Kategoriarkiv: Sandviken

Måseskjæret, Tran-Martens og Lehmkuhlboden.

illustrasjonsbilde-maseskjeret

Illustrasjonsbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim
Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren
Klikk på bildene så blir de større.

De fleste vil nok nikke gjenkjennende til dette området av vår by. Selv om bildet er nesten seksti år gammelt (1954), og det samtidig kanskje er det stedet i det sentrale Bergen, om en kan si det, som har stått sterkes i endringens tegn. Hvis en da ser bort fra store deler av Nordnes. Historien fra dette området ute i Sandviken er mangfoldig. Sandviken ble for øvrig innlemmet i Bergen i 1876.

Måseskjæret 1954 Foto: Widerøes flyveseskap Vilhelm Skappel
Måseskjæret 1954 Foto: Widerøes flyveselskap Vilhelm Skappel

Vi ser helt i forkant av bildet det kjente Måseskjæret, som dette området har navnet fra. Opprinnelig var dette et skjær som måkene slo seg ned på ved lavvann og før utbyggingen av sjøbodene, derav navnet. Men som man ser fikk måkene enda bedre plass på de store takflatene etter at skjæret var utbygget. Måkene har jo alltid trivdes der det ble arbeidet med fisk. Holmen ble i grunnen først utbygget til sommerbolig rundt 1804. På slutten av 1800-tallet ble holmen bygget om til sjøboder for videre foredling av tørrfisk, før fisken ble skipet ut til det store utland. Innehaveren av sjøbodene var det velkjente fiskeeksportfirmaet Trygve Ritland AS.

Måseskjæret 2007 fra Gule sider
Måseskjæret 2007 fra Gule sider

Men nesten hundre år etter at sjøbodene ble bygget rundt 1980, sto de en gang så travle sjøbodene tomme. Måseskjæret ble senere ombygget til et boligkompleks, som er regnet som et av Bergens mest eksklusive boligkomplekser. En av bodene står fortsatt igjen på skjæret i tilknytning til boligene. Meningen med denne sjøboden var å lage et Spa- og restaurant-anlegg til glede for alle som bor i dette strøket i dag. Men om denne forvandling er gjennomført har ikke undertegnede opplysninger om. Tilkomsten til boligene ute på selve Måseskjæret ble gjort ”landfast” ved å lage en liten bro fra fastlandet, som sees tydelig i det nyere bilde av området, som er tatt i juni 2003 av Hans Ree. Der kan en også se svømmebasseng plassert i hjørnet av komplekset. Arkitektene for dette meget vellykket prosjektet var Jarle Pedersen og Øyvind Oma.

Måseskjæret 1972 Foto: Tor Jakobsen
Måseskjæret 1972 Foto: Tor Jakobsen

Det som slår en mest når en ser på bildet fra 1954, er de store fastlandsbygningene og tankene som ligger i dette området. For de aller fleste, i alle fall eldre bergensere, er dette området kjent som Tran-Martens. I dette store anlegget ble det fremstilt tran; et gammelt navn for tran er ”lysj”. Tran var for mange på 1950-tallet, den gang der var skolefrokost ved barneskolene, en forhatt drikk. For en måtte ta en skje tran før en slapp inn i spisesalen eller ”eteren” som den var mest kjent for. For noen ble dette for ”tøft” slik at de valgte å stå utenfor, og fikk dermed ikke de gode skivene med pålegg på samt en halvliter med fersk melk. Den gang etter krigen var det ikke flust med pålegg på skivene, de fleste brukte sukker og sirup som var billig i innkjøp, men neppe godt for tennene. Men tran var kjent for at det var godt for helsen helt tilbake til 1700-tallet.

Tran-Martens eller Johan C. Martens som firmaet egentlig het, hadde en voldsom utvikling på 1930-tallet, og var en betydelig bedrift i Sandviken en gang. På 1950-tallet jobbet det over trehundre mennesker der. Så gikk det nedover med bedriften, helt til den ble nedlagt i 1999. Senere ble hele området revet og nye boligblokker reiste seg på den gamle industritomten, til det som er kjent som Måseskjæret Borettslag. Blokkene ser vi i bildet fra 2003 bak og til venstre for komplekset på selve Måseskjæret.

Lehmkuhlboden brenner Foto: Skjalg Ekeland
Lehmkuhlboden brenner Foto: Skjalg Ekeland

Vi kan så vidt skimte lysstedet Måseskjæret til høyre for tankene en ser i bildet helt til høyre. Lyststedet ble også kalt for Kahrsgården, som ble oppført så lang tilbake i tid som 1795, av stadshautmann Christopher Kahrs. Dette huset var i Kahrs-familien i over hundre år, helt frem til det ble solgt til en kaptein med navn Martin Borthen. Senere kom denne vakre bygningen til Bergen kommune, før huset i 1960 ble overlatt til friluftsmuseet Gamle Bergen. Rundt 1990 ble huset solgt til filosofen Arild Haaland som derfra tok sine daglige spaserturer, alltid ulastelig antrukket medbringende Bergens andre byvåpen, paraplyen, til sitt kontor på Nygårdshøyden (UIB). Ja faktisk nesten helt frem til sin død i 2012, da han var 92 år gammel.
Huset ble for øvrig fredet i 1927 og er ment å bli flyttet til Gamle Bergen.

Måseskjæret 1. Foto: fra Wikipedia
Måseskjæret 1. Foto: fra Wikipedia

Midt i bildet ser vi en av sandvikssiden kanskje mest kjente sjøbod, Lehmkuhlboden, som ble oppført rundt 1790. Vi ser den meget tydelig i bildet fra 2003 til venstre for de nye blokkene. Lehmkuhlboden ble solgt i 1936 til Johan C. Martens og ble brukt til lager for tran- og fettproduksjon. Boden ble fredet i 2006, men dessverre brant den ned i september 2008, og med det gikk ennå en historisk bygning til grunne. Denne boden var en av årsakene til at Sandviken havnet på World Monuments Funds liste over de hundre mest truende kulturskatter i verden.

I dag er der også vokst frem boligblokker på marken bak gamle ærverdige Tran-Martens, et område som har det gamle navnet Holen. Mangt og meget kunne en skrive mer om dette historiske området av vår by, men sannelig har og står dette området i endringens tegn.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ
Breiviken og Statsråd Kristoffer Lehmkuhl
Biskopshavn en perle i Bergen
Nyhavn, Holenderboden og Hegreneset.
Måseskjæret, Tran-Martens og Lehmkuhlboden

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Breiviken og Statsråd Kristoffer Lehmkuhl.

illustrasjonsbilde

Illustrasjonbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim
Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren
Klikk på bildene så blir de større.

Dagens bilde kan en godt se kommer fra Sandviken, eller nærmer bestemt fra Breiviken. Et område som Bergen kommune kjøpte rundt 1877 med tanke på den gode havnen og på industri som kunne legges der. Denne viken som har fått sin egen historie i form av høyskole, industri og boliger. Ser vi til høyre i bildet der lagerskuret strekker seg utover kaien, foregikk der Bergens første mottakk av kloakk, ført frem med datidens prammer lastet med kagger. Det var så langt tilbake som på siste halvdel av 1800-tallet. Før den tid måtte ”hvermansen” tømme sitt eget avfall, og det var selvsagt ingen fornøyelig jobb, men den måtte dog utføres.

Breiviken i 1955 Widerøes Flyveselskap.
Breiviken i 1955 Widerøes Flyveselskap.

Nettopp her i Breiviken ble da også det første videreforedlingsanlegg, om en kan si det i dette tilfellet, for avfall plassert. Langt utenfor de fine madammene i Bergen sentrum, eller for den del alle bergenseres, fine neser. De første kaggene kom til Breiviken fra Bergen en gang på 1880-tallet, på sin vei til den nye pudrettfabrikken som var plassert sentralt i bildet. Der blandet de avfallet med kalk og torv slik at de fikk ut god gjødsel.

mye renere produkt må en kunne si at Merinospinneriet – ullspinneriet – laget med alle sine spinnerier.
mye renere produkt må en kunne si at Merinospinneriet – ullspinneriet – laget med alle sine spinnerier.

Dette ble det drevet med i flere tiår. Hvordan det var å jobbe i denne fabrikken skal meg være usagt, men jeg kan ikke tenke meg at det var særlig hyggelig, i alle fall ikke for nesen. Men vi skal være glade at de den gang tok tak i et stort problem som dritten frem til den tid hadde vært for de aller fleste. En kan vel med hånden på hjertet si at dette var god miljøpolitikk, som dagens politikere ville ha trykket til sitt bryst. Pudrettfabrikken stoppet i midlertidig sin produksjon en gang på 1920-tallet, da den ikke lenger var drivverdig av økonomiske hensyn.

Det var salige statsråd Kristofer Lehmkuhl
Det var salige statsråd Kristofer Lehmkuhl

Der pudrettfabrikken hadde ligget ble det senere reist en ny fabrikk av en litt annen art. Et mye renere produkt må en kunne si at Merinospinneriet – ullspinneriet – laget med alle sine spinnerier. Vi ser fabrikken som den store bygningen midt i bildet. En fabrikkbygning som ble utvidet flere ganger, og som i dag fremstår som en firkantet klosse med et åpent gårdsrom i midten.

Området har fått navnet Jæger Brygge og ligger flott til-
Området har fått navnet Jæger Brygge og ligger flott til-

Der på fabrikken jobbet det i sin tid bortimot 200 kvinner på de 20 store spinne- og strekkemaskiner. En varm arbeidsplass for spinneri-jentene, spesielt om sommeren; alltid ulastelig antrukket i sine grønne kjoler. Bedriften var nok forut for sin tid, for den hadde også eget legekontor med lege og sykesøster. Uten at jeg tror jeg tar munnen for full når jeg sier at det selv i dag ville være et unikum, eller hva? Legeordingen var jo noe spesielt den gang på 1950-tallet, men etter sigende fikk de i tillegg også middagsmat, laget av byens beste kokker – ikke verst for en bedrift av et slikt format.

Se statuen som er reist av ham. Der han er vendt slik at han kan se innseilingen
Se statuen som er reist av ham. Der han er vendt slik at han kan se innseilingen. Eget foto

På grunn av den store tilstrømmingen av kvinnelig arbeidskraft, spesielt tilreisende til Bergen, inngikk Merinospinneriet og boligselskapet Vest-bo en avtale om å reise tre boligblokker. To av dem skulle ha vanlige aksjeleiligheter for folk flest, mens den tredje skulle være disponibel for jentene på fabrikken. Og slik ble det til at blokkene, som sees godt i bildet til venstre for fabrikkbygningen, ble reist. Den i midten driftet Merinospinneriet. Der delte fire og fire jenter en leilighet i den ti etasjers høye blokken. Utallige historier gikk om disse driftige pikene, men det var vel bare adrenalinet til de oppvoksende gutter på 1950- og 60-tallet som sto for de ryktene.

Like ovenfor og litt til høyre for blokkene, ser vi Norsk Stålpress sine lokaler. Selv om firmaet ennå ikke var i drift der da dette bildet ble tatt i 1955, de kom der først året etter, i 1956. Det var de driftige foretningsmenn Finn Henriksen og Rangvald Fosse som startet firmaet på slutten av 1940-tallet. Det mest kjente bestikket firmaet produserte var ”Maya”, som ble solgt til svært mange land. I sin største periode hadde de over hundre ansatte. Men i 2007 gikk juvelen til Finn Henriksen over på danske hender. Solgt av daværende eier Kari H. Bell, som var datter av grunnlegger av Norsk Stålpress.

De første kaggene kom til Breiviken fra Bergen en gang på 1880-tallet
De første kaggene kom til Breiviken fra Bergen en gang på 1880-tallet

Løfter vi blikket litt, kan vi se store arealer til høyre i bildet som i 1955 ikke var bebygget. I dag dominerer NHH store deler av dette området. Det var salige statsråd Kristofer Lehmkuhl som arbeidet utrettelig for å få NHH lagt til Bergen. Han skal vel kanskje mer enn noen annen ha æren for at nettopp dét skjedde, og kan med rette kalles for Høyskolens far. Som de fleste bergensere vet, så var det også statsråden som rundt 1923 fikk stålbarken og tremastere til Bergen som fikk hans navn; Statsråd Lehmkuhl. Jo, hvem føler ikke stoltheten når de ser Stastråd Lehmkuhl seile inn eller ut fra Vågen i vår kjære by. Jo, salige statsråd Kristoffer Lehmkuhl har vi bergensere mye å takke for.

Breiviken i 2003 Foto: Hans Ree
Breiviken i 2003 Foto: Hans Ree

For dem som tar seg en tur ut til NHH kan de på fremsiden av bygningskomplekset se statuen som er reist av ham. Der han er vendt slik at han kan se innseilingen, og følge med hvem som kommer og hvem som forlater hans kjære by.

I de senere år er også utbyggingen av familieboliger i Breiviken startet opp, da i form av små blokker. De ligger der prammen en gang kom inn med byens dritt som sees til høyre i bildet. Området har fått navnet Jæger Brygge og ligger flott til, ut mot innseilingen av Bergen havn. Jo, der er ikke tvil om også Breiviken har og står i endringens tegn.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ
Breiviken og Statsråd Kristoffer Lehmkuhl
Biskopshavn en perle i Bergen
Nyhavn, Holenderboden og Hegreneset.
Måseskjæret, Tran-Martens og Lehmkuhlboden

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Biskopshavn en perle i Bergen

illustrasjons-bilde-biskopshavn

Illustrasjonsbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim
Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren
Klikk på bildene så blir de større.

Nok et bilde av Bergen som kanskje mange ikke kjenner seg igjen i med en gang. Dette er en liten perle i vår by, som ligger så flott til i ytre Sandviken. Biskopshavn er vel et område som kanskje ikke så mange besøker bare for å se og oppleve stedets kulturelle historikk. Bildet vi ser på er fra 1955 da området ennå ikke var særlig utbygget slik vi kjenner det i dag I midlertidig er utbyggingen kommet i gang som vi kan se av de litt større byggene i bildet.

Bildet vi ser på er fra 1955 da området ennå ikke var særlig utbygget slik vi kjenner det i dag  Foto: Widerøes flyveselskap Vilhelm Skappel
Bildet vi ser på er fra 1955 da området ennå ikke var særlig utbygget slik vi kjenner det i dag 
Foto: Widerøes flyveselskap Vilhelm Skappel

Biskopshavn ligger som kanskje svært mange vet, mellom Breiviken i sør og Eikeviken i nord. Navnet har området etter sigende fått fra gjestgiveriet som ligger nede i selve bukten i Biskopshavn. Sannsynligvis fra Ludvig Biskop, som tok borgerskap som vertshusholder i Bergen. Husene ble bygget så tidlig som i 1760, men ble først gjestgiveri i 1791, da en mann med navnet Niels Pedersen Breckhus fikk kongelig rett til å drive vertshus. Han var en driftig foretningsmann som også drev med klippfisk. Biskopshavn var gjestgiveri frem til 1840-årene.

Biskopshavn i 2003 samme området som på fotoet fra 1955.  Foto: Hans Ree
Biskopshavn i 2003 samme området som på fotoet fra 1955. 
Foto: Hans Ree

En finner dette vakre gjestgiveriet i enden av Biskopshavn vei, som er en blindvei ut fra Ellerhusens vei og som ender på den gamle kaien i bukten. Dagens eier av boligen har i samarbeid med byantikvaren, ført bygningene tilbake til sin opprinnelige stand. Det er i seg selv en grunn til å nikke anerkjennende, og gi eieren ros for sin trang til å beholde bygningene slik de en gang var. Selv om det naturlig nok ikke er mulig å se dette gamle gjestgiveriet fra innsiden, er det et vakkert skue fra utsiden. Vi ser ikke disse flotte bygningene på bildet fra 1955, men i det senere bildet ser vi det tydelig nede i høyre bildekant der kaien ligger.

I desember 1966 ble Biskopshavn kirke høytidelig innviet. Eget foto
I desember 1966 ble Biskopshavn kirke høytidelig innviet. Eget foto

Den store L-formete bygningen som vi ser midt på bildet i venstre bildekant, er områdets barneskole, Hellen skole. Skolen kunne feire sitt femti års jubileum i 2005. Dette forteller oss at skolen er helt ny da bildet ble tatt 1955. Skolen er tegnet av arkitekt Eystein Michalsen som var byarkitekt i Bergen fra 1947 til 1961. Han tegnet forøvrig en rekke skoler i Bergen. Hellen skolen er utvidet flere ganger frem til vår tid. Vi ser det tydelig i det nyere bildet der første bygningsmessige tilvekst fra skolen er reist.

Det frittstående klokketårnet omtrent femti meter fra selve kirkebygget.  Eget Foto.
Det frittstående klokketårnet omtrent femti meter fra selve kirkebygget. 
Eget Foto.

Til venstre for skolen på den ledige tomten vi ser der, ble det på 1960-tallet bygget et sykehjem som fikk navnet Bergen Røde Kors Sykehjem. Arkitekt var Sverre Lied. Sykehjemmet er en betydelig arbeidsgiver i området, med sine rundt fire hundre ansatte. Hjemmet åpnet sine dører i 1969, og har siden oppstarten også utvidet og fornyet sine bygninger. Det er i dag et av Norges største sykehjem. Deler av fasaden ligger ut mot Helleveien på samme måte som Hellen skole gjør slik vi ser på bildet. Tidlig på 1950-tallet stoppet Helleveien like utenfor der sykehjemmet ble bygget, eller litt utenfor bildet til venstre. Hadde fotografen dreid fotoapparatet litt til venstre ville vi ha kunne sett det, samtidig som vi kunne ha sett blokkbebyggelsen som begynte å reise seg langs Helleveien.

Det er et abstrakt kunstverk i stål som kunstneren har gitt navnet ”Mot fred”  Eget foto.
Det er et abstrakt kunstverk i stål som kunstneren har gitt navnet ”Mot fred” 
Eget foto.

Ser vi nedenfor Hellen skole, så ser vi den ruvende bygningen til Ellerhusens Gamlehjem som ligger nettopp i Ellerhusens vei. Et navn veien fikk i 1948 etter de tre brødrene, kontorist Jens G. W. Ellerhusen, repslager Fredrik C. Ellerhusen og skipsreder Joachim H. Ellerhusen. Brødrene levde fra midten av 1800-tallet til et par tiår inn på 1900-tallet. Disse tre brødrene sørget for å opprette et fond hvis avkastning bl.a. skulle brukes til å reise et aldershjem for skipsførere, førstestyrmenn og deres hustruer og enker. Slik ble det til at det aldershjemmet ble bygget i 1937, men først tatt i bruk i 1939. Arkitekt var Erlend Tryti.

Biskopshavn menighet ble utskilt fra Sandviken menighet i 1957. Et litt pussig moment med dette navnet på Biskopshavn sogn, var at det ble stadfestet i 1961 ved hjelp av en folkeavstemming i sognet. Det var selvfølgelig klart at et slikt strøk i Bergen ikke kunne eksistere uten en kirke. Tomten ser vi til høyre for Hellen skole. Det ble utlyst en arkitektkonkurranse som ble vunnet av arkitektene J. Myklebust, B. Simonnæs og H. Borgen, med interiørarkitekt H. Skogen som konsulent. Så i november 1965 ble grunnsteinen lagt og allerede året etter, i desember 1966, ble kirken høytidlig innviet. Kirken er et flott bygg selv om den er noe spesiell med det frittstående klokketårnet omtrent femti meter fra selve kirkebygget. Men den arkitektoniske utformingen er det ikke noe å si på selv om den ikke ligner på fortidens kirkebygg.

En finner dette vakre gjestgiveriet i enden av Biskopshavn vei.  Eget foto.
En finner dette vakre gjestgiveriet i enden av Biskopshavn vei. 
Eget foto.

Til venstre for inngangen til selve kirken finner vi en liten gravplass, eller en liten urnelund som er verdt et syn i seg selv. På denne urnelund ble det i 1976, akkurat ti år etter innvielsen av kirken, reist et lite monument av kunstneren Eilif J. Mikkelsen. Det er et abstrakt kunstverk i stål som kunstneren har gitt navnet ”Mot fred”. Dessverre er kunstverket nesten helt dekket av små trær, som gjør at en nesten ikke ser selve kunstverket. La oss håpe på at neste gang undertegnede tar turen ut til ærverdige Biskopshavn, så kan han og andre hvile sine øyne på kunstverket slik det opprinnelig var.

Men uansett kan vi fastslå at også Biskopshavn har, og står, i endringens tegn.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ
Breiviken og Statsråd Kristoffer Lehmkuhl
Biskopshavn en perle i Bergen
Nyhavn, Holenderboden og Hegreneset.
Måseskjæret, Tran-Martens og Lehmkuhlboden

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Nyhavn, Holenderboden og Hegreneset.

illustrasjonsbilde-fra-erik

Illustrasjonsbildet er laget av Erik Ivarson Blindheim 
Denne artikkelen har stått på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren
Klikk på bildene så blir de større.

På dette bildet vil nok kanskje de fleste bergensere kjenne seg igjen, selv om bildet er tatt juni 1955. Tankene på Nyhavn dukker opp etter hvert som en studerer dette flotte bilde. Når en smatter på navnet Nyhavn, så går liksom tankene til kongens by i Danmark, København. Denne sagnomsuste byen som også var Norges store stad en gang i tiden, før vi ble solgt til Sverige for noen ”sølvpenger”. Fremdeles er Nyhavn i København et yndet reisemål for svært mange nordmenn, en by som vi med glede trykker til vårt bryst som om det skulle være en del av Norge.

Nyhavn en junidag i 1955.
Nyhavn en junidag i 1955.

Har man først vært i København og beskuet herlige Nyhavn med alle sine små kneiper og nå etter hvert fine hoteller, så vet en ganske sikkert at dette umulig kan være København. Det er jo selvsagt riktig for dette er Nyhavn i Bergen. Men også Bergen sitt Nyhavn er full av historie som er verd å ta vare på, selv om det ikke kan sammenlignes med Nyhavn i kongens by. Nyhavn her i Bergen, er et navn som oppsto nettopp på grunn at det var en ny havn. Området strekker seg fra den gamle Storemøllen ved Elsero og videre utover til Hegreneset. Hegreneset ender som kjent ved Breiviken.

Nyhavn av nyere dato.
Nyhavn av nyere dato.

Tidligere i middelalderen, ble deler av dette området som vi dag kjenner som Nyhavn kalt for Hegravik, som kommer fra fuglen Hegre. Hegreneset som vi ser til venstre i bildet er kjent så langt tilbake som til vikingtiden. Allerede på slutten av det 16. århundre og langt inn på 1700-tallet er dette området i Nyhavn kjent som det området der den bergenske hvalfangsten, som foregikk ved Grønnland, ble videreforedlet. Her fant man både kaianlegg, trankokeri og lagernaust, men utover på 1700-tallet, forsvant hvalkokeriet litt etter litt, til det ble helt borte.

Gamle pakkhus Sandviksboder 82 på Hegreneset. Vi ser også det militære utrykket i bildet. Kilde C.A. Lorentzen
Gamle pakkhus Sandviksboder 82 på Hegreneset. Vi ser også det militære utrykket i bildet.
Kilde C.A. Lorentzen

Faktisk kan en fortsatt finne igjen en av disse gamle sjøbodene som var i bruk da hvalfangsten ble foredlet i dette området. Denne boden gikk under navnet Holenderboden. Den kan dateres helt tilbake til det 17. århundre, men er sannsynligvis ennå eldre. En bod som i dag er fredet, og skal trekkes med inn i den nye bebyggelsen som etter hvert skal oppstå i dette området av byen vår. Holenderboden lå tidligere helt nede ved sjøen, men ligger i dag inneklemt i Paal Kahrs sitt anlegg, men er tiltenkt flyttet lengre opp i selve Nyhavns området.

Gamle pakkhus og nye pakkhus, Hæggernæs Valsemølle.
Gamle pakkhus og nye pakkhus, Hæggernæs Valsemølle.

Allerede i 1784 ble det grunnlagt et skipsverft i dette området av skipsbygger Rasmus Rolfsen, som hadde kjøpt et område i Elsero av Johan Garmann. Dette området som tidligere har vært en del av Store Sandviken gård, og også et lyststed, ble da omgjort til et skipsverft, kalt Rolfsens Minde. Riktignok hadde Rolfsen bare tillatelse til å bygge nye skip. Reparasjoner og kjølhaling var verftet i Elsero ikke privilegert til. Det foregikk på den tiden inne på Bradebenken. Her hadde de reparert og kjølhalt skip siden verftet der ble anlagt tidlig på 1600-tallet og helt frem til skipsverft ble nedlagt i1878.

Nyhavn Verft. Verftet ble grunnlagt i 1847 og ble drevet til 1939. Her blir et skip kjølehalt. Foto UIB sin samling
Nyhavn Verft. Verftet ble grunnlagt i 1847 og ble drevet til 1939. Her blir et skip kjølehalt. Foto UIB sin samling

Senere i 1847 ble det anlagt et verft i Nyhavn kalt Nyhavn verft. Dette verftet var faktisk i drift helt frem til krigsåret 1939. Vi kan i dag finne bilder av verftet med dets arbeidere som i seg selv forteller en historie. I 1939 ble dette verftsområde overtatt av Paal Kahrs som forandret bygningen til sitt bruk. Vi ser området på bildet liggende innerst i bukten av Nyhavn på dens høyre side.

Går vi igjen tilbake i tiden, så var dette området helt ute på Hegreneset så viktig at det i 1801 ble plassert en forlegning ytterst på Hegreneset med kanoner som skulle forsvare Bergen sin nordside under Napoleonskrigen. Nå kom jo aldri ”Napoleon med sin hær” til Bergen, og godt var det, skulle jeg tro. I midlertidig ble denne forlegningen her ute allikevel forsterket noen år senere med 16 nye kanoner og et krutthus. Krutthuset ble anlagt litt lengre nordover på Hegreneset. Om det noen gang var avfyrt salver fra dette kanonbatteriet har ikke undertegnede noen formening om, men i 1872 var det slutt for denne forsvarslinjen, og bygningene ble solgt.

Fra 1880 Arbeidere ved skipsbygger o. Hilmar i Nyhavn Grunnlagt av Rolfsen fra venstre Baste Johannessen – Martin Pedersen – Sigurd Jæger – Frantz Dueland – Olai Olsen – Fjøshaug – Johannes Nilssen og Nils Hansen
Fra 1880 Arbeidere ved skipsbygger o. Hilmar i Nyhavn Grunnlagt av Rolfsen fra venstre Baste Johannessen – Martin Pedersen – Sigurd Jæger – Frantz Dueland – Olai Olsen – Fjøshaug – Johannes Nilssen og Nils Hansen

Nå kan en ikke komme utenom det område som gjør seg mest bemerket i Nyhavn og på Hegreneset, og det er Hegreneset Valsemølle. Det kan dateres tilbake til 1760 årene og ble etter hvert som tiden gikk utvidet flere ganger. Siste gang så sent som i 1970. I en periode var dette et av Norges største anlegg og tok i mot tretti prosent av all import av korn til Norge. Alle disse gamle bygningene ligger der fortsatt og siloene er forslått ombygget til boliger.

Da Bergen i 1830 årene fikk innslag av den smittsomme kolera, ble dette området ved Nyhavn satt av til et karanteneområde for epidemien. Området fikk også anlagt en koleragravplass. I dag er alt dette historie og området ute i Nyhavn står nå foran en stor boligutbygging. Riktignok kom De første forandringen fra industri til bolig allerede i 1925. Da det ble bygget selvbyggerboliger.

Arbeiderne ved Nyhavn verft i ferd med å legge en skute over for kjølhaling. Foto UIB sin samling
Arbeiderne ved Nyhavn verft i ferd med å legge en skute over for kjølhaling. Foto UIB sin samling

Den gamle Hollenderboden blir sentral i dette nye boligområdet, og bygget kan beskues med egne øyne slik det en gang var. Men inne skal det legges opp til et moderne velværesenter, eller et såkalt spa-senter. Lurer på hva arbeiderne i de gamle hvalkokeriene, som slet livet av seg i de gamle bodene, ville ha sagt til den forandringen.

Fremtidens Nyhavn med Holenderboden sentralt i bilde.
Fremtidens Nyhavn med Holenderboden sentralt i bilde.

Kanskje er også tiden moden for å sette inn den gamle båttrafikken som gikk ut fra Triangelbryggen innerst i Vågsbunnen og frem til Hegreneset i årene 1865 til ca. 1910. Nå er det ikke mulig å få igjen de gamle dampbåtene som trafikkerte denne strekningen, men det er vel neppe et ønske heller. Men at Bergen ville ha mye glede av en sjøgående rute rundt Bergen havn, med drømmen om at den kunne igjen gå helt inn til Lille Lungegårdsvann, ja den lever og hvem vet?

En ting er i alle fall sikker Nyhavn har, og står sterkt i endringens tegn.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen.

En artikkel i Siden Dengang

LES OGSÅ
Breiviken og Statsråd Kristoffer Lehmkuhl
Biskopshavn en perle i Bergen
Nyhavn, Holenderboden og Hegreneset.
Måseskjæret, Tran-Martens og Lehmkuhlboden

 

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside