrmennene pakket sine kofferter for dem ville de ha med i livbåtene om vi måtte forlate skipet. Da vi kom ti land og lå i dokk i Yokohama, fikk vi beskjed om og ikke å snakke om hele den saken for de ville ikke ha mer oppmerksomhet slik de fikk under mytteriet. Vi lå i dokk under olympiaden i 1972 som ble avholdt i Sapporo. Vi var oppe på kjerka hver dag for de hadde fått seg videomaskin og viste øvelsene om kveden i opptak. Husker jeg var veldig imponert over videomaskinen som jeg aldri hadde sett før.

Jeg bestemte meg til å mønstre av når vi kom tilbake til statene, siden de ville holde kjeft om en så alvorlig sak. Derfor var jeg ikke så lenge om bord og reiste hjem fra L.A

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
To brødre og stålbarken Janna
Skutesiden har kastet anker
Var lojale mot rederne
Første reis
Mytteristen
Et annerledes reisebrev
Den store drømmen

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Et annerledes reisebrev.

Romerne som skapte så mye flott arkitekttur og kunst at en nesten mister pusten, som her Colleseum i pavens by. 
Romerne som skapte så mye flott arkitekttur og kunst at en nesten mister pusten, som her Colleseum i pavens by.

Som de fleste mennesker så liker vi å reise en del, for å se og oppleve andre land, som vi trekker forskjellige erfaringer med. Her har jeg skrevet en artikkel om en slik reise, denne gang til Roma.

Vi skulle sammen med to gode venner av oss på en liten ferie til Italia. Nærmer bestemt til Roma, den sagnomsuste legendens by, der hvor paven bor. Du vet han med den rare hatten og som har en hel liten egen hær til å passe på seg. Byen som ble skapt under Romerriket og som hersket over nesten hele verden, i flere hundrede år. De med de flotte soldatene med brynje, hjelm, sverd og med tilhørende miniskjørt,som selv dagens kvinner kan misunne dem, og avsluttet med dertil nydelige sandaler. Romerne som lå på flotte sjeselonger og spiste druer og annen frukt. Mens de ventet på maten fra kanskje det beste kjøkkenet i hele verden som de svelget ned med noen av verdens beste viner. Roma med det stolte og sterke folkeslaget som skapte så mye flott arkitekttur og kunst at en nesten mister pusten.

Her i Colleseum døde mange på det mest groteske.
Her i Colleseum døde mange på det mest groteske.

De som skapte viadukter for vannforsyning til sine innbyggere. Til deres drikke behov eller til deres flotte bad, ja til og med for deres sanitære behov, ja du vet når de skulle, plingeling eller bommelom. Romerne som skapte en infrastruktur som var helt unik, og uten denne ville neppe romerriket ha bestått så lenge. Synd vil kanskje noen si, med tanke på deres imperialistiske trang. Romerriket som til slutt kanskje brøt sammen for alle ville være keiser og de sluttet og samordne og samarbeide systemene sine. Ja dette var byen vi skulle besøke, se og oppleve, jo vi gledet oss veldig.

Roma sett fra oven.
Roma sett fra oven.

Da vi steg av flyet i Roma den tirsdag kvelden var temperaturen 29 grader. Vi var ulastelig antrukket i ferie klær, du vet disse nye morderne korte buksene som går like nedenfor kneet. De med sånne knutebånd som damene hadde på strømpene i det 18 århundrene for at strømpene skulle sitte fast. Buksene har en form som en ballong uten mulighet til å få sylskarp pers i, men det er jo heller ikke meningen, heldigvis! På overkroppen hadde vi menn en så kalt te-skjorte mens damen hadde en topp. De så helt make ut for meg bortsett fra farge og skrift, men kvinner har alltid vært flinkere med ord en vi menn. På bena hadde alle joggesko, en behøver ikke å jogge med dem heldigvis, men de er behagelig å gå i når en skal gå lenge. En annen fordel med joggesko er at de ikke trenger skokrem.

Det sixtinske kapell. Foto Torill Skaar Knudsen
Det sixtinske kapell. Foto Torill Skaar Knudsen

Nordmenn har aldri vært flink å pusse skoene sine, det er kanskje derfor joggeskoene er blitt så populær. Nordmenn kan gjerne bruke en time på badet og kle seg fint, men å bruke 2 min. på å pusse skoene, nei det får da være grenser. Så derfor regner jeg med at snart blir vanlig å bruke joggesko til smoking da slipper vi å lyve med å si “f…jeg glemte å pusse skoene” I hånden hadde jeg håndtaket på vår store knall harde koffert, med hjul heldigvis, og som er helt lysegrønn. Fargen er veldig praktisk, for når vi står og venter på koffertene våre når flyet har landet, så ser vi kofferten med en gang den kommer ut av veggen på båndet, og hvem vil stjele en lysegrønn koffert?

Michelangelo berømte maleri ”Skapelsen av Adam” i taket til Det sixtinske kapell.
Michelangelo berømte maleri ”Skapelsen av Adam” i taket til Det sixtinske kapell.

Før vi er ute av flyplassens ankomst hall merker vi italienerne og deres pågående stil som vi nordmenn kanskje burde ta til oss litt av. Vi var fire som sagt og med tre store og fire små kofferter, samt to ryggsekker så hadde vi behov for en litt stor bil. Dette ser jo mannen som kommer bort til oss og sier ”Dere betaler 11 euro hver på toget og så 9 euro på metroen, mens jeg tar bare 60 euro og kjører dere direkte til hotellet”. Vi var solgt med en gang, det visste han nesten, for vi var trøtt etter en lang reise.

Våre to venner som vi reiser ofte med Patricia og Haakon med Vatikanet i bakgrunnen. Foto Torill Skaar Knudsen
Våre to venner som vi reiser ofte med Patricia og Haakon med Vatikanet i bakgrunnen. Foto Torill Skaar Knudsen

Selv om vi var skeptisk til hans regnestykke så slo vi til. Da koffertene var på plass i bilen hans var prisen steget med 30 euro, ble vi overasket tror du? Nei ikke idet hele tatt, men han skulle ordne det med å få to til i bilen som kunne betale økningen. ”Ta dere en røyk mens jeg finner to til” lirte han av seg før han forsvant inn i ankomsthallen igjen. Da fikk jeg endelig si det som min kånemor og jeg hadde klart og slutten med ” Jeg røyker ikke” skrek jeg etter han, litt stolt.

Humøret er på topp varmen likeså, her mangler vi bare fotografen Haakon.
Humøret er på topp varmen likeså, her mangler vi bare fotografen Haakon.

Hotellet vi hadde bestilt var et fire stjernes hotell som lå like ved Peters plassen. Hotellrommet var for så vidt ok for vi skulle jo ikke annet enn å sove der! Men hvor de hadde fått de fire stjernene ifra vet ikke jeg. Kanskje det var det varme vannet i sisternen som hang der oppe på badeveggen som ble brukt til å spyle ned med? Ikke visste vi men vi fant ingen andre årsaker. Siden vi var ankommet trykt på hotellet ville vi feire dette med litt vin og skåle for Roma.

en bil som gjerne står parkert i overgangsfeltet. Eget Foto
en bil som gjerne står parkert i overgangfeltet. Eget Foto

Vi syntes ikke at de to plastbegrene som var på hvert rom passet for denne anledningen, og de skulle jo brukes til tannpussen. Vi gikk derfor ned i resepsjonen for å låne fire glass. Hun som sto der var et eneste stort smil, kanskje hun trodde vi hadde tømt minibaren og at vi nå ville ha den fylt opp igjen, nei så dum er vi ikke. Da vi fremførte vår æren pekte hun på baren i resepsjonen og sa at vi ville få låne der. Jeg har aldri sett et smil tørke så fort inn som på den bartenderen da han forsto vi ikke skulle kjøpe noe men bare låne fire glass. Så det ble plastbeger likevel, men hva gjør det så lenge vinen er god.

Neste morgen starter vi vår vandring mot Peters kirken solen skinner alle er glad og fornøyd etter en god frokost på hotellet. Riktig nok var eggene blåkokte men det er jo en fordel når vi tenker på salmoneller. Når du er ute og går og skal krysse en gate i Roma da må du være forsiktig, for de fleste overganger er ikke lysregulert. Jeg kan forstå at de ikke ligger penger ut på sånne reguleringer for det er jo ingen som tar hensyn til de gående allikevel, enten der er lys eller ikke.

Gøy har vi det alltid, her i Romas smauer. Eget foto
Gøy har vi det alltid, her i Romas smauer. Eget foto

I tillegg kan du regne med at du ikke kommer over gaten uten å måtte gå rundt en bil som gjerne står parkert i overgangsfeltet. Så har du alle de som kjører scooter i Roma, og de er det mange av. De bryr seg en døyt om trafikkregler på samme måte som de aller fleste av de syklende her hjemme heller ikke gjør det. Når du så tar med deg at når romerne får grønt lys i et lyskryss så er det som helvete bryter løs alle suser i hytt og pine som om de aller er med på ”siste mann frem til neste lyskryss er et r..,” da forstår du hvor farlig det er å gå over gaten i Roma.

Mat da? Nei det kan ikke romerne, nå kan vi ha vert uheldig men det vi spiste var ikke all verden. Det er nesten bare spagetti, pizza, lasagne med forskjellig tilbehør stort sett i alle restauranter. Siste dagen ville vi spise noe kjøtt med poteter. Vi bestilte roastbiff med stekte poteter og salat. Vi kjøpte en god vin og gledet oss til middagen, vinen var virkelig god og vi satt ute i et smau, ja dette var livet. Maten kom kjapt veldig kjapt, men kjøtt og tilbehør var godt selv om roastbiffene var helt rå. Den hadde ikke vært inn i en ovn, men kanskje kokken hadde gått forbi en ovn med den, hva vet jeg. Potetene var full av olje, men de hadde i alle fall vært på stekepanne for to av mine poteter var litt svidd, men måltid og alt rundt var utrolig hyggelig, ja den siste kvelden ville jeg ikke byttet for penger.

Restaurantene i bak gatene, eller smauene som vi bergensere

Nå vil de fleste kanskje si at jeg er veldig negativ men det er ikke det jeg er. Men vi hører hele tiden at vi nordmenn bare tenker på oss selv. Vi er elendige sjåfører som tar lite hensyn, i tillegg har vi verdens dårligste kjøkken. Mitt poeng er, vi har ingen ting å skamme oss over. Jeg vil anbefale alle å reise til Roma det var en fantastisk by, bare å se alle byggverkene og kunsten gjør deg helt mør. Tar du med alle de små koselige restaurantene i bak gatene, eller smauene som vi bergensere sier, og med et reisefølge som du trives godt med, ja da finnes der nesten ingen by med tilsvarende atmosfære.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
To brødre og stålbarken Janna
Skutesiden har kastet anker
Var lojale mot rederne
Første reis
Mytteristen
Et annerledes reisebrev
Den store drømmen

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Den store drømmen.

bilde-1-til-den-store-drommen
Skipet Voyager of The Seas der drømmen gikk i oppfyllelse.  Foto: Torill Skaar Knudsen. Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA

Vi bærer alle på drømmer, mange av dem går ned i graven med deg, men noen drømmer går i oppfyllese. Selv har jeg bert på en drøm i over 50 år som da endelig gikk i oppfyllese.

Helt fra jeg var gutt og jeg fra vårt vindu på Nordnes kunne se de store Amerikabåtene legge til kai på Skoltegrunnskaien, har jeg drømt om å få reise med slike store passasjerskip. Denne lysten økte etter at jeg som 15 åring begynte å seile i utenriksfart.

På hotell i Barcelona på vei mot drømmen.
På hotell i Barcelona på vei mot drømmen. Eget foto

Men som de fleste med noen år på baken vet, så renner årene av gårde mens enkelte drømmer blir mindre og mindre, selv om de aldri forsvinner! Dette å være passasjer på en stor cruiseline har liksom vært en uoppnåelig drøm. Spesielt siden jeg alltid har hatt den oppfatingen at det er kun de rike brautende og eldgamle amerikanere, ofte med blått hår, som har råd til å reise på cruise. I tillegg har vi dette med janteloven; ”Dere må ikke tro dere er noe” eller ”har dere vunnet i Lotto?” For liksom å fortelle oss at en slik gevinst er helt nødvendig for at vi skulle kunne klare å reise på cruise.

Gleden var stor da vi var kommet om bord. Skribenten på gulvet bruker selvutløseren for å forevige de fire reisevenner.
Gleden var stor da vi var kommet om bord. Skribenten på gulvet bruker selvutløseren for å forevige de fire reisevenner. Eget foto

På tross av alle disse fordommene satt vi i fjor i gang en sparekampanje sammen med noen gode venner av oss med et mål for øye; Cruise i middelhavet til sommeren.
Et år går fort og endelig var tid for avreise. Alt var betalt, kun utgiftene til drikke og utflukter kom i tillegg. Siden ingen av oss er særlig glad i mineralvann visste vi at disse drikkevarene ikke ville gjøre de store innhogg i lommepengene. Landpromenadene skulle vi nok klare å ta oss av selv, uten at det skulle koste for mye.

Den enorme flotte spisesalen. Foto Torill Skaar Knudsen
Den enorme flotte spisesalen. Foto Torill Skaar Knudsen

Med vissheten om dette dro vi glad og fornøyd til Flesland tidlig en lørdag morgen for å ta flyet til Barcelona som var utgangshavnen for cruiset. På turen opp ditt kunne jeg konstantere at ingen av oss hadde farget håret blått og ingen av oss følte seg spesielt gammel. Det var heller ingen av oss som var rike, men likevel skulle vi altså på cruise.Men allerede på Flesland begynte vi å lure på om vi hadde for lite lommepenger med. For der kostet to flasker vann og to aviser hele 95 kroner. En kostnad som kunne gjøre et dypt innhogg i lommepengene til hvem som helst som skulle på ferie. Men, putt putt sann, med cruis i sikte prøvde vi å dytte disse ågerprisene bak i hodet, da vi entret flyet.

Etter en god natts søvn på et flott hotell i Barcelona satte vi kursen mot havnen for å ”borde” vårt cruiseskip. Og for et skip, det var enormt. Ja det var nesten som vi ikke kunne tro våre egne øyner. I baugen lyste det flotte navnet med store bokstaver ”Voyager of the Seas” Og var det riktig det vi hørte så var dette verdens tredje største cruisskip.

Hver dag rundt klokken syv, mens morgensolen varmet, kunne vi fra vår ballkong på lugaren nyte innseilingen med en kopp kaffe i hånden. Her inn til Villefranche i Frankrige. Foto Torill Skaar Knudsen
Hver dag rundt klokken syv, mens morgensolen varmet, kunne vi fra vår ballkong på lugaren nyte innseilingen med en kopp kaffe i hånden. Her inn til Villefranche i Frankrige. Foto Torill Skaar Knudsen

Nå hadde jeg riktignok gått langs kaiene i Bergen og studert store cruiseliner før. Ja helt til Havnevesenet i Bergen gjerdet inn hele havnen, uten noen motstand fra byens politikere. Angivelig fordi de var redde for små menn med bomber under armene som ville sabotere de flotte skipene. Sannsynligvis ville dette skje akkurat i Bergen, da Bergen er en av de mest kjente havnene i hele verden! Nå er det slik at en har en følelse av at Havnevesenet prøver å fortelle oss at det er skipene som er gjerdet inne, selv om vi alle vet at det er vi som er gjerdet ute fra havnen.

Nei nå falt jeg visst ut litt. Kan det være fordi at vi aldri på vårt cruise i de havner vi var, som bare var EU land, så noe som lignet på den enorme tunge og svarte inngjerdingen i Bergen havn? Ja jeg bare lurer.or dem som aldri har vært om bord på slike store cruiseskip, kan en bli helt overveldet over all luksusen. Mat kan en spise hele døgnet, og den holder en høy klasse. Musikk, is og trylleshow var også av høy klasse og som en kunne se hver kveld, og alt er innkludert i prisen. Servicen og smilet fra dem som jobber ombord var bare fantastisk. Den får deg til å føle at de er der ene og alene kun for din skyld.

Maten var super, her til kveldens middag. Paret foran var engelsk, mens kånemor og jeg sitter bak dem til høyre og vår gode venner sitter til venstre. Eget foto
Maten var super, her til kveldens middag. Paret foran var engelsk, mens kånemor og jeg sitter bak dem til høyre og vår gode venner sitter til venstre. Eget foto

Her var der ingen som så vidt så på deg, mens tyggegummien ble behandlet åpenlyst i munnen, og en trøtt stemme som sier; ”Ka skal du ha?” Når du så helt paralysert av den tyggende ekspeditør sier hva du ser etter. Så peker ekspeditøren på et stativ og sier; ”det henger der borte” Samtidig som tyggegummien, som da er blåst opp som en stor ballong, sprekker med et smell omtrent som et fyrverkeri på nyttårsaften. Nei takk og pris, tyggegummi var bannlyst for mannskapet for å få rett fokus på det de levde av, passasjerene.

For og ikke å snakke om alle mulighetene en har på slike gigantskip til å trimme litt. Treningsrommet er utstyrt i topp klasse, og på dekkene var det mulig å drive med andre idretter. Der var også to løpebaner eller trimbaner på promenadedekket. Det pussige er at de som brukte løpebanene var mennesker som sannsynligvis aldri hadde trimmet i hele sitt liv. Men det var deres valg. Vi valgte minigolf på en ni hulls bane, med målet ”hole in one”, som ble en knall suksess!

Det å få oppleve å spasere i disse stille og rolige gjestfrie småbyene, sammen med gode venner, gir sjelen mer en du aner. Eget Foto
Det å få oppleve å spasere i disse stille og rolige gjestfrie småbyene, sammen med gode venner, gir sjelen mer en du aner. Eget Foto

Hver dag rundt klokken syv, mens morgensolen varmet, kunne vi fra vår ballkong på lugaren nyte innseilingen med en kopp kaffe i hånden, servert av en smilende kelner. Innseilinger som for det meste var til små idylliske italienske og franske byer.

Det å få oppleve å spasere i disse stille og rolige gjestfrie småbyene, sammen med gode venner, gir sjelen mer en du aner. Den siste avslutningskvelden med show og opptog som mannskapet stelte i stand, blir umulig å glemme. Så jeg vinner gjerne i Lotto, eller farger mitt hår blått, om jeg bare får oppleve dette en gang til, da skal jeg ikke bry meg en dritt om ”janteloven” heller.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
To brødre og stålbarken Janna
Skutesiden har kastet anker
Var lojale mot rederne
Første reis
Mytteristen
Et annerledes reisebrev
Den store drømmen

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside