Kategoriarkiv: Undring.

Studenter og buekorps.

Nordnæs Bataillon ekserserer på sitt hjemmested Tollboden. Foto UIB sin samling
Nordnæs Bataillon ekserserer på sitt hjemmested Tollboden. Foto UIB sin samling. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavsien BA

Nå er tiden her for oppstart av studier på universitet og høyskoler. Samtidig begynner kanskje de nye studentene å grue seg til å bli forstyrret av de sagnomsuste buekorpsene som trommer øren av en stakkers. Når så våren kommer skrives det side opp og side ned om denne bergenske ”utingen”.

Studenene inntar byen
Studenene inntar byen

Nå kan vi snu litt på det, å skrive om studentenes innmarsj i Bergen. Egentlig har de ingen ting og kvi seg til, for buekorpssesongen er over for i år. Nordnæs Bataillon, som holder til ute på Nordnes, avsluttet sesongen i begynnelsen av juni sammen med de fleste andre buekorpsene i Bergen, og som de nå har gjort i over 150 år. Dette er vel ett budskap mange studenter blir glade for å høre.

Buekorps på 17. mai. men verst er den f……. trommingen hele tiden
Buekorps på 17. mai. men verst er den f……. trommingen hele tiden

Leste ett innlegg i summetonen, om han som var så bekymret for bråket som kommer når bergenske buekorps startet opp nå i sommer. Jeg skjønner at de forskjellige årstider ikke er pensum for studentene, de har da mye viktigere ting å foreta seg. Jeg vil derfor opplyse om at buekorpsene starter opp i månedsskifte februar/mars og avslutter i månedsskiftet mai/juni, det er den årstid vi kaller våren og forsommeren.

Våren kommer etter vinteren og er tiden da blomster og blader på treerne spretter ut, og gresset begynner å bli grønt. Våren er den årstiden som kommer før sommeren. Dere vet sommeren, den årstid da det ofte kan være veldig varmt og vi kan gå i bad på Nordnes, og tiden de fleste tar ferie. Så nå vet dere at buekorpsene sin sesong varer i tre måneder, og at buekorpsene stort sett marsjerer en dag i uken, fortrinnsvis på lørdags- og søndags ettermiddager. Så når dere studenter starter opp ett nytt semester i slutten av august, kan dere glede dere, for da er buekorps sesongen ferdig for lengst.

Studentene under fadderuken har inntatt Nordnesparken
Studentene under fadderuken har inntatt Nordnesparken

Det er når studentene sitt nye semester starter at vi bergenser begynner og kvi oss. For da starter dere opp med forspill festingen som foregår tre dager i uken, minst! Da spilles det høy musikk fra hyblene, med altandører eller vinduer åpne. Dette for at alle skal høre at ”Gå kor gøy vi har det” Når dere så går til utestedene rundt midnatt, så må det skrikes og hyles forbi alle naboer. At barn gjerne skal prøve å sove, og at bergenserne ønsker litt ro, det er selvsagt ingen ting å bry seg med.

Når dere så ut på natten en gang skal hjem igjen til nachspiel, er det igjen skriking og hyling som vekker de aller fleste som bor i husene de passerer. Da skal også alt dere har drukket ut igjen, enten som oppkast eller urinering, og dette foretas gjerne opp etter gjerder eller innganger til ymse hus.

Parade for fanen på Festplassen. Her Nordnæs Bataillon under feiringen av korpsets 90 års dag den 3- mail 1948. Foto UIB sin samling
Parade for fanen på Festplassen. Her Nordnæs Bataillon under feiringen av korpsets 90 års dag den 3- mail 1948. Foto UIB sin samling

Når de så igjen kommer til mars måned og buekorpsene har startet opp, og studentene har krøpet til køys etter en vanlig feste helg for å sove ut rusen, og ett av buekorps marsjerer forbi, sånn ut på ettermiddagen, da! Da klikker det; ”forbaskede buekorps, det er aldri fred å få for dem. Vi må få stoppet disse buekorpsene vi får jo ikke lesefred” Dessuten går de med gevær og buer, og det er farlig det, men verst er den f……. trommingen hele tiden. Ja en kan undre seg over hva som er verst, eller?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Norge bruker for lite penger på forskning
Tic Tac, for Posten
Persona non grata
Forfattere og politiske kinaputter
Om alt de har å gjøre
Lagerfrakkens skjebne
Så var dett denne snøen igjen
Global oppvarming eller?
Siste sjanse
Vi som ikke forstår oss på kunst
Heltemot
Nisseluen kun for nordmenn
Påbuds- og forbudskilt
Studenter og Buekorps

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Norge bruker for lite penger på forskning.

Her skapes ider og forskning
Her skapes ider og forskning. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA.

Det sier i alle fall media, og nå som det stunder mot vår og kanskje luften, ja bokstavelig talt går ut av ballongen, av det som vi kaller luftforurensning. Da er det kanskje viktig og fortsatt å holde et fokus på dette feltet. Jeg leste her en dag i avisen om en forsker, som hadde forsket seg frem til en fantasisk ide om hvordan Bergen skulle få renere luft. Når var selvsagt ikke det en bombe i seg selv siden denne forsker var en del av Norsk institutt for luftforskning, forkortet til ”NILU” Ja hvem skulle ha mer ballast i å utale seg om luften vi puster i enn akkurat dem. Jeg har i grunnen alltid innbilt meg at forskere var folk med stor horisont og dyp innsikt. Ja innen det området de forsker på. Når de først så uttaler seg i det offentlige rom, er det etter nøye vurdering om hva og hvordan de skal fremstille sin forskning.

Jeg er jo selvsagt klar over at noen bare kaller seg for forsker uten egentlig å være det. Ta for eksempel meg selv, som i noen år sa at jeg var slektsforsker. Jeg må innrømme at jeg av og til følte meg litt brydd når jeg sa at jeg drev med slektsforskning. Det var som om jeg skrøt av meg selv ved å kalle meg forsker. Nå vil jeg allikevel tro at de fleste skjønte at jeg bare var en sånn hobby forsker, og ikke en virkelig forsker på livets store mysterier.

Jeg fant etter hvert ut at jeg ikke kunne bruke ordet forsker på meg selv, selv om jeg brukte mesteparten av min tid på å granske min slekts store mysterier. Ja faktisk har jeg funnet en del store mysterier i vår slekt og åpnet dem. Mysterier som stort sett bare har interesse for meg selv, og kanskje noen få andre. Mens forskningen til de virkelige forskerne ofte har stor interesse for den gemene hop. For liksom og ikke å støte de virkelige forskerne og vise dem respekt, kaller jeg meg nå slektsgransker selv om jeg egentlig har lagt min slektsgranskning litt på hyllen.

Ja jeg hadde etter hvert slått meg til ro med denne nye måte å vise til at jeg var slektsforsker, jeg mener slektsgransker, helt til denne luftforskeren fra NILU dukker opp i avisen. Der han informerer den gemene hop om sin forskning, som nesten slår bena under min store tro på forskere. Ja det var faktisk nummeret før jeg igjen begynnte å kalle meg selv slektsforsker, men jeg har besinnet meg. Hva var det så som gjorde at jeg nesten tok tilbake ordet forsker i min tittel som slektsgransker?

Jo denne forsker hadde funnet ut at hvis en økte prisen i bompengeringen til flere hundrede kroner pr. passering, ja summen kroner femhundrede var nevnt, riktignok på enkeltdager. Hvis en så slo dette sammen med datokjøring skulle det bedre luftkvaliteten i byen, mente forskeren. Det skulle ikke forundre meg at han hadde helt rett i sin forskning på dette feltet. For da ville de fleste Jørgen Hattemakere ikke ha råd til å passere bompengeringen når de skulle lever barn både i barnehagen og på skolen. Etter nøye gjennomgang av denne meddelelse, ville jeg ha foreslått tusen kroner for da ville vi kanskje stoppet noen Kong Salomoèr også.

Nå tror jeg nok ikke på det siste for de fleste Kong Salamoèr har råd til den høye avgiften uansett. I tillegg kan de slippe unna datokjøringen hvis de har en bil som kvalifiserer til byluftmerke, hva nå det er for noe. Nå syntes jeg denne forsker også kunne ha fått frem all vedfyringen i de gamle strøk av Bergen, som legger seg som et lokk over byen sammen med bilavgassene. Hva med der å ta trehundrede kroner for en førti liters sekk med bjørkeved? Da ville svært mange ha gått over til å fyre med el-kraft. Det ville jo kreve mer strøm i Bergen akkurat som de få forsvarene av monstermastene har påstått at vi trenger. Jeg går ut fra at det også i den saken om monstermastene sitter der en forsker med like flotte forskningsresultater som denne luftforskeren. Da så?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Norge bruker for lite penger på forskning
Tic Tac, for Posten
Persona non grata
Forfattere og politiske kinaputter
Om alt de har å gjøre
Lagerfrakkens skjebne
Så var dett denne snøen igjen
Global oppvarming eller?
Siste sjanse
Vi som ikke forstår oss på kunst
Heltemot
Nisseluen kun for nordmenn
Påbuds- og forbudskilt
Studenter og Buekorps

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Tic Tac, for Posten.

Blokkene på Nordnes der brevsprekken i døren var til besvær for Postbudene.  20. august 1954 Foto Widerøes Flyveselskap
Blokkene på Nordnes der brevsprekken i døren var til besvær for Postbudene. 
20. august 1954 Foto Widerøes Flyveselskap Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA.

Det tikket inn en e-mail da jeg satt i skriverstuen nede på ”helkonge.net”. Ja denne nymotens brev uten frimerke, som kommer med det samme en går inn på en pc for å se etter e-mail. En nymotens brevform, som kanskje ikke er så nymotens lengre, som når en over alt. En kan spørre, er mail nå så utbredt at de gamle gode postbudenes tid snart er forbi?

Tic Tac, Tid endres, tiden er i endring
Tic Tac, Tid endres, tiden er i endring

Gudene skal vite at de ansatte i Postvesenet har gjenomgått omlegginger og nedskjæringen både titt og ofte. Nå vet ikke jeg når posten startet sine omlegginger, men jeg husker da vi flyttet inn på Nordnes tidlig på 1950 tallet, så var der en sprekk i døren som postbudet puttet brev og andre til sendte saker i.

Det var alltid spennende å se om sprekken åpnet seg når postbudet var på sin runde
Det var alltid spennende å se om sprekken åpnet seg når postbudet var på sin runde

Det var alltid spennende å se om sprekken åpnet seg når postbudet var på sin runde. Den gang gikk de ikke bare en runde for dagen, nei det var to runder hver enste dag, men lørdag gikk de ”bare” en gang. Kanskje de den gang måtte gå to ganger, ja siden e-mailsystemet ennå ikke var oppfunnet? Det var mange skritt å gå for de strevsomme postbudene. Blokken vår hadde fire etasjer, og var der post til dem som bodde i fjerde etasje, ja så måtte postbudet versegod gå opp alle trappene hver eneste gang.

Men tidene er i endring, for en dag hørte vi et forferdelig bråk fra inngangen vår. Det visste seg at det var to arbeider som var i ferd med å bore inn bolter i veggen nede i inngangen, som de etterpå hengte opp postkasser på. Disse postkassene var for oss noe nymotens greier. Etter den tid måtte vi selv gå ned i inngangen for å hente posten. Det var ikke så lange veien til postkassene for oss som bodde i andre etasje, det var nok verre for dem som bodde i fjerde etasje.

Med de nye postkassene skulle alt bli så mye bedre for postbudene
Med de nye postkassene skulle alt bli så mye bedre for postbudene

Med de nye postkassene skulle alt bli så mye bedre for postbudene, nå skulle de slippe å gå opp alle trappene, men det viste seg at gangtiden ble ikke mindre for det. Nei siden budene kom fortere igjennom strøkene sine, så utvidet de bare strøkene til postbudene. Det ble en del bråk fra folk flest til dette nymotens tiltak, men” tic tac” sier nå jeg. Vi barn hørte enkelte voksne kjeftet på postbudene for denne omleggingen. En må jo innrømme at det var vemodig at vi ikke lengre skulle høre det lille smellet av postluke i døren, når postbudet hadde puttet posten inn der og klaffen slo igjen.

Nå kjører postbudene her ute rundt i bil
Nå kjører postbudene her ute rundt i bil

En skal i dag være glad for denne omlegging av Posten, det var nesten som om postvesenet kunne se inn i fremtiden. Tenk om vi fortsatt hadde hatt slike postluker i dørene, der all post skulle leveres. Vi får en masse post hver enste dag, ja det er nesten slik at jeg ikke klarer å bære alt inn i en omgang, spesielt nå frem mot jul. Nå skal jeg ikke bløffe med at der er så mange som skriver til meg, langt derifra, nei det er mengdene av reklame som er årsaken. Reklame som kommer av i form av blader, aviser eller bare løse ark.

Det gamle Posthuset i Domkirkegaten i 1956 fotografert av Gustav Brosing
Det gamle Posthuset i Domkirkegaten i 1956 fotografert av Gustav Brosing

Det neste tiltaket Posten satte i gang var at posten skulle ”kun” bæres rundt en gang for dagen. Da ble det ramaskrik over hele Bergen, spesielt fra de eldre, som mente at årsaken var at postbudene var blitt så late. Nå har vi flyttet ut til Åsane igjen, og tro meg hadde de gamle opplevet dagens postlevering, ja så hadde de snudd seg i graven. Nå kjører postbudene her ute rundt i bil, og leverer posten til alle i store samle stativer, som kan stå opptil hundrede meter fra husene.

Det er ikke utenkelig at det neste en må regne med av tiltak, er at Posten vil dele ut posten på Posten, enten det er på Posten eller post i butikk. Det må jo bli helt genialt, på lik linje med det første tiltaket fra posten for mer enn femti år siden, for da må vi også betale bensinen selv, ja om en har bil, hvis ikke så blir det apostelens hester når posten skal hentes. Det neste blir vel til at alle Postbudene vil ha fri på lørdagene slik som svært mange andre arbeidere, det er vel ikke så unaturlig, eller?

Det en gang så mektige Hovedposthus i Småstrandgaten fotografert i 1956 av Gustav Brosing er i dag omgjort til kjøpesenteret Xhibition
Det en gang så mektige Hovedposthus i Småstrandgaten fotografert i 1956 av Gustav Brosing er i dag omgjort til kjøpesenteret Xhibition

Hvor mange årsverk Posten har spart på disse omlegging vet ikke jeg. Det slår meg at det som en gang begynt som et lite tiltak for å avlaste og effektivisere postbudene, nå er i ferd med å avlaste dem helt. Jeg tror at om noen år så er det ingen som sender brev med dyre frimerker på.

Posten har trykket penger kanskje nesten like lenge som Norges Bank, med en liten forskjell, Posten kaller dem for frimerker, og de er bare verdifull når de blir brukt. Uten at vi kjøper de verdiløse dyre frimerkene, må Posten få pengene fra andre steder. Da er ikke tanken på at vi selv må hente posten så utenkelig likevel, eller tar jeg helt feil her?

Jo oså Postverket står i endring.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Norge bruker for lite penger på forskning
Tic Tac, for Posten
Persona non grata
Forfattere og politiske kinaputter
Om alt de har å gjøre
Lagerfrakkens skjebne
Så var dett denne snøen igjen
Global oppvarming eller?
Siste sjanse
Vi som ikke forstår oss på kunst
Heltemot
Nisseluen kun for nordmenn
Påbuds- og forbudskilt
Studenter og Buekorps

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Persona non grata.

og før du vet ordet av det har de en mobil til øret, og munnen i klar snakkemodus.
og før du vet ordet av det har de en mobil til øret, og munnen i klar snakkemodus. Denne artikkelen har stått på trykk iBergensavisen BA

Det er mye en kan lurer på i løpet av livet, som kan få tanke gangen til å snurre rundt i ekspressfart. Akkurat nå lurer jeg på hvorfor en blir ”Persona non grata” selv om en knapt nok har snakket med den personen som gir en den følelsen. Det kan være en gammel eller ny bekjent, en nabo eller noen du faktisk er i familie med, og med full spredning i alderstrinnene. Oppdagelsen av at en er falt i unåde kan oppfattes som både nedslående og artig. Ofte oppdages dette når en prøver å hilse på dem som mener at en ikke er verdig nok til å hilse på. Ja de fleste har vel kanskje opplevet dette noen ganger vil jeg tro, eller?

Når en treffer en som en kjenner, begynner en liksom automatisk å forme munnen og ansiktet for å skape et overbevisende smil, samtidig som hodet beveger seg i den velkjente stilen som går under betegnelsen ”å bukke”, for å gjennomføre en høflig hilsen. Kanskje etterfulgt av en viftende hånd, på en litt annen måte enn de kongelige, som liksom sier ”jo vi kjenner hverandre”. Da skjer det, kanskje ikke helt uventet, personen du prøver å hilse på bare snur seg vek i en liksom ”sorry, jeg så deg ikke” gest, en gest som merkelig nok skjer hver gang en treffer denne personen.

Så har du dem som blir så infernalsk opptatt av klokke sin når en nærmer seg dem. De stirrer på klokken sin med store vidåpne øyne, som om de ikke kan tror at klokken er så mye, eller kanskje de lurer på om den er i stykker og tenker, ”oi må jeg gå til urmakeren med den tro?” Ja de ser tydelig bekymret ut, nesten som en får medynk med dem når en passerer dem, og får lyst til å tilby seg å betale en eventuell reparasjon, men en får liksom ikke sagt det til dem når de er så opptatt.

Enkeltes underfundige oppførsel nå de ser en de slettens ikke vil hilse på, for eksempel når de er i nærheten av sin bil, kan det noen ganger faktisk være ganske komisk. Angsten brer seg i ansiktet på dem når de ser en som de er redd de må bøye sin stive nakke for. Ja da stuper de inn i enten baksete eller forsete, uten tanke på den onde nakken, mens de feberilsk prøver å rydde setene for saker som ikke finnes der, for å gi inntrykk av at de ville nok ha hilst, men ”dessverre jeg så deg ikke for jeg var så opptatt”. De må jo i sannhetens navn føle seg litt rar, og kanskje dum når de noen ganger feberilsk dykker hodet ned i bagasjerommet med rumpen i været, i et helt tomt bagasjerom, bare for å slippe å hilse!

 hurtighet som selv Lucky Luke hadde hatt problemer med
hurtighet som selv Lucky Luke hadde hatt problemer med

Noen ganger når en ser en kjent person og en begynner å klargjøre hilse modusen, og du ser de får øye på deg, da griper de seg til lommen med en hurtighet som selv Lucky Luke hadde hatt problemer med, og før du vet ordet av det har de en mobil til øret, og munnen i klar snakkemodus. Det er litt pussig i grunnen, at akkurat i det de ser at du nærmer deg, ja da begynner mobil telefonen å ringe, det vil si den ringte vel ikke for det ville en ha hørt, men den vibrerte i lommen kanskje, og da så. I det en passer dem forstår en at denne opprigningen var viktig for de gestikulerer ivrig med sine hender mens du høylytt liksom diskuterer med oppringeren. Ja en kan være glad for at mobilen er oppfunnet for ellers vill de aldri ha fått disse viktige beskjedene.

Andre ganger når en er i ferd med å forberede hilsnings modus, kan personen en forbereder seg til å hilse på, se deg rett inn i ansiktet for så å sakte begynne å snu hodet i den andre retningen, samtidig som øynene heves noen hakk, en gest som ofte kalles et overlegent blikk, som brukes for liksom å vise hvor liten du er i deres øyne, og da snakker vi ikke om høyden. Samtidig som de farer forbi deg i stor fart, kanskje i angst for at du skulle prøve å stoppe og snakke til dem, for da kunne jo hende at de ville oppdage at du ikke var så verst likevel, og Gud forby det.

En skulle tro at den siste avvisningen er den som er mest ubehagelig å bli utsatt for, men en får trøste seg med at de som utsetter andre for denne opphøyete selvgodhet helt sikkert har det verst med seg selv. Hvorfor en blir ”Persona non grata”, ja si det, det var jo akkurat det jeg lurte på!

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Norge bruker for lite penger på forskning
Tic Tac, for Posten
Persona non grata
Forfattere og politiske kinaputter
Om alt de har å gjøre
Lagerfrakkens skjebne
Så var dett denne snøen igjen
Global oppvarming eller?
Siste sjanse
Vi som ikke forstår oss på kunst
Heltemot
Nisseluen kun for nordmenn
Påbuds- og forbudskilt
Studenter og Buekorps

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Forfatter og politiske kinaputter.

Boken om Sponheim.
Boken om Sponheim. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA.

Jeg har ofte lurt på hvordan enkelte forfattere får til å skrive bøker, gode bøker og ofte mange bøker. Som for eksempel Bergens, og kanskje Norges mest anerkjente internasjonale kriminal forfatter i dag, Gunnar Staalesen, som triller ut en ene gode boken etter den andre. Og ikke nok med det, han skriver jo ikke bare krim, men tryller frem gode teater stykker også, ja som det heter på godt Norsk ”You name it” og alt skriver han selv.

Så har vi politikerne som bare kort tid etter de har gått av, legger på bordet tykke bøker. Med innhold de fleste vanlige mennesker aldri ville finne på å ta med i en bok om de skulle få sjansen å utgi en bok. Det kan se ut for at disse politiske manifestene fra de avgåtte politikerne må ha med seg utsagn fra både fiender og gamle venner som smeller i kassen, ja i butikkassen. Det kan være saker en venn enten fra eget parti eller fra et nærstående samarbeidsparti, eller motblokken måtte ha sagt i et svakt øyeblikk. Utsagn som kan gjøres om til en politisk bombe og som derigjennom sprenger pengekassene hos bokhandlerne.

Så kan en undre seg over hvordan klarer de å skrive disse tykke bøkene så kort tid etter at de har gått av? Jeg så et intervju med Gunnar Staalesen en gang der han sa at han brukte rundt et år på å skrive en bok. Jeg hørte også en annen forfatter som ble intervjuet si nøyaktig det samme. Det gir meg enda større grunn til ettertanke på hvordan disse politikerne klarer å trylle frem en bok så fort, og som på toppen har mange hundrede sider.

Da var det en venn av meg som sa at de skriver ikke bøkene selv, det et slags bokintervjuer av politikeren, ja med båndopptaker og greier. Så skrives boken av en proff skrivemann eller dame mens de lytter til intervjuet. Deretter leser politikeren (forfatteren) igjennom boken for godkjenning før den går til trykking, og vips så er bomben klar, helt genialt spør du meg. Da er det bare en ting som slår meg hvis dette er korrekt, er det da politikeren som er forfatteren, eller er det han som faktisk skrev boken som er forfatter?

Nå vet jo vi at politikere er vant til å ta på seg fine og gode saker som de faktisk ikke har gjort, men som de mener de har gjort, selv om det var de andre partiene som gjorde det. Da begynner en etter hvert å skjønne hva som foregår nå de sier de har skrevet bok, som de på en måte allikevel ikke har skrevet, men som de likevel kanskje har skrevet igjennom et intervju. Den var kanskje litt dyp, ja forresten også for meg som prøver å skrive dette.

Sist ut var en mannlig politiker, en kar som takket av etter mange år på Stortinget, og hva var da mer naturlig enn å få utgitt en bok på lik linje med andre kjente politikere. En bok som kanskje skulle fortelle om hans strålende karriere der inne i Tigerstaden, ja strålende alt ettersom hvor en står politisk. Da trengte han en politisk bombe et sted inne i boken for å øke salgstallene. Sannsynligvis så hadde han ikke de rette sakene som kunne gi den rette smellen, for når boken kom ut så var der visstnok bare en liten kinaputt.

Kinaputten var om en kvinnelig politiker fra et annet parti som han hadde samarbeidet med i mange år, en som skulle bli statsminister om de sammen vant valget. Nå gjorde disse partiene som kjent ikke det, og dermed dukket kinaputten opp. For i boken kunne de lese at hun politikeren som først skulle bli statsminister ikke kunne bli det likevel, fordi han mente at hun egnet seg som statsminister, veldig bra at det ble oppdaget før hun ble statsminister. Nå er jeg den første til å innrømme at jeg ikke har lest boken, og neppe vil det heller da jeg mener vi kan bli spart for slike politiske bomber, eller kinaputter.

Nå ble ikke den kvinnelige politikeren vissnok sint eller lei seg for det som sto i boken om henne, men så var jo det bare en mening fra en mann og ikke fakta. Og en gang skal jo hun gå av og hvem vet hva hun skriver da, ja hvis hun kommer til å skrive bok, eller får skrevet en bok. Nå har jeg en bekjent av meg som selv har skrevet en bok, eller manuskript som det kanskje heter før det blir bok, som jeg har hatt gleden av å lese. Dette er en meget spesiell bok og en meget god bok, som jeg syntes forfatteren burde se om han får utgitt. For dette er en bok som kan leve i seg selv uten politiske bomber eller kinaputter, og ikke minst fri for sleivspark til venner, og takk for det.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Norge bruker for lite penger på forskning
Tic Tac, for Posten
Persona non grata
Forfattere og politiske kinaputter
Om alt de har å gjøre
Lagerfrakkens skjebne
Så var dett denne snøen igjen
Global oppvarming eller?
Siste sjanse
Vi som ikke forstår oss på kunst
Heltemot
Nisseluen kun for nordmenn
Påbuds- og forbudskilt
Studenter og Buekorps

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Lagerfrakkens skjebne.

Arbeidere ved O.Kavli as ostefabrikk Damsgårdsgaten 59. 15. februar 1943  Foto: Atelier KK. 
Arbeidere ved O.Kavli as ostefabrikk Damsgårdsgaten 59. 15. februar 1943 
Foto: Atelier KK. Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA.

Det slo meg her en dag da vi hadde vår vanlige runde på Lagunen senteret at det er et plagg på de ansatte en ikke ser lengre. Ja forresten er det veldig mange andre plasser en heller ikke ser dette plagget lengre. Før brukte svært mange yrkesgrupper dette plagget uten at noen gikk til at det var nedlatende på noen slags helst måte. Ja svært mange som leser dette forstår nå at jeg snakker om kanskje det en gang meste brukte arbeidsantrekket i Norge, nemlig lagerfrakken.

Her ser vi lagerfrakken på lærer Eilif Fredriksen på Nordnes Skole i 1955. Foto: Byarkivet
Her ser vi lagerfrakken på lærer Eilif Fredriksen på Nordnes Skole i 1955. Foto: Byarkivet

Dette fantastiske plagget som var så anvendelig, og i grunnprinsippet var ment som et ikke klasseskillede plagg. Anvendeligheten lå i at når en kom på jobb ja, så hang lagerfrakken der klar på kroken som de fleste arbeidsfolk hadde fått utdelt, ja enten de hadde en garderobe eller ikke. Så når en kom på jobb var det bare å hive på seg det herlige plagget utenpå sine egne fritidsklær. På den måte slapp en å skifte klær, og samtidig beskyttet lagerfrakken ens egne klær for smuss og skitt.

Plagget var jo så flott utformet at det passet de fleste helt uten den vanlige kjønnsforskjellen på menn og kvinner. Rundt livet var der hemper som det medfølgende tekstilbelte hang så fint i som kunne spennes fast rundt livet ved hjelp av en beltespenne. For å ikke snakke om de to store lommene som kunne brukes til både verktøy eller andre fine saker. Lommer som røykerne var svært glad for, siden der var så god plass både til tobakk eller sigaretter, ja hvis en var avhenging av denne forbannelsen. Øverst oppe på venstre side av brystet var den lille lommen som var formet slik at den var ideell til kulepenner og blyanter eller til personsøkerne da de kom. Ting som stakk litt opp av brystlommen og som ga arbeideren et litt importens preg.

Lagerfrakken i bruk på Kunsthåndverksskolen i Bergen ca. 1947 Foto: Atelier KK
Lagerfrakken i bruk på Kunsthåndverksskolen i Bergen ca. 1947 Foto: Atelier KK

Selv om lagerfrakken var laget på en slik måte og tatt i bruk av så mange, var der liksom en liten klasseforskjell likevel. En klasseforskjell som ble skapt av fargene på lagefrakken. Der de litt mer opphøyete eller andre yrker der en ikke ble skitten på fingrene hadde hvite frakker. Vi så ofte leger i sine hvite lagerfrakker der stetoskopet alltid var plassert i en av de to store lommene og som stakk et stykke opp av lommen, på den måte var det lett å se at dette var en aktverdig lege.

Så hadde vi forskerne som også brukte hvite frakker noe de var opplært til å bruke da de hadde kjemi eller andre tilsvarende fag da de gikk på realskolen, det som heter gymnas i dag. Ja endog eleven ved kunsthåndverksskolene brukte hvite lagefrakken når de sto å malte sine Akt. Som hendig nok tok imot sølet av malingsklattene, et søl som i dag er viktig å ha på sine klær eller på sin kjortel.

Elever ved Bergen Handelsgym i 1928 med lagerfrakker. Foto: Atelier KK
Elever ved Bergen Handelsgym i 1928 med lagerfrakker. Foto: Atelier KK

Nå var det kanskje ikke så populært blant landets elite som brukte hvite lagefrakker at arbeiderne ved enkelte ostefabrikker, damefrisører, bildelaboratorier og tilsvarende yrker også brukte hvite lagerfrakker. Men merkelig nok så ble det kanskje sett igjennom fingrene med side det ikke var direkte tungarbeider, og at lagerfrakken var så anvendelig.

En del av eliten i alle fall på 1950 tallet brukte fargede lagerfrakker der i blant lærerne. For oss som gikk på Nordnes skole i disse årene, ja så husker vi så godt både lagerfrakken og ikke minst tekstilbelte til lærer Næss. Der vi gutter etter litt knuffing klarte å henge på en liten plakat ved hjelp av en streng på baksiden av frakken hans der det sto ”Spark meg her” Et skilt han gikk med til en av de andre lærerne oppdaget det, men tror aldri at han fikk noen spark der bak. Det at han aldri sluttet å bruke lagefrakken selv om guttene på Nordnes skole hang på ham alle disse lappene på belte hans visste hvor populær dette plagget var.

Trond Viggo som vaktmesteren med Titten Tei, kledelig i lagerfrakk
Trond Viggo som vaktmesteren med Titten Tei, kledelig i lagerfrakk

Så var det alle de andre som brukte fargede lagerfrakker som butikkansatte i jernvarebutikker eller andre butikker, som gjorde at vi den gang slapp å få spørsmålet ”er du ansatt her?” når en var inne for å handle. Den gang viste vi hvem som var ansatt i butikkene nettopp på grunn av lagerfrakken. For ikke å snakke om alle vaktmestrene som brukte fargede lagerfrakker. Når du traff vaktmester visste du at her snakker du med han som vet alt, nesten kanskje, om borettslaget eller bygget en jobbet i, det skapte på en måte trygghet.

Men pussig nok er det akkurat hos vaktmestrene fallet i bruken av lagerfrakkene ligger. Ikke i seg selv de arbeidene vaktmestre, men i Trond Viggo Torgersen sin skikkelse som vaktmesteren i Dan Børge Akarø sitt program på NRK, Lørdan på 1980 tallet.

Der Trond Viggo i sin utrolige morsomme figur som vaktmester gjorde kanskje både vaktmestrene og i særdeleshet lagerfrakken til latter. Hvem husker ikke den latterlige allvitende vaktmesteren med lagerfrakken der belte var knytt like under brystet. Siden gikk lagerfrakken sin popularitet rett i dass som vi sier, men det gjorde heldigvis ikke vaktmestrene. Så derfor lurer jeg på om dette plagget kalt lagerfrakk noen gang vil reise seg som fuglen føniks?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Norge bruker for lite penger på forskning
Tic Tac, for Posten
Persona non grata
Forfattere og politiske kinaputter
Om alt de har å gjøre
Lagerfrakkens skjebne
Så var dett denne snøen igjen
Global oppvarming eller?
Siste sjanse
Vi som ikke forstår oss på kunst
Heltemot
Nisseluen kun for nordmenn
Påbuds- og forbudskilt
Studenter og Buekorps

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Global oppvarming eller?

så ønsker jeg meg tilbake inn i bildene jeg sitter og ser på, som er av en våt Strandgate på denne dagen i 1954. 
så ønsker jeg meg tilbake inn i bildene jeg sitter og ser på, som er av en våt Strandgate på denne dagen i 1954.Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA

Ja mens jeg sitter her med panelovnene på 24 grader for ikke å fryse i hjel på årets kaldeste dag, ja så tenker jeg på den globale oppvarmingen. Jeg som har så mange bilder av Bergen langt tilbake i tid, og ser at Bergen som oftest har hatt varme på denne tiden, men det var før den globale oppvarmingen. Når jeg ser på temperaturmåleren ja så ønsker jeg meg tilbake inn i bildene jeg sitter og ser på, som er av en våt Strandgate på denne dagen i 1954.

Den fine tøffe Nansen rattkjelken sto i kjelleren klar til bruk
Den fine tøffe Nansen rattkjelken sto i kjelleren klar til bruk

Nå er selvsagt ikke jeg ekspert på dette temaet, men likevel tror jeg mange kan undre seg over denne globale oppvarmingen mens en holder på å fryse i hjel. Noe er nok i ferd med å skje med vår jordkule det tror jeg de fleste har oppfattet, ja hvis en tror på de såkalte ekspertene. Det virker i alle fall ikke som de store statslederne med deres eksperter tror på de andre ekspertene som advarer mot den enorme globale oppvarmingen. En advarsel vi hører om hver eneste dag og som svært mange kanskje begynner å bli ”drittlei” av. At verdens store og mindre statsleder ikke har samme oppfatningen om en snarlig katastrofe som den ordinære innbygger har, ja det viste vel konferansen i København.

Beksømstøvler dette var den store hitten av skistøvler på 1950-tallet.
Beksømstøvler dette var den store hitten av skistøvler på 1950-tallet.

Jeg husker så godt som barn på 1950 tallet savnet etter det som jeg nå gjerne skulle ha vekk, snø og kulde. Den fine tøffe Nansen rattkjelken sto i kjelleren klar til bruk, men akk der var ikke kjøreforhold for den. Og heller ikke for småskiene mor hadde kjøpt hos Stender – som forresten en gang var Bergens mest kjente treffsted- for fem kroner. Småskiene som var en ca. 20 centimeter lang trekloss med en liten tupp foran og belagt med en stripe stålbånd under. Skiene ble feste på foten, ja på sjøstøvlene mine, eller på beksømstøvlene for dem som var heldig og hadde det, med tau via en stor spiker som vi vred rundt til skie satt stramt på foten. Var vi heldig så fikk vi kanskje bruke både rattkjelken og småskiene et par ganger i løpet av vinteren. Så den gamle leksen med ”det var alltid snø om vinteren da jeg var barn” ja den er bare en myte, i alle fall i Bergen.

Slik så det ut da Leif Riim tok bildet snøvinteren 1917-1918.
Slik så det ut da Leif Riim tok bildet snøvinteren 1917-1918.

Men for bilene var der gode kjøreforhold. Den gang fantes der jo nesten ingen privatbiler, men likevel så hadde vi ikke snø og kulde, merkelig det der, ikke sant, eller? Det er akkurat som om vi har vår egen lille global oppvarming i Bergen, ja kanskje fra før bilen var oppfunnet. Jeg er sikker på at de nye trikkekonduktørene til Bybanen etter et par vintre vil sette pris på vår globale oppvarming, ja under forutsetning av at vintrene har hatt mye snø.

For jeg husker så godt da trikkene gikk før i tiden, ja før politikerne sa at trikken var skadelig for bilens fremferd og fjernet dem, da var trikken de første som stoppet opp når snøen endelig lavet ned i like store mengder som vi har nå. Ja mange av oss husker så godt trikkekonduktørene som sto krumbøyet foran trikken sin og spadet ren trikkeskinnene. Jeg vil anta at de fleste av disse heltmodige trikkekonduktører drømte om å få en global oppvarming, ja siden de ikke visste det vi vet nå.

Den Bergenske globale giftlokket over Bergen. Foto: Tom R. Hjertholm
Den Bergenske globale giftlokket over Bergen. Foto: Tom R. Hjertholm

Men jeg går ut fra at planleggerne av den nye trikken har tenkt på disse forholdene som snøen kan skape for den nye trikken. De har sikkert lagt ned varmekabler langs hele Bybanen sin strekning, ja ikke i tunellene selvsagt. Med de store kostnadene som banen koster burde der vær rom for et slikt tiltak, skulle en tro. Men så har vi den igjen, for mye bruk av energi er med og skaper den globale oppvarming, så varmekablene tror jeg en kan se langt etter.

Så det blir nok en tung jobb for de nye trikkekonduktørene når snøen laver ned en gang neste vinter. Jeg for min del håper vi snart får igjen vår lille globale oppvarming for det er så forb…. kaldt. Kanskje det er flere som savner den, hva vet jeg?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Norge bruker for lite penger på forskning
Tic Tac, for Posten
Persona non grata
Forfattere og politiske kinaputter
Om alt de har å gjøre
Lagerfrakkens skjebne
Så var dett denne snøen igjen
Global oppvarming eller?
Siste sjanse
Vi som ikke forstår oss på kunst
Heltemot
Nisseluen kun for nordmenn
Påbuds- og forbudskilt
Studenter og Buekorps

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Siste sjanse.

bilde-1-til-siste-sjanse

Kånemor og jeg i 1971 på Stjernesalen. Frimerket er laget av Erik Ivarson Blindheim.
Denne artikkelen har stått på trykk i BergensAvisen BA

Jeg visste at dette var siste sjansen, da jeg satt der i sofaen med kjærligheten i den ene hånden og kjæresten i den andre hånden. Alderen min tilsa det også, når en har passert 60 så bør en forstå den slags, bør en ikke? Usikkerheten slo ned i meg med en gang, kanskje jeg tar feil, kanskje det ikke er slik at det er siste sjansen? Alle kan jo ta feil sies det og ingen er ufeilbarlig, selv om enkelte tror det. Jo, når jeg tenker meg om så husker jeg den ene gangen jeg gjorde feil, det må ha vært rundt 1960, eller var det 1961? Det er så lenge siden jeg gjorde den feilen at jeg kan ikke se hensikten med å ripe opp i det nå, over 45 år senere, det får da være grenser!

Det er rart når en forstår at en står ved et veiskille og en vet at dette er siste sjansen, da er det som om livet passerer i en revy.
Det er rart når en forstår at en står ved et veiskille og en vet at dette er siste sjansen, da er det som om livet passerer i en revy.

Jeg kjente at usikkerheten etter hvert ble min styrke til å kjempe for at jeg kunne godta den feilen jeg gjorde den gangen. Jeg fikk smilet tilbake, og angsten som hadde ridd meg som en mare fordi jeg skulle gjøre opp for denne feilen begynte å slippe taket, jo liver var herlig. Jo, her var det håp om å glemme den gamle feilen og fortsette som før, i alle fall å dytte feilen litt lengre bak i hukommelsen.

Forresten lurer jeg på hva andre ville ha sagt hvis de hele tiden skulle få høre om en feil de hadde begått for mange år siden? Jeg tror de aller fleste ville bli ganske irritert, eller de ville ha brukt et ord jeg sjeldent bruker, forb…., ja dere vet. Vil ikke skrive det ordet helt ut i respekt over min avdøde mor som hatet banning.

Yul Brynner sa før han døde av lungekreft “Wathever you do, dont smoke”
Yul Brynner sa før han døde av lungekreft “Wathever you do, dont smoke”

Nå er det ikke slik at jeg er alene om å gjøre en sånn feil, nei da, skjebne ville det slik at også hun som giftet seg med meg, hadde gjort en tilsvarende feil! For et lykketreff for meg. Tenk å bli gift med en som hadde gjort samme feilen og som forstod meg fullt ut på samme måte som jeg forstod henne, fantastisk! I mange år hørte jeg derfor ingen ting om feilen jeg gjorde den gang.

Etter hvert som årene gikk begynte ting å skje med meg som gjorde at min feil dukket opp igjen. Det var nesten ikke til å tro hvor mye denne feilen skulle snakkes om, ja det var forb…, ja det har jeg forklart. Det var som om folk gjennomskuet meg med en gang og så feilen jeg gjorde for over 40 år siden selv om jeg løy mest mulig for å bagatellisere den, forstå det den som kan. Det å oppdage feilen min kan sammenlignes med når en ser en med rullestol, ja da vet en med en gang at den som sitter der har et handikapp, helt utrolig.

Ja etter hvert var det flere enn mennesker som anklaget meg for den feilen og konsekvensene av den. Når jeg satt der i sofaen så var det som om alle bildene på veggene og personen på dem stirret intens på meg med løfte finger og ropte, siste sjanse, siste sjanse! Men i den senere tid var det som om de gule bildene hadde slått seg sammen med de gule, veggene, takene, reolen, lampene, gardinene ja til og med alle glassene som ropte i kor, siste sjanse, siste sjanse! Det var nesten ikke til å holde ut og samtidig var jeg smertelig klar over at de på en måte hadde rett, det var siste sjanse.

Vi holdt hverandre i hendene og så på hverandre mens vi sakte knuste den siste sigaretten i askebegeret med den ledige hånden
Vi holdt hverandre i hendene og så på hverandre mens vi sakte knuste den siste sigaretten i askebegeret med den ledige hånden

Det er rart når en forstår at en står ved et veiskille og en vet at dette er siste sjansen, da er det som om livet passerer i en revy. Alt det dumme en har gjort stiger frem med forsterket styrke og roper til deg ”det skulle du ikke ha gjort” Men jeg hadde gjort den feilen å kunne ikke gjøre det om igjen, men jeg kunne snu det, kanskje! Stoppe og kvitte meg med den lasten som hadde styrt meg i over 40 år, bli herre i eget hus, som det heter. Var det virkelig mulig? Jeg var nesten på gråten over alle dem som nå anklaget meg, og nå var jeg faktisk begynt selv også, det var ikke til å holde ut, det måtte stoppes.

Jeg snudde meg i sofaen å så på min kjære, hun så på meg, klokken var blitt 2315 og kalenderen visste 21. mai 2008 Det var som om alt i leiligheten holdt pusten og sitret av spenning mens de stirret på oss. Vi holdt hverandre i hendene og så på hverandre mens vi sakte knuste den siste sigaretten i askebegeret med den ledige hånden. Nei vi vil aldri glemme den dagen vi ble herre i eget hus, og det gjør ikke vondt lengre.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Norge bruker for lite penger på forskning
Tic Tac, for Posten
Persona non grata
Forfattere og politiske kinaputter
Om alt de har å gjøre
Lagerfrakkens skjebne
Så var dett denne snøen igjen
Global oppvarming eller?
Siste sjanse
Vi som ikke forstår oss på kunst
Heltemot
Nisseluen kun for nordmenn
Påbuds- og forbudskilt
Studenter og Buekorps

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Vi som ikke forstår oss på kunst.

”Vildanden” flytter grenser. Her regissør Vergard Vinge som urinerer i sin egen munn. 
”Vildanden” flytter grenser. Her regissør Vergard Vinge som urinerer i sin egen munn. Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA

I Bergen hadde de under festspillene satt opp stykket ”Vildanden” av Henrik Ibsen på en ny og grensesprengende måte. Dette siste ifølge Festspil-sjef Per Boye Hansen. Grensene de sprengte var blant annet at regissøren tisset i sin egen munn og at noen krøp på senen med ”bomelibom” ut av, ja du vet.

Her er mitt bidrag for å vise hva jeg mener om slik liksom kunst. Ja så var det den ville ”Vildanden” over for denne gang. Og Festspil-sjef Per Boye Hansen ynker seg over at BA har for mye fokus på avføring hengene ut av regissørens rumpe, urinering i egen munn, samt alt det andre vemmelige som ble fremført på senen i ly av kunstens vinger. Det er pussig hvordan et enkelte mennesker kan forsvare de mest ekstreme forhold bare en tror det gagner en selv. Og hvordan enkelte mennesker kan fornedre seg selv i håpet om å bli anerkjent kunstnere eller skuespillere.

Ville Henrik Ibsen ha snudd seg i graven hvis han fikk se hva de gjorde med stykke hans?
Ville Henrik Ibsen ha snudd seg i graven hvis han fikk se hva de gjorde med stykke hans?

Nå I ettertid ser vi at Festspill-sjef Per Boye Hansen vrir seg i krampetrekninger i media. Kampetrekningene gir seg utslag i å prøve å legge fokus over på BA, for at han selv ikke var voksen nok til å stoppe et stykke som var på ”ville” veier. Nå tror ikke jeg heller at han ville stoppe dette stykke basert på innholdet som ble fremført. Nei er en tilhenger av slike ekstreme urealistiske uttrykksformer, ja da er det kanskje ikke så lett å snu.

En Direktør som godtar at de såkalte kunstnerne både får ”drite og pisse” for å bruke et språk disse menneskene forstår, og det som verre er på senen, ja da må han forstå at media få skriver om dette. Da nytter det ikke å være fornærmet fordi media legger vekt på disse ekstreme avvikene, i stedet for de sakene direktøren ville de skulle skrive om. På samme måte som når de gamle romerne stelte i stand til fest der innholdet var å se mennesker bli spist av løver. Da nyttet det ikke å få tilskuerne til å studere arkitekturen rundt dem, selv om det kanskje var keiserens innerste ønske!

Debatten i pressen her i Bergensavisen, en avis festspill direktøren ble fornærmet på.
Debatten i pressen her i Bergensavisen, en avis festspill direktøren ble fornærmet på.

Direktøren skryter av at det allerede går gjeteord om stykke helt til New York, og da forhåpentlig dem selv også, kanskje! Nei hva vet vi som ikke forstår oss på kunst, og som dermed bare burde godta alt hva disse menneskene gjør i kunstens navn! Nå har en kanskje vært litt urettferdig med disse fremragende menneskene i denne ”Vildanden” oppsetningen.

For en kan selvsagt forstå at når en av disse såkalte skuespillerne har vært på senen i så lang tid, så må en regne med at de kan bli trengende. Jeg hadde i alle fall aldri klart å holde meg i tretten timer, det er helt sikkert. Sett på denne bakgrunn var det kanskje oppsetterne Vegard og Ida som burde få seg en skrape. For at de enten har glemt eller unnlatt å legge inn pauser. Slik at disse fantastiske ”skuespillerne” kunne få komme seg på toalettet. Men hvis hensikten var at der ikke skulle være pauser, ja så kunne de i alle fall kjøpt inn noen gode store bleier beregnet for voksne, så tilskuerne slapp unna med lukten, eller hva?

”Den Nationale Scene i Bergen der det hele utspant seg. Bildet er fra 1930 tallet og er tatt av Atelier KK.
”Den Nationale Scene i Bergen der det hele utspant seg. Bildet er fra 1930 tallet og er tatt av Atelier KK.

Nå er en jo klar over at der finnes miljøer der slike saker ville ha blitt trykt til deres bryst, og det har vi selvsagt ikke noe med å gjøre. Men når en gjør det offentlig på en sene det en bør gjøre i ensomhet på toalettet, ja da syntes jeg det er påtide og en sier stopp, eller hva? Jeg tror Henrik Ibsen ville ha revet sitt kjære ”Vildanden” i tusen bitter, hvis han hadde visst hva Vegard og Ida skulle gjøre med dette fantastiske stykke. En oppsetning årets Festspill-sjef Per Boye Hansen har applauderer høylytt for og i følge media er noe av det mest fantastiske han har vært med på, forstå det den som kan!

Godtar vi dette uten protester hva blir da det neste vi må tolerere av avvik fra såkalt kunstnerisk hold, jeg bare spør. Hva en gjør i sitt lønnekammer er en personlig sak, men når den bringes ut i offentlige rom bør det stoppes, før det er lovlig med all slags abnorme avvik.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Norge bruker for lite penger på forskning
Tic Tac, for Posten
Persona non grata
Forfattere og politiske kinaputter
Om alt de har å gjøre
Lagerfrakkens skjebne
Så var dett denne snøen igjen
Global oppvarming eller?
Siste sjanse
Vi som ikke forstår oss på kunst
Heltemot
Nisseluen kun for nordmenn
Påbuds- og forbudskilt
Studenter og Buekorps

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside

Heltemot.

Heltemot — Han ble fraktet med en jakokse til sykehuset! 
Heltemot — Han ble fraktet med en jakokse til sykehuset!  Denne artikkelen har stått på trykk i Bergensavisen BA

I disse dager kan en lure på hvem som er dristig, hvem som er vågal og hvem som er direkte dum. Jeg skal ikke avsi noen dom over dette, det overlater jeg til tankegangen til det enkelte individ.

Når en både ser og leser om vår siste store tapre nordmann Jarle Trå, både på tv og i aviser. Ja da er det lett at slike tanker dukker opp.

Jeg har aldri vært direkte modig. Selv om jeg har hoppet mange ganger fra ti-meter-tårnet på guttesiden i Nordnes sjøbad. Jeg kan også skryte av at jeg har besteget Ulrikkens topp bare iført gummisko og dressjakke. Selv om det er en del år siden, kan jeg ennå ta meg i at jeg forteller om mine store bragder til kreti og pleti!

Nå ble ikke jeg berømt da jeg heltmodig besteg Ulrikkens i 1965, for der var jo så mange andre som hadde besteget den før. Men det forventet jeg ikke heller, selv om jeg bare hadde på meg gummisko og dressjakke, og siden det var søndag en fin gabardin bukse med press. De fleste som klatrer opp er kledd i klær som sømmer seg når en skal bestige så passe høyt fjell som Ulrikken. De er ikke like uansvarlig som jeg var. Men skitt au noen sjanser må en ta i livet, ikke sant?

Mount Everest verdens høyeste fjell 8848 meter over havnet.
Mount Everest verdens høyeste fjell 8848 meter over havnet.

Det var kanskje dette siste han Trå tenkte på da han besluttsom gikk mot toppen av verdens høyeste fjell, uten surstoff eller andre hjelpemidler. Han visste at han ikke kunne bli berømt hvis han gjorde som de tusenvis andre fjelklatrer hadde gjort før ham. Han visste sikkert at det kanskje bare var lokal avisen som ville bry seg om bygden sin store sønn, hvis han brukte surstoff under opp- og nedturen.

Nei skal en bli berømt og rik som må der annen lut til i dag, på samme måte som i 1965. Så kanskje det var derfor han satte i gang sitt stormløp mot toppen uten surstoff. Klarte han det så var saken biff, og klarte han det ikke ville han bli like berømt, dog på en mer negativ måte.

Det forjettet mål i sikte, Mount Everest.
Det forjettet mål i sikte, Mount Everest.

Det både hører, ser og lesere vi i dag. Media fosser over av stoff om denne mannen som nesten på egenhånd måtte klare seg selv ut av denne farlige situasjonen og ble fraktet til sykehus på ryggen av en jakeokse. Utenriksdepartementet er blitt kritisert for at de ikke stilte opp med kavaleriet fort nok, selv om de ikke visste at han gikk der uten surstoff.

Utsyn fra Ulrikkens topp hele 643 menter over havet.
Utsyn fra Ulrikkens topp hele 643 meter over havet.

Det er jo nesten en skam at UD ikke reagerte fort nok til å hjelpe denne heltmodige nordmann som bare prøvde å gjøre alle nordmenn stolte, og kanskje bli litt rik og berømt selv! Ved å være førstemann opp og ned verdens høyeste fjell uten surstoff, eller ville han bli det, ja førstemann altså?

Nå får viI bare håpe at UD har fått seg en lærepenge. Slik at neste gang en nordmann skal prøve å bestige verdens høyeste fjell, enten med eller uten klær, eller kanskje i dressjakke, må departementets folk være klar til innsats! Slik at vi slipper dette maset om den som prøvde seg hadde vært dumdristig eller ikke, det tar sånn på!
En annen ting, er det ikke en fjellregel som sier: -Husk å melde fra hvor du går?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Norge bruker for lite penger på forskning
Tic Tac, for Posten
Persona non grata
Forfattere og politiske kinaputter
Om alt de har å gjøre
Lagerfrakkens skjebne
Så var dett denne snøen igjen
Global oppvarming eller?
Siste sjanse
Vi som ikke forstår oss på kunst
Heltemot
Nisseluen kun for nordmenn
Påbuds- og forbudskilt
Studenter og Buekorps

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside